«Hushjelpen» av Freida McFadden

Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen
Cappelen Damm 2023

Millie er desperat etter å få seg jobb; hun kan ikke fortsette å bo i bilen sin med alt hun eier. Hun trenger virkelig penger og fast adresse!

Hun får komme på intervju hos Nina Winchester som søker hushjelp. Millie stiller med briller og lite iøynefallende klær, slik at hun ser passe kjedelig og grå ut, og håper på napp. Skulle hun få denne jobben, vil hun samtidig få et sted å bo, siden hushjelpen er tiltenkt et rom på loftet. Men hvorfor skulle hun være heldig med akkurat denne lukrative jobben; Nina må ha drøssevis av søkere! Millie har nesten gitt opp håpet, men så ringer Nina og lurer på om hun fortsatt er interessert. Så da er jobben Millies, og hun er SÅ takknemlig og fornøyd.

Men. Det som Millie ser på som et usannsynlig lykketreff, kan vise seg ikke å være så supert likevel. Nina begynner å oppføre seg merkelig og ustadig, og Millie må jobbe og slite som en helt for å holde huset rent, lage mat til familien, handle, samtidig som hun må passe på å ikke trå feil, slik at Nina blir sint...

Språk og persongalleri er ganske enkelt, men det er noen tvister underveis som jeg ikke helt så komme. Spennende, underholdende og lettlest.

«Utan språk for kjærleik» av Margreth Olin

Oktober forlag 2026

Vår, som sjølv fortel i romanen, bur i Oslo, men er frå ein liten plass på vestlandet. No skal det vera reunion for skulen ho gjekk på der vest, og ho møter opp, spesielt oppfordra av mora som meiner at det kanskje er på tide no at Vår finn saman med Dag, han dei kalla Vandrepokalen, og blir eit par. Dei har ikkje vore single samstundes sidan dei var unge, elles hadde dei kan hende vore eit par forlengst? Møtet deira viser at dei framleis blir tiltrekt av kvarandre, men Vår har vore i svært djup sorg etter ho mista mannen sin for fem år sidan. Kan ho våge å miste ein gong til? Og kva med det fine vennskapet ho og Dag har, tenk om det blir øydelagt?

I romanen får me tilbakeblikk, etter kvart heilt tilbake til ungdomstida og kva som skjedde like før Vår bestemte seg for å flytte frå bygda, midt i eit skuleår. Tilbakeblikka vekslar med at me i notid følgjer Vår og Dag i forsøka deira på å finne fram til kvarandre.

Eg tykte det undervegs var noko vanskeleg å like hovudpersonen. Ho verkar så oppteken av seg sjølv og eigne kjensler, og blind for at måten ho oppfører seg på er forvirrande for Dag. Og ho verkar så frykteleg redd for å vera åleine; MÅ ho på død og liv ha ein mann?
Men etter å ha lest heile boka, så skjønar eg meir av henne, og trur eg og at skjønar meir av kvifor boka har fått tittelen "Utan språk for kjærleik."

«Feita! : en erindringsroman» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2026

Anne forteller her fra da hun var 15 år. Hun fikk hunden Jossi i konfirmasjonsgave og er ute og lufter ham en dag, da hun møter et par som også er ute og går. Hun tenker at mannen i paret er kjekk. Det neste som skjer er at han retter et "Feita!" mot Anne, idet de passerer hverandre. Etter dette blir Anne veldig selvbevisst og igangsetter ulike tiltak for å bli slank, blant annet sulter hun seg.
Hun skaffer seg også en jobb, etter at mora har sagt at hun skal det. Anne blir ryddehjelp på kafe, og etter hvert får hun også servere og bidra med reparasjon og vask av de heklede dukene der. Hun finner også på andre ting for å tjene penger, som jeg ikke skal røpe her.

Jeg har hørt folk som har lest boka, beskrive den som "tynn" - det er jo morsomt når boka har den tittelen den har. Uansett: Jeg hadde derfor ikke altfor høye forventninger da jeg gikk i gang, men jeg likte boka. Det er umiskjennelig Ragde - lettlest, språket er variert og flyter godt, det er litt frekt og morsomt og lite selvhøytidelig. Ragde skal ha takk for at hun deler så raust. Jeg tenker det er mange som kan kjenne seg igjen i det hun forteller, det å være opprørsk tenåring, det å kjenne seg feit og mislykka - alltid være på en slags slankekur og alltid være misfornøyd med et eller annet ved eget utseende. Mens man egentlig ikke har noen særlig grunn til å være misfornøyd!

Siden boka er lettlest og handler om Anne 15 år, kan den fint leses av ungdom og unge voksne.

«Dyrlegen : tett på mennesker, dyr og naturens grenseløse skjønnhet» av Hanna Marie Fosse Nes

Kagge 2026

Forfatteren forteller fra utdannelse og praksis som veterinær. I starten er det ganske koselig lesing; jeg får assosiasjoner til Herriots hyggelige historier om folk og dyr i Yorkshire - det er vakker natur, fine folk, spennende dyrehistorier.
Men så blir det mørkere utover i boka. Enkelte opplevelser er så tunge at Nes mister lysten til å jobbe som veterinær - hun ser dyr som ikke har det godt; system som gjør at profitten går foran dyrevelferd. Avlivinger som oppleves veldig tungt følelsesmessig å gjennomføre. Hun opplever dyreeiere som skjeller henne ut fordi de føler seg lurt og synes regningen er altfor høy.

Du har sikkert også hørt at veterinær er et veldig tøft yrke, og når du leser denne boka får du innsyn i hvordan det kan kjennes. Det er ikke rart om veterinærer velger å forlate yrket og starte med noe helt annet, eller kan bli dypt deprimerte. 

«Nådeskudd» av Jo Nesbø

Aschehoug 2026

Harry Hole er langt nede idet romanen starter; han har jo mistet Rakel for alltid. Men han bestemmer seg for at livet likevel er verdt å leve. Han starter i jobb som etterforsker for et forsikringsselskap, og tilfeldig er det et dødsfall han får i oppdrag å se nærmere på, (mord eller selvmord?) som også drapsavsnittet i politiet etterforsker.
Det skjer flere drap, mistanken om en seriemorder gjør at Harry Hole nok en gang hankes inn til å jobbe i drapsavsnittet, der også stesønnen Oleg arbeider. Drapene kan hver for seg assosieres med ulike filmer, og Harry støtter seg på kompis og drosjesjåfør Øystein, som er enda større filmnerd enn ham selv.
Privat har Harry gleder og sorger, det samme har også Oleg.

Dette er 14. bok med Harry Hole som hovedperson. Det blir mye detaljert og finurlig om ulike filmer, klipp og redigering. Noe er lærerikt og interessant, noe er kanskje "litt mye", om du ikke er filmnerd. Persongalleriet er såpass stort at det er krevende å holde oversikten. Men boka er både underholdende og spennende.

Det er noen småfeil, men det blir det nesten alltid i en såpass lang tekst. 
Side 254 ser det ut til at en bevisst feil som var lagt inn i replikken, ble rettet i korrekturen, så poenget blir borte. Psykologen som spør, har nok sagt "de", ikke "dem":
«Foreldrene dine, er du blitt spurt om dem før?»
«Om dem før.»
«Retter du på meg fordi du føler deg på defensiven?»
«Jeg retter på deg fordi vi snakker om moren min, og hun var norsklærer.»

«Mitt livs tabbe» av Lucy Score

Oversatt av Hanne Lorentzen
Gursli Berg 2026

Lucy Score er tilbake med en ny historie fra Story Lake. I Mitt livs Story fikk vi forfatteren Hazels historie, nå er det Hazels agent, Zoey, det handler om. Hun er kommet for å bo en stund i Story Lake, bistå Hazel og forlaget hennes med lanseringen av den nyeste romanen – som alle er sikre på skal bli en suksess og bringe Hazel tilbake til toppen av bestselgerlistene.
Hazel ble sammen med Cam Bishop i forrige bok. Han har to brødre. Alle Bishop-brødrene er fryktelig kjekke, men man kan kanskje si de er litt vanskelige å komme inn på? Gage er advokat-broren; første gang han så Zoey ramlet han faktisk ned fra taket. Zoey og Gage innrømmer at de er tiltrukket av hverandre, men de er altfor forskjellige! Derfor bestemmer de seg for at de skal absolutt IKKE innlede noe forhold! Men. Kanskje de kan ha litt uforpliktende sex, og siden bare skilles som gode venner? Tør de å prøve dette? Og om de gjør – vil det går bra?
Du må lese boka for å finne det ut.

I likhet med første bok er dette humoristisk og romantisk feelgood, lettlest og underholdende også. Noen slurvefeil er det i den forholdsvis store teksten (550 sider), så forlaget kunne nok ha gått en siste runde med korrektur før utgivelse. Man kan lese bøkene uavhengig av hverandre, men handlingen er lagt til samme miljø og det er noen gjennomgangsfigurer. 

«Dette sorgens hus : historien om en drapssak» av Helen Garner

Oversatt av Kirsti Vogt
Aschehoug 2026

4. september 2005 (det var farsdag; i Australia er denne første søndag i september) skjente en bil ut av veien og endte ferden i en dyp dam. Føreren av bilen - Robert Farquharson - greide å komme seg ut av bilen og opp av dammen, mens de tre sønnene hans omkom.
Var det en forferdelig ulykke - som Robert hevdet - eller var det en villet handling?
Robert var for en tid tilbake kastet ut av kona som ønsket skilsmisse; kunne det hende han var så bitter at han ville ta fra henne det mest dyrebare hun hadde, som hevn?
Eller var han deprimert og hadde planlagt selvmord, mente å ta barna med seg i døden, men angret i siste øyeblikk?
Farquharson hevdet at han hadde fått et hosteanfall, og grunnet "hostesynkope" ble han bevisstløs og mistet kontroll over bilen. Anfallet gjorde også at han senere ikke kunne huske noe av det som skjedde.

Helen Garner fattet interesse for og fulgte rettssaken. Hun forteller fra retten med en litt sarkastisk, direkte stil; litterært er boka en nytelse å lese. Og det hjelper mye, når historien ellers er så vond.

Anbefales til alle som liker true crime.

Sitat side 15:
«Han var en smal, behersket utseende mann, med kort, grått skjegg og en munn som skar voldsomt på skrå over ansiktet, som om den tilhørte en som hørte på pissprat hele dagen.»

Side 251:
«Han brettet historien i pene folder, og så rev han den opp i taggete hull som snart begynte å sende ut et uhyggelig lys. Den velkjente beretningen begynte å virke sjuskete, skadelig, full av motsigelser og mystiske flekker.»

Side 259:
«Farquharson sto tre dager i vitneboksen. Forsvaret kom aldri over det. Byggverket Morrissey fortsatte å reise, med stor innsats og konsentrasjon og hengiven entusiasme, hvilte på en svak grunnmur, for uansett hvor mye han slet, kunne han ikke få juryen til å like eller stole på klienten sin. Fra da av var de siste fjorten dagenes forklaringer som å se en mann gli nedover en fjellside i gruelig sakte film.»

«Nattflygerne» av Lotte Eigeland

Gyldendal 2026

Vi skal til Atlanterhavet, året er 1930. Ei hollywood-skuespillerinne blir funnet død - myrdet - på en av tre sjødromer som er plassert i Atlanterhavet, nærmere bestemt sjødromen som er døpt Polaris.
Sjødromene er bygd for at fly skal kunne lande der, flygerne ta pause og tanke drivstoff, før de flyr videre. Sjødromene er også ettertraktede oppholdssted for rikfolk og kjendiser, siden alkoholforbudet ikke gjelder til sjøs.
Flyveren Bunty Thorvaldsen får i oppdrag å fly drapsetterforsker Jack Tarkowski til Polaris - han har aldri flydd før og er livredd for å ramle i havet, siden han ikke kan svømme. Men han får etter hvert tillit til Bunty, og på sjødromene blir de rene radarparet som samarbeider om avhør og etterforskningsarbeid.

Dette er stemningsfull historisk krim ispedd litt kjærlighet, med interessant persongalleri og lagt til et dramatisk miljø. Sjødromene er fiksjon, men ifølge forfatteren var det en oppfinner som foreslo å bygge slike, men det var før langdistanseflygingen utviklet seg og ble løst på andre måter.

Dette er første bok i en planlagt serie om Bunty og Jack. Jeg venter i spenning på neste bok!

«Der villblomstene vokser» av Louise Strömberg

Oversatt av Lars Nygaard
Gyldendal 2026

Maya har tilsynelatende alt - en vellykket karriere i firmaet hun grunnla sammen med kjæresten og forloveden Gabriel, klesskap fulle av designerklær, og en stilren, dyr leilighet i Stockholm. Men de må faktisk stå på både tidlig og sent; noen dager er det knapt så de ser hverandre hele dagen.
Da vi blir kjent med Maya, ser vi fort at forholdet til Gabriel er usunt, og etter hvert får også hun øynene opp for at her bikker det gale veien. Gabriel er stadig mer avvisende, og at firmaet kun står i hans navn, viser seg å bli Mayas sørgelige sorti. Gabriel bryter forlovelsen og sparker henne fra firmaet - så der står hun på bar bakke. Livet fortoner seg vanvittig mørkt med ett, men heldigvis kommer hun på at hun har Niklas - hennes gode og spesielle venn fra studietiden, som hun dessverre ikke har hatt kontakt med på mange år, fordi Niklas flyttet ut fra kollektivet da Gabriel flyttet inn - de to likte hverandre aldri noe særlig godt.
Niklas har flyttet til Arkösund, en liten skjærgårdsby som er stille om vinteren og yrende av liv om sommeren. Her kan Maya sakte komme til hektene igjen, og det viser seg at Arkösund er stedet hvor alt snur, hun finner tilbake til sitt ekte jeg, og bygger en ny givende tilværelse.

Dette er hyggelig og lettlest feelgood. Handlingen er ikke spesielt overraskende, men det er gjerne slik med feelgood - du vet hva du får og det er lett å drømme seg bort med en koselig historie.

Boka er den første i en serie, der Arkösund er omdreiningspunktet.

«Kunsten å speile et egg» av Kim Andrea Brofeldt

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2026

En helt vanlig dag i august får Troels hjerneslag. Han legges inn på sykehuset og kommer i behandling, men hvem skal ta seg av de to barna han har ansvar for? Mora er i utlandet, i grunnen har han ikke lyst til å fortelle henne om utfordringene sine, for da kommer hun sikkert til å forlange at barna skal flytte til henne!? Han bestemmer seg for å holde sykdommen skjult for eks-kona. Med støtte fra broren og ektemannen hans, og sin gode venn Ruth, skal han klare å ta hånd om barna, samtidig som han er i rekonvalesens og sakte, men sikkert får tilbake oversikt og ferdighet som han tidligere tok for gitt - som det å speile et egg.
Det er uansett ikke første gang han holder noe skjult for eksen. Så lenge han har kjent henne, har han holdt viktige sider og vesentlig informasjon om seg selv skjult. Gjennom romanen får vi tilbakeblikk til oppveksten og ungdomstiden hans, og det er virkelig litt av hvert han har holdt skjult.

Forfatteren har selv vært rammet av hjerneslag, kan vi lese i etterordet. Så hun har førstehånds kunnskap om det hun skriver om. Kanskje synes jeg "sykdomshistorien" blir i overkant detaljert, men andre lesere kan jo synes dette er noe av det mest interessante i hele boka.
Forfatteren har tidligere gitt ut romanen Avslutninger (2024), som jeg også har lest.

«Skogfruen» av Sondre H. Bjørgum

Aschehoug 2026

Isak Hammar har ikke vært i hjembygda på 19 år, men nå er mor død, og han må komme for å delta i begravelsen, og for å ordne opp med arven - et hotell med stort vedlikeholdsbehov og ditto gjeld. Med seg har han Mehren, en hund av rasen malle (malinois), som han har et nært forhold til. 
Isaks plan var å reise tilbake til Rena og forsvaret så fort han har fått ordnet opp med hotellet, men så skjer det ting som gjør at han må bli litt til og bidra med å løse en vanskelig sak politiet er i gang med. Ikke at politiet vil ha hjelp, men. Isak føler han bare må blande seg i det, da saken blant annet omfatter bortføring av Isaks kollega Karin, som var i bygda for å delta i begravelsen til Isaks mor.
Det kan faktisk virke om det går et monster løs i bygda - et monster som legger igjen den sjeldne blomsten skogfrue som et slags spor eller signatur etter seg.

Romanen er godt skrevet, variert språk, gode beskrivelser/bilder og et interessant persongalleri; jeg lot meg underholde, selv om jeg synes plottet er både innfløkt og usannsynlig. Noen av scenene som utspiller seg, er det egentlig ikke mulig å se for seg; det er for vilt. Men om man ser bort fra det, så er dette i alle fall en lovende romandebut av Bjørgum, som tidligere har gitt ut to diktsamlinger.

Eksempel på gode bilder, sitat side 61, Karin er i svigerforeldrenes hytte for å ta imot håndverker etter vannlekkasje:
«Den unge rørleggeren satte en fot inn på gulvet og vadet overdrevet over vannet.
«Nei, blir ikke billig dette.»
Han sa det på en måte som tilsa at det ikke var første gang han brukte den setningen.
«Tenkte meg det», sa Karin og la merke til at den ene tøffelen til svigerfar hadde satt seil og krysset stuegulvet før den hadde lagt til kai inntil bokhylla til svigermor.»

Eller side 222: «Blikket hans flakket rundt i rommet som en skadeskutt fugl på desperat jakt etter en grein å lande på.»

Side 19 er det noen ørkenstøvler som marsjerer "taktfullt" - det er vel et tilsiktet ordspill.
Men når det kjennes eim av våte "sanitetsbind" på sykehjemmet side 92, så kunne det kanskje passet bedre å skrive "bleier"? Side 245 omtales "karamelliserte løkringer" - det er ikke så lett å bevare ringene når man karamelliserer, tror jeg? Side 306 nevnes "dampveivals" - jeg må på vegne av en venn si at det er veldig lenge siden veivalsene ble drevet med damp.
Nå var jeg veldig pirkete, men når en forfatter som Bjørgum gjør så mye bra, så kunne utrensking av slikt småtteri gjort boka enda litt bedre.

«Alle de russiske horene» av Steve Leirvik

Kagge 2026

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med en gutt, og det er han selv som forteller. Faren jobber mye ute - er på båt og er borte lange perioder av gangen. Andre ganger er det knute på tråden mellom mor og far, så gutten blir mye overlatt til mora alene. Hun lider av tvangshandlinger, og gutten blir holdt under streng kustus så han ikke skal rote eller søle til.

Etter hvert forstår vi at faren heller ikke er i stand til å vise spesielt mye eller stabil omsorg, verken for mora eller gutten. Og flyttingene deres er mye for å komme seg unna namsmannen; namsmannen som gutten tror er en ordentlig fæling, ut fra hvordan foreldrene snakker om dette.
Det kommer stadig tydeligere fram at gutten ikke har det bra, med disse ustabile foreldrene og ikke spesielt gode oppvekstvilkår. 

Denne romanen er velskrevet og komponert slik at man utover i boka skjønner stadig mer av hva slags forhold gutten egentlig lever under. Det er mørkt, men også litt humoristisk. Likte du boka Jævla menn av Andrev Walden, eller Thomas Korsgaards bøker om Tue, kan du komme til å like denne også.

Sitat side 143: "Far er irritert for at bestemor konstant blander seg oppi. Dessuten har hun stadig kaffebesøk. Det er et jævla renn uten like, som om kåken er et eneste stort suppekjøkken eller sosialkontor. Oftere og oftere holder mora og faren min seg bare på gjesterommet når bestemor har folk.
Bestemor: «Vi får se hvor lenge du holder deg tørr denne gangen, da. Jeg skal faen ikke se deg dritings innenfor mine fire vegger!»
Far: «Ha! Hadde det ikke vært for at kjerringa og ungen min bor her, hadde jeg holdt meg milevis unna deg, det kan jeg love deg.»
Bestemor: «Var ikke dere nesten på lista, da? Kanskje du bør ringe og purre på utleieavdelinga? Eller blir det for mye ansvar for deg?»
Far: «Det var rette ræva... er det du eller jeg som er uføretrygda her?»"

«Yesteryear» av Caro Claire Burke

Oversatt av Johannes E. Refsdal

Cappelen Damm 2026

Natalie er influenser og for følgerne sine publiserer hun lykkeglimt fra dagliglivet på ranchen Yesteryear. Melk og egg fra egne dyr, nybakte surdeigsbrød, en barneflokk i vekst, og en kjekk, handy cowboy til ektemann; dette er jo noe alle burde misunne henne. Eller?

Plutselig en dag våkner Natalie i et mørkt rom. Det er soverommet hennes, men likevel ikke. Sengeteppet er grovt og av dårlig kvalitet, ikke av standarden hun pleier å ha. Når hun kommer videre ut i huset, er det barn der som kaller henne mama, og de likner riktignok barna hennes, men de heter noe annet og ser ikke helt ut som de pleier. Er hun blitt kidnappet og plassert i et realityshow?! Her er det best å stikke av, men hvordan i huleste skal hun klare å komme seg unna!?

Det var vaskeseddelen på boka som gjorde meg nysgjerrig. Jeg tenkte at her skal en influenser som reklamerer for trenden tradwife, få en skikkelig oppvåkning. Men så er ikke fortellingen helt slik jeg hadde forestilt meg. Jeg skal ikke røpe sammenhengen, men ett hint er "upålitelig forteller". Og så aner man jo at glansbildene influensere viser, kan ha en mørk bakside, en sannhet som man helst ikke vil skal bli avslørt.

Denne boka er mye omtalt og sikkert ei bok mange føler de må lese. Tja. Jeg er ikke så overbevist om at alle absolutt må det. Jeg leste hele boka - ble nysgjerrig nok til å ville vite hvordan det endte - men den var litt tunglest. Og så pleier jeg å like hovedpersoner jeg kan heie på, men hovedpersonen her er ikke av de mest sympatiske, så jeg kjenner jeg distanserer meg litt fra hele greia.

«Familien Anker : arven» av Alexander Wisting

Kagge 2026

Kristiania, 1760-tallet: Karen Anker lever et godt liv som hustru til ektemannen Christian. Ekteskapet er tuftet ikke bare på fornuft; de er oppriktig glad i hverandre. Boligen deres i Christiania - Paleet - huser ofte selskaper der byens rikeste og mektigste er gjester.
Men så dør Christian brått, og Karen må innse at forretningen ektemannen skjøttet, kanskje ikke er så bunnsolid som hun har trodd. De tre eldste sønnene hennes - hun har fire - er på dannelsesreise i Europa; nå må hun kalle dem hjem, slik at den eldste - Bernt - kan hjelpe henne med forretningene. Dessverre for Karen har Bernt andre planer for karriereløpet sitt, dessuten har han falt for ei vakker kvinne i København og er på ingen måte innstilt på å reise hjem med det første. Så Karen må likevel gjøre hva hun kan for å sikre familiens formue. Hun opplever at det er vanskelig å bli tatt alvorlig som kvinne, og hvem kan man egentlig stole på; de fleste virker mest opptatt av å mele sin egen kake. 

Innledningen til boka forteller om en episode i Karens ungdom, som hun ikke har kunnet glemme og som også henger sammen med opplevelser hun har etter Christians død.

Dette er første bok i en serie, og basert på mennesker som virkelig har levd.
For meg ble dette litt "forretningsmessig" og stivt. Det er flere kjærlighetshistorier her, men fortalt med liten innlevelse; er dette nok til å innfri lesernes forventninger? Det avhenger selvsagt av hvilke lesere som velger å gi seg i kast med boka, men det kan være at de kunne tenkt seg større vekt på personligheter og følelser, enn forretninger og intriger?

Eksempel på en "instrumentell" og blodfattig beskrivelse av elskov side 238:
«Karen lente seg over bordet og la hånden om nakken hans. Hun trakk ham mot seg, og han gjorde ikke motstand. Han tillot hendene hennes å føle seg sakte fram, opp til hårfestet. Da hun kjente at han forsiktig gjengjeldte berøringene, slapp hun grepet og gikk rundt bordet til ham. Han reiste seg og rygget mot sengen, der hun dyttet ham ned. Karen ble stående og betrakte ham. Han satt lent mot sengegavlen med et forbauset blikk. [...] I stedet krøp hun opp i sengen ved siden av ham. Hun lot ham begrave ansiktet i fanget hennes. Hendene hans følte seg forsiktig fram mellom sengetøyet og kjolelivet, der de klamret seg til ryggen hennes. Følelsen som spredte seg gjennom kroppen, satte Karen tilbake i tid. Det var som om hun befant seg på rådhusballet, der hun stirret rett i William Rømers hypnotiserende blikk. Berøringene hans minnet om de myke armbevegelsene som hadde fascinert og lokket henne.»

«Folk som hater lokalhistorie» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2026

Gunn, oppvokst i Stor-Elvdal, drar hjemmefra i 1996, da er hun 16 år gammel. Hun vil heller bo i Oslo hos onkel Yngve og gå på videregående skole der. Hvorfor hun går til dette drastiske skrittet får du svar på når du leser boka.

Romanens hovedhandling er lagt til 2020 da koronapandemien gjorde at samfunnet ble stengt ned. Bekymra for faren sin, reiser Gunn hjem til Gunnarsmoen. Hun finner faren ynkelig og mørbanka (han påstår han har gått på ei dør), og med bare et lass rå ved til å fyre med. Veden er det naboen som har sørga for - Pelle heter han, jevnaldrende med Gunn. Så nå skal Gunn endelig ta et oppgjør med den slasken!

Tilbakeblikk til hva som har skjedd fra oppveksten og til da, gir bildet av en fargerik, men noe utfordrende oppvekst i et oversiktlig bygdemiljø.

Jeg har sett mange har rost denne romanen, og jeg er bare så enig. Dette er mesterlig fortalt i et variert og godt flytende språk, med interessant og troverdig persongalleri. Bare å nyte!

Sitat side 49:
«Ester liker ikke at Pelle er inne hos Gunn så ofte, hun sier at han ikke må plage naboene, at det beste for unger er å være ute, hun bruker en høy skingrende stemme når hun sier det. Hun viderefører en tradisjon, for slik skingret det fra hennes egen mor, og slik har det skingret fra alle mødre hun kjenner. Barn som ikke får kjeft blir ubrukelige voksne, de ender opp uten å forstå rett og galt, de ender opp som pingler, og de må jo kunne leke ute slik barn skal, det er godt for dem, for lungene deres, og dessuten blir det ikke så skittent inne hvis de gjør det. Skingring er kjeft, men Pelle forstår kjeft. Kjeft er språk. Kjeft er naturlig. Kom deg inn, skingrer Ester, ha deg ut, få spist opp den skiva di nå, kom deg opp til bussen, få gjort leksene, se til å komme deg i seng fortere enn flua flyr. Det er en melodi, ikke annet.»

«Den svake viljen : en kjærlighetshistorie» av Per Schreiner

Tiden 2026
 
Den navnløse hovedpersonen er på vei til en bisettelse da vi blir kjent med ham. Han er halvt ufør etter et uhell i ei trapp for fjorten år siden, der han skadet ryggen. Han har ingen fast jobb utover det, så han har lite å rutte med. Godt da at han kan bo i farmors leilighet og bare betale fellesutgifter og strøm. Farmor vet ikke at han bor der, han har bare tatt på seg å vanne plantene hennes og generelt se at alt er i orden, men hun er ved dårlig helse og bor på et hjem; mye sannsynlig kommer hun ikke ut derfra noen gang.
Romanens nåtids-handling er bisettelsen og det som skjer samme dag, mens vi gjennom hovedpersonens tilbakeblikk får skissert et større bilde av livet hans. Spesielt lyser minnet om Venke - hun som var kjæresten hans en kort periode, som representerte lys og håp, men som han dessverre mistet. Gjennom dagen vi følger ham, minnes han også naboen Jan som han er i bisettelsen til; de to drev en overraskende spennende geskjeft sammen.

Det er den navnløse selv som forteller, med kritisk, nedstemt, nesten oppgitt stemme. Det er såpass negativt at det til tider blir komisk.

Eksempel side 16: «Det er vanskelig å mislike svogeren min, men det er nesten like vanskelig å like ham. Han jobber som jurist i en organisasjon. En gang, uten at jeg spurte, fortalte søsteren min at han tjente godt over halvannen million i året. Hun gjorde det antakelig for å forsvare ham, siden han er pregløs og overvektig. Hun selv er spesiallærer og tjener syv hundre og sytti tusen i året og mener det er for lite. Da jeg sa at det ikke var så ille, ble hun irritert og sa at jeg hadde vært så lenge ute av arbeidslivet at jeg ikke visste noe om det. Det stemmer, men det var likevel ikke hyggelig sagt. Vi har aldri vært så gode venner.»

Jeg har lest de fleste av Per Schreiners bøker, og liker det han lager. Han skriver originalt og underfundig.

«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Tolv dagar i april : ei odelsjente fortel» av Johanne Nyborg

Samlaget 2026

Johanne er odelsjente frå ein gard på Vestlandet, men har flytt derifrå for mange år sidan og har tilhald i Oslo. Kvar vår dreg ho heim for å hjelpe mora med lamminga. I denne sakprosaboka får vi vera med på dette eit år; desse tolv dagane i april, der Johanne og mora vekslar på å vake om nettene for å passe på sauene, og hjelper kvarandre med dei vanskelegaste tilfella.
Johanne veit at det nærmar seg eit punkt då mora ikkje kjem til å orke stellet av garden lenger, og Johanne må ta ei endeleg avgjerd - skal ho ta over garden, eller vil ho helst bli verandre med livet ho har bygd seg i byen?

Boka er lettlest og interessant på fleire plan. Er du nyfiken på korleis det kan opplevast å vera med i lamminga på ein liten gard, eller korleis det kjennest å bli riven mellom to ulike tilværelsar/verdar, så kan dette vera ei bok for deg.

«Det franske armbåndet» av Kristin Harmel

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm 2025

Paris, 1942:  Anabel følger familietradisjonen og stjeler smykker fra de rike og hjelper de fattige. Men da hun snapper et spesielt smykke fra dama til en høytstående nazi-offiser, har hun tatt for store sjanser og setter både seg selv og familien i livsfare.

Boston, 2018: Colette er nå i åttiårene, men traumene etter natten i Paris da hun som ung jente ble vitne til at mora Anabel og lillesøsteren Liliane forsvant, sitter fortsatt i. Hun har ført familietradisjonen videre og har finansiert mye veldedighet med smykketyveriene sine, blant annet opprettelsen av et Holocaust-senter i Boston.
Da hun en dag oppdager at det spesielle smykket - et armbånd - som utgjorde moras siste tyveri - er utstilt på et museum i Boston, vekkes minner til live. Og ikke minst håpet om at hun nå endelig kan få svar på hva som skjedde med familien hennes.

Romanen veksler mellom fortid og nåtid, og historien er komponert slik at vi som leser stadig får vite litt mer og til slutt sitter med hele bildet. Romanen er spennende, underholdende og rørende.

«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.

«Bukke nikke neie» av Stian Hjelvin Andersen

Aschehoug 2026

Merete er journalist, skriver krasse kommentarer i avisa, og hadde ikke sett for seg at hun skulle bli biografi-forfatter. Men da sjefen virker overivrig etter å gi henne permisjon for å skrive bok, forstår hun at jobben i avisa kanskje ikke er den tryggeste i verden lenger, og tar på seg bok-oppdraget.
Den hun har fått spørsmål om å skrive biografien til, er Halvdan Hanssen. Han var toppadvokat, men gjør nå stor suksess som selvhjelpsguru. Merete har ikke akkurat sansen i utgangspunktet, og da hun merker at det er mye som skurrer i Halvdans historie, får hun på en måte fordommene bekreftet. Men hva skal hun gjøre med det hun finner ut? Hun kunne spurt AC om råd, men AC er alvorlig kreftsyk, så Merete synes ikke hun kan belemre henne med dette. Heller ikke kan hun plage AC med hva hun skal gjøre når den gamle flammen Christian plutselig dukker opp igjen.

Det er Merete selv som forteller i romanen, og stemmen hennes virker troverdig, med tanke på jobben hun har. Hun har ordets makt og kan være krass om hun vil. Kanskje jeg synes hun bikker usympatisk nå og da. Boka som helhet kjennes litt pratsom, overflatisk og kunne vært strammere i fasongen, men alt i alt var dette en underholdende leseopplevelse.

Sitat side 41: «Det eneste de virker opptatt av nå, er barnebarna sine og det tilbakevendende favorittemaet: hva pensjonisttilværelsen skal brukes til. Det er ikke en eneste flik av Toscana de ikke vil besøke. Da det var kollektiv enighet om at elsykkel er et must nå når vi blir gamle, skyldte jeg på hodepine og gikk.»

«Engstelig svarting» av Javad El Bakali

Kagge 2026

Kamal er 29 år, svart, arbeidsledig og sliter med panikkangst og depresjon. Idet romanen starter flytter han fra institusjonen på Grorud, hvor han har blitt passet godt på, til en kommunal leilighet på Sagene. Han får fortsatt støtte i form av Jostein som er innom og ser til at alle i kommuneblokka har det bra, han går også til psykologen Eva som forsøker pushe ham til å skaffe seg jobb og tjene egne penger.
På nærbutikken treffer han ei skikkelig fin jente, Susanne, og under over alle under; det virker som hun fatter interesse for ham også! De går på date, men Kamal regner med at hun vil miste interessen øyeblikkelig om hun får vite at han naver og er psykisk syk, så han forteller at han jobber i blokka på Sagene; tar vare på beboerne der.
På sikt skjønner han at han blir nødt til å fortelle sannheten, men inntil videre vikler han seg stadig dypere inn i løgnene han har skapt. På grunn av medisinene han tar, sliter han med hukommelsen, så kommer han til å huske detaljene i løgnhistorien? 
Hvorfor vil han ha minst mulig med foreldrene å gjøre? Og hvorfor nekter han å snakke om storebror Adil?

Romanen er lettlest og humoristisk. Forfatteren er komiker og det merkes - replikkene er kjappe og sitter godt. Men det som gjør romanen god er mørket og alvoret som også finnes i den; boka er på ingen måte bare underholdning. Det handler om psykisk sykdom, utenforskap og kampen for tilværelsen.

Boka kan også passe for unge voksne og ungdom, og endelig er det ei bok som også gutter og menn kan ha interesse av å lese.

Sitat fra side 85: «Fyren ved siden av meg er en skjeggete kar i slutten av trettiårene. Han har på seg et Torshammer-halskjede, og det forteller meg egentlig alt jeg trenger å vite om ham.»

«Førstelinja» av Heidi Linde

Gyldendal 2026

Dagny er lege, noe som kan være utfordrende og krevende, men hun står i det meste med stoisk ro. Men når det en dag kommer inn en liten gutt på akutten, rygget over med bil av sin egen far, med kritiske hodeskader, kan det være at hun kjenner at det kan bli litt i overkant mye å ta inn over seg.

Romanens nåtid følger Dagny og viser arbeidshverdagen hennes, men romanens handling er vel så mye lagt til Dagnys fortid. Fra oppveksten, og spesielt fra året hun gikk på Romerike folkehøgskole og fikk tre venner for livet. Folkehøgskoleåret virker å ha vært et vendepunkt i livet, som fram til da hadde store utfordringer.

Jeg leser at dette er en av fire planlagte romaner, der hver venninne i firkløveret er hovedperson i hver sin bok.

Romanen er lettlest og engasjerende, men den siste korrekturen har ikke vært nøye nok - det er en del slurvefeil som disse: «Det raske bevegelsen...», «Hvilke kamper måte hun...», «What doesn't kill you make you stronger.»
Jeg leste boka som e-bok.

«Silas Marner : vevaren frå Raveloe» av George Eliot

Omsett av Øystein Vidnes
Skald forlag 2026

Vevaren Silas Marner blir urettmessig skulda for tjuveri, og livet raknar. Han mistar jenta han tenkte gifte seg med, og venen sjølvsagt, sidan det var han som kom med dei falske skuldingane. Han flytter til ein liten landsby, Raveloe, og startar på nytt. Han lever nøysamt og arbeider flittig, og klarar å spare opp ein heil del gullmyntar. Så skjer det fryktelege - pengane blir stolne, og meininga med livet forsvinn for Silas. Heilt til eit anna slags gull dukker opp - i form av eit lite jentebarn som ikkje har nokon i livet sitt som kan ta vare på henne.

Dette er George Eliots tredje roman. George Eliot er eit pseudonym for Mary Ann Evans (1819-1880). Ho valde å gi ut romanane sine under eit mannleg pseudonym for å bli tatt på alvor i det samfunnet ho levde i, der litterær og intellektuell kultur var dominert av menn.
Eg har ikkje lest noko av Eliot tidlegare, men minnest å ha sett ein TV-serie basert på hennar verk; Møllen ved Floss. (The mill on the floss). Eg vil lese meir av henne; dette var engasjerande, med truverdig persongalleri, forståelsesfullt og nyansert framstilt.

«Mellom himmelen og her» av Cassandra Brunstedt

Oversatt av Kari Wille Rekdal
Gyldendal 2026

Majlis har akkurat gått av med pensjon, og hun skal dø om åtte måneder. Dette vet hun fordi hun har bestilt time i Sveits, til aktiv dødshjelp. Det er ikke det at hun absolutt VIL dø; datteren Ronja venter barn, og Majlis har selvfølgelig veldig lyst til å leve lenge og få ta del i mest mulig av barnebarnets liv. Men hun har ALS og hun vil ikke ligge og lide eller være andre til last, slik hun opplevde at ektemannen Åke lå og pintes til han til slutt døde av kreft.

Hvordan skal Majlis klare å fortelle datteren om hvordan det står til med henne? Og hvordan vil datteren ta det, når hun får høre at Majlis har bestemt seg for å dø? Hvordan vil de siste månedene av livet bli for Majlis og hennes nærmeste; hun ønsker å bistå og være til hjelp for Ronja, men hun forventer også rask forverring, for slik er denne sykdommen.

Dette høres ikke akkurat ut som en feelgood-roman, men fortalt i en lett og smått humoristisk tone er den både underholdende, tankevekkende og rørende.

«Kamera» av Line Nyborg

Cappelen Damm 2026

Klara flyttet sørover til Oslo for mange år siden, og er fornøyd med det. Nå er hun 32 år, har enda ikke landet en utdannelse, men elsker å fotografere og bruker mye tid på det, og ellers jobber hun som assistent i en barnehage.
Så ringer faren og forteller at mora ikke er helt frisk, så kanskje det hadde vært bra med en tur hjem nå.
Klara kommer og blir med foreldrene på hytta ei ukes tid. Faren sysler rastløs på med sitt, setter garn, grubler over hvorfor han ikke får fisk i dette garnet - er havet tømt for fisk? Det er mye som skal vedlikeholdes også, så han er stadig i aktivitet med noe og absolutt ikke særlig pratsom av seg.
Mora er ganske riktig ikke i særlig god form, må ofte legge seg midt på dagen for en hvil, men legene har ikke funnet noe spesielt, så det er vel bare å ta det litt med ro en periode, så går det kanskje bedre etter hvert. Moras skjørhet gjør at Klara synes hun må være litt forsiktig med henne; ikke plage henne på noe vis.
Klara har med seg en hemmelighet, det vil si - hun vil gjerne fortelle foreldrene det, men sliter med å få sagt at hun er gravid. Uplanlagt gravid. Hva hun skal gjøre, har hun enda ikke bestemt seg for.

Gjennom disse dagene på hytta reflekterer Klara over forholdet innad i familien. Hvorfor irriterer hun seg over foreldrenes væremåter? Hvorfor er det så vanskelig å prate sammen om de viktige tingene? Foreldrene mistet for eksempel en sønn fra tida før Klara ble født. Da hun forsiktig stiller spørsmål rundt dette, får hun beskjed om at dette orker de ikke å snakke om. Nei, la oss ikke røre i det gamle, vonde som har skjedd!
Klara har en eldre bror som bor i USA. Han har nesten ikke vist seg hjemme siden han dro, og man får i boka inntrykk av at heller ikke Klara er ofte på besøk hos foreldrene.

Dette er en roman med lite ytre handling, men fylt av stemning, tanker og observasjoner. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i et slikt familieforhold - der det er vanskelig å kommunisere foreldre og barn imellom etter at barna er blitt voksne, og virkelig komme nær hverandre om eller når man føler behovet.

Av samme forfatter har jeg tidligere lest Det andre barnet (2017) og Hund som ser ned (2019)

Sitat side 110:
«Jeg ser på kameraet som står på hylla, reima ligger rundt kamerakroppen i en sving, linsa peker ut i rommet som et øye. Jeg tenker at det er ikke mamma, det er ikke Knut, det er meg, som ikke vet hvordan jeg skal være nær noen.

Det er bare gjennom bildene jeg kommer nær verden. Gjennom linsa kommer alt nærmere, samtidig som den lager en trygg avstand. Blikket gjennom linsa spør ikke, mener ikke, tviler ikke, er ikke redd, det bare er der. Den lille tingen er så fast og solid, og jeg holder meg fast i den selv om den henger i løse lufta i reima fra nakken.»

«Liste over mistenkelige ting» av Jennie Godfrey

Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal 2026

Vi skal til Yorkshire og året er 1979. Miv har lyttet til de voksnes samtaler, og forstått at det er fare for at familien hennes skal flytte, mye - tror hun - på grunn av seriemorderen The ripper, som herjer i området. Hvis man bare hadde fått tatt The ripper, så var det ingen grunn til å flytte, resonnerer hun. Miv og venninna Sharon starter sin egen etterforskning i smug, lager ei liste over mistenkelige ting de skal utforske, følger nøye med og observerer.

Som etterforskningen går sin gang, finner de stadig nye hemmeligheter, men også nye venner.

Fortellerstemmen skifter underveis. I Mivs kapitler forteller hun selv, i de andres kapitler fortelles det i tredjeperson.

Dette er underholdende, spennende, morsomt og rørende. Og historien er inspirert av virkeligheten - The Yorkshire ripper var med å prege oppveksten til de som vokste opp der i denne tidsperioden.

«Ingen har sett historien din» av Maren Skolem

Gyldendal 2026

Jamie - en av mange etterkommere etter nordmenn som forlot hjemlandet for å prøve lykken i USA - nærmest flykter fra L.A. til Oslo for å komme seg vekk fra en mulig skandale. I Oslo har han planer om å spille inn en podkast, basert på oldefarens historie; han som emigrerte fra Norge, slo seg ned og fikk etterkommere i USA. 
Men oldefarens etterkommere i Oslo virker ikke interessert, ei heller har de særlig mye kjennskap til oldefaren og historien hans.
Vi som leser får godt innblikk i deres dagligliv, og kanskje forstår vi bedre enn Jamie hvorfor de er så lunkne; det ser nemlig ut til at de har mer enn nok med det som foregår i eget liv!
Ylva er mor til tvillingene Øystein og Heidi, som går på videregående. Mora Ingeborg bor på sykehjem, og Ylva besøker henne ofte. Ektemannen Roar jobber i Nordsjøen og er mye borte. Roar er verdens beste og snilleste, men samlivet er kanskje ikke det mest spennende og går mye på gammel vane. Det kan hende Ylva fantaserer om noe annet og kan komme til å trå feil.
Øystein oppdager at Heidi blir utsatt for netthets og forsøker å hjelpe henne, men hun vil ikke ha noe hjelp eller innblanding, vil bare tie det i hjel. Skal tro om det er en god strategi?

Jeg har tidligere lest Kongene av Kongeparken (2024) og Dørene lukkes (2024) av samme forfatter. Førstnevnte er en ungdomsroman, den andre er en roman for voksne. Forfatteren skriver med snert, gjør observasjoner og har god formidlingsevne, så dette er en forfatter jeg kommer til å følge med på videre.

Årets roman gir en god beskrivelse av nåtidige familie- og samfunnsforhold og viser hvor kaotisk og slitsom hverdagen kan være når samfunnet er komplekst, og mye av livet foregår på sosiale medier kanskje mer enn i virkeligheten, og slik man kan føle det forventes at man sjonglerer utallige roller og oppgaver, og skinner på alle områder. Ellers er man en dust og en taper.
Boka kan også leses av ungdom og unge voksne; jeg tror de vil kjenne seg igjen i mye av det som skjer.

Sitat side 57: «Hun hadde my skjermtid, hun visste jo det. Hun var ikke veldig sosial på disse sosiale mediene sine. Stort sett bare snoket hun, kanskje trykket på et hjerte av og til. Men det var nå engang dette båndet hun fremdeles hadde til resten av verden, og å kutte det kjentes drastisk.»

Side 58: «Hun gikk bort til vinduet med telefonen sin og tok et bilde av månen. Det ble overraskende bra. Hun knotet litt med å finne ut hvordan man legger ut en historie - hun hadde ikke gjort det på noen år, og Instagram hadde endret designet sitt flere ganger siden da - før hun la ut bildet. Hun trykket seg inn på sitt eget bilde for å se hvordan det så ut for andre. Så trykket hun for å se om noen hadde sett det ennå.
«Ingen har sett historien din», sa Instagram.»

Side 89: «... men var det én ting han hadde forstått om nordmenn, så var det at de var fysisk ute av stand til å be noen gå, det var som om høfligheten lå som en innbygd dødmannsknapp i dem; om de nærmet seg å ta for mye plass eller sette for tydelige grenser i en situasjon, skrudde maskineriet seg simpelthen av, og de ble bare sittende stille og vente på omstart. Som når han stod lenge og vurderte varer i en hylle i matbutikken og folk bare ble stående ubehjelpelige bak ham og vente på at han skulle gjøre seg ferdig, heller enn å be ham flytte seg så de kunne få tak i det de skulle ha. Hvor mye tid brukte en gjennomsnittlig nordmann på unødvendig venting i løpet av et liv?»

«Den andre sida av elva» av Therese Tungen

Aschehoug 2026

Karnanne mistenker at ektemannen har vore utru, og kjenner trong til å rømme frå han og dagleglivet i Oslo for ei stund. Ho dreg attende til bygda ho kjem frå, så kan ho og jobbe litt med hovudfagsoppgåva i historie som ho aldri fekk fullført.
Faren har byrja skrante og bur på sjukeheimen, og mora er bortreist for å sjå til syster si som er alvorleg sjuk. Karnanne slår seg til i huset til faren; dette er og barndomsheimen hennar.
Fortida byrja å koma nær henne allereie på toget heim. Å sjå att sambygdingar frå den gongen ho budde der, får opp minne frå ungdomstida då Karnanne opplevde å miste storesystera Alicia. Politiet - ja, alle! - meinte at Alicia drukna i elva som følgje av ei ulukke eller av at ho sjølv ynskte å avslutte livet, men Karnanne er stadig mindre sikker på at dette kan stemme. Då ho oppdagar at faren og har sysla med eigne teoriar som kva som hende, blir ho endå sikrare på det var einkvan i bygda som ville kvitte seg med Alicia. Og ho har ein mistenkt...

Boka er spanande som ein krim, og har du vakse opp på bygda for nokre år sidan slik Karnanne har, så er dette til å kjenne seg att i.
Replikkane er på dialekt, men det går heilt greit å lesa.

«Livets ligning» av Sofia Lundberg

Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm 2026

Malin har ikke hatt så mye kontakt med faren Jack de siste årene. Etter en telefonsamtale med ham der han sier han er på jobb og ikke finner veien hjem, forstår hun etter hvert at han har begynt å bli dement. Det må være et hardt slag for ham at han begynner å røre, han som er professor emeritus og matematisk geni. Så vil han heller ikke innrømme at han har problemer, men fortsetter som før med å gå på jobb på universitetet og løse ligninger en masse.

Malin må gå mer aktivt inn for å hjelpe Jack, og samtidig som hun bit for bit klarer å trygge hverdagen hans uten altfor mange protester fra hans side, minnes Jack episoder fra livet, som vi som leser får innsyn i. Vi tas med tilbake til da han var ung rebell, stakk til Frankrike der han bodde flere år, for så å returnere til Sverige med et verdifullt vitnemål i bagasjen, som skulle sikre framtida hans.

Historien er bygd på en måte som holder på interessen, slik vi får ta del i Jacks minner vekselsvis med at vi ser hvordan både han og Malin sliter med hans økende demens og innbitte stahet i nåtiden. Vi som leser vet hele veien mer om Jack enn hva Malin vet om sin fars liv og levnet.

Jacks liv er både en spennende og rørende historie.

«Kollisjonen» av Freida McFadden

Oversatt av Ola Bjønness Karlsen
Cappelen Damm 2025

Tegan bor alene og er gravid i åttende måned. Utsikten til å bli enslig mor er ikke lystig. Og nå har hun kommet på noe fælt med natten hun ble gravid, som gjør at hun føler behov for trøst av broren Dennis. Hun legger ut på kjøreturen bort til broren, men det blåser opp til snøstorm med påfølgende elendig sikt og føre. Det ender med at hun mister kontrollen over bilen og kolliderer med et tre. Hun overlever, men sitter fast. Det er kaldt og siden det er uvær er det nesten ikke biler ute. Hjelp!
Heldigvis dukker det opp en bil, med en stor og sterk fører som greier å få henne ut av vraket; hun har skadet det ene beinet og kan ikke gå. Tegan synes redningsmannen er såpass skjeggete, stor og sterk at han er skummel, og fortviler da han ikke vil kjøre henne til sykehuset, men tar henne med hjem til seg. Hva slags skrekkelige planer kan han ha? Tegan må godta forklaringen hans om at det er for farlig å kjøre i dette været, men han lover å få henne til sykehus så fort været bedrer seg og veiene er brøytet. Og til hennes lettelse viser det seg at han ikke bor alene, han er gift med Polly som er sykepleier! Hun kommer nok til å få godt stell her så lenge, tenker Tegan.

Det skal vise seg at Tegan nok likevel ikke er helt trygg, men hva utryggheten består i, må du lese deg fram til selv. Dette er skikkelig spennende lesning, der det meste skjer i løpet av få, dramatiske dager. Flere uventede tvister er med på å gjøre dette til skikkelig god underholdning.

«Gutten fra havet» av Garrett Carr

Oversatt av Kirsti Vogt
Kagge 2026

På vestkysten av Irland blir det en dag i 1973 funnet et guttebarn forlatt på stranda. Fiskeren Ambrose Bonnar er en av flere som får ha gutten "på lån" mens de i landsbyen finner ut av hva de skal gjøre med barnet. Ambrose fatter en spesiell godhet for barnet, og spør om å få adoptere gutten. Det går i orden, og gutten får navnet Brendan. Kona Christine har ikke noe problem med slik å ha fått et barn nummer to, men sønnen deres, Declan, som bare er noen år gammel da gutten fra havet blir en del av livet deres, skal komme til å se på Brendan som en inntrenger og rival. Brendans spesielle ankomst og status i landsbyen, gjør at han blir en tøff konkurrent om oppmerksomhet og kjærlighet.

Romanen har en nokså allvitende forteller som bor i landsbyen, og refererer noen steder til et vi, som for eksempel side 46: «Vi kom oss gjennom jula, og det ble en ny årstid.» Denne måten å la fortelleren komme til syne på, føles litt gammelmodig, men det er kanskje gjort slik for å gi følelsen av leseren nå får servert en sann historie? Men det blir også som et filter å se gjennom, eller ei ramme som kanskje gjør historien bedre, kanskje ikke. Hva synes du, hvis du har lest boka?

«Det jeg helst ikke vil tenke på» av Jente Posthuma

Oversatt av Hedda Vormeland
Pax 2026

Den kvinnelige hovedpersonen, som også forteller i romanen, er tvilling. Broren ble født først og kaller seg En, hun er To. Som barn var de veldig tette, holdt alltid sammen. Men så begynte han å holde henne mer på avstand; det hendte han stengte seg inne på rommet og hun sto utenfor og ventet til han kom ut eller slapp henne inn til seg. Som voksen irriterer hun seg ofte over ham, måten han snakker med henne og forholder seg til henne og mye annet i livet. Men selv om han er irriterende, er han den personen hun føler seg mest knyttet til. Kanskje kan han vise henne hvordan hun kan være litt mindre selvbevisst, mindre opptatt av hvordan andre oppfatter henne?

Så en dag tar han livet sitt. Hvordan skal hun leve videre uten ham?

Dette er sår lesning, men engasjerende og tankevekkende. 

Sitat side 32:
«Da jeg var rundt tretten år, var jeg én åttitre, og etter råd fra mamma og indremedisineren tok jeg hormoner som skulle bremse veksten min. Broren min trengte ikke det. Han var høyere enn meg, men til ham sa aldri folk: Så høy du er. Eller: Kan vi få spørre hvor høy du er, vi har nemlig et veddemål på gang. På alle mulige måter gjorde jeg mitt ytterste for å krympe. Jeg var god i idrett og hadde lett for å lære, men sørget for at jeg ikke utmerket meg i noe som helst på skolen, siden jeg fikk flere venner på den måten.»

«Pretty normal» av Cathrine Hellesøy Harrisson

Cappelen Damm 2026

Jeg-fortelleren har vokst opp på vestlandet i ei lita bygd på 80- og 90-tallet. Her har hun en nabo, som skal komme til å bli veldig viktig i livet hennes. Hun stiler fortellingen sin til denne gutten (etter hvert mannen), som hun elsker støtt og sikkert. Denne kjærligheten utholder alt og tåler alt. Enda gutten/mannen viser seg å ikke være like kjærlig tilbake, og noen ganger kanskje ler av henne bak ryggen hennes, så dør ikke kjærligheten hun føler for ham.

Som voksen utdanner hun seg til psykolog, går selv til psykolog, og etter hvert innser hun at kanskje er kjærligheten til nabogutten mer en besettelse, en tvang som hindrer henne i å leve fritt og ta imot det livet byr på, for eksempel om andre gutter/menn forelsker seg i henne.

Denne boka er ganske lang (430 sider), og det var kapitler/deler av boka jeg skum-leste. Kanskje kunne romanen vært kortet noe ned, men alt i alt fant jeg boka klok, engasjerende og interessant, og jeg tror det er riktig at boka skal ha noen tunge (og litt gåtefulle) partier.
Det veksler mellom dur og moll, som livet selv; i partier er fortellerstemma kvikk, humoristisk og sjarmerende.

Sitat fra side 104: «Jeg likte tante Connie best, men vi så henne sjelden, kun når hele familien var samlet til en eller annen helsikes anledning. Mor unngikk vanligvis også å snakke om henne, hun kunne like gjerne vært død og vel så det.»

Side 105: «Etter maten sa de jeg skulle få se en film sammen med dem, og vi skulle ha popcorn i tillegg til det vanlige lørdagsgodteriet. Det med filmen og popcornet fortalte de om på en kvitrende måte, som om de delte ut premier i en konkurranse jeg kunne klart meg uten.»

Side 119-120: «"Sammen i Kristus". Det var navnet på leiren i Kristiansand. I tillegg opplevdes det som et slags løfte til oss som skulle delta. Sammen skulle vi være, i Kristus. Ikke visste jeg hvordan det skulle gå til. Hvem er "Kristus" spurte jeg da mor og far kjørte meg nedover. Mor svarte så godt hun kunne, og det viste seg at Kristus og Jesus var samme fyr. Da jeg ville vite hvem Jesus var, sånn egentlig, blandet far seg inn og sa jeg ikke kunne be dem svare på spørsmål selv kirken balte med å få klarhet i, og oi, se, der har de tre for to-salg på pølse!»

«Dagbok frå eit tomrom» av Emi Yagi

Omsett av Ingvill Kjærstein

Samlaget 2026

Shibata får stadig kjedelege rutineoppgåver på jobben; det verkar som desse oppgåvene blir lessa på henne berre av di ho er kvinne og sit lageleg til - kaffeservering, avfallsortering med meir. Då ho ein dag får beskjed om å rydde på møterommet, der kaffikoppar med kalde kaffiskvettar og røykstumpar har hopa seg opp, ber ho om å få sleppe. Ho er nemleg gravid, og lukta av røykstumpane gjer henne frykteleg kvalm!
Ho får fritak, alt er vel. Det vil seie, no må ho halde fram med å byggje opp om løgna om svangerskapet ho fann på, for ho er nemleg ikkje gravid!

Klarer Shibata å halde løgna levande? Korleis skal ho forhalde seg til magen som skal bli større, svangerskapskontrollar og til slutt - fødsel og barseltid?

Etterordet av Ingvill Kjærstein, som sjølv har budd i Japan, set handlinga i boka inn i ein kontekst. Det skulle ikkje ha vore nødvendig, kanskje, men det var oppklarande for meg at forfattaren gjennom denne romanen tek eit oppgjer med tilhøva i det japanske arbeidslivet, kjønnsroller og spesielt kvinnerolla. Som gravid får ein positiv merksemd, og - etter å ha født - eit avbrekk frå den tunge arbeidskvardagen.

«17. juni» av Alex Schulman

Oversatt av Andreas Østby
Gyldendal 2026

Vidar er suspendert fra jobben som lærer, etter en episode på skolen der han gikk imellom to gutter som sloss. Han blir anmeldt for å ha utøvd vold mot gutten som var mest aktiv i slåsskampen.
Mens han går hjemme og ikke har noe spesielt å foreta seg, kommer han over ting han har tatt vare på etter faren. Der ligger ei telefonbok der det er notert blant annet telefonnummeret til sommerhuset de pleide å bo i om somrene da Vidar var barn. Han får en ide om å ringe til nummeret, og til hans store overraskelse er det noen som svarer. Faren hans!
Det viser seg at telefonnummeret er en luke inn til en spesiell dag i Vidars barndom - 17. juni 1986. Han får en tydelig fornemmelse av at noe helt spesielt skjedde denne dagen. Noe han har fortrengt, som han nå forsøker å finne tilbake til, ved å kartlegge dagen fra start til slutt, så godt det lar seg gjøre. Han ringer til det gamle telefonnummeret, og hver gang kommer han til den samme dagen, til det tidspunktet på dagen han ringer. Slik får han sakte, men sikkert oversikt over en mengde detaljer fra denne spesielle sommerdagen.

Dette er engasjerende, medrivende lesning. Noen vil kanskje innvende at det er umulig å få kontakt med fortiden gjennom en telefon, men det er også mulig å lese akkurat dette som en metafor på hvordan man kan hente fram minner fra noe man har glemt eller fortrengt, og så - stykke for stykke - pusle det sammen til man har et forståelig bilde.

«Når mørket senker seg : Lisou» av Marion Achard (tekst) og Toni Galmés (illustrasjoner)

Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag 2026

I denne tegneserien for barn, som er inspirert av en sann historie, får du historien til Lisou. Hun var ti år i 1943, barn i en jødisk familie som bodde i Grenoble. I september 1943 flyktet de fra jødeforfølgelsene der, til en liten landsby 12 km unna. Der installerte de seg i en lånt hytte. Men fiender er det visst overalt, noen må ha sladret om at det bor jøder i hytta. For en dag da foreldrene er borte, banker tyskere på døra og spør etter faren...

Vakre tegninger, som viser - i samspill med teksten - at lyspunkt tross alt fantes. Historien ender godt, men vi får vite at det slett ikke gikk like bra med alle andre jødiske familier. Og selv om denne familien overlevde, satte hendingene dype spor.

«Pass dine eigne saker» av Ingelin Røssland

Samlaget 2026

Sommaren før tiande klasse har Ida vore bortreist. Då ho kjem heim, gler ho seg stort til å treffe bestevenninna Pernille. Men kva har skjedd!? Pernille har byrja med kontaktlinser og kler seg så annleis; ho er nesten ikkje til å kjenne att! Dessutan har ho byrja å henge med dei populære jentene i klassen, og har plutseleg pengar til både det eine og det andre.
Ida finn ut at Pernille har starta ein lukrativ geskjeft - via ein nettstad sel ho sine eigne skitne truser til mannfolk som tenner på slikt. Ida blir kanskje litt freista til å prøve det same - for dette verkar som lettente pengar! - men mest blir ho oppsett på å hjelpe Pernille ut av dette ho har rota seg inn i. For det må vel vera tilfelle at ho ikkje berre sel truser, men og driv med verre ting?

Her er det humor, driv og mykje ytre handling, det blir nesten noko detektiv-aktig over måten Ida grip tak i saka. Og tema er aktuelt.
Røssland har fått god hjelp frå 10. trinnselevar og lærarar ved Tysnes skule.
Eg fann denne ungdomsboka lettlest, underhaldande og tankevekkande.

Sitat frå side 47, som viser den slagferdige stilen til Ida, for det er ho som fortel.
Ho blir erta, kalla miljøfitte og legofigur av moroklumpane Elliot og Sjur. «Eg gidd ikkje svara. Vi har gått i same klasse i så mange år at eg veit dei ikkje vil gi seg. Det var betre då vi gjekk på småskulen. Då var eg større enn dei og la dei berre i bakken når dei var dust. No er dei mykje sterkare enn eg, eg klarar ikkje bryta dei i bakken lenger. Det er det som er drit med å vera jente.»

Og side 60: «Eg slenger meg i senga, grip etter mobilen og begynner å skrolla. Alle andre enn eg har det visst tipp topp. Eg blir motlaus av alle dei perfekte bileta på skjermen.»

«Jeg vil! : en forfatters portrett av Sigrid Undset» av Ida Jessen

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Bonnier norsk forlag 2026

Den danske forfatteren Ida Jessen har her laget et portrett av mennesket og forfatteren Sigrid Undset. Det er et troverdig og forståelsesfullt portrett; det er beundring her, men ikke av den nesegruse typen, så vi blir kjent med Undsets svake sider i tillegg til de sterke. 
Jeg har lest en del om Undset tidligere, men tenker at Jessen likevel tilfører noe nytt. Siden hun selv er forfatter har hun kanskje større forutsetning til å forstå hva drivkraften i Undsets skriving var.

Og siden hun er dansk, er hun ikke redd for å tråkke på noens tær - her får både Anders C. Svarstad og Sigrid Undset utlevert dårlige sider, som i alle fall ikke denne leseren har sett uttrykt så eksplisitt tidligere. Svarstads formuleringer i brev til den første kona, Ragna, da hun - mens Svarstad var på reise - fødte deres første barn, og det viste seg å være "bare ei jente", er vel noe av det drøyeste jeg har hørt. Vel var han et barn av sin tid og selvopptatt så det holdt, men likevel.

Også som første "innføring" i Sigrid Undsets liv og verk, kan denne boka fungere fint. Anbefales!

«Bare vent» av Neda Alaei

Gyldendal 2026

Mitra er på fest og føler seg helt på høyde med situasjonen. Hun vet at Yousef kommer hit, og hun forventer at de nå blir sammen på ordentlig - fra før har de hatt fine samtaler og kysset litt. Stor blir skuffelsen og forargelsen da hun skjønner at Yousef likevel ikke er interessert i henne, men i Sanna! Mitra har ikke noe til overs for Sanna fra før, og etter dette...
Vel, vel. Benjamin, eksen til Sanna, er også på festen. Mitra koser seg litt med ham - hun er ikke oppriktig interessert, men hvis det kan ergre Sanna at han allerede har glemt henne og gått videre, så er det absolutt verdt en innsats.
Men ting utvikler seg ikke helt som Mitra har tenkt; ikke at alt var så fryktelig gjennomtenkt, heller. Hun skulle bli respektert og sett opp til i venninnegjengen, i enda større grad enn før. Men i stedet blir hun assosiert med intriger og trøbbel. Som om hun ikke har nok å hanskes med fra før; foreldrene skal skilles, lillebror sliter på skolen. Og Mitra har en stor, vond hemmelighet hun ikke har tenkt å dele med noen...

I starten av denne ungdomsromanen er det vanskelig å holde med Mitra, slik hun oppfører seg. Men etter hvert forstår man mer av hvorfor hun handler som hun gjør, og selv om oppførselen ikke kan unnskyldes, så kan man forstå hvordan det går som det gjør.

Det er Sanna selv som forteller, i en oppesen, selvgod tone, i alle fall i første del. Etter hvert blir det mer nyansert, og forfatteren får til en utvikling i Mitras personlighet som virker sannsynlig. Og som representerer håp om at ting kan ordne seg, bare man tør å være åpen om problemer og klarer å ta imot hjelp.

Om vennskap, intriger, ubesvart forelskelse og psykiske vanskeligheter.

Dette er fjerde bok jeg leser av Alaei; de andre har jeg omtalt her: Tidligere bøker av Alaei

«Huset ved elvens ende» av William Älgebrink

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2026

Inne i skogen, ved elva, bor Dylan i et gammelt hus. Han arbeider som bussjåfør. Han føler seg ikke bra - det er som han kan kjenne at hjertet holder på å gi opp. Han er stadig hos legen, men der er det ikke noe hjelp å få. Vel. Da får han hjelpe seg selv med å skaffe det han vet at hjertet trenger.
Han stopper bilen et sted langs veien, later som han må skifte hjul. Snart stopper en bil og ei dame han kjenner litt, kommer bort til ham og tilbyr hjelp...

Dette var grusomt skummelt og ekkelt, men veldig spennende. Og fortalt på en slik måte at man kan bli usikker på om man oppfatter alt helt riktig. Kanskje mest fordi det virker for vondt til å være sant?
Om familiehemmeligheter, sorg og psykisk sykdom.