mandag 16. september 2019

«Voksne mennesker» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2019

Det er sommer. Ida (40 år, arkitekt, barnløs) drar på familiehytta med lillesøster Marthe, hennes samboer Kristoffer og hans datter Olea, som han har fra et annet forhold. Det viser seg at Marthe "endelig" er blitt gravid. Da veldig mye blir dreiende seg om Marthe og hvordan hun har det, begynner Ida å få det vondt. For det er fryktelig irriterende med denne lillesøsteren som har alt, men likevel ikke ser ut til å være spesielt tilfreds, enda hun altså har kjæreste, bonusbarn, og snart skal hun attpåtil bli mamma. Og som ikke det er nok: på toppen av alt virker det som om hytta er i ferd med å bli mest hennes også...

En engasjerende roman om søskensjalusi, om å leve med de valgene man har gjort og gjøre det beste med kortene man har fått tildelt. Vist gjennom en person som IKKE klarer dette, men som er misunnelig på det andre har oppnådd og misfornøyd med egen livssituasjon.

Jeg opplevde romanen som engasjerende, men ganske vond å lese. Ida er ikke en person man får lyst til å heie på; hun virker litt for selvsentrert, umoden og skjødesløs til at jeg virkelig kan like henne.

torsdag 12. september 2019

«Datteren» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2019

Torunn har tatt over gården Neshov, som hun er i ferd med å pusse opp og renovere slik at alt blir etter hennes smak og føles som hjemme. Hun har også bestemt seg for å ta på seg driften av begravelsesbyrået som Margido holdt sin stødige hånd om. Hun er fortsatt i sorg over å ha mistet onkel Margido, men huskyen Anna er til trøst. Likevel er det ensomt å være bare henne på den store gården.
Men det finnes flere lyspunkter; når Erlend kommer på besøk fra København, med mann, tre barn, og de to mødrene til barna, blir det nesten i overkant livlig på gården. Og kanskje er det også håp om at Torunn kan finne en kjæreste - det viser seg nemlig å være flere spennende mannfolk i bygda enn Kai Roger, som hun var litt sammen med, men forkastet.

Dette er den sjette boka fra Neshov, og jeg koste meg med denne. Det er veldig hyggelig å treffe igjen hele gjengen. Romanen slutter på en slik måte at Ragde kan skrive videre om hun ønsker det, men det er sagt at dette er den siste romanen fra Neshov. (Men det har Ragde sagt flere ganger før!)

Ragde ble som sikkert de fleste kjenner til rammet av hjerneslag i sommer. Jeg håper hun kommer seg raskt og fortsetter forfattergjerningen, enten hun velger å skrive om gjengen på Neshov eller noe helt annet.

fredag 6. september 2019

«Historien om Arthur Truluv» av Elizabeth Berg

Oversatt av Elsa Frogner
Utgitt av Cappelen Damm 2019

Arthur går daglig til kirkegården for å besøke Nola, sin avdøde kone. Han spiser lunsjen sin der mens han tenker på Nola, eller forestiller seg hvem de var, alle de andre som ligger begravet der.
Maddy (18) er også på kirkegården ganske ofte, men det er hovedsaklig for å komme seg vekk fra skolen og de andre ungdommene.
De to kommer etter hvert i snakk, og dette blir starten på et nært og fint vennskap. Det er Maddy som gir Arthur etternavnet Truluv (true love), fordi han er så snill, og trofast mot sitt livs kjærlighet.

Jeg valgte å lese denne feelgood-romanen fordi jeg kan like historier om vennskap på tvers av generasjoner.
Tonen er ganske humoristisk, noe jeg også pleier å like.
Dessverre synes jeg handlingen ble litt tynn og søtsuppete, og spenningskurven for flat til at den kan få toppkarakter. Dessuten er oversettelsen ikke spesielt godt gjennomarbeidet; det flyter ikke godt nok når man oversetter for direkte og ikke finner gode, vanlige norske uttrykk. Eksempel s. 14 - her antar jeg det har stått noe a la: "Each one of them had..." eller "Each had..." Det er oversatt til "Hver av dem hadde..." når det på norsk kan sies så enkelt som "Begge hadde..."

Innvendingene til tross, jeg kommer til å anbefale boka til de som søker koselige, rørende, muntre historier om vennskap og kjærlighet.

onsdag 28. august 2019

«Byens spor : Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen 2019

Dette er tredje bok i trilogien Byens spor. De to første er Ewald og Maj (2017) og Maj (2018). Vi møter altså Maj, samt barna hennes Jesper og Stine, Majs venninne Margrethe og Jespers venn Jostein - og mange flere.
Romanens handling starter i 1968, og vi holder følge noen år, omtrent til folkeavstemmingen om EF i 1972. I starten av romanen møter vi de fire gutta fra Beatles, og vi får glimt av andre romanfigurer fra Christensens lange forfatterkarriere. Og ikke minst dukker Lars opp selv!
Dette er noe nytt i forfatterskapet. Det virker som han motvillig går med på at romanen må løses slik - han er ikke særlig fan av å la sin egen stemme høres på denne måten. Det er nok ikke diktning slik han liker å gjøre det. Så er han kanskje både beskjeden, introvert og sjenert, har ellers romankarakterene til å skyve foran seg? Enkelte av dem er jo veldig tøffe - hva de kan få seg til å gjøre, og si, til og med når det overhodet ikke passer seg!? Jeg ser også omsorgen forfatteren viser for det han har skapt. Dette skal gjøres ordentlig.
Han skriver et sted her at noen sier at du skal komme ut av den samme døra som du kom inn. Og med Skyggeboken oppsummerer og avrunder Christensen sitt forfatterskap; det er som om han nå har kommet opp på høyden og ser seg tilbake. Nå ser han tydelig hva han har holdt på med når han har skrevet, hva han har søkt, kanskje hvilken stemning eller dobbelthet han har forsøkt å fange eller skape, i sine romaner.

Han skriver s. 534: «I mitt forfatterskap begynner og slutter alt med indian summer. Det henger igjen i et minne fra 1964, et alminnelig og liketil minne; en søndag sent i september, og vi er på vei opp til sommerhuset på Nesodden, vi skal stenge det for høsten. Været er hustrig, vått, fjorden bak oss forsterker alle inntrykk. Men plutselig åpner skydekket seg og et varmt, rolig lys faller over svabergene, stranden, furuene, eplehagene og oss, det er akkurat som om sommeren har glemt igjen dette øyeblikket og først nå kom på det. Jeg stanser og ser meg forundret omkring. Far sier: Det heter indian summer. Det var første gang jeg hørte det, og det slapp ikke taket i meg, alt kunne samle seg i dette begrepet eller stunden, indian summer, for det dreide seg ikke bare om en annen årstid, men en tilstand, det var min uros hvile, min melankolis adresse, min trøst. Siden ble indian summer også et språk, som kan åpne seg på slutten av en roman, når hver setning er et godstog som skal frakte ordene videre: en uventet letthet, et pusterom på bunnen av manuskriptet; det er en lykke som ikke skal vare lenge, det vet jeg hver gang, og derfor er den så sterk og vemodig.»

Jeg anbefaler denne romanen til alle. Spesielt til de som liker det Lars Saabye Christensen skriver, og er interessert i forfatterskapet hans. Men også til alle som er interessert i lesing og skriving generelt; jeg finner i alle fall både tips og trøst i det han skriver om forfattergjerningen. Kanskje særlig likte jeg dette som står s. 80: "Jeg trøstet meg imidlertid med at denne boken aldri skal utgis. Men det er ikke det samme som at den ikke finnes." For oss som skriver og ikke får ting utgitt, kan det omvendte være til trøst; altså at selv om det vi skriver ikke utgis, er det skapt og finnes.

Christensen mer enn antyder at årets roman er hans siste. Hva skal man si. Man vet jo at alt godt tar slutt en gang. Men det er lov å håpe.

mandag 19. august 2019

«Du visste om et land : om min far André Bjerke» av Vilde Bjerke

Utgitt av Aschehoug 2002

Vilde Bjerke skriver i denne boka om faren sin, André Bjerke. Det er en lettlest, engasjerende og rørende bok, personlig, ærlig og nært er det også.
Forfatterdatteren legger ikke skjul på at faren hadde svake sider, men hun skriver om det på en måte som ikke er dømmende, men forståelsesfull. At hun og faren hadde et spesielt og godt forhold er det ingen tvil om. Det er dette som er så rørende godt å lese.