Oversatt av Bodil Engen
Bonnier norsk forlag 2026
Forfatteren Marcus Andersson har ikke gitt ut bok på ei stund; debuten hans var en suksess, men siden har det gått trått, og bøkene han siden ga ut ble mottatt med likegyldighet eller slakt. En tidligere bekjent, Ernst - til nød kan man kanskje kalle ham venn - tar kontakt og ber Marcus om å sende et manus han har laget, til Marcus sin agent og late som om det er Marcus som har skrevet det. Umiddelbart føles det helt uaktuelt, men omstendighetene gjør at det er slik det blir - Marcus gir seg ut for å ha skrevet manuset. Agenten hans, og forlaget som får mulighet til å kjøpe manuset, er overbegeistret - dette må bli bok! De fraråder Marcus å utgi under pseudonym, for sånt selger aldri så bra, og Ernst er veldig bestemt på at navnet hans ikke skal settes på verket; han er en seriøs journalist og forfatter, denne spenningsromanen kan han ikke vedkjenne seg opphavet til. Det ender opp med at boka utgis som Marcus sitt verk, Ernst og Marcus blir enige om fordelingen av pengene, og så blir det opp til Marcus å reise rundt for å promotere boka. Han gjør sitt beste for å opparbeide seg kjennskap og et slags eierskap til verket, og det går egentlig helt fint. Helt til Ernst begynner å gnåle om pengene, de kommer ikke fort nok og det er ikke stor nok sum. Marcus oppdager at Ernst har løyet om seg selv; faktisk er han ikke en vellykket journalist, men er blitt oppsagt på grunn av fyll. Marcus synes det blir mildt sagt strevsomt å skulle forholde seg til Ernst, men løgnen de har sammen gjør at Ernst har taket på Marcus; de MÅ samarbeide, ellers går det "åt skogen".
Men så byr det seg helt tilfeldig en anledning for Marcus, der han med forholdsvis liten innsats kan bli kvitt Ernst en gang for alle. Men klarer han å gjøre dette, som betyr å motarbeide det moralske kompasset han har i seg?
Dette er en intens psykologisk thriller, med flere vendepunkt jeg ikke klarte å forutse. Språket flyter lett, så her er det bare å la seg drive med.
Bokstabelig talt
Randis leselogg. De aller fleste bøkene hun leser, låner hun på biblioteket.
lørdag 21. mars 2026
onsdag 18. mars 2026
«Postkortmorderen» av Mattias Edvardsson
Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal 2026
Vi skal til bygda Söderslätt, høsten 1994: En dag ligger det et postkort i postkassa til Folke Persson. Bildet på kortet er av den kirka Folke og kona i sin tid giftet seg i. På kortet står bare Folke Perssons navn, et kors ved navnet, og en dato; datoen til dagen etter kortet er funnet i postkassa. Det ligner egentlig uhyggelig på en dødsdato slik den pleier å gjengis i en dødsannonse! Dagen etter blir Folke funnet død ved kirka det var bilde av på postkortet.
Dette er starten på en vanskelig sak for det lokale politiet. Gunni Hilding blir spurt av kriminalsjef Valter Roos om hun kan bistå; hun som forlot kriminalavdelingen etter eget ønske. Litt motvillig stiller hun opp, men snart blir hun ekte engasjert og vil gjøre alt for å løse saken. Da det dukker opp flere postkort, blir hun overbevist om at de her står overfor en kaldblodig seriemorder.
Jeg har tidligere lest En helt vanlig familie (2019), Gode naboer (2021) og En familietragedie (2023) av Mattias Edvardsson. De to førstnevnte likte jeg godt.
Dette er bok nummer to om Gunni Hilding. Jeg har ikke lest den første (Myrgrav, 2025), men det gikk greit å finne tråden i hva som har skjedd tidligere. Selve krimplottet var nok litt for usannsynlig for min smak, men ellers er det underholdende og lettlest krim, for de som liker at det handler om privatlivet til folk også, ikke bare krimplottet.
Gyldendal 2026
Vi skal til bygda Söderslätt, høsten 1994: En dag ligger det et postkort i postkassa til Folke Persson. Bildet på kortet er av den kirka Folke og kona i sin tid giftet seg i. På kortet står bare Folke Perssons navn, et kors ved navnet, og en dato; datoen til dagen etter kortet er funnet i postkassa. Det ligner egentlig uhyggelig på en dødsdato slik den pleier å gjengis i en dødsannonse! Dagen etter blir Folke funnet død ved kirka det var bilde av på postkortet.
Dette er starten på en vanskelig sak for det lokale politiet. Gunni Hilding blir spurt av kriminalsjef Valter Roos om hun kan bistå; hun som forlot kriminalavdelingen etter eget ønske. Litt motvillig stiller hun opp, men snart blir hun ekte engasjert og vil gjøre alt for å løse saken. Da det dukker opp flere postkort, blir hun overbevist om at de her står overfor en kaldblodig seriemorder.
Jeg har tidligere lest En helt vanlig familie (2019), Gode naboer (2021) og En familietragedie (2023) av Mattias Edvardsson. De to førstnevnte likte jeg godt.
Dette er bok nummer to om Gunni Hilding. Jeg har ikke lest den første (Myrgrav, 2025), men det gikk greit å finne tråden i hva som har skjedd tidligere. Selve krimplottet var nok litt for usannsynlig for min smak, men ellers er det underholdende og lettlest krim, for de som liker at det handler om privatlivet til folk også, ikke bare krimplottet.
søndag 15. mars 2026
«Lebensborn» av Isabelle Maroger
Oversatt av Thomas Lundbo
Omnipax 2025
I denne grafiske romanen forteller Isabelle historien til mora og mormora. Isabelles mor ble født i Norge i 1944, på Hurdal verk der det var et fødehjem for såkalte Lebensborn. De tyske nazistene - gjennom Lebensborn-programmet - "heiet fram" den ariske rasen, og tyske soldater kunne gjerne "avle" barn med kvinner som var blonde og blåøyde. Isabelles mor var ei norsk kvinne som forelsket seg i en tysk soldat. Da hun ble gravid, lot hun seg registrere til Lebensborn-prosjektet, noe hun siden skulle angre på. Etter krigen ble Isabelles mor adoptert bort til et fransk ektepar.
Isabelle har ikke fått vite noe om dette, før hun lærer om Lebensborn på skolen. Der legger hun to og to sammen, konfronterer moren sin med det hun har fått vite. Etter hvert fatter moren mot til å finne ut mer om sin biologiske mor og far, og den ukjente familien hun har i Norge.
En rørende og fin skildring om familiehemmeligheter man kan forstå har vært vanskelige å håndtere.
Omnipax 2025
I denne grafiske romanen forteller Isabelle historien til mora og mormora. Isabelles mor ble født i Norge i 1944, på Hurdal verk der det var et fødehjem for såkalte Lebensborn. De tyske nazistene - gjennom Lebensborn-programmet - "heiet fram" den ariske rasen, og tyske soldater kunne gjerne "avle" barn med kvinner som var blonde og blåøyde. Isabelles mor var ei norsk kvinne som forelsket seg i en tysk soldat. Da hun ble gravid, lot hun seg registrere til Lebensborn-prosjektet, noe hun siden skulle angre på. Etter krigen ble Isabelles mor adoptert bort til et fransk ektepar.
Isabelle har ikke fått vite noe om dette, før hun lærer om Lebensborn på skolen. Der legger hun to og to sammen, konfronterer moren sin med det hun har fått vite. Etter hvert fatter moren mot til å finne ut mer om sin biologiske mor og far, og den ukjente familien hun har i Norge.
En rørende og fin skildring om familiehemmeligheter man kan forstå har vært vanskelige å håndtere.
torsdag 12. mars 2026
«Kjøkken» av Lars Saabye Christensen
Cappelen Damm 2026
Oslo, 1970-tallet: På kjøkkenet i leiligheten i Vika er det Gerd Minde som regjerer. Hun kjenner dette rommet ut og inn, vet hvor alt er plassert; ja, der kunne hun ha funnet fram i blinde! Som hjemmeværende husmor har hun hatt fullt opp å gjøre med å stelle for mannen Gerhard og sønnen Kai. Men denne høsten flytter Kai ut, for han skal studere og leie hybel på Sogn studentby. Det blir merkverdig stille i leiligheten når det bare er Gerhard og Gerd - Gerhard er jo på jobb hele dagen, klokka ti over halv fem kommer han hjem og da skal middagen stå på bordet. Men i timene fra han går om morgenen og til han kommer hjem; de timene kan bli lange. Hvem vet hva Gerd kan komme til å finne på.
Dette er velskrevet i Lars Saabye Christensens underfundige stil, krydret med briljante bilder, poetiske vendinger og dialoger fulle av humoristiske overraskelser, og spennende som et kammerspill. All handling foregår ikke på kjøkkenet eller i leiligheten, men på relativ liten geografisk flate, og persongalleriet er ikke veldig stort.
Om familieforhold, vennskap, kjærlighet, hemmeligheter og løgner.
Sitat fra side 124: «Gerhard legger fra seg bestikket og ser på Gerd.
- Ja, er ikke Franck litt, hva skal jeg si, satt?
Ger tror knapt sine egne ører. Har han blitt ekspert i damekonfeksjon også nå. Han som tror at Dior er en dansk konfekt.»
Side 211 - en herlig beskrivelse av fruktsalat:
«Det er fruktsalat, et søtt og fargerikt refreng i den karrige mørketiden, husmødrenes hermetiserte fyrverkeri under søndagens lave himmel.»
Side 293: «Hvor lenge skal en slik løgn vare? Enhver løgn krever et større og større apparat for å holdes ved like. Snart befinner man seg i et byråkrati av usannheter, fordi én løgn forskyver virkeligheten slik at alt til slutt blir løgn.»
Oslo, 1970-tallet: På kjøkkenet i leiligheten i Vika er det Gerd Minde som regjerer. Hun kjenner dette rommet ut og inn, vet hvor alt er plassert; ja, der kunne hun ha funnet fram i blinde! Som hjemmeværende husmor har hun hatt fullt opp å gjøre med å stelle for mannen Gerhard og sønnen Kai. Men denne høsten flytter Kai ut, for han skal studere og leie hybel på Sogn studentby. Det blir merkverdig stille i leiligheten når det bare er Gerhard og Gerd - Gerhard er jo på jobb hele dagen, klokka ti over halv fem kommer han hjem og da skal middagen stå på bordet. Men i timene fra han går om morgenen og til han kommer hjem; de timene kan bli lange. Hvem vet hva Gerd kan komme til å finne på.
Dette er velskrevet i Lars Saabye Christensens underfundige stil, krydret med briljante bilder, poetiske vendinger og dialoger fulle av humoristiske overraskelser, og spennende som et kammerspill. All handling foregår ikke på kjøkkenet eller i leiligheten, men på relativ liten geografisk flate, og persongalleriet er ikke veldig stort.
Om familieforhold, vennskap, kjærlighet, hemmeligheter og løgner.
Sitat fra side 124: «Gerhard legger fra seg bestikket og ser på Gerd.
- Ja, er ikke Franck litt, hva skal jeg si, satt?
Ger tror knapt sine egne ører. Har han blitt ekspert i damekonfeksjon også nå. Han som tror at Dior er en dansk konfekt.»
Side 211 - en herlig beskrivelse av fruktsalat:
«Det er fruktsalat, et søtt og fargerikt refreng i den karrige mørketiden, husmødrenes hermetiserte fyrverkeri under søndagens lave himmel.»
Side 293: «Hvor lenge skal en slik løgn vare? Enhver løgn krever et større og større apparat for å holdes ved like. Snart befinner man seg i et byråkrati av usannheter, fordi én løgn forskyver virkeligheten slik at alt til slutt blir løgn.»
søndag 8. mars 2026
«Kjære Debbie» av Freida McFadden
Oversatt av Lillann Weggersen
Cappelen Damm 2026
Debbie Mullen er lykkelig gift med Cooper, og mor til to tenåringsjenter. Riktignok har både hun og Cooper ting de holder hemmelig for hverandre, og tenåringer har jo sine nykker som kan være slitsomme å forholde seg til, men Debbie elsker familien og gjør hva hun kan for å ha et godt forhold til dem. Samme tålmodighet kan man jo ikke forvente at hun har overfor naboer som gjør livet surt, og eldstedatterens kjæreste Zane som er sykt irriterende og på ingen måte verdig datteren hennes. Når ergrelsen begynner å summe i bakhodet på Debbie og hun i tillegg føler seg urettferdig behandlet, er det nesten ikke annet å vente enn at hun gjør saker og ting for å hevne seg.
I tillegg til å være husmor, skriver Debbie for lokalavisa. Hun skriver svar i spalten "Kjære Debbie", der folk skriver inn for å få råd om ting og tang. Om man hadde innsyn i kladdene hennes (noe vi som lesere får i denne boka), så får man hint om et undertrykt, eksplosivt og muligens farlig raseri.
Dette var svært underholdende og lettlest spenning. Tonen er vittig, og idet jeg tror jeg har oversikten over alt som har skjedd og som kan komme til å skje, kobles det inn en tvist jeg over hodet ikke hadde forutsett.
Cappelen Damm 2026
Debbie Mullen er lykkelig gift med Cooper, og mor til to tenåringsjenter. Riktignok har både hun og Cooper ting de holder hemmelig for hverandre, og tenåringer har jo sine nykker som kan være slitsomme å forholde seg til, men Debbie elsker familien og gjør hva hun kan for å ha et godt forhold til dem. Samme tålmodighet kan man jo ikke forvente at hun har overfor naboer som gjør livet surt, og eldstedatterens kjæreste Zane som er sykt irriterende og på ingen måte verdig datteren hennes. Når ergrelsen begynner å summe i bakhodet på Debbie og hun i tillegg føler seg urettferdig behandlet, er det nesten ikke annet å vente enn at hun gjør saker og ting for å hevne seg.
I tillegg til å være husmor, skriver Debbie for lokalavisa. Hun skriver svar i spalten "Kjære Debbie", der folk skriver inn for å få råd om ting og tang. Om man hadde innsyn i kladdene hennes (noe vi som lesere får i denne boka), så får man hint om et undertrykt, eksplosivt og muligens farlig raseri.
Dette var svært underholdende og lettlest spenning. Tonen er vittig, og idet jeg tror jeg har oversikten over alt som har skjedd og som kan komme til å skje, kobles det inn en tvist jeg over hodet ikke hadde forutsett.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)




