fredag 31. desember 2021

«Menneskets beste venn : Olivias liv» av Heidi Linde

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Olivia fra Annenhver uke (2019). Hun er blitt bestevenn med Cornelia og i vinterferien skal hun være med Cornelia, mora hennes og moras nye kjæreste til denne nye kjærestens hytte. Det blir en drømmeferie! Men etterpå får Cornelia en skikkelig nedtur, og Olivia strever litt med å få til å være den gode støtten hun synes en venn skal. For Cornelia er skikkelig nedfor og stenger vel egentlig Olivia litt ute.

Plottet i boka er kanskje ikke all verden, men det er fint å få følge Olivia og alle rundt henne videre - det blir som en slags feelgood for barn i slukealder. Olivias fortellerstemme er lett og humoristisk; jeg koste meg nesten enda mer med denne boka enn den første i serien.

onsdag 29. desember 2021

«Team Tuva» av Marit Eikemo

Samlaget 2021

Tuva er fellesnevnar, personen som dukkar opp i kvart kapittel i boka. Det startar med at me treff presten som skal stå for begravinga av mor til Tuva. Bror til Tuva hadde tenkt å ta praten med presten åleine, men så dukkar Tuva opp og set sitt preg på samtala. Deretter er det fastlegen, tannlegen, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgjevaren og psykologen som står for kvar sine kapittel. Og desse personane er sterkt til stade, og får og føre fram sine historier til boka.
Det vart til slutt eit ganske stort persongalleri, og eg tenkjer at sjølv om Tuva er hovudpersonen i boka og blir beskriven frå stadig nye vinklar utover i boka, så vart eg kanskje ikkje så særleg godt kjent med henne likevel? Men det kan nett vera dette som er styrka i romanen, at Tuva heilt til slutten framstår som litt av ei gåte?

Ei lettlest og interessant bok, med ein vri som kanskje kan minne om Tiller sine Innsirkling-romanar.

«Lykke og kampen mot kjærligheten» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Vi møter igjen Lykke fra Ikke akkurat Lykke (2020). I forrige bok gjorde hun det kjempebra som rapper og vant en slampoesikonkurranse, så når korpset skal framføre en rappelåt mener de fleste at Lykke er selvskreven til å ta den soloen. Lykke tror de tenker sånn bare fordi hun er mørk i huden, og nekter plent. Hun dropper også å skrive tekster, noe hun ellers elsker å holde på med, men hvorfor hun har fått et anstrengt forhold til rapping og ikke vil gjøre det mer, sier hun ikke noe om til noen.
Mamma er fjern, glemsom og lyver til Lykke. Hvite løgner, kanskje, men likevel. Etter det Lykke kan finne ut, stemmer alle symptomene med stoffmisbruk. Lykke er kjempebekymra og lurer veldig på hvordan hun skal få tilbake den versjonen av mamma som hun elsker og trenger.

Jeg som leser gjetter jo fort at det ikke er narkotika Lykkes mamma holder på med, men likevel er det ganske spennende å lese hva som skjer videre i boka. En skikkelig slukebok for barn i alderen ca 9-13.

«Håndball eller helvete» av Johanne Scheen Jahnsen

Utgitt av Aschehoug 2021

Vilma spiller håndball og henger mest med vennene Katti og Ingfrid fra håndballaget. Men hvor gode venner er de egentlig? Vilma kjenner det som hun må spille en annen enn hun er for at de skal godta henne og fortsette å like henne, og hun må i hvert fall være kjempegod i håndball. Og når hun treffer Jacob som er på besøk hos onkelen i nabohuset, kan hun ikke fortelle Katti og Ingfrid at hun liker ham veldig godt, eller at hun henger sammen med ham og spiller rollespill. For da hadde de jo dumpa henne tvert. Det er i alle fall det Vilma tror. Og det blir et par slitsomme uker når hun spiller et slags dobbeltspill for at Katti og Ingfrid ikke skal få vite at hun er med Jacob og vennene hans.
Til slutt går det ikke å holde de "to verdenene" fra hverandre, de møtes med et kræsj og Vilma må ta et valg om hvem hun skal være spille på lag med. Eller må hun det?

Handlingen foregår i sommerferien før de skal begynne på ungdomsskolen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at man spiller en rolle i venneflokken, og at det ofte kan bli både kunstig og slitsomt når man tenker at slik eller sånn må jeg være, ellers vil ikke de andre være sammen med meg mer.

Kanskje mest for jentene? Fra 11-12 år og oppover.

lørdag 25. desember 2021

«Annenhver uke» av Heidi Linde

Gyldendal 2019

Olivia (10 og et halvt) bor annenhver uke hos mamma og annenhver uke hos pappa. Hos mamma er det storfamilie, til sammen er de to voksne, fem barn og seks kjæledyr. Hos pappa er det bare den nye kjæresten, så Olivia er på en måte enebarn der og får masse oppmerksomhet. Pappa og den nye kjæresten er nøye på renhold, innleder alltid helgen med å gjøre rent, mens det hos mamma er litt så som så. Olivia synes hun har det fint; får avveksling fra uke til uke og det beste av to verdener. Men så begynner ei ny jente i klassen. Det kunne sikkert vært hyggelig, men jenta har tilfeldigvis fått Olivias plass i klasserommet og det er litt dumt at hun på en måte opptar alles oppmerksomhet. Og det skal skje flere ting som gjør at Olivias liv ikke kjennes så perfekt lenger...

Jeg leser på baksiden av boka at dette er første bok i en serie som heter Olivias liv. Den andre boka har kommet ut i år og heter Menneskets beste venn. Den har jeg også lyst til å lese, og det blir fint å følge Olivia videre. Heidi Linde fører et lett språk med en humoristisk tone som jeg liker. Barn som bor annenhver uke her og der kan sikkert kjenne seg igjen, og barn som ikke gjør det har kanskje vært nysgjerrig på hvordan det kjennes? For øvrig handler boka om vennskap og følelser.

«Naboene : 22. juli og tiden etter» av Anne-Britt Harsem

Cappelen Damm 2021

22. juli 2011 er en dato som for alltid vil bli husket. De forferdelige hendelsene med bomben i Regjeringskvartalet og de mange mordene på Utøya er ikke til å fatte. Men sannheten er at det skjedde; én mann greide å ta livet av så alt for mange.

I denne boka er det naboene til Utøya som får komme til orde. Forfatterens stemme merkes knapt; her er det beboere på Utøya som forteller det de opplevde 22. juli og tiden etterpå. De reddet mange menneskeliv den dagen, satte eget liv og helse på spill. Opplevelsene har påført dem traumer, mange sliter fortsatt med mareritt, sviktende konsentrasjon, nedstemthet, dårlig psykisk helse. Likevel har staten bestemt over hodene på dem at et minnesmerke etableres ved Utøyakaia, tett inntil eiendommen til noen av de som for alltid fikk livet endret 22. juli. Disse tapre menneskene burde fått fred. De burde fått muligheten til å gå videre i livet, med minnene fordøyd så godt de kunne. I stedet får de daglig påminnelse om det grufulle som skjedde, og alle menneskelivene som ikke ble reddet.
Dette var opprørende og trist lesning, men en viktig bok som belyser hva disse menneskene har måttet tåle.

fredag 17. desember 2021

«Hver natt dør jeg» av Helle Haugsgjerd

Aschehoug 2021

Lina er 12 år, snart 13. Det er fortsatt sommer idet bokas handling tar til, men skolestart er rett rundt hjørnet. Lina ber pappa love at han og mamma ikke kommer til å bli skilt, men det hjelper ikke om han lover. Snart har pappa flyttet ut, og det vil antakelig ta tid før han er kommet såpass i orden i den nye leiligheten, at han kan ta imot besøk av Lina og lillesøster. Lina savner pappa - uten ham hjemme er det vanskelig å finne ro om kvelden, vanskelig å få til å sove.
Lina spiller klarinett i skolekorpset. De får en ny dirigent denne høsten. Han skjønner at Lina er skikkelig god og "forfremmer" henne førstestemmen blant klarinettene. Han inviterer henne også etter hvert med hjem for å jamme. Når Lina spiller kjenner hun at hun har det bedre, hun går helt opp i musikken og glemmer det triste.
Leo spiller også i korpset, det er vennen til Lina. På grunn av Mathilde, ei ny jente i korpset som Lina prøver å bli venn med, og på grunn av det som skjer med dirigenten og oppmerksomheten fra ham, blir det så Lina glemmer Leo litt. Mathilde viser seg å ikke passe så godt som venn, og plutselig skal Leo flytte. Da er Lina temmelig alene.

Nå som jeg fortsetter innlegget, kommer jeg til å røpe ganske mye av handlingen, så ikke les videre om du har tenkt å lese boka selv.

Mens jeg leste tenkte jeg: Er ikke dette egentlig en bok for barn/ungdom? Språket er enkelt, perspektivet er hos Lina (det er hun selv som forteller). Jo, dette føltes som å lese en ungdomsroman (eller ei barnebok for barn i alderen 9-12), jeg sluttet at da måtte det være noe som kom til å skje utover i boka som ikke passer for barn/ungdom, og at forlaget/forfatteren derfor har valgt å lansere det som en roman for voksne.
Men jeg har jo lest bøker av Bjørn Ingvaldsen som er helt ubegripelig vonde, som er lansert som barnebøker. Riktignok har jeg da stilt meg spørsmålet: Er dette bøker jeg kan anbefale et barn å lese? Det er ikke så lett dette. Kanskje kunne forfatteren gjort noen endringer i slutten av boka, som gjorde at den lettere kunne passert som barne/ungdomsbok?

I starten av romanen blir mora og faren separert. Det er tydelig at mora har hatt en annen i kikkerten en stund, og Lina må ha engstet seg for at det kunne bli brudd mellom mora og faren - derfor har hun bedt faren love at de ikke skal skilles. Ikke lenge etter at faren er flyttet ut, flytter Jakob inn – han er lege og kollega med mora, som er sykepleier.
Lina sørger over at faren er flyttet. Ting tyder på at hun og faren hadde en helt spesiell kontakt, og det virker som de hadde en kveldsrutine som gjorde jenta avhengig av at han var i nærheten når hun skulle sovne.  I alle fall sliter hun nå med søvnen. Hun ligger mye våken og kjenner det som en slørhalefinne slår inni henne. Hun har lest et sted at man kan bli søvnig etter orgasme, og forsøker å onanere, uten å få det til. Og på et besøk hjemme hos Leo, som har en mor som sliter psykisk, plukker hun med seg et utvalg piller fra baderomsskapet.
Det å spille klarinett i korpset er det ene store positive hun har denne høsten. Hun er god til å spille, og dette skjønner den nye dirigenten for korpset. Han flytter henne over til førsteklarinett-stemmen, ber henne hjem til jam, og hun er skikkelig god. Men mot slutten av romanen sås det tvil; var hun egentlig så god, eller var det bare dirigenten som hadde baktanker for samværet med henne?

Kanskje skal man ikke være så opptatt av «brukergrupper» når det kommer til litteratur, men enten man skriver eller formidler boka, bør man vel ha en tanke om hvem boka passer for.
De urovekkende tingene som skjer avslutningsvis i romanen kan jeg være enig i er vanskelig å servere et barn i Linas alder, eller ungdom for den sakens skyld. For det tetner til, og det er en åpen slutt der vi ikke vet om Lina overlever, eller om hun – noe uforvarende, for alt hun vil er å sove – har kommet til å ta livet av seg.

Romanen er forfatterens debut. Det er velskrevet og engasjerende, men det er noe med utviklingen av historien, de mange og store temaene, og dette med at den spriker med tanke på hvem den retter seg mot, som gjør at jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om denne leseopplevelsen. Voksne må gjerne lese ungdomslitteratur! Og voksne må gjerne lese om barn/unge som har det vanskelig. Men voksne som pleier å lese voksenlitteratur, vil kanskje velge å legge vekk boka fordi den langt på vei virker rettet mot unge mennesker. Er boka blitt til for å bringe et budskap til voksne? 

Boka engasjerte i alle fall, og kan nok fungere som en påminner om at skilsmisse, selv om det er veldig vanlig i dag, ikke er noe man skal ta for lett på når det er barn inne i bildet. Og det er også en påminner om at selv i tilsynelatende ressurssterke familier kan barn bli for mye overlatt til seg selv, grublerier og vonde tanker.

mandag 13. desember 2021

«Jente, 1983» av Linn Ullmann

Oktober forlag 2021

Jeg-fortelleren i romanen tenker tilbake til ungdommen, nærmere bestemt ting som skjedde i 1983. Da var hun 16 år og bodde med moren sin i New York. Hun "ble oppdaget" av en fotograf hun i romanen kaller A, da de sto i heisen sammen. Han ba henne bli med til Paris, med antydninger om at der kunne store ting skje. Moren forsøkte å holde henne tilbake, men jenta trosset henne og dro likevel.

I romanen forsøker jeg-fortelleren å huske hva som skjedde, huske hvem hun var den gangen, forstå valgene hun tok. Hun forsøker å få de to, jenta fra 1983, kvinnen fra nåtiden, til å samles til en enhet, ett menneske i en og samme kropp. Det er vanskelig.

Dette er en engasjerende roman, og til å kjenne seg igjen i, til tross for det spesielle med forfatterens opplevelser. Romanen er engasjerende, tankevekkende, velskrevet. Og den er modig.

fredag 10. desember 2021

«Plikt» av Marianne Clementine Håheim

Oktober forlag 2021

Hovudpersonen i denne romanen flytter heim til garden han kjem ifrå etter at faren er død. Han vil drive garden vidare. Han kjenner det som ei plikt.

Dette er ein kort roman, berre 135 sider, og det står lite på mange av sidene. Likevel får forfattaren sagt mykje, eller skal ein seie: skissert eit ganske tydeleg bilete av korleis den unge mannen får det når han set i gang med arbeidet på garden. Arbeid han på ein måte kjenner veldig godt, på ein annan måte ikkje.

«Minneskogen» av Sam Lloyd

Oversatt av Egil Halmøy
Cappelen Damm 2021

Elissa deltar på en sjakkturnering et godt stykke hjemmefra; mor og hun har kjørt dit. Et stykke ut i turneringen skal Elissa bare en snartur ut i bilen for å hente noe, og det er da det skjer: Hun blir dratt inn i en annen bil. Da hun prøver å gjøre motstand, blir hun dopet ned. Da hun våkner befinner hun seg tjoret fast i et kaldt og mørkt rom. Det synes håpløst, men hun er ei smart jente og gir ikke opp. Foruten mannen som kidnappet henne, han hun kaller Udyret, dukker det i cella også av og til opp en gutt som heter Elijah. Gutten sniker seg til å besøke henne når Udyret ikke er der - kanskje det er han som er håpet hennes om å slippe fri?

Dette var rett og slett veldig spennende lesestoff. En kollega av meg anbefalte den varmt, og jeg anbefaler den videre.

«Alt er OK» av Ebba Schjølberg Eiring


Flamme forlag 2021

Oda reiser til USA for ett år. Hun bor hos en vertsfamilie i Oklahoma - en mor med to barn som er omtrent på samme alder som Oda. Året i USA blir kanskje ikke helt som Oda forventet, men det blir absolutt et begivenhetsrikt år.

Jeg synes denne ungdomsromanen er velskrevet, og en ung person ett år i utlandet er et spennende tema; noe mange kan drømme om, men ikke våge selv, kanskje?
Det jeg har å innvende mot boka er at den i partier kan få en litt refererende stil, og persongalleriet er så stort at jeg sliter med å skille navnene fra hverandre. Jeg får en ide om at forfatteren skriver om noe selvopplevd. Da kan man jo si det er ekte, men sannheten/virkeligheten blir ikke alltid god litteratur uten at man gjør noen grep. For eksempel kunne man i denne romanen slått sammen flere karakterer, slik at persongalleriet ble mer oversiktlig og virkningsfullt, om man kan si det slik. Enkelte mindre episoder og sidetema kunne man droppet, og heller konsentrert seg om for eksempel kjærlighetshistorien, eller historien om den ene eleven som fikk en veldig tragisk skjebne.

onsdag 1. desember 2021

«Ubesvart anrop» av Nora Dåsnes

Aschehoug 2021

Rebekka bor i Oslo. Sammen med venninna Fariba observerte hun 22. juli 2011 bomben i Regjeringskvartalet på avstand. Det var skremmende, selv om de var ganske langt unna, og helt ubeskrivelig fryktelig var det selvfølgelig det som hendte på Utøya senere samme dag.
Høsten 2011 begynner de på videregående. Fariba melder seg inn i AUF, mens Rebekka blir med i revygruppa. Det er mye spennende som skjer utover høsten, blant annet blir Rebekka kjent med Daniel. Rebekka burde ha det bra, men det har hun ikke. Problemet er at hun tenker på 22. juli HELE tiden...

Denne grafiske romanen får fram hvor vanskelig det kan være å være menneske, når følelser og tanker henger seg opp i noe vondt og man ikke kommer videre eller forbi dette vonde. Romanen viser også at man kan føle sterkt og ha det skikkelig tungt, selv om man ikke er direkte berørt av onde ting som rammer samfunnet.

«Epikrise» av Marit Daaland Lesjø

Aschehoug 2020

Hun er 28 år, kommer i kontakt med en mann på sukker.no. Han kaller seg houellebecq_1234, oppgir at han er 42 år. I virkeligheten er han 46. De innleder et forhold. Det kan virke som hun foretrekker eldre menn; kanskje fordi de er så lette å tenne når en ung og tiltrekkende kvinne er interessert? I utgangspunktet har hun tenkt at de skal ha et åpent forhold, ha sex når det passer, men så blir hun sterkt involvert, vel fort. Og hun vil ha ham nær seg hele tiden, et ønske han ikke nødvendigvis deler. De deler heller ikke forestillingen om hva slags forhold de skal ha, noe som får alvorlige konsekvenser for henne.

Romanen er forfatterens debut. Den er interessant og velskrevet, om en ikke spesielt søt kjærlighetshistorie, om hvordan mennesker kan viske ut grenser for hva som er anstendig og sunt, i sin lengsel etter å bli elsket.

«Å fange luft» av Neda Alaei

Gyldendal 2021

Idet denne ungdomsromanen starter, begynner Samia på videregående, studiespesialiserende. Hun har bestemt seg for at hun skal være en mer utadvendt og populær Samia enn hun var på ungdomsskolen. Og heldigvis virker strategien; allerede første skoledag kommer hun i kontakt med flere av jentene som ganske sikkert kommer til å bli blant de mest populære i klassen. Hun ser for seg at hun skal få nye venner, men hun ønsker også å beholde Kristoffer som venn, som hun har vanket sammen med helt siden barnehagen. De har flere litt nerdete interesser felles, som tegning og Game of thrones. De nerdete sidene av seg vil Samia tone ned nå, men hvordan blir det å sjonglere en ny slags personlighet og fremdeles være venn med Kristoffer?
Og enda viktigere: Kommer hun noen gang til å slippe fri fra den veldig sterke tilknytningen som moren føler for henne?

Dette synes jeg var nok en engasjerende bok fra forfatteren som hadde en veldig god debut med Dette er ikke oss (2019). Det er Samia selv som forteller, og hun stiler fortellingen til "du", som er Samias mor.
Om vennskap, om å være seg selv ærlig og oppriktig, og om et mor-datter-forhold som kan synes sykelig tett.