«En hvit løgn til jul» av Catherine Walsh

Oversatt av Mikkel Broen
Aschehoug 2026

For fem år siden gjorde Megan en drastisk handling; hun forlot bryllupet sitt i all hast. Fortsatt ikledd brudekjole og bare med et klesskift i sekken, flyktet hun til Dublin uten å se seg tilbake. Siden har hun ikke greid å dra tilbake til byen hun kommer ifra, for hun vet at mange hater henne for det hun gjorde. Men i år kommer broren Aidan hjem til jul, og han er ellers veldig sjelden hjemme, siden han bor i Australia. Så i år synes hun virkelig at hun MÅ hjem til jul.
Så støter hun på Christian på en pub i Dublin - kjekkasen hun husker fra skoletiden; den gangen var han i overkant vilter og ustabil.
Det er bare noen uker igjen til jul, og han forslår at de skal late som de er kjærester når de reiser hjem, så slipper han å få spørsmål om hvorfor han fortsatt er singel, og hun har noen som kan støtte henne når menneskene fra den gangen ser skjevt på henne eller stiller ubehagelige spørsmål. Megan må tenke litt på det, men så blir hun med på spillet. Det kjennes som en lur ting å gjøre - å reise hjem med en hvit løgn i bagasjen.

Dette er hyggelig feelgood, som jeg virkelig koste meg med.
Christian har en bror - Andrew - som vi ble kjent med i fjorårets roman Syv timer og femten minutter
Så romanene henger på en måte sammen, men kan fint leses hver for seg.

«Rødovre blues» av Jonas T. Bengtsson

Oversatt av Kyrre Andreassen
Cappelen Damm 2026

Rødovre er en forstad til København. Her bor Margrethe. Det er årevis siden hun hadde kontakt med dattera, så overraskelsen er mer enn stor da hun finner ut at hun har et barnebarn, en gutt som heter Younes, stor nok til å gå på skolen. Mora til Younes er for tida forhindret fra å ta seg av ham, så Margrethe får spørsmål om hun kan ha omsorgen for ham "inntil videre". Og dessverre klarer hun ikke å si nei. Eller. Han er jo også ganske søt. Og selv om Margrethe ikke lyktes med å oppdra sin egen datter, betyr jo ikke det at hun kommer til å feile hver gang hun har et barn i huset?
Vi blir også kjent med Erik og flere fra gangstergjengen han leder, samt miljøet rundt, deriblant Eriks datter Mila. Mila er i tenårene og selvfølgelig helt umulig å bli klok på. Det hjalp jo heller ikke at mora hennes tok livet av seg, så er Erik alene om å passe på Mila og sørge for at hun har det bra.

Dette er en herlig energibombe av en roman. Persongalleriet er troverdig og fargerikt. Språket er variert, humoristisk og flyter godt. Romanen kan ikke settes i en spesiell bås; den er en fin miks av flere sjangre - som krim, drama, feelgood, sosialrealisme.
Jeg får assosiasjoner til bøkene av Fredrik Backman; liker du dem, vil du kanskje like denne også.

«Et øye lukket» av Cecilie Enger

Gyldendal 2026

Romanen starter med at Erika Randem får en telefon, der hun på nytt blir stilt et spørsmål hun fikk for en tid tilbake: Er hun villig til å selge et maleri hun har etter mannen sin Peter Sunde, som døde for mange år siden? Det er snakk om å kunne få en ganske betydelig sum penger for bildet. Akkurat nå kunne hun trengt litt ekstra og bildet har hun stuet vekk et sted i kjelleren, for det er slett ikke slik at bildet betyr noe spesielt for henne. Likevel holder hun igjen; dytter avgjørelsen foran seg med å si hun skal tenke på det.
Motivet maleriet forestiller er ei myr der ulike gjenstander er delvis gjemt. Blant annet en gyngehest, malt i en spesiell blåfarge, der hestehodet er utstyrt med to par øyne - et par åpne, og et par lukket.

Gjennom romanen pusles livshistorien til seks personer sammen; det dreier seg om familiehemmeligheter, kunst, uetiske handlinger som kaster bølger av skyld framover i flere generasjoner.

Dette er en veldig godt komponert, velskrevet, interessant og engasjerende roman.

«Takk for alt» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2026

Edvard Jensen driver begravelsesbyrå og bor i andre etasje i samme bygning som byrået. Han bor med mora si, som er blitt dement. Det ville vært plass til henne på aldershjemmet i bygda, men Edvard får seg ikke til å sende henne fra seg. Han er veldig glad i henne, og uten hennes blikk på seg, er det som han kommer til å miste begrep om hvem han er. Han har ingen venner, har aldri hatt kjæreste. Etter oppveksten med mye erting fra ufølsomme klassekamerater, holder han seg helst for seg selv. Og med dement mor kan han uansett ikke være særlig mye hjemmefra.
En dag dukker det opp en gutt hos Edvard - Tim. Eller "Timmy Gresshoppe", som stefaren Jon ynder å kalle ham. Jon har fått seg dame - alenemora Johanna - og Tim er sønnen hennes. Jon er en av dem Edvard ble ertet av da han var liten, og han lurer nok på om det kanskje en grunn til at Tim stadig dukker opp hos Edvard, som både er tålmodig og snill.
Liket Edvard tar hånd om i starten av romanen, er de jordiske levninger av litteraturkritikeren Kurt Steinfeld - kjent for å være temmelig nådeløs, spesielt mot kvinnelige forfattere som skriver om kjærlighet. Hva gjorde egentlig han i bygda den kvelden han forulykket? Bygda han vendte ryggen som ung, for aldri å ville se seg tilbake.

Dette er en søt og god roman. Jeg ble virkelig glad i Edvard og mora hans, Tim og Johanna, følte med dem og krysset fingrene for at det ville gå bra med dem. Jeg fattet også etter hvert godhet for surpompen Kurt Steinfeld - for vi får jo hans historie servert underveis. Skretting skriver morsomt, rørende, lettlest og underholdende, spesielt fint er det med vennskapene mellom generasjonene.

Jeg leste romanen som e-bok, så jeg vet ikke hvilket sidetall jeg siterer fra, men her er noen smakebiter:

«Edvard hadde aldri invitert damer på middag. Han har ikke spist noe særlig middag med damer i det hele tatt, unntatt den gangen han var på en mislykket blind-date inne i Storvik, tygde over noe han trodde var en bit paprika, og satt med tunga i et glass melk resten av måltidet.»

-

«Til vanlig likte Kurt å tro at han var i besittelse av et visst mot. Han hadde satt det litterære skapet på plass både her og der. Hadde vandret uredd rundt på forlagenes hagefester - enda ølet som var blitt skumpet over Kurts buksesmekk av en eldre kvinnelig forfatter, garantert gikk over ende med overlegg.»

- 


Edvard har tatt mora si med på formiddagstreff på aldershjemmet. Johanna er nemlig ansatt som aktivør der, og har overtalt ham til å komme og prøve seg på blant annet veving.«For en drøy uke siden hadde Edvard verken fugl eller vev. Ingen plagsom gutt heller. Men nå spriker liksom alt i alle retninger.
Forsamlingen rundt ham spriker også. Den ene rarere enn den andre. Magda som bare vil hjem til stabburet, Pytagoras og den demente gammelpresten - han som med alderen har fått alt håret sentrert på to steder: i ørene, og i et par øyebryn som ville gjort Stalin misunnelig.»

-

«Kurt hadde ikke lest en eneste bok om kyssing. Hadde hoppet rett fra Hardy-guttene til Franz Kafka, og ante ikke hva som gjaldt.»

«Gyngende grunn» av Y.M. Abdel-Magied

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Cappelen Damm 2026

Zainab har fått stillingen som toolpusher på oljeplattformen Clarissa Clyde. Det er et mannsdominert arbeidsmiljø så det holder; det er svært utfordrende å være kvinne og ha lederansvar, men Zainab har trening i å lese situasjoner og personer, og sette seg i respekt med den metoden som er mest effektiv i den gitte situasjonen.
Da hun fikk jobben av Bryce Thomas, hadde han en magefølelse som sa at ikke alt var som det skulle på plattformen. Han håpet Zainab skulle se til at ting gikk etter boka. Men han sa også at om hun ikke klarte å få alt på skinner, så "sørg for at alle kommer fra det i live." 
Zainab har det Bryce sa til henne i bakhodet, kanskje gjør det henne litt for påpasselig. Men det viser seg jo at noen har en hang til å ta snarveier, der det noen ganger kan gå bra, andre ganger kan det gå på sikkerheten løs.

Forfatteren er muslim, opprinnelig fra Sudan, men oppvokst i Australia.
Handlingen er lagt til et miljø jeg ikke kjenner, og det er mye jeg ikke klarer å se for meg, selv om forfatteren har beskrevet og forklart ganske mye. Men uansett er det spennende, dette her. Ikke minst å se samspillet - eller mangel på samme - mellom hovedpersonene.

Da jeg var ferdig med boka, leste jeg forfatterens kommentar som står helt til slutt. Det var sterkt å lese at hendelsene i romanen bygger på en faktisk hendelse; de tekniske sviktene som gikk forut for utblåsningen fra Macondo-brønnen i Mexicogolfen 20. april 2010, der 11 mennesker omkom og oljeplattformen Deepwater horizon sank.