«Dragsug» av Vetle Lid Larsen

Bonnier norsk forlag 2026

I 998 kommer Ulv Halgrimsøn tilbake fra England, der han har vært i fangenskap. Han har vært borte i flere år, har lengtet veldig hjem til kona Natt og sønnen Trond. Fortvilelsen er derfor stor da han kommer hjem til Hovstrand og får se eiendommen sin ligge øde - husene er brent, kona og sønnen er borte. Folk sier de er døde, men Ulv nekter å tro at det stemmer, og fortsetter å lete etter dem.
Han er en dyktig treskjærer (tresmed), og i England lærte han latinske bokstaver av munken Ælfric. Noe som kommer godt med da han mange år senere setter seg ned for å skrive historien om det som skjedde da han var med om bord på Ormen Lange.

I 1938 løper en annen historie. Her blir vi kjent med Albertine. Hun studerer historie ved universitetet i Oslo. For å ha penger til livets opphold og til å sende hjem månedlige bidrag til faren, arbeider hun som vikarlærer på Vestheim privatskole. Hun er nå kalt inn til rektor og tror det er en god nyhet hun skal få høre. I stedet blir hun sendt på dør, da skolen må nedbemanne og ledelsen mener hun har opponert og vært frekk. Hun ser seg nødt til å reise hjem til Hovstrand. Planen er å være der bare for et kort opphold, men det blir langvarig. I april 1939 kommer tyskerne, og krigen er løs. En krig Albertine tenker ikke er hennes krig, men uforvarende blir hun drevet inn i spillet. Hun lar ei hjemløs kone bo hos seg, som viser seg å være svært delaktig i motstandsarbeidet. Og en tysk offiser bosetter seg også i den store villaen hun råder over alene, mens faren er på helseopphold med tuberkulose.
Albertine og vennen Bongo starter med spritsmugling - noe må de finne på for å tjene penger, og på en av ferdene sine gjør hun og Bongo et helt spesielt funn i et lag med blåleire på havets bunn - et dragehode, skjært ut av tre. Hun støtter seg på historiske kilder, blant annet Ulv Halgrimsøns beretning, og er temmelig sikker på at dragehodet er en del av utsmykningen av det berømte vikingskipet Ormen Lange. Da kan det riktignok ikke stemme at skipet ble tauet til Oslo og brent, slik det hevdes, men det kan jo godt være at dette er en falsk sannhet!? Albertine aner at hun sitter på noe virkelig verdifullt; her gjelder det bare å spille kortene riktig.

Dette er en velskrevet, medrivende historisk roman. De to parallelle historiene, fra hver sin spennende epoke av norgeshistorien, flettes sammen på mesterlig vis. Larsens stil er elegant, lett og humoristisk, han tegner mange gode bilder og historiene byr på flere overraskelser. Bakteppet er alvorlig og mørkt; da skinner det lyse og lette ekstra godt.

Sitat fra side 310: «Fra det øyeblikket han åpnet munnen, til hun igjen stod ute i smuget, gikk det kanskje ikke mer enn tre minutter. Brodtkorp hadde ett solkorsmerke på jakkeslaget, men to av alt annet: to flagg på pulten; et NS-flagg og et norsk, som han vekslet på å flagge med, alt etter hvem det var som kom inn døren. Han hadde to blikk, to miner, to standardreplikker og to hengende kinn av typen visse menn får når de har proppet seg med flesk og pølser hele livet, og plutselig av helsemessige eller økonomiske eller nyvunne biodynamiske overbevisninger begynner å ete tang. Hun stod foran ham, så det ulmet av grådighet i det gjengrodde blikket da hun nevnte dragehodet, slik det enn å kan blaffe opp i en gressbrann tre uker etter at ilden er slukket.»

Sitat side 341-342: «Helt bakerst, et hode høyere enn de andre, stod Bongo. Først trodde hun at hun så feil. Men hun gjorde ikke det. Bongo sang av full hals, kikket begeistret rundt seg, smilte fra øre til øre. Han var ikke musikalsk. Selv gjennom de larmende instrumentene hørte hun den skjærende stemmen hans:

 - til Grønland og Island og Hjaltland gikk ferden på langskip mot vest -

Det hørtes som om noen tråkket på en grevling.»

«Kjærlighet på ville veier : alt kan skje på én helg» av Ane Hermanstrand

Gyldendal 2026

Alyssa er en fredag på vei fra Trondheim for å besøke venninna i Brønnøysund, men etter å ha ladet bilen i Namdalen, vil ikke bilen starte igjen! Det iler til hjelpsomme folk, men det er dessverre ingen quick-fix med bilen. Hun får tilbud om å overnatte hos bonde og ungkar Ole Martin til neste dag; kanskje mannen på verkstedet har fått bilen kjørbar igjen til da. Usikker på om hun gjør verdens største tabbe (han kan jo være morder eller voldtekstmann!?), takker hun ja. Det er jo noe ved ham som gjør at hun føler seg trygg, og da hun får nøkkel til soveromsdøra og kan låse om hun vil, kan hun virkelig slappe av.
Det viser seg at turen til Brønnøysund faller i fisk, for å reparere bilen lar seg ikke gjøre i en fart. Lørdagen mister Alyssa bussen hun skulle tatt tilbake til Trondheim, men det viser seg at hun faktisk trives godt på Høylandet og på gården til Ole Martin. Det er noe som skjer mellom dem; de kjenner dragning mot hverandre. Men det er flere ting som gjør at de holder igjen og motstår lysten til å kaste seg i den andres armer. Så - hvordan skal dette gå?

Dette er en lettlest og romantisk feelgood, med handling lagt til bygdemiljø. Liker du den slags lesestoff, er denne boka midt i blinken.

«Fremmede : memoarer fra et ekteskap» av Belle Burden

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Forlaget Press 2026

Ekteparet Belle og James hadde vært gift i 20 år, da Belle fikk vite at James hadde vært utro. Rett etter at dette sjokkerende ble kjent, pakket han og dro. Det var slutt, han ville skilles. For Belle føltes dette som lyn fra klar himmel. James og hun som hele tiden hadde vært så hengivent glad i hverandre, James som hele tiden hadde vært en så god, stø og pålitelig mann. Hvor i all verden kom dette fra?

I boka forteller Belle først om dette sjokket hun opplevde bruddet som. Deretter forteller hun fra starten, hvordan de to møttes, ble kjærester og hvordan forholdet utviklet seg. Vi som leser vet jo svaret på hvordan det endte, likevel er det et par ting hun forteller om fra tidligere i forholdet, som i får meg til å lure på om hun burde hørt varselklokkene kime. At James forlanger en spesiell ektepakt, som fastslår at det de hver for seg tjener eller anskaffer mens de er gift, tilfaller den som har tjent eller anskaffet det, er én ting. En annen ting var at han - da de hadde fått det tredje barnet sitt - trappet opp jobbingen (og dermed inntjeningen) og nærmest sluttet å følge opp barna. Det ble nemlig Belles jobb, og hun måtte være hjemmefrue, ellers gikk ikke dette rundt.

Til tross for at Belle framstår som en veldig amerikansk, noe privilegert "overklasse"-kvinne, er dette til å kjenne seg igjen i for kvinner generelt. Det er interessant å lese om hvordan folk rundt et skilt par forholder seg til henne som skilt kvinne. Enkelte forstår henne og "tar hennes parti", mens andre uansett "holder med" James. Og det å omgås par kan bli uaktuelt etter en skilsmisse - å komme til en parmiddag alene; man hører jo selv at det blir feil.

Skilsmissen blir en smertefull oppvåkning for Belle, og hun føler skam fordi hun ikke skjønte det før, at for eksempel det å gå med på ektepakten var dumt. Men hun skriver at hun har bestemt seg for å tilgi seg selv for alt hva hun har gjort - for det var gjort av kjærlighet. Det tenker jeg er viktig. Man må tilgi seg selv, og så kan man selvfølgelig lære av sine feil. Og nå som hun deler, kan også andre lære.

Budskapet jeg leser mellom linjene i denne boka: Bli aldri avhengig av en partner, men stå støtt på egne bein!

«I en dråpe» av Sissel-Jo Gazan

Oversatt av Aleksander Melli
Cappelen Damm 2026

I 1989 forsvant Merethe sporløst etter å ha forlatt hjemmet sitt på Næstved. Rett før hun gikk hjemmefra, kranglet hun heftig med datteren Mia. Hun hadde med seg et brev hun bare skulle en snartur ut for å poste, men kom altså aldri hjem igjen. Merethe har to døtre, Mia og Lea. Mia er adoptert fra Korea. Etter at Merethe og ektemannen Finn fikk henne, ble Merethe mirakuløst nok gravid med Lea; det er ganske stor aldersforskjell mellom de to jentene.
Mia var 17 år da Merethe forsvant, og har en enorm skyldfølelse for den voldsomme krangelen hun hadde med mora rett før. Men hun nekter å tro at mora forsvant frivillig, og selv om politiet etter hvert mener de har svaret på hva som skjedde, fortsetter Mia mange år senere å nøste i hva sannheten kan være, roter dermed opp i familiens hemmeligheter og tumler opp dynn i Næstveds kriminelle underverden.

Dette er velskrevet og velkomponert krim som virkelig engasjerte. Jeg er også litt fornøyd med at jeg greide å gjette hvem som var misdederen; det er ikke ofte jeg greier. Men boka var uansett veldig spennende.

«Døde kvinner tilgir ikke» av Katarina Wennstam

Oversatt av Inger Greaker Myhren
Cappelen Damm 2026

Stockholm, 1896: Ei ung kvinne blir funnet død i en bakgård. Det er ungjenta Hildur som finner henne. Hildur bor i bygningen som bakgården tilhører, sammen med faren og småsøsknene som hun steller for, ved siden av at hun tar på seg syoppdrag og tjener en slant på det. I samme bygning bor også Olga, enkefrue etter en politimann høyt på strå, tjenestejenta hennes Edit, og Fredrika, som kommer flyttende for å bo med onkelen og familien hans, etter at begge foreldrene hennes er døde.
Dødsfallet og det som hender i kjølvannet av dette, knytter disse fire kvinnene sammen, til tross for ulikheter i alder og stand.
På denne tiden er det mennene som rår. Fine herrer kan godt forlyste seg med tjenestejenter uten at det får konsekvens for dem. Mens tjenestejentene som havner i ulykka, blir stemplet som horer og kastet på dør. Fosterfordrivere tilbyr tjenestene sine for høye summer og har tydeligvis mer enn nok å drive med. De gravide som søker tjenestene deres betaler dyrt på alle måter - behandlingen som koster alt de måtte ha av sparepenger, er livsfarlig, ikke bare for fosteret.
De rike kvinnene har det vel bedre, skulle man tro. Men de blir også holdt nede. Kvinnene skal ikke bry de små hjernene sine med utdanning eller vanskelige tanker, men være til stas og pryd. Korsettene deres blir snørt så hardt at de får timeglassfasong - det er stas for mannen at han kan nå rundt livet på kvinnen med bare hendene. At korsettet gjør så kvinnene omtrent ikke får puste og kroppen blir maltraktert, får så være; man må jo lide for skjønnheten!

Boka er den første i en serie som heter Stockholmsmordene, og den selges inn som krim. Krimgåten virker noe underordnet det forfatteren ellers har på hjertet - å gi et tidsbilde av Stockholm på 1890-tallet, i et kvinneperspektiv. Boka er for så vidt spennende og interessant, men leseren som forventer en skikkelig krimgåte, vil antakelig bli litt skuffet. Boka er nok mer for de som liker historiske drama.

Språket er litt baktungt, delvis er det nok tenkt at det skal framstå gammelmodig, men man kunne valgt å gjøre en større innsats med oversettelsen og språkvasken, slik at det fløt bedre. Enkelte ord tror jeg rett og slett man har droppet å oversette, som fotogenlampe - på norsk pleier vi vel å kalle det parafin- eller oljelampe. Og "pelerin" kunne man kanskje oversatt med kutte eller kappe?
Uttrykk som "ulykkeshendelse", "hørte av seg", "anstår seg ikke", og "full av liv og rørelse" er litt svorsk, synes jeg, men det kan som nevnt være at man ønsket at språket skal være i stil med tiden man har lagt handlingen til.