torsdag 12. juli 2018

«Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar

Utgitt av Gyldendal 2017

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med Jamal og Mohammed (eller Mo, som han kaller seg). De bor på Stovner. De har hver for seg bestemt seg for å delta i kartlegging av hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen; Mo skriver e-poster til seniorforsker Lars Bakken i NOVA, mens Jamal - som ikke er noen kløpper i norsk - forteller til lydopptak. Vi får følge dem fra sommeren 2001 til november 2006 - fra slutten på ungdomsskolen, gjennom videregående (som blir en kort "karriere" for Jamals del) og videre til studier (Mo) og jobb (Jamal).

De to hovedpersonene er ikke omgangsvenner, men de treffes av og til, uten at de vet om at den andre også forteller til NOVA-forskeren.
De to framstår som ganske ulike personligheter. Mo er den skoleflinke som kommer seg videre med studier, og som virker mest integrert, mens Jamal har temperament og ikke finner seg i hva som helst fra lærere og andre øvrighetspersoner, noe som skaper trøbbel for ham selv, for eksempel dropper han tidlig ut av videregående skole.

Romanen er interessant, engasjerende og velskrevet, og enten man har minoritetsbakgrunn eller ei, kan man kjenne seg i følelsen av å være utenfor, av ikke å passe inn noe sted.

fredag 6. juli 2018

«Fjellfolk» av Ellen Emmerentze Jervell

Utgitt av Gyldendal 2018

I denne romanen møter vi to kvinner. Historien veksler mellom kapitler om Det første barnet og Det andre barnet. I Det første barnets kapitler møter vi Katrine i episoder fra slutten av 1980-tallet til i dag. Hun er sammen med Fredrik, og de får ei datter, som omtales som "barnet" og "det". Synsvinkelen ligger hos Katrine, og fortellingen fortelles i fortid. Fredrik er svært glad i naturen og den lille familien drar på turer i fjellet sammen.
I Det andre barnets kapitler møter vi Frida, som strever med livet sitt, spesielt med kjærligheten. Fridas kapitler fortelles i nåtid.

Jeg antar helt fra starten at de to "barnas" historier skal berøre hverandre, og et stykke ut i boka kommer sammenhengen fram.
Måten romanen er komponert kan virke vanskelig, men når jeg kommer inn i det, er disse hoppene mellom hovedpersonene og hoppingen i tid med på å tenne interessen min, og gir et godt driv i fortellingen. Det kommer fram mye vondt og håpløst, men kanskje er det et lite håp et sted, om at i alle fall det andre barnet skal få orden på - og glede av - livet sitt.

Romanen er forfatterens romandebut, og det er et imponerende arbeid. Språket er sikkert, og flyter godt. Jeg leser gjerne flere bøker av samme forfatter.

onsdag 4. juli 2018

«Mens vi venter på Bojangles» av Olivier Bourdeaut

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Jeg-fortelleren i denne romanen ser tilbake på en oppvekst som langt fra var A4. Faren gir moren et nytt navn hver dag, de har en senator og en trane boende hos seg, og nesten daglig festes, drikkes og danses det. Aller mest livlig blir det når de danser til sangen Mr Bojangles.
Gutten sliter med å komme tidsnok til skolen på grunn av festingen, men pytt. Da tar foreldrene ham bare ut av skolen, og han får hjemmeundervisning av faren.
Men så en dag kommer en representant fra skatteetaten på døra, noe som setter moren helt ut av balanse...

Tonen i romanen er munter og lett; en god stund kan man tenke: Du verden for noen artige mennesker! Disse folka kan da ikke ha en kjedelig dag, tenk så festlig å leve slik! Men så begynner man å tenke seg om, og på en måte sprekker den lette tonen utover i romanen. Da innser jeg at fortellingen ikke bare er lys og lett likevel.

Jeg opplevde romanen som litt merkelig, den føltes fremmedartet og gammelmodig. Jeg fikk fornemmelsen av at handlingen må være lagt til en tid som forlengst er forbi; kanskje Mr Bojangles er et hint om når handlingen utspiller seg? Sangen er fra 1968, leser jeg på Wikipedia.

søndag 1. juli 2018

«#frimegfradeg» av C. Glaser

Utgitt av Fontini forlag 2016

I denne romanen for unge voksne blir vi kjent med Siri. Hun er i gang med litteraturstudier på universitetet, men det virker litt tilfeldig at hun har havnet her. Hun har et kjærlighetsforhold bak seg som hun ikke er ferdig med, kanskje fordi hun aldri kom helt innpå Jonas, aldri fikk kjenne seg trygg på at de var et par?
I innledningen av romanen har hun nettopp blitt kjent med sunnmøringen Ole, som også studerer litteratur. Til tross for kritiske bemerkninger fra venninner og tante Bente som undrer om Siri virkelig tror Ole er den rette for henne, fortsetter hun å utforske følelsene hun har for ham, og bestemmer seg for at det er ham hun vil ha. Men hvis hun virkelig mener at Ole er mannen i hennes liv, burde hun ikke da greid å holde Jonas unna når han dukker opp for å få et ligg?

Jeg lot meg engasjere av denne romanen, som er ført i et sikkert språk. Jeg blir litt provosert av Siris selvopptatte jakt på et meningsfullt liv, og den manglende forståelsen hun har for at andre har følelser det kan være verdt å ta hensyn til.

fredag 15. juni 2018

«Nørd» av Mina Lystad

Utgitt av Aschehoug 2018

Marie går i åttende klasse, og nå har vikarlærer Geir gitt klassa ei oppgave han forventer at klassa vil bli vilt begeistret for. De skal nemlig ha som prosjekt å ta utgangspunkt i seg selv, og skape et eller annet på et sosialt medium "som tar av".
Marie synes oppgava er helt forferdelig, å ha oppmerksomhet om seg selv er jo bare fælt! Men med god hjelp av bestevennen Espen - som dessverre ikke går i hennes klasse, men i parallellklassa - greier hun å få til noe som oppnår en mengde likes.
I Maries klasse går Heddy (dessverre). Marie har aldri likt henne og bestevenninna Julia - de er så jålete og falske - men nå som Maries nerdevideoer har tatt av på nettet, virker de veldig interessert i å bli venn med Marie. Når disse "storhetene" kaller, kan ikke Marie la være å komme, kan hun vel?

Dette var engasjerende og underholdende lesning. Det er Marie selv som forteller, hun er selvironisk og vittig, så stemmen hennes kan nesten alene bære historien.
Jeg likte boka veldig godt, og tror sikkert mange unge vil kjenne seg igjen. Det jeg reagerer litt på, er at jeg synes ungdommene i boka virker kanskje et par år eldre enn det forfatteren angir. Dette kan helt sikkert diskuteres, men jeg for min del tenker at om de hadde gått i tiende, hadde de virket mer troverdige.
Jeg tror også litt bedre om lærere enn at de ville påtvunget elevene sine et sånn type prosjekt. Spesielt når det er snakk om åttendeklassinger! Men greit: Man må kunne ta seg dikteriske friheter!

Og hvilken aldersgruppe passer boka for? Jeg ser at Biblioteksentralen har plassert boka på mellomtrinnet (9-12 år). Den er lettlest, så barn i den alderen vil ikke ha problem med å lese, men tema vil kanskje interessere de som er litt eldre? Jeg anslår 12 år og oppover, og tenker at dette er mer ungdomsroman enn barneroman.
Har du lest boka? Hva synes du?