søndag 22. november 2026

«Sjå, der går ein barndom : om lesaren, litteraturen og det fortalde» av Maria Parr

Samlaget 2026

Denne boka byr på ei samling tekstar som Maria Parr har skrive for vaksne - essays, taler og små stykke til lokalavisa.

Stilen og språket er herleg kjend - frisk, levande og humoristisk deler ho fine tankar om litteratur, lesing og forfattarskap. Parr skriv elles bøker for barn og det er særlig barnet som lesar ho er oppteken av. Men alle må gjerne lesa Parr sine tekstar, for barnet ligg då ein stad inni oss heile livet, og historiene og dei litterære personane hennar er så gode.
Denne boka fekk meg til å hugse kva lesing har betydd for meg heilt frå eg var liten. Eg er takksam for at også eg fekk lesinga introdusert tidleg - måtte alle barn få kjennskap til bøkene og litteraturen si verd, så tidleg som råd!

Eit sitat frå side 16: «Å skrive er å fortelje levande igjen det som er borte.»


tirsdag 17. november 2026

«Tålegrensen» av Ellen Gustavsen

Cappelen Damm 2026

Vi møter igjen Johanna fra Tro meg når jeg lyver (2020). Hun nærmest flyktet fra Hønefoss og vanskelighetene hun opplevde der, og er nå hjemme på gården i Nordgulen. Tante Borgny tar seg av gårdsdriften, mens Johanna forsøker å områ seg. Eiendommen hennes berøres av en planlagt hytteutbygging, det vil si: hun og flere er blitt spurt om å selge unna grunn for at hytteprosjektet skal kunne realiseres. Prosjektet forutsetter nedbygging av et større myrområde; samholdet i bygda er nok en gang på hard prøve - det er ikke lenge siden bygdefolket var splittet i synet på vindkraftutbygging, en utbygging som ble skrinlagt til kanskje de flestes lettelse. Situasjonen hvor man får valget mellom penger og naturvern, skaper splid.

På en av nabogårdene holder Are til. Mora Iris er alvorlig syk og Are har tatt på seg ansvaret for å få alt til å gå rundt. Men det er vanskelig når NAV er så lite behjelpelige som de er - de krever av Iris at hun skal stille opp på måter som er helt umulig - hun har rett og slett ikke krefter til det! Are er frustrert og sint over dette.
Han prøver også å lete opp faren sin, han som var i bygda sommeren 1995, men siden forsvant sporløst. Kanskje han kan stille opp for Are og mora, når Are bare finner ham?

Dette er en stemningsfull, engasjerende og lettlest spenningsroman. At den tar opp et så viktig tema som natur- og miljøvern gjør den ekstra bra. 
Forlaget fortsetter å sette merkelappen KRIM på bøkene, men dette er mer en psykologisk thriller. Med i serien inngår Den navnløse arven (2023).

«Selv om himmelen faller ned» av Inger Johanne Øen

Gyldendal 2026

Vi møter igjen politibetjent Silja Frost som vi ble kjent med i Det du eier evig (2024). Da to menn på selveste julaften blir funnet drept i ei hytte, må Silja og kompanjongene hennes avlyse julefeiringa, og Kripos trår støttende til. Begge mennene var kjendiser; den ene var kjent som programleder og musikkprodusent, den andre som forfatter. Det tar ikke lang tid før politiet mistenker at motivet for drapene er hevn. Men hva er det som har vært å hevne? Og hvem står bak?

Silja bor i Åsa og er ansatt ved Hønefoss politikammer. 

Synsvinkelen ligger hos Silja, med unntak av to korte sekvenser, der Siljas kollega og overordnede - Rafael - har synsvinkelen.

Språket flyter godt, aller best liker jeg når forfatteren krydrer med litt humor, som for eksempel side 164: «Jeg kom meg fri og fikk satt inn et velrettet spark i skrittet på ham, tror kanskje nøttene hans var en tur oppom halsen.»

«Kodenavn Jakob : historien om Norges ukjente krigshelt» av Hege Duckert

Kagge 2026

I forbindelse med arbeidet med en tidligere utgivelse, kom Hege Duckert over historien om Eva Jørgensen. Ei modig kvinne som deltok i motstandsarbeidet under andre verdenskrig, men som siden ble delvis glemt. Dette ønsket Duckert å gjøre noe med.
Eva Jørgensens historie fortjener virkelig ei bok. Med livet som innsats bidro hun det hun kunne til å holde Milorgs Distrikt 25 på Hamar samlet så de kunne fortsette motstandsarbeidet, etter at lederen Christian Juell Sandberg ble skutt av Gestapo i desember 1944. Hun var fra før sterkt involvert i gruppas arbeid, kjente nettverket, arbeidsoppgavene og metodene. Dekknavnet hennes var Jakob.

9. mai 1945 hadde Eva en fortjent sentral plass i Hjemmestyrkenes inntog i Hamar; hun bar uniform og hadde en pistol i beltet. Det må ha vært en stolt og glad dag.
Så opplevde Eva at innsatsen hennes på sett og vis ble underkjent. Da militær gradering ble satt, var det en mann som fikk de seks røde stolpene på armbindet; den som Eva skulle hatt, som gruppeleder i krigens siste dager.
Enda verre var det at da hjemmestyrkene paraderte på Karl Johan i Oslo, for å la seg hylle av folket og møte Kongen, fikk ikke Eva delta sammen med mennene. Her kom den "gamle" holdningen til kvinner fram; de skulle være "kvinnelige", holde seg til hus og hjem - og det tok seg virkelig ikke ut at de bar uniform eller våpen! Evas skuffelse må ha vært stor, men hun bet det i seg og fant seg i å se paraden fra sidelinjen. Hun som satte Kong Haakon VII så høyt, fikk aldri møte ham.

Biografien er velskrevet og engasjerende. Jeg forstår at det ikke har vært lett å finne alle bitene som kunne ha gitt historiens alle kapitler like mye kjøtt på beina, så det er et imponerende stykke arbeid å ha fått til en såpass levende framstilling.

«Far levde, og så var han død : ei bok om traktormekanikk, trekkspelmusikk, heimebrenning og umåla furu» av Bjørn Hatterud

Samlaget 2026

I 2024 døydde far hans Bjørn; Tor heitte han. Den siste tida var han dårlig, skranta meir og meir. Han som var så sterk og sprek støtt! Til slutt fekk han dødsdommen. Han hadde fått gliablastom, ein hjernesvulst, særs vanskeleg å behandle. Bjørn fortel om sjukdommen, om alle bekymringane for om Tor fekk den behandlinga han skulle hatt, Tor sine siste dagar, men og om livet han levde før sjukdomen byrja å prega han.

Det er fortalt med humor, men og med kjærleik og forståing. Eg både lo og gråt undervegs i lesinga.

Eg har grubla ein del over tittelen, altså "Far levde, og så var han død". Kva har forfattaren meint med denne? Det kan vel vera så mykje. Kanskje ei veldig kort oppsummering av kva boka handlar om? Eller eit uttrykk for kor fort eit liv synes å gå, kor fort og brått livet plutseleg er over?
Litt grubling er uansett ikkje dumt.

Eg vil anbefale denne boka til alle som interesserer seg for folk, som likar gode historier godt fortald.
Og eg anbefaler Mjøsa rundt med mor i same slengen, den kom i 2020.

Eit sitat frå side 166 (Ikkje prøv dette heime, folkens!):
«Mor og eg pratar om at då eg var unge, var far ein slags ekstremsport-utøver i fyring. «Je æ Der Führer», sa far, mens han stappa stadig nye ting i omnen. Nokre gonger gjekk han rundt og knegga lurt, etter han hadde fyrt i gang den digre omnen i kjellaren, og så gjekk det nokre minutt før det kom eit drønn, og nabolaget vart forpesta med ein sjuk og grønleg røyk. Då hadde han brent opp ein sprayboks eller to. Han elska å brenne opp ting som brann med fin røyk og lydeffektar.»

Og frå side 172:
«Kor langt unna far var å vere rockar eller hippie, skjønte eg først då bror min var femten og grodde ein hockeysveis med skikkeleg langt hår i nakken. Far rista på hovudet og var irritert på langhåra gutar. Eg forsvara bror min med at far vel óg hadde hatt langt hår då han var ung? «Langt hår ha je æildri hatt», svara far, med eit toneleie som om eg skulle ha skulda han for landssvik.»