«Auschwitz og ettertiden I : ingen av oss skal vende tilbake» av Charlotte Delbo

Oversatt av Gøril Eldøen
Dreyers forlag 2025

Charlotte Delbo deltok i den franske motstandsbevegelsen, ble tatt og sendt til Auschwitz sammen med 229 andre kvinner. Kvinnene holdt sammen i leiren og forsøkte å hjelpe hverandre, sette mot i hverandre. Charlotte var blant de få som overlevde.

I denne boka tar hun leseren med til scener fra tvangsarbeidet og oppholdet i leiren, og hun beskriver det ubeskrivelige: slitet, pinslene, dødsangsten og dødslengselen slik at det virkelig river.

«Det er morgenappell. I øst får himmelen langsomt farge. Der brer det seg et knippe flammer, isflammer, og mørket som drukner skyggene våre, løser seg gradvis opp, og ut av disse skyggene formes ansikter. Alle ansiktene er fiolette og blygrå, og de blir tydeligere fiolette og blygrå etter som lyset på himmelen blir klarere, og nå kan vi skjelne hvem døden har rørt ved i natt, hvem den kommer til å hente i kveld. For døden avtegner seg i ansiktet, legger seg ubønnhørlig over det, og vi trenger ikke veksle blikk, for når vi ser på Suzanne Rose, forstår vi alle sammen at hun skal dø, når vi ser på Mounette, forstår vi at hun skal dø. Døden er preget inn i huden som strammer over kinnbeina, huden som strammer over øyehulene, huden som strammer over kjevene. Og vi vet at det ville være nytteløst å minne dem om hjemmet deres eller sønnen eller moren deres nå. Det er for sent. Vi kan ikke gjøre noe mer for dem.»

«De sto oppstilt på en jordvoll like ved porten.
Hun som dirigerte, hadde vært berømt i Wien. Alle kvinnene var dyktige musikere. De hadde gjennomgått en opptaksprøve, og blitt plukket ut blant mange andre. Takket være musikken hadde de fått en utsettelse.
For med den lyse årstiden trengtes et orkester. Det kan også ha hatt noe med den nye kommandanten å gjøre. Han var glad i musikk. Når han beordret musikerne til å spille for ham, sørget han for at de fikk utdelt et halvt brød ekstra. Og når de nyankomne kløv ned fra godsvognene og gikk i rekker til gasskammeret, likte han at det skjedde til rytmen av en munter marsj.»

«En lykkeligere jul» av Caroline Säfstrand

Oversatt av Kari Engen
Bonnier norsk forlag 2025

Valter, Joy, Katarina og Sanne møtes som deltakere på et terapeutisk skrivekurs ledet av Sam og kjæresten hans, Cecilia. Det vil si: Katarina og Sanne kjenner hverandre fra før.
Gjennom forelesninger, oppgaver og samtaler starter en bevisstgjøringsprosess som kanskje kan resultere i endring i livene deres, til det bedre.

Valter fikk plassen på kurset av en nabo som hadde dobbeltbooket seg, Sanne ble dratt med av Katarina, så det er egentlig bare Katarina og Joy som har meldt seg "helt frivillig". Men hvem vet, kanskje gruppa bare blir enda bedre av at litt motstand og kritisk sans er representert?

Denne feelgood-boka har handlingen lagt til tiden før jul, men den godt leses ellers i året også. Romanen er rørende og tankevekkende. Lever du det livet du helst vil leve? Er det noen grep som kan gjøres for å få det bedre? Kanskje du - som jeg - får lyst til å prøve noen av skriveøvelsene selv?

«Odysseen» av Birger Emanuelsen

Bonnier norsk forlag 2025

Den mannlige hovedpersonen (bokas jeg) tar med faren sin til familiens hytte ytterst i havgapet, det begynner å bli ganske sent på høsten. Faren er dement, og det har - før faren ble for syk - blitt gjort avtaler dem imellom om at de skulle til hytta når faren begynte å bli skikkelig dårlig.
Her lever de et enkelt, men aktivt liv, veldig mye ute i frisk luft. Jeg-forteller tar faren med på turer ut i båt, for å bade eller fiske, de klatrer i fjell, går på mange gamle og kjente steder og stier.
Hva husker faren? Er alt han opplever nå, som å oppleve det på nytt? Hvor bra er dette for ham?
Mannens søster har ordnet med en privat helsetjeneste som kommer på besøk og ser til farens fysiske forfatning. Tilbakemeldingene han får fra helsetjenesten sammen med kritikk fra søstera får ham litt i tvil om det han gjør er rett. Men det må jo være riktig, for det er riktig å holde det man har lovet.
Mannen har med seg Homers Odysseen som han leser høyt fra for faren.

Engasjerende og rørende om forhold mellom far og sønn, om alderdom, sykdom og døden som venter.

«Og forresten heter jeg Leah : roman» av Elida Karo

Aschehoug 2025 

Leah er resultatet av en one-night-stand mellom en polsk håndverker og ei norsk kvinne. Siden faren var gift og hadde barn fra før (i Polen), ble han kun sporadisk til stede i Leahs liv, og mora oppdro henne alene.
I romanen "rapporterer" Leah om alle liggene hun har hatt. Det er mye dårlig sex, mange dårlige følelser, inntak av angrepiller. Etter hvert innser Leah at det hun egentlig ønsker seg er en klem, men hennes erfaring er at det er så mye lettere å få pikk.

Formidlingsformen er direkte og humoristisk, og kanskje går det ikke så verst med Leah til slutt? Jeg synes du skal lese og finne det ut!

Romanen er forfatterens debut.

«Du eneste : historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier : roman for ungdom» av Hilde Hagerup

Gyldendal 2025

Hilde Hagerup har i denne ungdomsromanen levd seg inn i historien til Gunvor Hofmo og Ruth Maier.
Ruth Maier vokste opp i Wien. Da krigen kom, flyktet hun til Norge. Gunvor vokste opp i Oslo. De to møttes i en arbeidstjeneste på Feiring gård ved Mjøsa, og de ble forelsket.

Dessverre skulle det vise seg at Ruth, som jøde, ikke var trygg i Norge heller. I november 1942 ble hun ført om bord i DS Donau og med den tatt ut av Norge sammen med andre jøder som var samlet sammen av det norske politiet. Båten la til kai i Stettin, så ble de transportert med tog til Auschwitz. Der ble Ruth, i likhet med mange andre kvinner og barn, gasset i hjel den dagen hun kom fram til leiren, 1. desember 1942.

Gunvor sto på kaia da Donau la fra land. Hun tok vare på Ruth Maiers dagbøker og brev. Hvor stor og smertefull sorg hun opplevde, er det neppe mulig å fatte. Gunvor glemte aldri sin ungdoms elskede.

Boka gir en leseopplevelse som er vond og fin på en gang. Også voksne må gjerne lese denne.

«Holocaust : en historie fortalt av ofrene» av Frode Helland

Press forlag 2025

Frode Helland gir her en presentasjon av Holocaust slik den er blitt fortalt av vitner. Han starter med begynnelsen i Tyskland, da Hitler sikret seg all makt. Jødene mistet sine borgerrettigheter, ble frastjålet eiendom, ble samlet i ghettoer, siden deportert til konsentrasjonsleirer. Ved ankomst i leirene var det vanlig med seleksjon, der de arbeidsføre og sterke, gjerne menn, ble satt til slavearbeid, mens barn, kvinner og gamle ble gasset i hjel med det samme. Av de som levde i leirene var det noen som førte dagbok mens de satt fanget; de følte det maktpåliggende å få fortalt hva de opplevde. Kanskje representerte dette et slags oppdrag som bidro til å holde dem i live. Dagbøkene eller loggene var noe de måtte skjule, for nazistene ville slått hardt ned på "synderene" om de oppdaget at noen samlet informasjon om hva som foregikk. Da det gikk mot slutten av krigen, gjorde nazistene hva de kunne for å ødelegge arkiver og anlegg som kunne røpe hva som hadde foregått.

Som Helland er inne på finnes det veldig mye litteratur om Holocaust; det er vanskelig å få eller gi et helhetlig bilde av tekstene og vitnesbyrdene som foreligger. Helland gir her en ryddig oversikt over hovedtrekkene i Holocaust; man er ikke nødt til å ha lest noe om Holocaust fra før, for å ha utbytte av boka.
Selv har jeg lest ganske mye om Holocaust, men visste ikke at så mange ble drept med skyting, slik Helland forteller om i kapittel 4: Holocaust ved skyting, fra Ukraina 1941-1944.

«I fjerde stadium» av Marie Lunde

Kagge forlag 2025

Helle ble for en tid siden operert for kreft. På en kontroll får hun og ektemannen Peder beskjed om at kreften er tilbake og det er spredning. Hun tilbys en behandling som, hvis den virker, kan forlenge livet hennes "noen år", men kreften er uhelbredelig og hun kommer til å dø av den.
Hvordan kan man akseptere og ta inn over seg en slik beskjed? Hva slags liv klarer man å leve med vissheten om at det er i ferd med å ta slutt?
Helle og Peder har datteren Tuva på ti år; hvordan skal de snakke om sykdommen med henne? Hva med arbeidskolleger, venner og familie?

Romanen er vond å lese. Kreft, alvorlig sykdom og død er kanskje vår største skrekk, ikke noe vi ønsker å gå inn i for virkelig å tenke gjennom eller føle på. Men mange har vært nødt, og denne romanen kan gi oss et bilde av hvordan noe så vondt og vanskelig oppleves.

Romanen er forfatterens debut.

«Moltemyra» av Ulrika Lagerlöf

Oversatt av Hanne E. Munkelien
Aschehoug 2025

Västerbotten, Nord-Sverige 1930-tallet: Siv skulle gjerne utdannet seg til lærer, men i stedet for studier må hun ta seg arbeid utenfor hjemmet, siden faren - som pleier hogge tømmer hver vinter - har skadet seg og ikke kan stå på som før. Først har hun småjobber i bygda som hushjelp, men så ordner faren en jobb i tømmerskogen, som kokke for 10 mann med tilhold i ei tømmerkoie i nærheten av der de jobber i skogen. Siv skal bo sammen med dem; hun får en slags gardin foran køya, så hun har da litt privatliv. Hun har ikke så mye erfaring med å lage mat til så mange, men etter en bratt læringskurve får hun taket på det. Og hun trives faktisk. Flere av mennene hun treffer på i skogen har et godt øye til henne, men John - ungkar, gentleman og mange år eldre enn henne - passer på.

I 2022 treffer vi Eva som arbeider i et skogselskap i Uppsala. Hun må rykke ut til nettopp Västerbotten der det skal hogges skog, men der lokalbefolkningen, med støtte fra influensere fra mer sentrale strøk, protesterer og aksjonerer mot prosjektet. Eva er god på å håndtere media, og en stund ser det ut til at hun får roet gemyttene. Men med større kjennskap til flere fasetter av hva konflikten består i, endrer hun syn på saken og ønsker egentlig et annet utfall enn det firmaet ser for seg.

Historien veksler mellom Sivs historie på 1930-tallet, og Evas opplevelser i 2022. Disse to historiene henger sammen, noe som avdekkes etter hvert som vi leser.
Dette er en god og engasjerende historisk roman, smart komponert med oppbyggingen som avdekker bit for bit hvordan ting henger sammen. Konfliktene mellom skogeiere og reindriftssamer danner bakteppet, for det er enkeltskjebnene som bærer fortellingen. Liker du historiske romaner fra bygdemiljø, iblandet kjærlighet og intriger, så er dette roman for deg.

På baksida av boka står det at dette er den første i en serie kalt Tømmerfolk.