«Brennende hjerter» av Simone Elkeles

Oversatt av Hilde Stubhaug

Utgitt av Gyldendal, 2012

I denne tredje boka om Fuentes-brødrene er det Luis det handler om, yngste bror Fuentes. Han er ingen trøblete bråkmaker, slik brødrene var i denne alderen, men skoleflink og ordentlig. (Bare av og til gjør han ville ting, som å klatre i fjellvegger uten sikring, bare fordi det er slikt han får skikkelige adrenalinkick av.)

Men fordi han er en Fuentes, får han ikke gå i fred for den kriminelle banden Latino Bloods; de ønsker å rekruttere ham til gjengen og få ham til å lange dop. Selv om han ønsker å være straight, er det ikke helt enkelt å få være i fred med sitt. Og når han ikke får kjærligheten besvart fra sin utvalgte, hvilke rolle spiller det da om han er skurk eller ikke?

Du kjenner fort igjen opplegget fra de første to bøkene; «Perfekt kjemi» og «Grenseløs kjærlighet». De to hovedpersonene – her Luis og Nikki – veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Vi skjønner med en gang at disse to skal dras mot hverandre, sannsynligheten for at de skal få hverandre er stor, men da er det hindringer underveis som først må overvinnes.

Siden det er kort tid siden jeg leste «Grenseløs kjærlighet» ble jeg ikke like engasjert i plottet og personene denne gangen; det ble på en måte den samme historien for tredje gang. Men hadde jeg ventet noen måneder før jeg kastet meg over denne, tror jeg nok at jeg ville ha vært like begeistret som jeg var for de to første bøkene.

«Døden kommer til Pemberley» av P.D. James

Utgitt av Aschehoug 2012
Oversatt av Ragnhild Eikli

Året er 1803. Seks år har gått siden Jane Bennett fikk sin Bingley, og søsteren Elizabeth giftet seg med Mr Darcy og kunne flytte inn på Pemberley som husets frue. Den yngre søsteren Lydia ble gift med Wickham – etter først å ha flyktet med ham og skapt skandale. Herr og fru Wickham er ikke velkomne på Pemberley, men en kveld like før det årlige høstballet – som holdes til ære for Mr Darcys avdøde mor – kommer Lydia helt uventet til godset. Fullstendig hysterisk forteller hun at ektemannen er blitt myrdet i skogen på mr Darcys eiendom. Det viser seg å ikke være riktig at det er Wickham som er død, men det har blitt drept en mann, og omstendigheter omkring funnet av liket, gjør at Wickham straks blir mistenkt for å stå bak…

Jeg har lest noen av P.D. James’ kriminalromaner, og kjenner til enda flere av historiene hennes fra filmatiseringer sendt på NRK. James’ krimdramaer kan beskrives som klassiske krimfortellinger, de begynner ofte med et drap, for siden å følge en politietterforsker som arbeider for å få gåten løst, noe som gjerne skjer helt i slutten av romanen – kanskje med noen flere drap før vi har kommet i mål.

I denne romanen har P.D. James lånt Jane Austens univers, hentet fram igjen persongalleriet og miljøet fra romanen «Stolthet og fordom». Dette er et miljø mange av oss kjenner og er glad i. Litt spent på hva James’ har funnet på, ville jeg lese denne romanen.

James begynner med kort å gjenfortelle handlingen fra «Stolthet og fordom», presentere de viktigste karakterene og miljøet. Så er vi på plass i 1803 og James skal føre Austens historie videre. Der synes jeg det ganske fort går tørt, blir omstendelig og egentlig litt kjedelig. Dessuten virker språket liksom likeglad og ukonsentrert, enten det er originalen eller oversettelsen som gjør det; jeg får det ikke til å flyte når jeg leser. Kan det være at forlaget har hatt det for travelt med å få boka i salg, tatt litt lett på språkvasken og korrekturen?

Romanen er kanskje tenkt som en godbit til både de som liker Jane Austen og de som liker klassiske krimfortellinger. Jeg for min del synes ikke den treffer helt verken i den ene eller andre leiren. Jeg kjenner ikke igjen persongalleriet eller miljøet slik jeg husker det fra Stolthet og fordom, samtidig som krimhistorien ikke serveres på en måte som pirrer nysgjerrigheten i særlig grad.

Siden jeg hevder at språket kunne vært bedre, vil jeg til slutt – for spesielt interesserte – vise noen eksempler på formuleringer som jeg mener kunne vært bedre:

s. 42: «… hun ville komme tilbake om en times tid for å hjelpe dem med å skifte og stelle håret.»

Jeg skjønner at de ikke skal skifte håret, men det ble nesten fristende å lese det slik. Her kunne man for eksempel byttet rekkefølge på gjøremålene, så ingen misforståelse ble mulig: ”… stelle håret og skifte.”

S 73: «… lyttet etter om de kunne høre noe.»

S 105: «… en hylle var fylt med lysende, skinninnbundne bøker…»

S 150: «Dette var dagen da Darcy skulle ha møte med sin godsforvalter, John Woller, som skulle spise lunsj på Pemberley.»

Dette kunne man forenklet, til for eksempel: ”Dette var dagen Darcy skulle møte sin godsforvalter til lunsj på Pemberley.”

S 176: «Han har alltid ønsket å være beryktet, men neppe på den livstruende måten han nå er det.»

S 176: «… idet hun forsvant inn i hans omfavnelse.»

Hva med: ”… forsvant inn i hans favn”?

S 184: «Han forklarte seg i noe detalj…»

Hva med: ”Han forklarte seg (nokså) detaljert…”?

S 187: «… døde fra et slag mot bakhodet…»

Jeg tror preposisjonen ’av’ hadde passet bedre, slik at det sto: ”… døde av et slag…”

S 200: «Førsteinntrykket var at han var kommet inn i et fuglebur av skvatrende mennesker på et galehus.»

Jeg merker meg også en forkjærlighet for å bruke ordet ”skogland”. Enkelte steder synes jeg det ville passet bedre å bruke ordet ”skog”, som s. 225: «… flere steder var skoglandet fullstendig ugjennomtrengelig…»

S 234 finner jeg ordet ”ildrakeren”. Det riktige skal vel være ”ildraken”.

S 263: «Dette er et navn du aldri må ta i din munn, enten her i dette rommet eller noe annet sted…»

Her burde det stått ”… verken her i dette rommet eller noe annet sted…”