mandag 28. desember 2020

«Arvingen» av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug

Utgitt av Aschehoug 2020
Første bok i serien Halve kongeriket

Lena (17) har flyttet til Oslo med foreldrene, for å starte på nytt et sted ingen kjenner henne eller forhistorien hennes. Hun skal gå på Elisenberg videregående skole, som tilfeldigvis er skolen de kongelige tvillingene Margrethe og Karl Johan skal gå; så hvor lett skal det bli å ligge lavt i terrenget der? Spesielt når Karl Johan ganske umiddelbart viser interesse for å bli nærmere kjent med Lena?

Dette er en underholdende ungdomsroman om vennskap og forelskelse, iblandet intriger og større problemer, som å bli mor i svært ung alder.
Romanen avslutter med en skikkelig cliffhanger, så her er det bare å vente på neste bok.



«Kunsten å tryne» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2020

Samuel har sammen med kameraten Jonas brukt sommeren til å trene parkour. Da skolen begynner igjen, merker de - til sin store forundring - at flere av jentene i klassen sender dem lange blikk. Til og med de populære jentene, som Helene og Anette. Guttene kommer fram til at det er fordi de har utviklet muskler og vokst seg store. Det er først uvant for guttene, dette å være populær; de har i grunnen likt seg i sin egen boble, men etter hvert finner de ut at det har sine fordeler. Anette og Jonas finner sammen, mens Helene legger seg etter Samuel. Men han har truffet en litt mystisk og veldig spennende jente som heter Ella, og avviser Helene på en ganske brå og uvennlig måte. Så da Jonas etter en fest blir beskyldt for å ha voldtatt Anette, tror Samuel at Jonas har rett når han sier det må være en sammensvergelse de to jentene står bak. Riktig nok var både Jonas og Anette fulle, så han husker ikke helt hva som skjedde, men akkurat voldtekt kan det ikke ha vært!

Denne ungdomsromanen tar opp viktige tema, og jeg synes det er fint med en roman for ungdom som kanskje retter seg mest mot guttene, og som handler om forelskelse og sex; hva som er greit å gjøre, og hva som absolutt ikke er det. Forsøksvis er det også i boka filosofiske tilnærminger til livet og kjærligheten; det handler om å tåle å tryne, ikke gi opp om verden går imot, men prøve på nytt.
Når det er sagt, synes jeg romanen gaper over litt for mye til at den kommer særlig dypt, og enkelte scener og dialoger virker kunstige. Men jeg er jo ikke i målgruppa, og er muligens litt for kritisk.

«Etter punktum» av Berit Rødstøl

Utgitt av Samlaget 2020

Stine har flytta attende til bygda ho vaks opp i. Då ho var i 14-årsalderen skjedde ei ulykke, der klassevenninna Kaia omkom. Ille nok i seg sjølv; verre var det at far til Stine fekk skulda for at ulykka skjedde. Dette gjorde at folk i bygda tok avstand frå dei, noko som splitta og øydela familien, som besto av berre Stine og foreldra.
No er det gått 15 år sidan ulykka, og foreldra til Stine er døde. Men Stine får fort merke at folk i bygda likevel ikkje har gløymt...

Romanen vekslar mellom notid (2017-18) og det som skjedde den gongen (1994-96), og det er vekselsvis Stine og mora Ingrid som fortel. Jamvel om historia ikkje blir fortalt kronologisk, er det greit å skjøne kvar ein er i handlinga då alle kapittel er merka. Bit for bit får me vite alt som ligg bak, og kva Stine og familien opplevde. Slik historia er bygd, blir ho spennande; eg slukte romanen nesten i eitt drag.

tirsdag 22. desember 2020

«Tre menn til Vilma» av Gudrun Skretting

Vilma (35) holder det gående i tralten som pianolærer i kulturskolen, og bor alene i et stort hus i Asker. Vilma ble morløs da hun var fire år, og så bodde hun med grandtante i dette huset, men grandtanta døde for mange år siden.
En dag ringer det på døra, og utenfor står presten Ivar og patologen Robert, og det de kan fortelle Vilma er intet mindre enn spektakulært: De kommer for å meddele at faren hennes er død; han trakk sitt siste åndedrag på et fly på vei fra London til Oslo, og med seg hadde han en bunke brev til henne. Vilma ante ingenting om denne faren, og lesingen av brevene - som hun porsjonerer ut slik faren har bedt henne - forteller historien om faren og morens møte og konsekvensene det fikk. Dette setter følelser og tanker i sving.
Så fra å være helt ensom har Vilma plutselig tre menn i livet, hvis man regner med den døde faren. Faren blir hun kjent med gjennom brevene, presten Ivar har så gode, varme, trøstende hender når han stiller opp med sjelesorg, og Robert har det med å dukke opp og assistere, for eksempel når pianoelever blir innpåslitne og ber seg selv hjem til henne for å bake pepperkakehus...

Dette var en veldig hyggelig, morsom og musikalsk leseopplevelse! Vekslingen mellom fortiden i brevene og de nåtidige kapitlene, gir variasjon og driv.
Romanen spenningskurve ble litt flat mot slutten, men likevel var dette en feelgood-roman som var midt i blinken for meg.

Handlingen er lagt til tida før jul, så dette egner seg ypperlig til stemningsskapende julelektyre.

mandag 21. desember 2020

«Hør'a, dagbok! : dagen Nansi gjøret dagbokskriving heftig igjen!» av Amina Sewali

Utgitt av Aschehoug 2020

12 år gamle Nansi bor på Tøyen, men har bodd i Norge i to år, bare. Derfor er hun ganske dårlig i norsk, så læreren har funnet på at Nansi skal skrive dagbok for å øve seg; kanskje kan norsken bli LITT bedre av det, i alle fall.
Nansi synes dette dagbokpåfunnet er kætt, men har mye å skrive om, skal det vise seg. Hun drømmer om å bli Norges beste rapper, men før hun kommer dit er det litt av hvert annet man skal bryne seg på. Som å forhindre at klassens bøller får tyrannisere Ask, den nye gutten i klassen.

Dette er herlig humoristisk og hjertevarmt. Unge lesere - som jo boka er beregnet på - vil kanskje synes det er tungt å lese, siden teksten er full av stavefeil og krøll i grammatikken, men alt er til å forstå om man legger godviljen til, og etter hvert skjønner man mønsteret og lesingen går lettere. Hvor vidt det var lurt å legge så mye feil i teksten, kan man sikkert diskutere. Men jeg synes det er med på å bygge karakteren og sjarmere leseren, så jeg synes det fungerer.

For jenter og gutter i alderen ca 8 til 12.

«Spesialklassen» av Flu Hartberg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Steven går i 8. klasse på Øyungen skole. Han er kjekk og populær, har selvtillit i hauger og lass, men så begynner det å skje noe merkelig! Han gjør plutselig veldig flaue ting uten å ville det selv, som å reise seg og skrive RUMPEDØD på tavla midt i timen. Etter flere episoder av samme kaliber, må han begynne hos skolepsykolog, og til og med flytte til Spesialklassen. Det er verdens verste nederlag, altså. Eller?

Denne grafiske romanen er lagt til en gang i fremtiden, der folk flest har installert en iBrain i hjernen; de som har råd til det, i alle fall. IBrain gjør at de for eksempel kan se film bare ved å lukke øynene, har lett tilgang til hjelp for å skrive oppgaver, med mye mer.

Spennende og humoristisk for ungdom, fra ca 9 år og oppover.

fredag 18. desember 2020

«Blyanthjerte» av Elin Hansson

Utgitt av Aschehoug 2019

Liv er 12 år, men kler seg og snakker som en eldre dame. Kanskje har det noe å gjøre med at farmor var en av hennes beste venner. Men nå er farmor dessverre død, og den jevnaldrende venninna Ida har flyttet til Bodø, som er skrekkelig langt unna Oslo, der Liv bor.
Det går mot slutten av sommerferien da Liv møter Frans. Han har grønne øyne, en interessant knekk på nesa, et fint smil, og er god på skateboard, og så virker det som han synes Liv er morsom på en bra måte; ikke slik som guttene i klassen som erter og kaller henne ting. Til tross for at hun synes det virker kjempeskummelt, melder hun seg på et skate-kurs og tenker også over om det er andre måter hun kan legge om stilen på.

Dette er en søt fortelling om vennskap og forelskelse, og om å våge å være seg selv, men også utfolde seg og prøve nye ting.

Sikkert mest for jentene, i alderen ca 9 år og oppover.

«Hva skjedde egentlig med deg?» av Jenny Jordahl

Utgitt av Cappelen Damm 2020

I dette innlegget kommer jeg til å røpe en del av handlingen, så hvis du vil lese selv og ønsker å bevare spenningen rundt hva som skjer, så vent med å lese videre her, til du har lest boka.

I åpningen av boka sier ei dame til henne, at man nesten skulle tro at Janne ikke hørte til i familien, siden Janne er så stor, og alle de andre er slanke. Dama sier det som en spøk, men det stikker like fullt.
Dumme ting skjer på skolen også, som at Janne blir brukt som en straff for bråkete gutter; hvis de ikke skjerper seg, blir Janne plassert midt imellom dem! Dette gjør også vondt.
Janne er glad i mat, og liker å drive med rolige aktiviteter, som tegning og dataspill. Derfor er hun også overvektig, og det begynner å plage henne.
Moren tar en alvorsprat med henne, etter at Janne har overhørt hvordan foreldrene har snakket seg imellom om vektproblemet hennes, og mor sier at Janne skal få penger, hvis hun klarer å gå ned i vekt.
Janne har sterk vilje og klarer det hun går inn for, og det går fort å miste mange kilogram, til mors store overraskelse. Ved å spise veldig lite når foreldrene ser (helst ville hun latt være å spise), droppe å spise matpakke på skolen og generelt sulte seg og gå mye tur (med knurrende mage), blir Janne fort en slankere versjon av seg selv. Da sier mamma at det holder, men da er Janne så inne i regimet med minimalt med mat og maksimalt med mosjon, så det er ikke bare å stoppe!

Dette er en grafisk roman, og tegningene får fint fram hvordan Janne føler seg feit og dissende, og annerledes på en fæl måte. Og stemmen - som en del med spiseforstyrrelse forteller at de hører - forteller henne at hun er feit, stygg, ekkel. Stemmen pisker henne til å la være å spise, og gå lange turer. Boka får også fram at den som sulter seg og føler seg ekkel, ikke klarer å tro at noen vil være venn med dem, men skyver dem fra seg.
Janne er 12 år, og i den alderen er det mange jenter som føler press utenfra rundt hvordan en jente- eller kvinnekropp skal være. Og kroppen er i ferd med å gjennomgå store endringer i puberteten, noe som også kan være vanskelig å forholde seg til.

Det er en bok for barn, så det er godt at det går bra til slutt. Likevel synes jeg kanskje at vendepunktet kom litt for lett. Stemmen og den store, svarte "styggen på ryggen"-figuren virker veldig dominerende og fastgrodd i første del av boka; var det virkelig så lett å få bukt med den?

Boka vant Brageprisen i klassen for Barne- og ungdomsbøker. Den tar opp et viktig og vanskelig tema, kan passe for gutter og jenter i alderen ca 9 og oppover.

torsdag 10. desember 2020

«Perfekt ondskap» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2020

Skage er ond. Og hvorfor ikke? Verden trenger ondskap! Det er den som setter farge på verden, som gir opplevelser, spenning og mening. Skage er bare 17 år, men bor for seg selv. I etasjen under ham flytter Mathea inn. Hun røyker! Æsj! Men henne skal han nok fort skremme av gårde...

Svingen er en produktiv forfatter. På sitt beste er han meget god, men han treffer ikke like godt med alt han skriver. Kanskje han selv synes at han leverer best når han gjør ting fort, men jeg tror at noen bøker kunne trengt litt mer tid for å bli best mulig.

Det er sikkert ungdom - kanskje særlig gutter? - som kan finne denne boka underholdende. Den er skrevet i en lett og munter tone (Skage selv forteller), boka har mye ytre handling og rommer flere komiske/dramatiske scener.
For meg ble ikke Skage helt troverdig, og historien blir for kjapt og lettvint levert; elementene i historien henger ikke helt godt sammen.

«Bakom synger døden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2020

I denne kriminalromanen møter vi Konrad Sejer igjen, for 15. gang. Denne gangen skal han finne morderen til 16-årige Gritt som blir funnet død i skogen med trusene nede, uten at hun har blitt voldtatt.

Jeg hørte flere si at dette var en av de bedre romanene til Fossum; derfor valgte jeg å lese den. Jeg syntes boka var veldig spennende en stund. Men da jeg var ferdig satt jeg igjen med inntrykket av at løsningen på saken virker usannsynlig. Dialogene er svake; det er som om samme person/stemme sier alle replikker. Og hva med å spandere noen sitattegn for å markere direkte tale? Det gjør teksten mer lettlest og oversiktlig.

Ikke noe høydepunkt for meg, men liker du Fossums krim, så må du selvfølgelig ha med deg denne.

fredag 4. desember 2020

«Avskjedstaler gjennom tidene» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2020

Nå har han snart jobbet i samme bedrift i 25 år. Når han reflekterer over hvorfor han ikke gikk videre noen gang, tror han svaret må være avskjedstalen. Han ville ikke klart å holde avskjedstale, slik det gjerne forventes av en som slutter, så det var nok derfor han bare har blitt på samme sted alle disse årene.
Men når man runder 25 år på samme arbeidsplass, kan det hende det forventes ting, da også? Bedriftsbladet har kontaktet ham for å lage et portrett, skal han gjøre det da, tro?
Moren begynner å bli gammel og glemsk. En dag han besøker henne finner han et papir blant alle bladene og avisene som flyter på kjøkkenbordet. Moren har vunnet et maleri i et kunstlotteri, viser det seg, men bildet må hentes i Oslo. Kanskje han rett og slett skal reise og hente det?

Jeg har før lest Reservisten (2017) av samme forfatter. Det var også fornøyelig lesning.
Hovedpersonen i årets roman gjør meg nesten litt nervøs, for hva kan han komme til å finne på? Underholdende, men med alvorlige undertoner.

«Høgspenning livsfare» av Helene Guåker

Gjeven ut av Samlaget 2020

Lea har flytt heimefrå. Ho har byrja på vidaregåande denne hausten, og bur på hybel. Heime på garden er far og mor åleine att med alle geitene. Eller det er rettare å seie at far er åleine att, for mor ligg stort sett i senga og deppar. Om ho ikkje har ein av dei sjeldne raptusane, lagar mat i stor stil og held på. Lea skjønar at det er noko alvorleg gale med mor no, men kva kan ho gjera?
På skulen spelar ho at ho er ei anna. Ei som heiter Vilde, som tør å klippe håret i ei tøff frisyre og farge det lilla. Som tør å ta piercing i nasen og attpåtil prate til den kjekke guten ho har sett i kantina fleire gonger.
Men det er ikkje berre å leggje alt der heime bak seg. Ein kan jo ikkje lyge om alt, heller. Spesielt ikkje når mora plutseleg kan stå på døra for å spandere kake, eller for å øvelseskøyre med Lea.

Eg har lese ein del bøker av Guåker no, og synes ho har laga ei god bok denne gongen og. Årets ungdomsbok kan kanskje vera som ei mørk storesyster av Juksemaker (2015)? Der heiter hovudpersonen Vilde, ho har og flytt heimefrå for å gå på musikklinja på vidaregåande. Den boka hugsar eg som lettlest og ikkje spesielt djuptpløyande. Årets bok grev djupare og vil kreve meir av lesaren.