tirsdag 14. juli 2020

«Bare deg» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Iris har så langt hatt lite hell i kjærlighet, men det var før hun traff Pål. Han er kjekk, kjærlig, omtenksom, god i senga, det er nesten så Iris må klype seg i armen - er dette sant? Det virker nesten som om Pål kan lese tankene hennes, forelskelsen er intens og altoppslukende.
Etter at de har vært sammen en stund merker Iris at hun stadig prioriterer samvær med Pål framfor venninnene. Helgen hun skulle blitt med dem til København blir hun dessverre dårlig og må bli hjemme, og i tiden som følger får hun kløende utslett, får veldig lite energi og blir lett hissig og irritert.
Pål er heldigvis fortsatt tålmodigheten selv, steller og stuller for henne, og tar seg av alt. Men er omsorgen hans helt ekte følt? Eller er det egentlig noe usunt i denne nærmest selvutslettende oppførselen?

Jeg har lest de fleste av Schulmans bøker som er oversatt til norsk; kvaliteten har vært noe varierende. Men dette er noe av det beste jeg har lest av henne. Forlaget har satt merkelappen relasjonsgrøss på boka, kanskje kunne man også kalt det en psykologisk thriller.

Perspektivet veksler mellom Pål og Iris, der Pål forteller selv, mens en tredjeperson forteller om Iris. Påls kapitler veksler mellom nåtid og fortid, men det er stort sett lett å holde oversikten på hvor man er i historiens gang.

«Bow & arrow : en tegneseriedagbok fra London» av Ida Larmo

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Ida reiser til London for å studere illustrasjon. Det burde føles spennende og hun burde sikkert glede seg, men det føles jo også litt skummelt. Det er langt hjemmefra, hun kjenner nesten ingen, hybelen er nitrist, og som fattig student har man ikke mulighet til å delta på hva som helst opplevelser som gir glede...

Dette er en lettlest historie i form av tegneserie, som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. De fleste som er voksne i dag flyttet hjemmefra i ungdommen, og følelsen av å være alene, usikker og redd har vi vel hatt noen og enhver.
Jeg likte denne boka veldig godt; fine tegninger og farger, og spennende å se hvordan Ida opplevde studenttilværelsen i London.

For ungdom og unge voksne.

søndag 12. juli 2020

«Sinne» av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Utgitt av Samlaget 2020

Synne er 15 år og har ADHD. I barneskulen tok ho medisin for å betre konsentrasjonen, men no har ho greid seg utan ei tid. Ho - og folk rundt henne - merkar at ho blir fort sint; jamvel om ho veit at klassekameratane gjer det for å provosere, hender det at det er nok at einkvan på ert kallar henne for Sinne i staden for Synne, så tenner ho på alle pluggane.
Kanskje ikkje så rart då at rådgjevaren på skulen ymtar frampå at Synne burde vurdera å starte med medisin att.
Det rotar seg til for Synne utover i boka. Bestevenninna Torunn trur seg til henne, og fortel at ho er begeistra for den nye guten i klassa, Johan. Og Synne får seg ikkje til å seie at ho og Johan faktisk er i ferd med å bli kjærestar. Då Torunn litt seinare får greie på at Synne og er interessert i Johan, opplever ho det naturleg nok som eit ubegripeleg svik. Synne blir stadig meir redd for å miste Torunn til Kine, som heilt tydeleg er ute etter å "stele" Torunn frå henne.
Som om ikkje dette er nok, er det trøbbel på heimebane og. Faren har flytt frå henne, mora og storebroren, av di han har fått seg ny dame. Synne kan ikkje fordra den nye dama, og då ho får greie på at faren og den nye dama ventar baby, er det meir enn ho klarar å fordøye...

Det er mange referanser til Harry Potter-universet i boka. Trylleformlar, karakterar (som Slur) og fenomen (som brølerar) dukkar opp her og der. I starten tykte eg ikkje dette var så vellukka - det kjendest litt "utanpå" og eg tenkte og at ungdom som les Sinne kanskje vil synes noko av dette blir for barnsleg. Men etter kvart tykkjer eg det høver at Potter-universet er med på ferda. Potter-bøkene er nemleg dei einaste bøkene Synne har lest (eller har fått lest høgt for seg), og det i seg sjølv betyr mykje for henne som stort sett ikkje har hatt konsentrasjon nok til å samle seg om å lese lengre tekstar.

Når eg les denne boka skjønar eg kvifor Synne blir rådd til å vera open om ADHD-en sin. Om ho tidleg hadde fortalt det til klassen, kunne medelevar sikkert forstått meir av oppførselen hennar og kvifor ho stadig havnar i situasjonar; dei kunne vore meir tålmodige og gjett henne meir rom å utfalde seg i.

For ungdom - kanskje gutar vil kjenne seg att og? - frå ca 12 år og oppover.

fredag 10. juli 2020

«Hvert skritt du tar» av Lisa Jewell

Oversatt av Anita Garmannslund
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Joey (eller Josephine) vender hjem etter fire år i utlandet. Fra utenlandsoppholdet har hun med seg ektemannen Alfie, som hun kanskje giftet seg litt forhastet med. De flytter inn til Joeys bror, Jack, som er gift med Rebecca. Huset deres er romslig og Jack vil gjerne ha dem hos seg. I det minste til de har fått seg gode jobber og råd til å etablere seg.
Da Joey treffer en av naboene, den respekterte rektoren Tom Fitzwilliam, kjenner hun en sterk og nesten uimotståelig dragning mot ham. Det er noe ved ham, noe veldig tiltrekkende; det betyr ingenting at han er mye eldre enn henne, er gift og har en sønn som snart er voksen.
Bess, en av elevene ved Toms skole er også veldig betatt av Tom. Hun er bare femten, og venninnen Jenna forsøker å passe på henne og hindre henne i å gjøre noe dumt. Til sin forskrekkelse oppdager hun at rektor Tom ser ut til å ha noen skjelett i skapet, og det blir enda viktigere for henne å holde Bess unna ham...

Lisa Jewell er en engelsk forfatter som jeg kjente til som forfatter av feelgood- og kjærlighetsromaner. Jeg har ikke vært fristet til å lese noe av henne tidligere, men da jeg leste vaskeseddelen syntes jeg denne virket spennende, for psykologiske thrillere er noe jeg kan like. Spenningen er godt porsjonert utover, slik at jeg holder på nysgjerrigheten og ønsker å lese videre. Og løsningen på saken kom overraskende, så forfatteren har lyktes i å lure meg til å se dit hun vil. Lett og underholdende spenningsroman.

mandag 6. juli 2020

«Fallesjuke» av Randi Fuglehaug

Utgitt av Kagge forlag 2020

Journalisten Agnes har flytt attende til Voss etter mange år i byen. Dette året startar Ekstremsportveko på Voss ekstra ekstremt, med ein kvinneleg fallskjermhoppar som stupar i bakken og døyr. Det viser seg ganske snart at fallskjermen til den omkomne var tukla med, og politiet startar drapsetterforsking. Agnes kjente den omkomne og venninnene hennar frå ungdommen, og dette i tillegg til at ho har ein god ven som jobbar i politiet, kan gje henne tilgang til viktig informasjon.
Sjølv om redaktøren tek henne av saka, held ho fram med undersøkinga, og sakte, men sikkert sirklar ho inn kva som har skjedd, kva som var motivet, og kven mordaren er.

Det er ganske vanleg at journalistar spelar hovudrolla i krim. Dei er jo flinke til å grave, tenkje utanfor boksen, og ikkje treng dei ta omsyn til dei strikte reglane som politiet må rette seg etter.
Forfattaren er sjølv journalist, og Fallesjuke ser ut til å vera hennar debut som forfattar av skjønnlitteratur for vaksne. Fuglehaug har ei sikker forteljarstemme; tonen er kvikk og litt humoristisk. Persongalleriet blir litt vel stort, handlinga kunne vore meir spennande, men den kvikke tonen og den smått sjølvironiske hovudpersonen er som eit friskt pust og kan åleine bera historia ganske langt.