onsdag 31. mars 2021

«Bare på besøk» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2021

Leena og mormora bestemmer seg for å bytte bosted, eller «bytte liv» i åtte uker; den perioden Leena er pålagt å ta ut ferie etter et lite sammenbrudd på jobben. Det å jobbe hardt og mye har vært hennes måte å takle sorgen på, etter at søsteren Carla døde av kreft. Nå tar mormor vare på mobilen og PCen hennes, så hun ikke skal bli fristet til å drive med jobbting hele tiden, men får til gjengjeld låne huset hennes i en landsby i Yorkshire, og en gammel klumpete mobiltelefon til å holde kontakten med. Hun får vikariere i alle mormoras roller i ulike komiteer og som venn og støtte for folk i nabolaget. Joda, her skal hun nok få tankene over på helt andre ting!
Mormor på sin side, flytter inn med de to andre som Leena bor med i en leilighet i London. Snart er hun i gang med nettdating og starter et prosjekt i blokka, nemlig å pusse opp fellesområdet i blokka til å bli et sted der eldre og ensomme kan møtes.

Det er også ei mor med i bildet; Leena og mora har ikke vært på spesielt god talefot siden Carla døde.
Persongalleriet teller mange mennesker både i landsbyen og i London, men det går ganske greit å holde styr på det.

Jeg har før lest I samme seng av samme forfatter, og årets roman er enda en fin leseopplevelse. Dette er fortalt i en humoristisk, lett tone, her er romantikk og vennskap, mye handling og følelser av mange slag.

«Min mor var besatt : da jeg møtte depresjonens demon» av Peter Øvig Knudsen

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Press 2021

Da forfatterens mor døde, bestemte han seg for å skrive en bok om henne og hvordan det hadde vært for ham å vokse opp med en mor som var psykisk syk. Mens han holdt på med boka opplevde han selv en kraftig depresjon, som gjorde alt mørkt og håpløst. Det virket ikke som om boka skulle kunne fullføres; kanskje kom han aldri til å skrive noe annet heller.

Boka engasjerte og satte tankene i sving. På samme måte som forfatteren nok har kjent mørket trenge på mens han holdt på med boka, kjenner jeg det når jeg leser. Så kanskje skal du være litt opplagt og pigg for å orke å lese dette.
I utgangspunktet virker det som forfatteren - i stedet for å holde tale i begravelsen til moren (noe han ikke greide) - ville fortelle om hennes sanne jeg, særlig om alle hennes feil og mangler, ved å skrive denne boka. Men så har han etter hvert kommet til å forstå henne likevel, i alle fall et godt stykke på vei. Og kanskje til og med se at hun faktisk også hadde gode dager og gode sider. Sykdommen var en del av henne som verken hun eller noen av hennes nærmeste ønsket var der. Hun gikk i terapi, hun fikk elektrosjokk, hun tok medisiner, men ingenting greide å eliminere sykdommen. Det er forferdelig trist; mange liv fikk dårligere kvalitet som følge av dette. Men hva kunne vært gjort annerledes?

torsdag 25. mars 2021

«Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr

Utgitt av Pitch 2017

19. mai 2000 forsvant to jenter, 8 og 10 år gamle, etter en badetur til 3. Stampe i Baneheia utenfor Kristiansand. To dager senere ble de funnet gjemt et annet sted i Baneheia, voldtatt og drept. Hele nasjonen var i sjokk, og jakten på den eller de som hadde gjort det, startet umiddelbart. Alles øyne var rettet mot det politiet arbeidet med, og forventningene om en snarlig løsning var høye. De skyldige skulle tas.
Etter hvert fattet man mistanke til et vennepar som pleide å henge sammen, og som ofte var i Baneheia; Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. 13. september samme år ble de arrestert. Det var funnet DNA som fastslo av Andersen var på åstedet. DNA-funn som festet Kristiansen til åstedet, fantes ikke, men DNA-sporene kunne heller ikke utelukke at han kunne ha vært der.
Andersen tilsto og forklarte seg. Han tok Kristiansen med seg i tilståelsen, pekte ut Kristiansen som den som hadde ledet an; Andersen ble - slik han forklarte seg - presset til å være med, også til å forgripe seg på og drepe den ene jenta. Kristiansen selv har nektet hele tiden; han var ikke der, sier han.

Tvil skal komme tiltalte til gode, man skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt i denne saken. Kristiansen var kjent som en vanskelig fyr, en bråkmaker. Han var hissig, kunne true folk med kniv, han spionerte på kvinner, var rå og slibrig i kjeften, han hadde ved flere anledninger forgrepet seg på ei og samme jente. Med denne forhistorien var det nok lett å tenke at Kristiansen var i stand til å utføre de mest bestialske handlinger. Andersen på sin side, hadde ikke like dårlig rykte. Det virket ikke som han var spesielt godt likt, men var en som ikke gjorde seg så bemerket som Kristiansen, mer en som diltet etter, ikke hadde noen egen agenda, men bare ble med på ting.
Så fikk også Andersen, i innledningen til at han skulle forklare seg, servert en gyllen mulighet; en politimann sa til ham at Andersen var vel egentlig et offer i saken selv, han. Og Andersens forklaring bygde opp rundt at han på en måte var et offer, for han hadde blitt tvunget med; ansvaret, skylden for at to jenter ble drept, var i hovedsak Kristiansens.

Jahr uttrykker tydelig i boka at han mener Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg tenker at han i alle fall må være feilaktig dømt. Det er ingen tekniske bevis for at han var med på voldtektene eller drapene. Tekniske spor knyttet til Kristiansens mobilbruk den kvelden gir ham jo i stedet alibi.
Det er noe vanskelig å forstå at han kunne bli dømt, og det er også vanskelig å forstå at hans begjæring om gjenopptak av saken har blitt avslått så mange ganger.

Kunne en person alene ha gjennomført voldtektene og drapene? Svaret på det synes å være ja. 
Tidlig i saken mente man det var én person som hadde gjort det, både ut fra gjerningsmannsprofil og tekniske spor.

Dette er fryktelig ubehagelig lesning. Det føles nært i tid, selv om år 2000 jo er noen år siden nå. Og det er forferdelig at to uskyldige små jenter er ofrene. 
Selvfølgelig forstår man at de pårørende til jentene og til de dømte ikke ønsker påkjenningen med å rippe opp i saken og gå gjennom det hele på nytt. Men urett gjøres ikke godt igjen med ny urett.
I år vant Kristiansen igjennom med sin begjæring om gjenopptak.

mandag 22. mars 2021

«Jeg er Leona» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi møter igjen Leona fra Vi skulle vært løver (2018). Leonas store hemmelighet ble kjent for alle i klassen mens de gikk i 7. Nå står 8. klasse for tur, det er bare et fåtall med fra den gamle klassen og over til den nye. Leona vil at alle i den nye klassen hennes blir informert om at hun er ei jente født i guttekropp; åpenhet er best.
På denne tiden er hun til vurdering for om hun skal begynne med pubertetsblokkere; de vil gjøre at kroppens utviklingen mot å bli mann, blir stoppet. Leona føler at det haster; hun vil for all del ikke at testiklene skal vokse, at stemmen skal bli dyp, eller at hun skal få skjeggvekst!
Det er ikke alle på skolen som er like greie og forståelsesfulle, skal det vise seg. Og da Leona får tilsendt et ekkelt bilde der hennes hode er plassert på en naken mannskropp, begynner det å bli i overkant mye å takle.
Det er også vanskelig at hun liker Emil så godt. For bestevenninna Malin er forelska i ham, og Leona tenker om seg selv at hun er et monster, et misfoster; det vil da aldri i verden være noen som kan finne på å bli forelska i henne...

Dette er virkelig en fin og engasjerende bok. Det er Leona selv som forteller, lett og greit med en nøktern og alvorlig stemme som kler historien godt.

Om vennskap, forelskelse, og om det å skille seg ut på en måte som oppleves vanskelig og negativ. Boka burde interessere både gutter og jenter, fra 10-12-årsalderen og oppover.

lørdag 20. mars 2021

«Mayday» av Grethe Bøe

Utgitt av Cappelen Damm 2021

Ylva Nordahl er jagerpilot og jobber for NATO. Idet romanen starter er NATO plassert i Finnmark for en av de største militærøvelser noensinne. Ylva får den erfarne John Evans som co-pilot da de sendes ut på oppdrag; de skal eskortere et helikopter som skal hjem etter å ha vært på oljeplattformen HOOP-Viking like ved den russiske grensa. Det er her det skjer; en russisk jager kommer og ypper seg, og det ender katastrofalt med at jagerflyet Ylva og Evans flyr, havarerer. Havariet skjer et stykke innenfor den russiske grensa. Ylva og Evans klarer å skyte seg ut fra flyet før det havarerer, men hvordan skal de makte å kare seg tilbake til og over den norske grensa? Det er kaldt, de mangler utstyr, og på toppen av alt er John Evans skadd i det ene beinet etter landingen.

Dette er en spenningsroman med storpolitisk spill som bakteppe til det dramaet på liv og død som Ylva og John befinner seg i, der de kjemper seg tilbake til sikkerheten innenfor norskegrensa. Det er en kompleks historie, med stort persongalleri, handling satt til ulike miljøer både i Norge og Russland; det er ingen enkel oppgave forfatteren har gitt seg selv, men hun kommer seg noenlunde velberget igjennom. Dette er forfatterens debut, og slik sett synes jeg det er imponerende arbeid.

Etter min smak er språket overkrydret med fremmedord og akademiske vendinger. Et mer folkelig språk tror jeg kunne gitt romanen et større nedslagsfelt.
Eksempel side 118: «... hans overordnede lot til å ha kontroll på narrativet alt før han hadde fått sagt sitt.» Hvorfor ikke skrive kontroll over fortellingen/framstillingen?
Og side 304: «Ylva skjønte ikke hvorfor ørnen ikke fullførte angrepet. Predatorer som denne hadde...»
Rovdyr er vel et greit ord?
Som fysikklæreren min pleide å si: Hvorfor bruke fremmedord, når det finnes adekvate synonymer på norsk?

Forlaget kunne vært grundigere i språkvask og korrektur. Side 114 står det konsekvent Sasturgi; det riktige må jo være sastrugi, flertallsformen av sastruga.
Ukonsentrerte formuleringer kunne man rettet opp i, som side 169: «... og han ble invitert tilbake igjen og igjen.»
Og side 197: «Som et vardøger ravet han etter henne.»
Et vardøger er noe man sjelden ser, men oftere hører. Et vardøger er en varslende ånd; noe som kommer til deg før personen vardøgeret varsler om, selv dukker opp. Et eksempel kan være at jeg hører noen åpne døra, og fottrinn i gangen, men kikker jeg etter, så er det ingen der. En stund senere hører jeg nøyaktig de samme lydene nok en gang, og da er det mannen min som kommer. Vardøgeret varsler meg om en som skal komme.
Så at et vardøger skal rave etter noen? Nei, det hadde passet bedre med en dauing eller et skrømt.

Deler av romanen - de politiske intrigene - er ikke de mest spennende. Men kapitlene med Ylva og John, først på toktet, deretter i isen og snøen; disse kapitlene synes jeg er spennende. Jeg savner likevel nærmere beskrivelser av hvordan de er kledd og utstyrt. Kampen for å overleve må ha vært beintøff; hva har man med seg når man skytes ut av et fly? Sikkert veldig lite.
Side 182 forstår jeg at de har hjelmene på mens de karrer seg fram; det var litt overraskende. Men de har nok ikke luer eller hetter, så det gir jo mening at dette er måten å holde hodet varmt på. Men jeg savner altså troverdige beskrivelser/forklaringer her, som gjør at jeg kan se det hele for meg.

torsdag 18. mars 2021

«Alt som rimer på Gro» av Elin Hansson

Utgitt av Aschehoug 2020

Gro går i 7. klasse, elsker å skrive dikt på rim, og har ei bestevenninne som heter Mina. Mina forelsker seg hele tiden; snart har hun vært forelska i alle guttene i klassen, i tur og orden. Gro har aldri vært forelska, og lurer litt på hvordan det kjennes. Kommer hun til å forstå at hun er forelska, når/hvis hun blir det?
Så begynner det en ny gutt i klassen, Josh. Plutselig vet Gro hvordan det kjennes å være forelska! Det fryktelige er at Mina også er forelska i Josh, og hun påstår at hun har førsteretten, for hun sa det først!
Er det rettferdig? Hun kommer jo snart til å finne en annen å være forelska i? Skal Gro finne seg i hva som helst, bare for å holde på Mina som venn? Dette blir vanskelig...

Jeg har før lest Blyanthjerte av samme forfatter. Tematisk er Alt som rimer på Gro ganske lik. Det handler om vennskap og forelskelse, og om å våge å stå opp for seg selv og det man innerst inne vil.
Det er Gro selv som forteller, og stemmen hennes er kvikk og morsom. Likevel kjenner man at det river i de mørke strengene når det drar seg til mellom Mina og Gro, og når forelskelsen kjennes vanskelig.

Dette er nok mest for jentene, fra ca 9-12 år.

«Mjøsa rundt med mor : ei livsreise» av Bjørn Hatterud

Gjeven ut av Samlaget 2020

Bjørn Hatterud er ein homofil, funksjonshemma mann som vaks opp i bygda Veldre, nord for Brumunddal. Han vart mobba og kjende seg utanfor, så i ungdommen lengta han berre ut. Då han var 21 år gamal flytta han til Oslo, og der har han budd sidan.
Men Hatterud erkjenner at oppveksten alltid vil vera ein del av han, slik sett ikkje noko ein kan flykte ifrå. No kan det jamvel gjere godt å reisa heim iblant og kjenne tilhøyre, fellesskap og ei slags forsoning med plassen og tida han vaks opp i.
I denne boka minnest han litt av kvart frå heimplassen, frå den tida han budde der. Veldre var annleis då.
Tittelen på boka refererer til at han og mora har planlagt ei reise rundt Mjøsa i bil, og eit stykke ut i boka kjem dei seg av garde; han køyrer og ho sit på.

Dette var ei fin leseoppleving; eg vart rett og slett sjarmert. Hatterud verkar som ein fin fyr, og raust deler han historia om seg sjølv. Har ein sjølv vakse opp i ei lita bygd, så er det mykje å kjenne seg att i. Hatterud hadde nok særskilde grunnar til å kjenne seg annleis og utanfor, med funksjonshemming og homofil legning. Men eg trur mange har kjent seg annleis på bygda, utan at dei har hatt slike særtrekk som Hatterud, og på grunn av denne annleiskjensla har dei lengta vekk. Men som vaksen ser ein gjerne annleis på oppveksten; ser kanskje at ikkje alt var negativt. 

Eg gjev eit døme av humoren i boka, frå side 85. Forfattaren skriv om prisutviklinga på hyttemarknaden på Sjusjøen:
«Eit tannlegepar fekk kjøpt den siste ledige tomta i området. Der har dei bygd ein overdådig, modernistisk villa, med mange vindauge og ei straumrekning som berre eit kraftselskap kan elske.»

fredag 12. mars 2021

«Osebol» av Marit Kapla

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Aschehoug 2020

Marit Kapla kommer fra den lille bygda Osebol i Värmland. I boka Osebol presenterer hun intervjuer hun har gjort med så å si alle som bor der nå. Jeg ser at betegnelsen "poetisk dokumentar" er brukt om boka, og det synes jeg passer bra. Man kan nok si at boka er sjangerovergripende, og jeg synes ikke det er rendyrket poesi selv om teksten er satt opp som vers, men dette er helt klart poetisk.

Uansett sjanger er dette en interessant leseopplevelse. Boka er heldigvis lettlest, for med sine 800 sider er det litt av en murstein! Boka kunne sikkert vært kortet noe ned, men hvis du leser litt nå og da, så tror jeg du vil synes alt er av interesse.
Selv om det handler spesifikt om Osebol, så kan man trekke paralleller til utviklingen flere små bygder har gjennomgått som følge av sentraliseringen i moderne tid; fraflytting, nedleggelse av skoler, butikker og offentlige kontorer.

Jeg gir en liten smakebit fra side 109, der Armgard Zu Putlitz f. 1937 har ordet:

Mange kvinner beundret Hitler.

Når man gikk på kino
gikk det sånne filmer.

Goebbels som var propagandaminister
kunne sine ting.

Mamma hadde
to yngre søstre.

De bare
Hitler, Hitler
hele tiden.

Pappa så det komme.

En gang da jentene var femten-seksten
og fikk sitte til bords med de voksne
det fikk ikke vi
i spisestuen.

Da drev de på om Hitler.

Da sa han
hvis jeg hører det ordet en gang til
får dere gå ut og luke ugress i hagen.

søndag 7. mars 2021

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.

torsdag 4. mars 2021

«Yt etter evne, få etter behov» av Olaug Nilssen

Utgitt av Samlaget 2020

Benjamin er ein gut med autisme. Fram til han var 9 budde han med mor si, Lea. Då ramla ho rett og slett saman; åleineansvaret for Benjamin vart for mykje. No ligg ho utslått på sofaen, spelar dataspel og et seg stadig meir lubben, medan søstera Rakel har overtatt ansvaret for Benjamin, som no er på veg til å bli ungdom.
Kan det vera at jamvel Rakel, som er så sterk og ser ut til å takle alt, har tatt på seg ei for stor oppgåve med dette ansvaret?
Det er også ei tredje syster, Linda. Ho er ein del yngre enn dei andre to, og då ho var lita var ikkje mora heime, slik ho var det då dei to eldste var små. Mora kjenner kanskje litt dårlig samvit for dette, og har lett for å seie ja til Linda, når ho treng hjelp. Det er ikkje like enkelt for Lea eller Rakel å få mor til å stille opp for seg. Faren deira er der, men det verkar ikkje som han har eigne meiningar om noko av dette.
Kan heile familien komme til å gå på ein smell på grunn av utfordringane det byr på, dette å ha ein psykisk utviklingshemma buande heime?
Kvar er hjelpeapparatet når ein treng det som mest? Benjamin har fått institusjonsplass, men plassen er framleis ikkje framskaffa av kommunen.

Fortellerstemma vekslar mellom å ligge til Petter, som jobbar i kommunen sitt avlastningsteam, Lea, Rakel og Gudrun (mor til Lea og Rakel). At perspektivet skiftar gjer at romanen kjennes noko oppdelt, episodisk; som lesar må eg liksom omstille meg litt for kvart nye kapittel. Flyten blir kanskje noko hindra av dette, men samstundes får vel forfattaren fram situasjonen til dei enkelte på ein betre måte enn om det skulle vera same forteljarperspektiv heile vegen.

Boka er tankevekkjande og engasjerande. Eg har fått med meg at enkelte finn boka morosam. Det er einskilde scener som har noko komikk i seg, men totalt sett tykkjer eg boka har for alvorleg tema til at eg heilt kan gi meg over til latteren.

Romanen vann nyleg P2-lytternes romanpris, og var og nominert til Brageprisen, i klassa for skjønnlitteratur.