«Bare vent» av Neda Alaei

Gyldendal 2026

Mitra er på fest og føler seg helt på høyde med situasjonen. Hun vet at Yousef kommer hit, og hun forventer at de nå blir sammen på ordentlig - fra før har de hatt fine samtaler og kysset litt. Stor blir skuffelsen og forargelsen da hun skjønner at Yousef likevel ikke er interessert i henne, men i Sanna! Mitra har ikke noe til overs for Sanna fra før, og etter dette...
Vel, vel. Benjamin, eksen til Sanna, er også på festen. Mitra koser seg litt med ham - hun er ikke oppriktig interessert, men hvis det kan ergre Sanna at han allerede har glemt henne og gått videre, så er det absolutt verdt en innsats.
Men ting utvikler seg ikke helt som Mitra har tenkt; ikke at alt var så fryktelig gjennomtenkt, heller. Hun skulle bli respektert og sett opp til i venninnegjengen, i enda større grad enn før. Men i stedet blir hun assosiert med intriger og trøbbel. Som om hun ikke har nok å hanskes med fra før; foreldrene skal skilles, lillebror sliter på skolen. Og Mitra har en stor, vond hemmelighet hun ikke har tenkt å dele med noen...

I starten av denne ungdomsromanen er det vanskelig å holde med Mitra, slik hun oppfører seg. Men etter hvert forstår man mer av hvorfor hun handler som hun gjør, og selv om oppførselen ikke kan unnskyldes, så kan man forstå hvordan det går som det gjør.

Det er Sanna selv som forteller, i en oppesen, selvgod tone, i alle fall i første del. Etter hvert blir det mer nyansert, og forfatteren får til en utvikling i Mitras personlighet som virker sannsynlig. Og som representerer håp om at ting kan ordne seg, bare man tør å være åpen om problemer og klarer å ta imot hjelp.

Om vennskap, intriger, ubesvart forelskelse og psykiske vanskeligheter.

Dette er fjerde bok jeg leser av Alaei; de andre har jeg omtalt her: Tidligere bøker av Alaei

«Hva skjedde egentlig med deg?» av Jenny Jordahl

Utgitt av Cappelen Damm 2020

I dette innlegget kommer jeg til å røpe en del av handlingen, så hvis du vil lese selv og ønsker å bevare spenningen rundt hva som skjer, så vent med å lese videre her, til du har lest boka.

I åpningen av boka sier ei dame til henne, at man nesten skulle tro at Janne ikke hørte til i familien, siden Janne er så stor, og alle de andre er slanke. Dama sier det som en spøk, men det stikker like fullt.
Dumme ting skjer på skolen også, som at Janne blir brukt som en straff for bråkete gutter; hvis de ikke skjerper seg, blir Janne plassert midt imellom dem! Dette gjør også vondt.
Janne er glad i mat, og liker å drive med rolige aktiviteter, som tegning og dataspill. Derfor er hun også overvektig, og det begynner å plage henne.
Moren tar en alvorsprat med henne, etter at Janne har overhørt hvordan foreldrene har snakket seg imellom om vektproblemet hennes, og mor sier at Janne skal få penger, hvis hun klarer å gå ned i vekt.
Janne har sterk vilje og klarer det hun går inn for, og det går fort å miste mange kilogram, til mors store overraskelse. Ved å spise veldig lite når foreldrene ser (helst ville hun latt være å spise), droppe å spise matpakke på skolen og generelt sulte seg og gå mye tur (med knurrende mage), blir Janne fort en slankere versjon av seg selv. Da sier mamma at det holder, men da er Janne så inne i regimet med minimalt med mat og maksimalt med mosjon, så det er ikke bare å stoppe!

Dette er en grafisk roman, og tegningene får fint fram hvordan Janne føler seg feit og dissende, og annerledes på en fæl måte. Og stemmen - som en del med spiseforstyrrelse forteller at de hører - forteller henne at hun er feit, stygg, ekkel. Stemmen pisker henne til å la være å spise, og gå lange turer. Boka får også fram at den som sulter seg og føler seg ekkel, ikke klarer å tro at noen vil være venn med dem, men skyver dem fra seg.
Janne er 12 år, og i den alderen er det mange jenter som føler press utenfra rundt hvordan en jente- eller kvinnekropp skal være. Og kroppen er i ferd med å gjennomgå store endringer i puberteten, noe som også kan være vanskelig å forholde seg til.

Det er en bok for barn, så det er godt at det går bra til slutt. Likevel synes jeg kanskje at vendepunktet kom litt for lett. Stemmen og den store, svarte "styggen på ryggen"-figuren virker veldig dominerende og fastgrodd i første del av boka; var det virkelig så lett å få bukt med den?

Boka vant Brageprisen i klassen for Barne- og ungdomsbøker. Den tar opp et viktig og vanskelig tema, kan passe for gutter og jenter i alderen ca 9 og oppover.

«Heroin chic» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2020

I denne romanen møter vi Elise. Hun er fra et pent hjem, som det heter. Mora er musikalsk og det er Elise også. Vi går inn i historien der Elise har vært dopfri i ni måneder, 1 dag og 16 sekunder. Vi følger henne i kampen videre for å holde seg rusfri, mens vi i tilbakeblikk får forhistorien; fra Elises første soloopptredener med koret, ungdomsårene med anoreksi, sangtimene hos korets dirigent, som også er moras venn. Hun vet ikke at dirigenten misbruker sin rolle, gir Elise alkohol og piller, og ligger med henne. Dette er på et stadium hvor Elise er sårbar og likeglad med alt, etter årevis med sulting og påfølgende avmagring. Da Elise møter Joakim går det virkelig utfor; han ruser seg og mener seg å ha kontroll over rusen så lenge han ikke setter sprøyte, men tar dopet inn på andre måter. Elise har ikke denne sperren, og det går ikke lang tid før hun er narkoman, bare lever for neste skudd, tigger og lurer til seg penger fra alle rundt seg. Men dette har hun nå lagt bak seg ved hjelp av Anonyme Narkomanes opplegg. Eller har hun virkelig lagt det bak seg?

Dette er en dyster og godt skrevet roman om avhengighet. Til en viss grad kan man forstå hvorfor det gikk så galt, men mer får man kanskje innsikt i hvordan det kjennes for et menneske å ha undergrunnskreftene i seg, som gjør at de skader og ødelegger seg selv, og hvorfor motivasjonen til å kjempe imot er fraværende. Jeg skulle ønske romanen hadde gitt noe mer håp, at den viste at mennesker kan finne glede ved livet uten bruk av rusmidler. Men så er det kanskje dessverre slik at for noen finnes det ikke håp?

Romanen er som sagt godt skrevet, den setter tankene og følelsene i sving, men det gjør vondt å lese den.

«13-21» av Vilde Bratland Hansen

Utgitt av Alea forlag 2017

Denne romanen baserer seg på forfatterens egne erfaringer fra en periode i livet da hun var elitehåndballspiller. Hun syntes hun var for stor, begynte å sulte seg og ble etter hvert fanget av et usunt og etter hvert farlig forhold til mat; hun utviklet anoreksi.

Det jeg skriver videre kommer til å røpe en del av handlingen, så skygg unna hvis du har tenkt å lese boka selv og vil leve i uvitenhet om hvordan historien utvikler seg.

Hvis det ikke hadde stått i omtalen at dette er en roman, ville jeg tenkt at det er en biografi. Når man skriver romaner bearbeider man virkeligheten ved å ta bort kjedelige transportetapper og omstendelige forklaringer på hvorfor ting er som de er, og man velger scener og tema som man forsterker, bygger opp om, dikter videre på for å skape spenning. Her får jeg - ut fra måten handlingen legges fram - en fornemmelse av at historien ligger veldig tett opp til virkeligheten; man kan nok kalle dette et stykke virkelighetslitteratur.

Å presentere dette som en roman er et valg forfatteren har tatt, og sikkert har hun sine grunner for det. Likevel: Jeg ville nok rådet henne til heller å skrive en rendyrket biografi, fordi jeg tror boka hadde blitt enda mer engasjerende og fått budskapet enda tydeligere fram. Tema er så viktig at jeg ønsker å vite hva forfatteren virkelig har opplevd, og hva hun har diktet - hva har hun utelatt, og hva er lagt til?

Jeg lurer på om forfatteren, som Vilde i boka, greide å bli frisk "bare" med støtte fra foreldre, søsken og kjæreste, eller fikk de også støtte fra helsevesenet?
Jeg skulle også ønske det hadde kommet tydeligere fram hvorfor jenter som mister mensen på grunn av underernæring skal bekymre seg. Det er ikke bare av hensynet til hvorvidt de kan bli mødre senere i livet. Hvis manglende menstruasjon skyldes lavt østrogennivå, er man i fare for å utvikle beinskjørhet. Det kan du lese mer om på Sunn idretts side:  "Er det OK å miste mensen når eg trener mye?"

Det jeg liker er at det ender godt. Mange romaner jeg har lest med tema spiseforstyrrelser er bare til å bli nedtrykt av. De kan gi grufullt god innsikt i hvordan det kjennes å være spiseforstyrret, men de gir ikke særlig til håp om at det er mulig å bli frisk. De sier kanskje heller ikke noe om metoder man kan benytte for å starte den lange veien tilbake til å ha et normalt forhold til mat. Helbredelse er ofte ikke tema i det hele tatt.

Så må jeg avslutte med å si at Vilde Bratland Hansen skriver godt. Det er fin flyt, det er lett å lese og jeg blir absolutt engasjert. Jeg ble faktisk såpass engasjert at jeg slukte boka i løpet av noen kvelder. Bokas scener fra håndballmiljøet er spennende og actionfylte, så enten du er interessert i håndball eller savner gode bøker med handling fra idrettsmiljø, eller har lyst til å leve deg inn i eller lære om spiseforstyrrelser, så er dette boka for deg. Jeg ser for meg at både voksne og ungdom kan være målgruppe.

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim

Utgjeven av Oktober forlag 2015

Me får ikkje veta namnet til jenta i romanen. Som trettenåring har ho sommarjobb på hotellet, kan hende er det der ho får nokre idear, eller ho har hatt dei tidlegare: Ho utviklar i alle fall ei eteforstyrring. Til slutt er det så ille med henne at ho må sendast på institusjon.

Styrken i denne romanen er korleis forfattaren greier å vera heilt på lag med denne jenta og vera heilt inne i dei forstyrra tankane hennar. Det gjer vondt å lese, for dette er heilsvart.
Lesaren finn ingen forklaring på kvifor jenta byrja å svelta seg, og kvifor ho held fram med det. Kvifor set ho den sterke vilja si på eit slikt håplaust og øydeleggjande prosjekt?

Romanen er for vaksne. Eg spør meg: Kven kan ein anbefale boka til? Ikkje dei som har ei eteforstyrring, men til dei som ynskjer å setja seg inn i korleis det kan opplevast å ha det. Om dei orkar.

«Spring for livet : slik blei eg frisk» av Kristin Roset

Gjeven ut av Samlaget 2016

Kristin Roset, journalist og tidlegare lovande mellomdistanseløpar, fortel i denne boka om dei mange og vonde åra ho sleit med eteforstyrringar. Ein litt sleivete kommentar om kroppen hennar vart starten på fleire år med anoreksi, bulimi, ortoreksi og pillemisbruk. Fyrst i 2010 fekk ho hjelp som monna, og greide å bli frisk. I dag har ho det godt, har blitt mor, og gjennom bloggen sin - Springerinne - samt foredrag om idrett og eteforstyrringar, er ho til hjelp for andre som slit med forstyrra tilhøve til mat og trening.

Dette er ei modig og viktig bok om eit tema mange veit for lite om. Roset skriv godt. Framstillinga er ærleg, nøktern og sakleg, som lesar vert eg sterkt berørt, kan kjenne fortvilinga og håpløysa frå dei tunge åra, på same måte som eg blir rørt og glad for kvart steg ho har teke på vegen attende til eit godt og fritt liv, med sunt og naturleg tilhøve til mat og trening.
Roset har råd til den som slit, slik ho sleit, men og til dei som er rundt - familie, vener, trenarar.

Eteforstyrring er ein sjukdom ingen vel å få. Det er ein psykisk sjukdom som kan ramme den ein minst venta skulle få han. For mange er det forbunde med skam at dei har slike vanskar med maten; dei fornektar både for seg sjølv og andre at dei har problem. Difor er det viktig at dei som er rundt skjønar alvoret og er til støtte for den sjuke, slik at ho eller han får hjelp til å forstå AT dei har eit problem. At det ikkje er noko skam å be om hjelp, for dei MÅ ha hjelp.

Boka gjev innsikt i kva det vil seie å ha eteforstyrringar, kor mykje det er til hinder for å vera sosial, for ein eteforstyrra har det ikkje godt om ho eller han er åleine, eller saman med andre.
Men kanskje det viktigaste denne boka formidlar, er håpet. For det går an å bli frisk. Ein kan bli kvitt eteforstyrringar og gå tilbake til eit vanleg og godt liv.