Utgitt av
Aschehoug i 2010, 2011 og 2013
Fire unge
menn, barndomsvenner fra samme bygd, reiser til Afghanistan for å tjenestegjøre
som FN-soldater. Tre av dem blir drept av samme veibombe, og forfatteren viser
hvordan familie, venner, hele lokalsamfunnet blir preget av sorg og savn.
Jeg har
fått høre fra så mange at dette er romaner man ”må lese”, og nå har jeg omsider
gjort det. Det ga god sammenheng å lese dem i rask rekkefølge.
Den
første av disse tre romanene synes jeg er meget god. Den har en fortettet
stemning, det ligger mye mellom linjene, og konfliktstoffet engasjerer. De to
oppfølgerne liker jeg ikke like godt. For meg er det som om forfatteren ikke
har så mye nytt å tilføye, men går tilbake til det samme konfliktstoffet,
tygger videre på det og strekker det litt tynnere utover. Jeg vil ikke si de to
oppfølgerne er dårlige romaner, men de er på langt nær så gode som den første.
Språket
flyter det godt, dette er relativt lettlest. Tidshoppene og flere skifter av
synsvinkel i hver bok, gjør imidlertid lesningen litt mer krevende.
Selv om
språket er godt, synes jeg korrekturen kunne vært gjort enda grundigere, i alle
fall i de to siste romanene. Forfatteren lar flere steder infinitivsmerket
flyte "fritt", for eksempel legger hun flere ganger ”bare” mellom ”å”
og verbet, som i ”å bare gå”.
Nokre
kapittel i kvar bok er på nynorsk, og etter
min smak er språket her
trukke litt vel langt over mot bokmål (her er det mange ”an-be-hetelser”).
Einskilde bøyingar (som at ho skriv passiv infinitiv utan –t til slutt) og
ordval (som ”stille” for bås? Er dette dialekt?) stussar eg på.