[Bibliografiske opplysninger om den norske oversettelsen som omhandler vinterreisen: Verdens verste tur / av Apsley Cherry-Garrard ; oversatt av Rolf Simonsen. - Åsa : Rolf Simonsen , cop. 2008 - 110 s. : ill. - (919.8904)
Originaltittel: The Worst journey in the world. The Winter journey. - 0mslagstittel: Vinterreisen fra Verdens verste tur
ISBN 978-82-303-1246-9 (ib.)]
Boka i sin helhet forteller historien om Scotts sydpolsekspedisjon som startet med sjøreisen i 1910, overvintring til 1911, vinterreisen til Cherry-Garrard og hans følgesvenner, selve sydpolsekspedisjonen sommeren 1911, overvintring av de overlevende til 1912, (da de dro ut på leting etter de fem som forsvant på ferden inn til selve sydpolpunktet), til de ble hentet ut og kunne returnere til England i 1913.
Jeg har lest flere framstillinger tidligere om hvordan ekspedisjonen ble planlagt og gjennomført. Det spesielle med denne boka, synes jeg, er hvordan jeg får innsyn i kameratskapet og samholdet i mannskapet.
Robert Scott blir framstilt som en ufeilbarlig helt også i denne boka, men personligheten blir likevel mer nyansert tegnet. Vi blir fortalt at Scott ikke hadde videre sans for humor, at han var følsom og egentlig ganske myk, slik at det å framstå som en bestemt og streng leder ikke kunne ha vært særlig enkelt for ham. Det kunne heller ikke ha vært enkelt å ta ”harde” avgjørelser, som for eksempel å ta livet av hunder eller ponnier.
S. 157 står det blant annet om Scotts karakter:
«Temperamentally he was a weak man, and might very easily have been an irritable autocrat. As it was he had moods and depressions which might last for weeks, and of these there is ample evidence in his diary. The man with the nerves gets things done, but sometimes he has a terrible time in doing them. He cried more easily than any man I have ever known.
What pulled Scott through was character, sheer good grain, which ran over and under and through his weaker self and clamped it together. It would be stupid to say he had all the virtues; he had, for instance, little sence of humour, and he was a bad judge of men. But you have only to read one page of what he wrote towards the end to see something of his sense of justice. For him justice was God…»
«Temperamentally he was a weak man, and might very easily have been an irritable autocrat. As it was he had moods and depressions which might last for weeks, and of these there is ample evidence in his diary. The man with the nerves gets things done, but sometimes he has a terrible time in doing them. He cried more easily than any man I have ever known.
What pulled Scott through was character, sheer good grain, which ran over and under and through his weaker self and clamped it together. It would be stupid to say he had all the virtues; he had, for instance, little sence of humour, and he was a bad judge of men. But you have only to read one page of what he wrote towards the end to see something of his sense of justice. For him justice was God…»
Cherry-Garrard får også fram hvilke valg og hendelser før og under ekspedisjonen som gjorde at Scott ikke lyktes, men omkom i isødet sammen med sine fire følgesvenner.
For eksempel svakheter i planlegging og gjennomføring, som at eksperten på ponnier – Titus Oates – ikke var med og valgte individene som skulle med på reisen, slik at det ikke ble spesielt godt skikkede dyr som kom med. Snarere var det nok en heller tilfeldig sammenrasket gjeng – deriblant flere svake fysisk og med dårlig lynne – som ble plukket ut.
Skepsisen til hundene som trekk-kraft gjorde at de lukket øynene til det som i ettertid synes åpenbart for enhver; nemlig at hundene var de dyrene som egnet seg best i det tøffe klimaet. På den delen av ekspedisjonen hvor både hester og hunder trakk sledene med utstyr og mat, måtte hundesledene starte senere, og gjerne vente på resten av gjengen, fordi de kom raskest fram til stedet hvor det skulle slås leir for natta. Hundene trakk foret til ponniene, mens ponniene trakk mat og utstyr for mennene – hvorfor kuttet de ikke bare ut ponni-leddet, og lot hundene trekke det som var av last? Ganske merkelig at de ikke ville se dette, synes jeg, men skepsisen til hunder var tung, etter tidligere dårlige erfaringer fra andre ekspedisjoner.
Den største feilen var kanskje den forhastede (?) beslutningen Scott gjorde, om å ta fem mann til sydpolpunktet i stedet for fire, slik han hele tiden hadde ment. Maten var pakket i depoter beregnet til fire mann. Bare fire par ski hadde de med, siden det andre firemannslaget hadde lagt fra seg sine – noe som gjorde at Bowers måtte gå på beina i den løse snøen, mens de andre hadde sine ski. Teltet var beregnet til fire, slik at de måtte ligge trangt.
Provianten må uansett ha vært for snaut beregnet. Hardt arbeid i kaldt klima krevde mye energi, og de fem som kavet seg inn til sydpolen ble regelrett sulteforet og slet seg helt ut. Da de på veien ut av polplatået rotet seg inn i et svært vanskelig terreng med sastrugi og bresprekker, ble de svært forsinket. Evans hadde et stygt fall og var fra før svært svekket av frostskader og sult – at han ikke kunne være med og trekke, knapt holde følge med de andre, forsinket også.
Etter at Evans ar død, i relativ kort avstand fra Ett-tonns-depotet kom de ut for snøstorm og ble på denne måten liggende som fanger i teltet. Oates var på dette tidspunktet død for noen få dager siden. Han hadde ønsket at de gjenværende tre skulle ha forlatt ham da han ikke orket å holde følge med dem, men da de hadde nektet, hadde han selv forlatt teltet og sagt de berømte ordene: ”I am just going outside and may be some time”.
Etter at Evans ar død, i relativ kort avstand fra Ett-tonns-depotet kom de ut for snøstorm og ble på denne måten liggende som fanger i teltet. Oates var på dette tidspunktet død for noen få dager siden. Han hadde ønsket at de gjenværende tre skulle ha forlatt ham da han ikke orket å holde følge med dem, men da de hadde nektet, hadde han selv forlatt teltet og sagt de berømte ordene: ”I am just going outside and may be some time”.
Oates’ heroiske selvmord var til ingen nytte. De tre – Wilson, Bowers og Scott – kom ikke mye lengre, men ble noen dager senere fanget i teltet av uvær. De døde i teltet, liggende i hver sin sovepose. Slik ble de funnet av mennene som var ute for å lete etter dem ett år senere.
Hvorfor gjorde Scott om på planene vedrørende gruppa som skulle gå inn til polen? Var det fordi han skulle sikre seg, med ekstra trekkraft fra den antatt sterkeste mannen av dem alle – Evans? Riktig nok var Evans den største og sterkeste, men siden han ikke fikk mer mat enn de andre, var det han som først bukket under for sulten. Svekket som han ble, var han mer utsatt for frost og skjørbuk enn de andre, og var førstemann til å falle.
Jo mer jeg leser om denne ekspedisjonen, jo mer nysgjerrig blir jeg på å få vite enda mer om hvordan hendelsene forløp. Siden Scott omkom, ble han nærmest myteomspunnet, og med en heltestatus klebet på seg, virker det som om ingenting negativt kunne bli sagt om ham i ettertid. Det er ganske sikkert at andre menn i ekspedisjonen (for eksempel Oates) hadde sin egen formening om hvordan Scott fungerte som leder, som er blitt fortiet.
Cherry-Garrard nevner heller ikke noe særlig negativt om Scott i og for seg, men det fantes uoverensstemmelser innad i laget. Selv om Cherry-Garrard hevder at Scott var en glimrende leder, er jeg ikke sikker på at dette er helt sant. Riktig nok knyttet Scott til seg fagpersoner, men lot dem ikke få reelt ansvar, eller lyttet til deres råd, slik han burde ha gjort. Snarere virket han egenrådig og uvillig til å innse realiteter, selv når de lå åpent rett foran nesa på ham.
![]() |
Portrett av Aspley Cherry-Garrard, lagt ut på internett av "Freeze frame : historic polar pictures" |
Sikkert er det i alle fall at det er mye som måtte ha forløpt annerledes, om Scott skulle ha lyktes. Det er mulig han var mest uheldig, men han hadde også arbeidet for dårlig i planleggingsfasen, han visste for lite om hva han gikk til og han hadde lagt inn for små sikkerhetsmarginer.
Dette er en bok du bør lese om du er interessert i polarhistorie. Selv hadde jeg den med på sydenferie, siden jeg tenkte den kunne kjøle meg ned i varmen, samt vare lenge. Det er en omfangsrik bok (466 s) med tettskrevne sider, og engelsk er ikke et språk som går like fort unna som norsk for meg. Det er en svært hyggelig nyhet at boka snart kommer på norsk!