«Dette sorgens hus : historien om en drapssak» av Helen Garner

Oversatt av Kirsti Vogt
Aschehoug 2026

4. september 2005 (det var farsdag; i Australia er denne første søndag i september) skjente en bil ut av veien og endte ferden i en dyp dam. Føreren av bilen - Robert Farquharson - greide å komme seg ut av bilen og opp av dammen, mens de tre sønnene hans omkom.
Var det en forferdelig ulykke - som Robert hevdet - eller var det en villet handling?
Robert var for en tid tilbake kastet ut av kona som ønsket skilsmisse; kunne det hende han var så bitter at han ville ta fra henne det mest dyrebare hun hadde, som hevn?
Eller var han deprimert og hadde planlagt selvmord, mente å ta barna med seg i døden, men angret i siste øyeblikk?
Farquharson hevdet at han hadde fått et hosteanfall, og grunnet "hostesynkope" ble han bevisstløs og mistet kontroll over bilen. Anfallet gjorde også at han senere ikke kunne huske noe av det som skjedde.

Helen Garner fattet interesse for og fulgte rettssaken. Hun forteller fra retten med en litt sarkastisk, direkte stil; litterært er boka en nytelse å lese. Og det hjelper mye, når historien ellers er så vond.

Anbefales til alle som liker true crime.

Sitat side 15:
«Han var en smal, behersket utseende mann, med kort, grått skjegg og en munn som skar voldsomt på skrå over ansiktet, som om den tilhørte en som hørte på pissprat hele dagen.»

Side 251:
«Han brettet historien i pene folder, og så rev han den opp i taggete hull som snart begynte å sende ut et uhyggelig lys. Den velkjente beretningen begynte å virke sjuskete, skadelig, full av motsigelser og mystiske flekker.»

Side 259:
«Farquharson sto tre dager i vitneboksen. Forsvaret kom aldri over det. Byggverket Morrissey fortsatte å reise, med stor innsats og konsentrasjon og hengiven entusiasme, hvilte på en svak grunnmur, for uansett hvor mye han slet, kunne han ikke få juryen til å like eller stole på klienten sin. Fra da av var de siste fjorten dagenes forklaringer som å se en mann gli nedover en fjellside i gruelig sakte film.»

«Nattflygerne» av Lotte Eigeland

Gyldendal 2026

Vi skal til Atlanterhavet, året er 1930. Ei hollywood-skuespillerinne blir funnet død - myrdet - på en av tre sjødromer som er plassert i Atlanterhavet, nærmere bestemt sjødromen som er døpt Polaris.
Sjødromene er bygd for at fly skal kunne lande der, flygerne ta pause og tanke drivstoff, før de flyr videre. Sjødromene er også ettertraktede oppholdssted for rikfolk og kjendiser, siden alkoholforbudet ikke gjelder til sjøs.
Flyveren Bunty Thorvaldsen får i oppdrag å fly drapsetterforsker Jack Tarkowski til Polaris - han har aldri flydd før og er livredd for å ramle i havet, siden han ikke kan svømme. Men han får etter hvert tillit til Bunty, og på sjødromene blir de rene radarparet som samarbeider om avhør og etterforskningsarbeid.

Dette er stemningsfull historisk krim ispedd litt kjærlighet, med interessant persongalleri og lagt til et dramatisk miljø. Sjødromene er fiksjon, men ifølge forfatteren var det en oppfinner som foreslo å bygge slike, men det var før langdistanseflygingen utviklet seg og ble løst på andre måter.

Dette er første bok i en planlagt serie om Bunty og Jack. Jeg venter i spenning på neste bok!

«Der villblomstene vokser» av Louise Strömberg

Oversatt av Lars Nygaard
Gyldendal 2026

Maya har tilsynelatende alt - en vellykket karriere i firmaet hun grunnla sammen med kjæresten og forloveden Gabriel, klesskap fulle av designerklær, og en stilren, dyr leilighet i Stockholm. Men de må faktisk stå på både tidlig og sent; noen dager er det knapt så de ser hverandre hele dagen.
Da vi blir kjent med Maya, ser vi fort at forholdet til Gabriel er usunt, og etter hvert får også hun øynene opp for at her bikker det gale veien. Gabriel er stadig mer avvisende, og at firmaet kun står i hans navn, viser seg å bli Mayas sørgelige sorti. Gabriel bryter forlovelsen og sparker henne fra firmaet - så der står hun på bar bakke. Livet fortoner seg vanvittig mørkt med ett, men heldigvis kommer hun på at hun har Niklas - hennes gode og spesielle venn fra studietiden, som hun dessverre ikke har hatt kontakt med på mange år, fordi Niklas flyttet ut fra kollektivet da Gabriel flyttet inn - de to likte hverandre aldri noe særlig godt.
Niklas har flyttet til Arkösund, en liten skjærgårdsby som er stille om vinteren og yrende av liv om sommeren. Her kan Maya sakte komme til hektene igjen, og det viser seg at Arkösund er stedet hvor alt snur, hun finner tilbake til sitt ekte jeg, og bygger en ny givende tilværelse.

Dette er hyggelig og lettlest feelgood. Handlingen er ikke spesielt overraskende, men det er gjerne slik med feelgood - du vet hva du får og det er lett å drømme seg bort med en koselig historie.

Boka er den første i en serie, der Arkösund er omdreiningspunktet.

«Kunsten å speile et egg» av Kim Andrea Brofeldt

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2026

En helt vanlig dag i august får Troels hjerneslag. Han legges inn på sykehuset og kommer i behandling, men hvem skal ta seg av de to barna han har ansvar for? Mora er i utlandet, i grunnen har han ikke lyst til å fortelle henne om utfordringene sine, for da kommer hun sikkert til å forlange at barna skal flytte til henne!? Han bestemmer seg for å holde sykdommen skjult for eks-kona. Med støtte fra broren og ektemannen hans, og sin gode venn Ruth, skal han klare å ta hånd om barna, samtidig som han er i rekonvalesens og sakte, men sikkert får tilbake oversikt og ferdighet som han tidligere tok for gitt - som det å speile et egg.
Det er uansett ikke første gang han holder noe skjult for eksen. Så lenge han har kjent henne, har han holdt viktige sider og vesentlig informasjon om seg selv skjult. Gjennom romanen får vi tilbakeblikk til oppveksten og ungdomstiden hans, og det er virkelig litt av hvert han har holdt skjult.

Forfatteren har selv vært rammet av hjerneslag, kan vi lese i etterordet. Så hun har førstehånds kunnskap om det hun skriver om. Kanskje synes jeg "sykdomshistorien" blir i overkant detaljert, men andre lesere kan jo synes dette er noe av det mest interessante i hele boka.
Forfatteren har tidligere gitt ut romanen Avslutninger (2024), som jeg også har lest.

«Skogfruen» av Sondre H. Bjørgum

Aschehoug 2026

Isak Hammar har ikke vært i hjembygda på 19 år, men nå er mor død, og han må komme for å delta i begravelsen, og for å ordne opp med arven - et hotell med stort vedlikeholdsbehov og ditto gjeld. Med seg har han Mehren, en hund av rasen malle (malinois), som han har et nært forhold til. 
Isaks plan var å reise tilbake til Rena og forsvaret så fort han har fått ordnet opp med hotellet, men så skjer det ting som gjør at han må bli litt til og bidra med å løse en vanskelig sak politiet er i gang med. Ikke at politiet vil ha hjelp, men. Isak føler han bare må blande seg i det, da saken blant annet omfatter bortføring av Isaks kollega Karin, som var i bygda for å delta i begravelsen til Isaks mor.
Det kan faktisk virke om det går et monster løs i bygda - et monster som legger igjen den sjeldne blomsten skogfrue som et slags spor eller signatur etter seg.

Romanen er godt skrevet, variert språk, gode beskrivelser/bilder og et interessant persongalleri; jeg lot meg underholde, selv om jeg synes plottet er både innfløkt og usannsynlig. Noen av scenene som utspiller seg, er det egentlig ikke mulig å se for seg; det er for vilt. Men om man ser bort fra det, så er dette i alle fall en lovende romandebut av Bjørgum, som tidligere har gitt ut to diktsamlinger.

Eksempel på gode bilder, sitat side 61, Karin er i svigerforeldrenes hytte for å ta imot håndverker etter vannlekkasje:
«Den unge rørleggeren satte en fot inn på gulvet og vadet overdrevet over vannet.
«Nei, blir ikke billig dette.»
Han sa det på en måte som tilsa at det ikke var første gang han brukte den setningen.
«Tenkte meg det», sa Karin og la merke til at den ene tøffelen til svigerfar hadde satt seil og krysset stuegulvet før den hadde lagt til kai inntil bokhylla til svigermor.»

Eller side 222: «Blikket hans flakket rundt i rommet som en skadeskutt fugl på desperat jakt etter en grein å lande på.»

Side 19 er det noen ørkenstøvler som marsjerer "taktfullt" - det er vel et tilsiktet ordspill.
Men når det kjennes eim av våte "sanitetsbind" på sykehjemmet side 92, så kunne det kanskje passet bedre å skrive "bleier"? Side 245 omtales "karamelliserte løkringer" - det er ikke så lett å bevare ringene når man karamelliserer, tror jeg? Side 306 nevnes "dampveivals" - jeg må på vegne av en venn si at det er veldig lenge siden veivalsene ble drevet med damp.
Nå var jeg veldig pirkete, men når en forfatter som Bjørgum gjør så mye bra, så kunne utrensking av slikt småtteri gjort boka enda litt bedre.