«Et øye lukket» av Cecilie Enger

Gyldendal 2026

Romanen starter med at Erika Randem får en telefon, der hun på nytt blir stilt et spørsmål hun fikk for en tid tilbake: Er hun villig til å selge et maleri hun har etter mannen sin Peter Sunde, som døde for mange år siden? Det er snakk om å kunne få en ganske betydelig sum penger for bildet. Akkurat nå kunne hun trengt litt ekstra og bildet har hun stuet vekk et sted i kjelleren, for det er slett ikke slik at bildet betyr noe spesielt for henne. Likevel holder hun igjen; dytter avgjørelsen foran seg med å si hun skal tenke på det.
Motivet maleriet forestiller er ei myr der ulike gjenstander er delvis gjemt. Blant annet en gyngehest, malt i en spesiell blåfarge, der hestehodet er utstyrt med to par øyne - et par åpne, og et par lukket.

Gjennom romanen pusles livshistorien til seks personer sammen; det dreier seg om familiehemmeligheter, kunst, uetiske handlinger som kaster bølger av skyld framover i flere generasjoner.

Dette er en veldig godt komponert, velskrevet, interessant og engasjerende roman.

«Takk for alt» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2026

Edvard Jensen driver begravelsesbyrå og bor i andre etasje i samme bygning som byrået. Han bor med mora si, som er blitt dement. Det ville vært plass til henne på aldershjemmet i bygda, men Edvard får seg ikke til å sende henne fra seg. Han er veldig glad i henne, og uten hennes blikk på seg, er det som han kommer til å miste begrep om hvem han er. Han har ingen venner, har aldri hatt kjæreste. Etter oppveksten med mye erting fra ufølsomme klassekamerater, holder han seg helst for seg selv. Og med dement mor kan han uansett ikke være særlig mye hjemmefra.
En dag dukker det opp en gutt hos Edvard - Tim. Eller "Timmy Gresshoppe", som stefaren Jon ynder å kalle ham. Jon har fått seg dame - alenemora Johanna - og Tim er sønnen hennes. Jon er en av dem Edvard ble ertet av da han var liten, og han lurer nok på om det kanskje en grunn til at Tim stadig dukker opp hos Edvard, som både er tålmodig og snill.
Liket Edvard tar hånd om i starten av romanen, er de jordiske levninger av litteraturkritikeren Kurt Steinfeld - kjent for å være temmelig nådeløs, spesielt mot kvinnelige forfattere som skriver om kjærlighet. Hva gjorde egentlig han i bygda den kvelden han forulykket? Bygda han vendte ryggen som ung, for aldri å ville se seg tilbake.

Dette er en søt og god roman. Jeg ble virkelig glad i Edvard og mora hans, Tim og Johanna, følte med dem og krysset fingrene for at det ville gå bra med dem. Jeg fattet også etter hvert godhet for surpompen Kurt Steinfeld - for vi får jo hans historie servert underveis. Skretting skriver morsomt, rørende, lettlest og underholdende, spesielt fint er det med vennskapene mellom generasjonene.

Jeg leste romanen som e-bok, så jeg vet ikke hvilket sidetall jeg siterer fra, men her er noen smakebiter:

«Edvard hadde aldri invitert damer på middag. Han har ikke spist noe særlig middag med damer i det hele tatt, unntatt den gangen han var på en mislykket blind-date inne i Storvik, tygde over noe han trodde var en bit paprika, og satt med tunga i et glass melk resten av måltidet.»

-

«Til vanlig likte Kurt å tro at han var i besittelse av et visst mot. Han hadde satt det litterære skapet på plass både her og der. Hadde vandret uredd rundt på forlagenes hagefester - enda ølet som var blitt skumpet over Kurts buksesmekk av en eldre kvinnelig forfatter, garantert gikk over ende med overlegg.»

- 


Edvard har tatt mora si med på formiddagstreff på aldershjemmet. Johanna er nemlig ansatt som aktivør der, og har overtalt ham til å komme og prøve seg på blant annet veving.«For en drøy uke siden hadde Edvard verken fugl eller vev. Ingen plagsom gutt heller. Men nå spriker liksom alt i alle retninger.
Forsamlingen rundt ham spriker også. Den ene rarere enn den andre. Magda som bare vil hjem til stabburet, Pytagoras og den demente gammelpresten - han som med alderen har fått alt håret sentrert på to steder: i ørene, og i et par øyebryn som ville gjort Stalin misunnelig.»

-

«Kurt hadde ikke lest en eneste bok om kyssing. Hadde hoppet rett fra Hardy-guttene til Franz Kafka, og ante ikke hva som gjaldt.»

«Gyngende grunn» av Y.M. Abdel-Magied

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Cappelen Damm 2026

Zainab har fått stillingen som toolpusher på oljeplattformen Clarissa Clyde. Det er et mannsdominert arbeidsmiljø så det holder; det er svært utfordrende å være kvinne og ha lederansvar, men Zainab har trening i å lese situasjoner og personer, og sette seg i respekt med den metoden som er mest effektiv i den gitte situasjonen.
Da hun fikk jobben av Bryce Thomas, hadde han en magefølelse som sa at ikke alt var som det skulle på plattformen. Han håpet Zainab skulle se til at ting gikk etter boka. Men han sa også at om hun ikke klarte å få alt på skinner, så "sørg for at alle kommer fra det i live." 
Zainab har det Bryce sa til henne i bakhodet, kanskje gjør det henne litt for påpasselig. Men det viser seg jo at noen har en hang til å ta snarveier, der det noen ganger kan gå bra, andre ganger kan det gå på sikkerheten løs.

Forfatteren er muslim, opprinnelig fra Sudan, men oppvokst i Australia.
Handlingen er lagt til et miljø jeg ikke kjenner, og det er mye jeg ikke klarer å se for meg, selv om forfatteren har beskrevet og forklart ganske mye. Men uansett er det spennende, dette her. Ikke minst å se samspillet - eller mangel på samme - mellom hovedpersonene.

Da jeg var ferdig med boka, leste jeg forfatterens kommentar som står helt til slutt. Det var sterkt å lese at hendelsene i romanen bygger på en faktisk hendelse; de tekniske sviktene som gikk forut for utblåsningen fra Macondo-brønnen i Mexicogolfen 20. april 2010, der 11 mennesker omkom og oljeplattformen Deepwater horizon sank.

«Et langt framskredent ekteskap» av Line Baugstø

Oktober forlag 2026 

Toril og Ole har vært gift i mange år; det har vært et trygt og stabilt forhold. Toril er nå pensjonist, mens Ole har tenkt å jobbe noen år til. Så oppdager Toril at Ole har tømt den felles sparekontoen deres. Da hun konfronterer ham, sier han at pengene er investert - en venn har hjulpet ham med det. Toril blir forbannet for det han har gjort bak ryggen hennes, og bestemmer seg brått for at hun vil skilles. Hun søker om separasjon - veldig enkelt å levere den søknaden, forresten - og Ole flytter ut. Først bor han litt hos datteren, siden får han tak i egen leilighet. Toril bekymrer seg for om hun vil komme til å ha råd til å beholde huset, men snart skal hun få andre og mye større bekymringer.
Det viser seg at Ole er blitt dement, og det var grunnen til at han lot seg lure med de pengene. Han husker ikke at han har flyttet ut, og etter hvert er han tilbake i huset hos Toril. Han husker heller ikke at han skal sove på gjesterommet, og legger seg i ektesenga med Toril.
Toril skjønner etter hvert at det å bli skilt fra Ole kommer til å bli vanskelig nå. Ole blir stadig mer hjelpeløs, og hun kjenner forventninger rettet mot seg fra helseinstitusjoner og samfunnet generelt om at det er hun som skal ta omsorgsoppgavene som hoper seg opp.

Romanen er lettlest og engasjerende. Vi som leser føler med Toril i hennes etiske dilemma og vanskelige livssituasjon. Hun hadde jo ønsket å skille seg, men det ønsket kom kanskje fordi hun merket at Ole ikke er den samme som før. Men at han ikke er den samme som før, er ikke hans feil - han er jo syk. Er det riktig å forlate en ektemake som trenger hjelp? Hva betyr ekteskapsløftet om å holde sammen i gode og onde dager?

«Dragsug» av Vetle Lid Larsen

Bonnier norsk forlag 2026

I 998 kommer Ulv Halgrimsøn tilbake fra England, der han har vært i fangenskap. Han har vært borte i flere år, har lengtet veldig hjem til kona Natt og sønnen Trond. Fortvilelsen er derfor stor da han kommer hjem til Hovstrand og får se eiendommen sin ligge øde - husene er brent, kona og sønnen er borte. Folk sier de er døde, men Ulv nekter å tro at det stemmer, og fortsetter å lete etter dem.
Han er en dyktig treskjærer (tresmed), og i England lærte han latinske bokstaver av munken Ælfric. Noe som kommer godt med da han mange år senere setter seg ned for å skrive historien om det som skjedde da han var med om bord på Ormen Lange.

I 1938 løper en annen historie. Her blir vi kjent med Albertine. Hun studerer historie ved universitetet i Oslo. For å ha penger til livets opphold og til å sende hjem månedlige bidrag til faren, arbeider hun som vikarlærer på Vestheim privatskole. Hun er nå kalt inn til rektor og tror det er en god nyhet hun skal få høre. I stedet blir hun sendt på dør, da skolen må nedbemanne og ledelsen mener hun har opponert og vært frekk. Hun ser seg nødt til å reise hjem til Hovstrand. Planen er å være der bare for et kort opphold, men det blir langvarig. I april 1939 kommer tyskerne, og krigen er løs. En krig Albertine tenker ikke er hennes krig, men uforvarende blir hun drevet inn i spillet. Hun lar ei hjemløs kone bo hos seg, som viser seg å være svært delaktig i motstandsarbeidet. Og en tysk offiser bosetter seg også i den store villaen hun råder over alene, mens faren er på helseopphold med tuberkulose.
Albertine og vennen Bongo starter med spritsmugling - noe må de finne på for å tjene penger, og på en av ferdene sine gjør hun og Bongo et helt spesielt funn i et lag med blåleire på havets bunn - et dragehode, skjært ut av tre. Hun støtter seg på historiske kilder, blant annet Ulv Halgrimsøns beretning, og er temmelig sikker på at dragehodet er en del av utsmykningen av det berømte vikingskipet Ormen Lange. Da kan det riktignok ikke stemme at skipet ble tauet til Oslo og brent, slik det hevdes, men det kan jo godt være at dette er en falsk sannhet!? Albertine aner at hun sitter på noe virkelig verdifullt; her gjelder det bare å spille kortene riktig.

Dette er en velskrevet, medrivende historisk roman. De to parallelle historiene, fra hver sin spennende epoke av norgeshistorien, flettes sammen på mesterlig vis. Larsens stil er elegant, lett og humoristisk, han tegner mange gode bilder og historiene byr på flere overraskelser. Bakteppet er alvorlig og mørkt; da skinner det lyse og lette ekstra godt.

Sitat fra side 310: «Fra det øyeblikket han åpnet munnen, til hun igjen stod ute i smuget, gikk det kanskje ikke mer enn tre minutter. Brodtkorp hadde ett solkorsmerke på jakkeslaget, men to av alt annet: to flagg på pulten; et NS-flagg og et norsk, som han vekslet på å flagge med, alt etter hvem det var som kom inn døren. Han hadde to blikk, to miner, to standardreplikker og to hengende kinn av typen visse menn får når de har proppet seg med flesk og pølser hele livet, og plutselig av helsemessige eller økonomiske eller nyvunne biodynamiske overbevisninger begynner å ete tang. Hun stod foran ham, så det ulmet av grådighet i det gjengrodde blikket da hun nevnte dragehodet, slik det enn å kan blaffe opp i en gressbrann tre uker etter at ilden er slukket.»

Sitat side 341-342: «Helt bakerst, et hode høyere enn de andre, stod Bongo. Først trodde hun at hun så feil. Men hun gjorde ikke det. Bongo sang av full hals, kikket begeistret rundt seg, smilte fra øre til øre. Han var ikke musikalsk. Selv gjennom de larmende instrumentene hørte hun den skjærende stemmen hans:

 - til Grønland og Island og Hjaltland gikk ferden på langskip mot vest -

Det hørtes som om noen tråkket på en grevling.»