«Kunsten å speile et egg» av Kim Andrea Brofeldt

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2026

En helt vanlig dag i august får Troels hjerneslag. Han legges inn på sykehuset og kommer i behandling, men hvem skal ta seg av de to barna han har ansvar for? Mora er i utlandet, i grunnen har han ikke lyst til å fortelle henne om utfordringene sine, for da kommer hun sikkert til å forlange at barna skal flytte til henne!? Han bestemmer seg for å holde sykdommen skjult for eks-kona. Med støtte fra broren og ektemannen hans, og sin gode venn Ruth, skal han klare å ta hånd om barna, samtidig som han er i rekonvalesens og sakte, men sikkert får tilbake oversikt og ferdighet som han tidligere tok for gitt - som det å speile et egg.
Det er uansett ikke første gang han holder noe skjult for eksen. Så lenge han har kjent henne, har han holdt viktige sider og vesentlig informasjon om seg selv skjult. Gjennom romanen får vi tilbakeblikk til oppveksten og ungdomstiden hans, og det er virkelig litt av hvert han har holdt skjult.

Forfatteren har selv vært rammet av hjerneslag, kan vi lese i etterordet. Så hun har førstehånds kunnskap om det hun skriver om. Kanskje synes jeg "sykdomshistorien" blir i overkant detaljert, men andre lesere kan jo synes dette er noe av det mest interessante i hele boka.
Forfatteren har tidligere gitt ut romanen Avslutninger (2024), som jeg også har lest.

«Skogfruen» av Sondre H. Bjørgum

Aschehoug 2026

Isak Hammar har ikke vært i hjembygda på 19 år, men nå er mor død, og han må komme for å delta i begravelsen, og for å ordne opp med arven - et hotell med stort vedlikeholdsbehov og ditto gjeld. Med seg har han Mehren, en hund av rasen malle (malinois), som han har et nært forhold til. 
Isaks plan var å reise tilbake til Rena og forsvaret så fort han har fått ordnet opp med hotellet, men så skjer det ting som gjør at han må bli litt til og bidra med å løse en vanskelig sak politiet er i gang med. Ikke at politiet vil ha hjelp, men. Isak føler han bare må blande seg i det, da saken blant annet omfatter bortføring av Isaks kollega Karin, som var i bygda for å delta i begravelsen til Isaks mor.
Det kan faktisk virke om det går et monster løs i bygda - et monster som legger igjen den sjeldne blomsten skogfrue som et slags spor eller signatur etter seg.

Romanen er godt skrevet, variert språk, gode beskrivelser/bilder og et interessant persongalleri; jeg lot meg underholde, selv om jeg synes plottet er både innfløkt og usannsynlig. Noen av scenene som utspiller seg, er det egentlig ikke mulig å se for seg; det er for vilt. Men om man ser bort fra det, så er dette i alle fall en lovende romandebut av Bjørgum, som tidligere har gitt ut to diktsamlinger.

Eksempel på gode bilder, sitat side 61, Karin er i svigerforeldrenes hytte for å ta imot håndverker etter vannlekkasje:
«Den unge rørleggeren satte en fot inn på gulvet og vadet overdrevet over vannet.
«Nei, blir ikke billig dette.»
Han sa det på en måte som tilsa at det ikke var første gang han brukte den setningen.
«Tenkte meg det», sa Karin og la merke til at den ene tøffelen til svigerfar hadde satt seil og krysset stuegulvet før den hadde lagt til kai inntil bokhylla til svigermor.»

Eller side 222: «Blikket hans flakket rundt i rommet som en skadeskutt fugl på desperat jakt etter en grein å lande på.»

Side 19 er det noen ørkenstøvler som marsjerer "taktfullt" - det er vel et tilsiktet ordspill.
Men når det kjennes eim av våte "sanitetsbind" på sykehjemmet side 92, så kunne det kanskje passet bedre å skrive "bleier"? Side 245 omtales "karamelliserte løkringer" - det er ikke så lett å bevare ringene når man karamelliserer, tror jeg? Side 306 nevnes "dampveivals" - jeg må på vegne av en venn si at det er veldig lenge siden veivalsene ble drevet med damp.
Nå var jeg veldig pirkete, men når en forfatter som Bjørgum gjør så mye bra, så kunne utrensking av slikt småtteri gjort boka enda litt bedre.

«Alle de russiske horene» av Steve Leirvik

Kagge 2026

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med en gutt, og det er han selv som forteller. Faren jobber mye ute - er på båt og er borte lange perioder av gangen. Andre ganger er det knute på tråden mellom mor og far, så gutten blir mye overlatt til mora alene. Hun lider av tvangshandlinger, og gutten blir holdt under streng kustus så han ikke skal rote eller søle til.

Etter hvert forstår vi at faren heller ikke er i stand til å vise spesielt mye eller stabil omsorg, verken for mora eller gutten. Og flyttingene deres er mye for å komme seg unna namsmannen; namsmannen som gutten tror er en ordentlig fæling, ut fra hvordan foreldrene snakker om dette.
Det kommer stadig tydeligere fram at gutten ikke har det bra, med disse ustabile foreldrene og ikke spesielt gode oppvekstvilkår. 

Denne romanen er velskrevet og komponert slik at man utover i boka skjønner stadig mer av hva slags forhold gutten egentlig lever under. Det er mørkt, men også litt humoristisk. Likte du boka Jævla menn av Andrev Walden, eller Thomas Korsgaards bøker om Tue, kan du komme til å like denne også.

Sitat side 143: "Far er irritert for at bestemor konstant blander seg oppi. Dessuten har hun stadig kaffebesøk. Det er et jævla renn uten like, som om kåken er et eneste stort suppekjøkken eller sosialkontor. Oftere og oftere holder mora og faren min seg bare på gjesterommet når bestemor har folk.
Bestemor: «Vi får se hvor lenge du holder deg tørr denne gangen, da. Jeg skal faen ikke se deg dritings innenfor mine fire vegger!»
Far: «Ha! Hadde det ikke vært for at kjerringa og ungen min bor her, hadde jeg holdt meg milevis unna deg, det kan jeg love deg.»
Bestemor: «Var ikke dere nesten på lista, da? Kanskje du bør ringe og purre på utleieavdelinga? Eller blir det for mye ansvar for deg?»
Far: «Det var rette ræva... er det du eller jeg som er uføretrygda her?»"

«Yesteryear» av Caro Claire Burke

Oversatt av Johannes E. Refsdal

Cappelen Damm 2026

Natalie er influenser og for følgerne sine publiserer hun lykkeglimt fra dagliglivet på ranchen Yesteryear. Melk og egg fra egne dyr, nybakte surdeigsbrød, en barneflokk i vekst, og en kjekk, handy cowboy til ektemann; dette er jo noe alle burde misunne henne. Eller?

Plutselig en dag våkner Natalie i et mørkt rom. Det er soverommet hennes, men likevel ikke. Sengeteppet er grovt og av dårlig kvalitet, ikke av standarden hun pleier å ha. Når hun kommer videre ut i huset, er det barn der som kaller henne mama, og de likner riktignok barna hennes, men de heter noe annet og ser ikke helt ut som de pleier. Er hun blitt kidnappet og plassert i et realityshow?! Her er det best å stikke av, men hvordan i huleste skal hun klare å komme seg unna!?

Det var vaskeseddelen på boka som gjorde meg nysgjerrig. Jeg tenkte at her skal en influenser som reklamerer for trenden tradwife, få en skikkelig oppvåkning. Men så er ikke fortellingen helt slik jeg hadde forestilt meg. Jeg skal ikke røpe sammenhengen, men ett hint er "upålitelig forteller". Og så aner man jo at glansbildene influensere viser, kan ha en mørk bakside, en sannhet som man helst ikke vil skal bli avslørt.

Denne boka er mye omtalt og sikkert ei bok mange føler de må lese. Tja. Jeg er ikke så overbevist om at alle absolutt må det. Jeg leste hele boka - ble nysgjerrig nok til å ville vite hvordan det endte - men den var litt tunglest. Og så pleier jeg å like hovedpersoner jeg kan heie på, men hovedpersonen her er ikke av de mest sympatiske, så jeg kjenner jeg distanserer meg litt fra hele greia.

«Familien Anker : arven» av Alexander Wisting

Kagge 2026

Kristiania, 1760-tallet: Karen Anker lever et godt liv som hustru til ektemannen Christian. Ekteskapet er tuftet ikke bare på fornuft; de er oppriktig glad i hverandre. Boligen deres i Christiania - Paleet - huser ofte selskaper der byens rikeste og mektigste er gjester.
Men så dør Christian brått, og Karen må innse at forretningen ektemannen skjøttet, kanskje ikke er så bunnsolid som hun har trodd. De tre eldste sønnene hennes - hun har fire - er på dannelsesreise i Europa; nå må hun kalle dem hjem, slik at den eldste - Bernt - kan hjelpe henne med forretningene. Dessverre for Karen har Bernt andre planer for karriereløpet sitt, dessuten har han falt for ei vakker kvinne i København og er på ingen måte innstilt på å reise hjem med det første. Så Karen må likevel gjøre hva hun kan for å sikre familiens formue. Hun opplever at det er vanskelig å bli tatt alvorlig som kvinne, og hvem kan man egentlig stole på; de fleste virker mest opptatt av å mele sin egen kake. 

Innledningen til boka forteller om en episode i Karens ungdom, som hun ikke har kunnet glemme og som også henger sammen med opplevelser hun har etter Christians død.

Dette er første bok i en serie, og basert på mennesker som virkelig har levd.
For meg ble dette litt "forretningsmessig" og stivt. Det er flere kjærlighetshistorier her, men fortalt med liten innlevelse; er dette nok til å innfri lesernes forventninger? Det avhenger selvsagt av hvilke lesere som velger å gi seg i kast med boka, men det kan være at de kunne tenkt seg større vekt på personligheter og følelser, enn forretninger og intriger?

Eksempel på en "instrumentell" og blodfattig beskrivelse av elskov side 238:
«Karen lente seg over bordet og la hånden om nakken hans. Hun trakk ham mot seg, og han gjorde ikke motstand. Han tillot hendene hennes å føle seg sakte fram, opp til hårfestet. Da hun kjente at han forsiktig gjengjeldte berøringene, slapp hun grepet og gikk rundt bordet til ham. Han reiste seg og rygget mot sengen, der hun dyttet ham ned. Karen ble stående og betrakte ham. Han satt lent mot sengegavlen med et forbauset blikk. [...] I stedet krøp hun opp i sengen ved siden av ham. Hun lot ham begrave ansiktet i fanget hennes. Hendene hans følte seg forsiktig fram mellom sengetøyet og kjolelivet, der de klamret seg til ryggen hennes. Følelsen som spredte seg gjennom kroppen, satte Karen tilbake i tid. Det var som om hun befant seg på rådhusballet, der hun stirret rett i William Rømers hypnotiserende blikk. Berøringene hans minnet om de myke armbevegelsene som hadde fascinert og lokket henne.»