mandag 24. september 2018

«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2018

Monika er yngst av tre søstre. I romanen gjør vi besøk hos henne flere ganger underveis i livet, første gang i 1973 da hun er 13 år, siste gang i 2018, da er hun 57. Nesten hver gang vi møter henne har hun fått ny kjæreste eller samboer, hun har av og til vært utro, og gjennom mange år har hun hatt et slags avhengighetsforhold til en gift mann, ganske mye eldre enn henne. Hun klarer ikke si nei til Roar; hver gang han "vinker", kommer hun. Det virker egentlig som det generelt er vanskelig for Monika å si nei til menn; det dukker stadig opp menn i hennes vei, som må "prøves".

Det er ikke lett å gi noe handlingsresyme av romanen, mest handler den om Monika og hennes forhold til familien, venner, kjærester, samt hennes utvikling som menneske, eller på noen områder like gjerne manglende utvikling. Monikas liv virker ikke spesielt planlagt eller villet; ting skjer liksom bare. Boka er skrevet på den nærsynte, detaljerte, sakte måten jeg gjenkjenner fra tidligere romaner av Marstein. Av og til blir det for mye, jeg tenker det er ikke nødvendig med alle disse detaljene om hva folk sier og gjør, og hvordan de sier og gjør det. Men det er likevel nesten hele veien slik at jeg blir fengslet av fortellingen; det er nemlig godt skrevet, og ikke minst godt observert. Totalt sett synes jeg boka ga meg en interessant, engasjerende og givende leseopplevelse. Men boka krever litt av den som leser - det er ikke like god flyt hele veien, mye på grunn av de detaljerte beskrivelsene. Hoppene i tid kan også være litt krevende, fordi det ikke gjøres særlig rede for hva som har skjedd siden sist vi møtte Monika - det kommer fram, men ikke så tydelig.

Visse av familiescenene minner meg om Helga Flatlands "En moderne familie"; likte du den, kan hende du vil like Marsteins bok enda bedre. Jeg tenker at denne romanen graver dypere, jobber enda mer tålmodig etter å finne ut hvem de enkelte i familien er, og hva slags forhold det er mellom dem og hvorfor de handler som de gjør.

Jeg antar tittelen henspiller på regla/leken jeg husker fra jeg var liten, da man tok en håndfull med for eksempel sand i ene hånda. Man sier: "Så mye hadde jeg". Så kaster man sanden opp i lufta, samtidig som man snur hånda og lar lasten lande på baksiden av den, mens man sier: "Så mye ga jeg bort". Og til slutt kaster man lasten opp i lufta igjen og snur hånda, så sanden lander i håndflata igjen, og sier: "Så mye hadde jeg igjen". Som regel sitter man igjen med veldig lite, hvis man ikke er forsiktig og flink til å fange igjen, det man kastet i lufta. Eller hvis man velger å ikke "spille" med så stor last - da er det lettere å holde den samlet og ikke miste så mye.
Man kan kanskje si det slik at Monika er gitt mange sjanser i livet, i alle fall til det å bygge forhold og stifte familie. Men hvor mye ga hun bort, eller lot flyte vekk fordi hun ikke greide eller ville holde det fast? Og hvor mye satt hun igjen med til slutt?

søndag 16. september 2018

«Søsterklokkene» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2018

Kai Schweigaard er den unge, nye presten i bygda Butangen, der ei gammel stavkirke er bygdas samlingspunkt i sorg og glede. Nypresten er ikke fornøyd med kirka; den er for liten til å romme alle bygdas folk som ønsker å komme til messe, den er trekkfull, kald, og forskrekkelig mørk.
Han ordner en handel med noen tyskere som ønsker å kjøpe den gamle kirka for å sette den opp igjen i Dresden. En ung arkitekt-student kommer fra Tyskland for å tegne, registrere og legge en plan for hvordan kirka skal rives, fraktes og settes opp igjen.
Når presten omsider røper planen sin, blir ikke bygdefolket så fornøyde som han har sett for seg, men nokså stilltiende finner de seg i det øvrigheta foretar seg, slik de vel alltid har gjort. Bortsett fra Astrid, den unge og stolte kvinna fra Hekne, en gård som tidligere var en av de store og velstående i bygda. Det får gå at den gamle kirka blir solgt og fjernet, men de to klokkene som henger i tårnet mener hun at presten skal la bli igjen i bygda; det var aner av henne som skjenket klokkene til kirka i sin tid, som minne om tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid. De var siamesiske tvillinger, sammenvokst i beina. Da de ble født, døde mora, og deres skjebne var å leve og dø sammen.
Presten vil først overhodet ikke høre på protestene hennes, men samtidig er han langtfra blind for hennes sjarm og vidd. Kanskje må han gjøre om på planene sine. Hvis det enda er mulig...

Dette er en velskrevet og engasjerende bygderoman. Jeg er full av beundring og takk for at Mytting har skrevet denne - det gis jo nesten ikke ut romaner i denne sjangeren lenger; en sjanger jeg er veldig glad i. Mytting skriver og beskriver levende, språket flyter godt. Hovedpersonene følges tett og forståelsesfullt, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Jeg har én innvending, og det gjelder kapittelet Stavkirken, s 14-19. Det synes jeg ikke står i stil til resten av romanen, slik det ramser opp og oppsummerer delvis det vi skal komme til å lese i de kommende sidene. Siden jeg vet at innledningen på romaner for mange er viktige for viljen til å "inngå kontrakt" om at man skal lese hele romanen, ville jeg nok ha rådet forfatteren til rett og slett å stryke disse sidene.

Men blås, innvendingen min er for en filleting. Denne boka kan jeg lett anbefale til alle som liker historiske romaner, og særlig til de som liker bygderomaner.

søndag 9. september 2018

«Den sommeren» av Mariko Tamaki og Jillian Tamaki

Oversatt av A. Audhild Solberg
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Rose har hver sommer siden hun var liten, dratt til Awago med foreldrene sine. Hver sommer er også Windy der, Roses sommervenninne. De er på stranda og bader, handler godteri på kiosken, ser film sammen; kort sagt: gjør alt som hører sommerferien til.
Men denne sommeren blir annerledes. Det er noe med moren til Rose; hun er mutt og sur, vil ikke være med og bade engang, og rett som det er krangler hun og faren.
Og så er det et lite drama på gang, som Rose og Windy vikler seg inn i, siden de ikke kan holde seg fra å spionere litt på guttene som betjener kiosken, og de ganske viltre jentene de omgås...

Dette er en grafisk roman, laget av to kusiner. Den skildrer fint den ofte vanskelige overgangen mellom barn og voksen, og handlingen var ganske spennende, synes jeg.

Kanskje mest for jentene? Fra ca 12 år.

tirsdag 4. september 2018

«Byens spor II» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I denne oppfølgeren til Byens spor : Ewald og Maj (2017) møter vi igjen Jesper, moren Maj, Jespers kamerat Jostein, og vi blir kjent med Jespers lillesøster Stine.

Dette er en stor og god leseopplevelse; det er ikke så mye mer å si enn det. Les og nyt!

PS: s 454 har det sneket seg inn en liten feil. Det vil si - Jesper så kanskje det han så? Jesper er på besøk hos en familie i Hurdal, og ser i bokhylla hos dem navn som Edith Sødergren, Pär Lagerquist, Henrik Ibsen, John Steinbeck, Karin Boye og H.C. Andersen.
Det riktige skal vel være Edith Södergran?

fredag 24. august 2018

«En himmel full av skyer» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2018

Henrik får vite at han har uhelbredelig kreft. Kan hende har han igjen ett år å leve, kan hende mindre. Men Henrik setter seg ikke ned og depper; nå skjønner han bare at han har svært dårlig tid om han skal rekke å redde verden før han dør! Modig og fantasifull gir han seg i kast med oppgaven; han har jo alt å vinne, ingenting å tape.

Denne barneboka er svært humoristisk, varm og sjarmerende.
Dette er Arne Svingen på sitt aller beste. Vittige dialoger, komiske scener, men like fullt troverdig, og med så viktig og aktuelt tema.
Jo, jeg synes det er troverdig: Det kan godt være en sannsynlig reaksjon på en slik dødsdom som Henrik får, at han skyver den fra seg, bruker all energi og krefter på en oppgave han gir seg selv. Det er også sannsynlig at de voksne omkring ham reagerer og ytrer seg slik foreldrene, broren og andre gjør med Henrik.
Tema - miljøvern - er midt i blinken med tanke på utfordringene vi står overfor slik vi lever i nå. Og jeg vet det er mange barn og unge som er svært opptatt av dette.

Jeg likte boka veldig godt, ikke minst tittelen, som henspiller på sangen "En himmel full av stjerner" (Lillebjørn Nilsen har oversatt Peter Seegers tekst), der et av versene går slik:

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve av
plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

Tenk om vi kunne la oss inspirere av Henrik; da kunne vi kanskje greie å redde verden, ved å ta i bruk de "våpnene" Henrik viser oss: humør, fantasi og mot!