torsdag 19. november 2020

«Jo har skjedd» av Kristine Rui Slettebakken

Utgitt av Gyldendal 2020

Frida går i 6B. Hun bor med pappa, mamma er død for noen år siden, men Frida savner henne fremdeles, og det er IKKE greit at dama Frida kaller Post i butikk har flyttet inn til pappa.
Frida er kjempegod til å spurte, så når hun en vakker dag begynner med fotball, kommer hun til å bli stjerne på laget, det er bombesikkert! Hun er også glad i ord, så kanskje skal hun jobbe med ord på en eller annen måte når hun blir voksen?
Like før høstferien begynner det en ny gutt i klassen, som heter Jo. Han har glis mellom fortennene, brune øyne, krøllete hår og blir godt likt av de aller fleste med en gang. Også av Frida. Hun liker ham såpass godt at det er vanskelig å oppføre seg naturlig når de er sammen, og hun blir skikkelig sjalu når hun skjønner at han liker Marthe med h som går i parallellklassen. Tenk om han blir kjærester med Marthe?! Det er fælt å tenke på.
Det viser seg at Jo har en stor hemmelighet. Da Frida finner ut av den hemmeligheten lover hun på tro og ære at hun ikke skal røpe det. Men hvor lett er det å holde på hemmeligheter når man kjenner seg venneløs og presset fra alle kanter?

Det er Frida selv som forteller, og hun er en herlig forteller! Jeg blir smil og glede i hele meg når jeg leser, for det er så kvikt og morsomt. Riktignok blir kjekkaseriet noe dempet utover i romanen, men det harmonerer helt med hvordan historien utvikler seg - for ting blir mer komplekst og ugreit utover i boka.

Forfatteren debuterer med denne barneboka, og det er bare å gratulere, for dette er kjempebra jobba!

Om vennskap, forelskelse, sjalusi, og livet, rett og slett.
Sikkert mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Min sønn» av Arne Svingen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Jorunn er alenemor for sønnen Ronny som hun også bor sammen med, men nå begynner han å nærme seg voksen. En natt oppdager Jorunn tilfeldigvis at han kommer hjem, med blod på klær og hender. Hun røper ikke at hun har sett ham; hun vil at han skal fortelle selv hvis det er noe han har å betro henne, og hun har aldeles ikke tenkt å være en mistenksom, masete eller innpåsliten mor! Hun hører at han setter på en klesvask og tar en dusj, men senere ser hun aldri igjen de klesplaggene han hadde på seg den natta. Hun vil gjerne tro det beste om gutten sin, men om han nå skulle ha gjort noe veldig galt, så ønsker hun virkelig å stille opp for ham og hjelpe ham med alle mulige midler, være seg lovlige eller ulovlige...

Romanen er en av ti som inngår i en serie forlaget utgir, der ti forfattere skriver om hvert sitt av de ti bud. Svingens roman spiller på det fjerde budet, som lyder: Du skal ære din far og din mor.

Jeg ble fort oppslukt av historien. Det er Jorunn selv som forteller, og et stykke ut i boka går det opp for meg at hun nok kan være litt upålitelig; det kan være hun unnlater å fortelle alt, og noe av det som kommer fram om hennes fortid virker mer som glipper ut av henne enn at hun faktisk ønsker å dele det. Det er da jeg skjønner at Jorunn har skjulte sider, at boka virkelig engasjerer, for hvem vet hva Jorunn kan komme til å finne på?
Historien er ikke fri for dramatikk og komikk, og i perioder er den spennende som en kriminalroman.

Jeg synes dette var underholdende og lettlest, samtidig som den er dødsens alvorlig.

onsdag 18. november 2020

«Viktor» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2020

Viktor har ganske nylig flyttet til dette nye stedet og går i klasse med blant andre Ellinor og Leo, som vi har møtt i to tidligere bøker. Idet vi går inn i fortellingen er det snart slutt på 7. trinn og etter sommerferien er det ungdomsskolen som venter.
Men først sommeravslutningen, der Viktor skal synge solo og få vist til enda flere hvilken god sanger han er. Senere på dagen skal flere i klassen samles til klassefest, og Viktor er blitt spurt om han kan ha det hjemme hos seg; han bor jo i et stort hus og må da ha god plass? Viktor kan ikke slippe noen inn i huset på grunn av ting han ønsker å holde hemmelig, så han slår i hop ei skrøne om at mora har kreft og er veldig dårlig, derfor kan de ikke komme til ham.
Det er ille å lyve til Ellinor, som nå er kjæresten hans, og til de andre vennene, men han har ikke noe valg, har han vel?

Jeg var nysgjerrig på hva Viktors hemmelighet var, og jeg ble fort oppslukt av boka. Jeg synes Bredow er flink til å skrive om akkurat denne alderen - brytningen mellom barn og ungdom - og denne boka er ikke noe unntak.

Om vennskap, forelskelse, vanskelige familieforhold, om hemmeligholdelse og skam.

For gutter og jenter, fra ca 10 år.

mandag 16. november 2020

«Melkeveien» av Pauline Östgård

Utgitt av Oktober forlag 2020

Liv er seks år og bor med mamma og pappa i et hus i Melkeveien. Så skjer det ting mellom mamma og pappa som Liv ikke helt får med seg eller skjønner betydningen av, men det får uansett store følger for Liv. Hun blir flyttet fra mamma og pappa og skal bo med Monika og Lars. Liv forstår det som at dette er midlertidig og lurer hele tiden på når det er hun skal få komme hjem igjen til mamma. På en måte er det fint å bo hos Monika og Lars, for her er det svømmebasseng og trampoline. Men når sommeren er over og Liv skal begynne i andre klasse synes Liv at hun har holdt ut lenge nok. Nå vil hun ikke være hos Monika og Lars mer, hun SKAL hjem til mamma og huset i Melkeveien!

Dette er en engasjerende roman om ei lita jente som må takle store endringer i livet. Perspektivet ligger hos Liv og vi forstår at hun sliter med å skjønne hva som skjer og med å kunne stole på voksne. Vi som leser har en voksens erfaring og kunnskap og kan til en viss grad gjette hva som ligger bak adskillelsen fra foreldrene, og vi er ganske sikre på at jenta egentlig har det bra hos Monika og Lars; de er til å stole på. Men jenta har jo ikke mulighet til å forstå noe særlig av hva som skjer, og lengselen etter mamma skjønner vi er nesten ikke til å holde ut.
Dette er hjerteskjærende sårt. Likevel har jeg håp, for Liv virker robust og sterk. Og boka har en åpen slutt; jeg tror det ender godt.

Dette er forfatterens debut, og den er gjennomarbeidet og meget god. Östgård er ung, født i 1997, så jeg må bare si jeg er imponert, og jeg skal helt klart følge med på hva hun kommer med videre i forfatterskapet.

«Det stoppar ikkje her» av Tone Myklebust

Gjeven ut av Cappelen Damm 2020

Eg er ofte forsiktig med å lesa vaskeseddelen på bøker, for rett som det er røper dei for mykje, tykkjer eg. Men denne gongen las eg bakpå boka og det var nett dette som vekte interessa. Her er det eg las:

«- Vil du ha kaffi, kjære?
- Nei, takk, eg vil ha kuk.
Eg vil faktisk det, men ikkje den eg til ein kvar tid har tilgang til. Då må det vera lov å skaffa seg ein ny. Kvifor kan me ikkje berre drita i å vera så redde for at noko skal tyta ut: feitt, ord, kjensler som ikkje passar? Det kan ikkje vera berekraftig.»

Her er 11 lettleste noveller, den som heiter Naboen har fått rullator og Spor 2 til Oslo likte eg veldig godt. Andre av novellene fenga ikkje så veldig, men eg tykkjer ofte det er slik med novellesamlingar; dersom dei sprikar mykje i innhald og karakterar, så er dei varierte, og det kan vera fint, men det skjer ofte då at ein likar nokre godt, og andre mindre.
Dersom du likar å lesa noveller, så kvifor ikkje prøve denne samlinga?

Dette er forfattaren si fyrste bok for vaksne.

fredag 13. november 2020

«Sykt barnslig» av Morten Solheim

Utgitt av Ena / Vigmostad og Bjørke 2020

Trine går i 6. klasse. Ifølge noen i klassen er det hun som av jentene har kommet lengst i utviklingen av pupper, men Trine er ikke klar for å bli ungdom enda. Hun liker å leke med vennene Stina og Noah. Men nå har Stina begynt å henge mye sammen med Amina, og der i gården dreier det seg om shopping, klær og sminke. Det er trist å miste Stina, men så lenge Trine kan leke med Noah er det i alle fall til å holde ut.
Men så begynner Stina å snakke om at Trines mamma har fått kjæreste, og da Trine begynner å se tegn til at Stina har rett, blir Trine skikkelig misfornøyd. Hun ønsker virkelig ikke noen ny pappa - hun har jo allerede én! Og kan det virkelig være tilfelle at det er Thomas på jobben mamma er blitt kjæreste med? Han er jo slem!?

Det er Trine selv som forteller, og fortellerstemmen er morsom og kvikk. Her er det både flaue og humoristiske episoder, og selv når Trine har det skikkelig vanskelig, beholder vi håpet om at det skal ordne seg til slutt. Ganske troverdig om vennskap, brytning mellom barndom/ungdom og forholdet mellom foreldre og barn.

Jeg likte boka, men en liten tanke til slutt: Det er mange bøker for barn i denne alderen som handler om jenter, så jeg lurer litt på hvorfor selv en mannlig forfatter velger ei jente som hovedperson. Gutter har vel også utfordringer i brytningstiden mellom barn og ungdom som det gikk an å lage en god historie av?

onsdag 11. november 2020

«Fra du så meg» av Eldrid Johansen

Utgitt av Cappelen Damm 2020 

Karen (17) blir nærmest tvangsendt til Klangly, ei kristen folkehøgskole. Å starte på videregående var visst litt for tøft, så nå trenger hun ei pause, mener mamma. Kanskje er det mest mamma som trenger den pausa, siden hun og pappa er separert? Uansett: Karen er veldig negativ til dette folkehøgskoleåret, men endrer syn totalt og straks idet hun treffer Fred, den av lærerne på skolen som skal være klasselærer for Karens klasse. Fred har tidligere gjort suksess som musiker med eget band, men nå er han altså lærer. Han er hyggelig og kjekk, og det ser ut til at han føler det samme for Karen fra første stund som hun gjør for ham: Ekte og sterk kjærlighet! At han er gift og har barn er ikke til hinder; Karen og han innleder snart et forhold, og har rett som det er en het stund i et av skolens klasserom eller øvingslokaler. Karen har fått streng beskjed om at forholdet deres er hemmelig til skoleåret er omme, men Karen klarer ikke å nøye seg med det hun får; hun vil ha mer. Og når hun ser Fred snakker litt for flørtende med andre jenter, blir hun sjalu. Og konfronterer hun Fred med noe av det som plager, så straffer han henne med å overse henne og holde seg unna. Noe som gjør forferdelig vondt...

Denne ungdomsboka tar opp et tema som jeg tror dessverre alltid vil være like aktuelt: Mennesker som misbruker sin posisjon til å få sex med naive og kjærlighetshungrende personer. Jeg skal ikke røpe noe om utfallet av historien, hvis du blir nysgjerrig på hvordan det ender, så må du lese selv.
Hvis du er nysgjerrig på hvordan det er å gå på folkehøgskole, så gir ikke denne boka noe særlig innblikk i det. Det er forståelig, siden Karen egentlig melder seg ut av det sosiale og bare lever for neste øyeblikk hun får være med Fred.

En enda grundigere korrekturrunde/språkvask til slutt hadde kanskje luket vekk de siste trykk- og slurvefeilene i teksten.

«Ti kniver i hjertet» av Nora Dåsnes

Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er dagboka til Tuva, 12 år. Sommerferien er slutt og hun skal begynne i 7. klasse. Tuva har to bestevenninner, Linnea og Bao. Men så er det noe rart med Linnea denne høsten, for hun virker mer opptatt av å stirre på mobilen sin enn å leke eller bygge hytte i skogen sammen med Tuva og Bao. Til slutt innrømmer Linnea at hun er forelska, og de ser også at hun er blitt mer opptatt av utseendet og har andre interesser og søker andre venner, så da føler Tuva og Bao seg sveket. Men Tuva og Bao har i alle fall hverandre! Eller har de egentlig det? For hva skjer når Tuva også begynner å kjenne det kile når hun møter en helt spesiell, kommer Bao til å forstå og godta det, eller må Tuva velge? Hvis hun vil være venn med Bao, må hun bare droppe forelskelsen da?

Dette er en veldig fin grafisk roman om vennskap, forelskelse, og hvor vanskelig det kan være i brytningen mellom barn og ungdom, og spesielt når man ikke utvikler seg i helt samme takt som vennene sine.

Mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Ikke akkurat Lykke» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Lykke er ikke blant de populære i klassen, til det er hun for tjukk. Men hun har mamma og mormor som støtter henne og elsker henne akkurat som hun er, og bestevenninna Liv, så klart. Lykke er slagferdig og vittig; lenge før noen i klassen får sagt noe om størrelsen hennes, manglende fysiske ferdigheter eller unnasluntring fra dusjing etter gymmen, har hun sagt det selv. Det synes Lykke er bedre enn å få høre det fra de andre, og så er det fint at hun får de andre i klassen til å le. Liv liker ikke at Lykke snakker slik om seg selv, og forsøker på sin egen måte å få Lykke til å få bedre selvtillit og høyere tanker om seg selv.
Lykke liker veldig, veldig godt rapperen Kong Hades. Så da hun får høre at nettopp han skal i Emmas fest for klassen, der Lykke og Liv ikke er bedt, må hun bare komme seg dit på en eller annen måte, selv om Emma er den i klassen hun vanligvis helst holder seg langt unna...

Jeg tror ikke det står noe sted hvor gamle Lykke og klassekameratene er, men det virker som de går siste året på barneskolen og er i brytningen mellom barn og ungdom, noe som mildt sagt er en spennende og utfordrende alder.
Jeg synes dette var en sjarmerende, handlingsmettet og morsom bok, men den kan også virke tankevekkende. Enten man er tjukk eller føler seg utenfor av andre grunner, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen i det Lykke opplever.

Det er Lykke selv som forteller, og hun har en rappkjefta og litt høyrøstet, eller skal vi si temperamentsfull stemme som bærer historien fint. Siden det er hun selv som forteller, er det forståelig at gruppepsykologien/årsakssammenhengene i klassemiljøet blir noe ensidig belyst.

Om klassemiljø, mobbing (i det virkelige liv og på nettet), vennskap og forelskelse. Kanskje mest for jentene, siden hovedpersonen er ei jente og slik omslaget ser ut, men jeg tror faktisk at gutter også kunne likt boka.
Boka er den første i en serie, og jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan forfatteren har tenkt å utvikle dette videre. Det kan nok være at jeg må lese neste bok i serien også. ;-)

lørdag 7. november 2020

«Missy og kjærligheten» av Beth Morrey

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Millicent - også kalt Missy - nærmer seg 80 år. Hun bor alene, har fått en knute på tråden med datteren, og sønnen har funnet det for godt å flytte til Australia av alle ting. Det er skrekkelig langt unna, og Missy savner virkelig å kunne treffe barnebarnet oftere. Økonomien er heller ikke så mye å juble over, så livet er rett og slett ganske stusslig. Det blir en del ensomme stunder der det ene glasset med vin blir til litt for mange. Men så en dag i parken begynner det å skje ting. Helt tilfeldig ramler det mennesker inn i livet hennes, først det ene og så det andre, og snart har hun en hund til låns som hun kan snakke med og går tur med, og den enslige moren Angela har bruk for Missy til barnevakt og lekekamerat for guttungen sin.
Livet smiler til Missy igjen, men det er fortsatt noe som plager. Hva var egentlig bakgrunnen for den vonde krangelen med datteren? Og er det mulig å skvære opp?

Det er Missy selv som forteller, i en ironisk og tørrvittig tone du fort blir sjarmert av. Jeg må innrømme at jeg trodde jeg visste hva denne historien skulle dreie seg om - feelgood om en gammel dame; søtt og hyggelig, men ikke så mye mer enn det, trodde jeg. Men så ble jeg overrasket, det jeg trodde var en opplagt og rett-frem-handling viste seg å romme noe jeg ikke hadde forutsett. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva overraskelsen består i; du må nok lese boka selv for å finne det ut!

En hyggelig roman, men også til ettertanke - om livet, vennskap og kjærlighet. Bra med romaner som har godt voksne mennesker som hovedperson også; det er ikke altfor mange av dem.

En liten innvending til slutt: Jeg savner en ekstra språkvask for å bedre flyten; jeg synes språket er litt tungt med mange unødvendige småord og "bakvendt" setningsbygning. Og enkelte steder tror jeg man har valgt ord som ikke er det mest presise eller passende.
Eksempel side 302: «Det føltes som om det ikke var mer å si, så jeg strøk ham tilbake og vi satt der, hånd i hånd...» Noen setninger lenger opp har vi fått vite at han stryker henne over hånda, og nå gjør hun altså gjengjeld. "Strøk tilbake" synes jeg ikke er spesielt god norsk, her virker det mer som et direkte oversatt uttrykk.
Side 293: «Vi ville at Otis skulle vite om døden...»
Jeg antar at ordet "death" ligger til grunn her, og ordet "dødsfall" ville passet bedre.
Og side 157: «... mens hun lå på hundesenga like ved og sov, med rykninger og snøft og kjeven en hårsbredd fra ekornene som pilte gjennom drømmene hennes.» Jeg lurer på om det kan ha stått "jaws" i originalteksten? Kjeft eller gap ville passet bedre slik jeg ser for meg scenen.

torsdag 5. november 2020

«Simon og homo sapiens-agendaen» av Becky Albertalli

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Kagge forlag 2016

Simon (16) er homofil, men har ikke kommet ut av skapet enda. Men nå blir han trua med å bli outa! Han har nemlig anonym e-post-utveksling med en annen gutt på skolen som også er homofil, og denne epostvekslinga har Martin kommet til å få nyss om, siden Simon ved én anledning glemmer å logge seg av på en PC som er til felles bruk. Martin sier han skal holde kjeft, barer Simon hjelper ham med å bli kjent med - og helst kjæreste med - Simons venninne Abby. Hvis Martin blir tilfreds med hjelpen han ønsker, så skal han ikke oute Simon. Spørsmålet er om Simon får til å koble Abby og Martin, og om Martin holder ord og dermed lar være å spre nyheten om at Simon er homofil. Og kan det bli noe mellom Simon og den anonyme gutten han etterhvert begynner å bli veldig interessert i?

Dette er en sjarmerende ungdomsbok der Simons fortellerstemme humoristisk og friskt river oss med. Her handler det om vennskap, forelskelse og diverse intriger. Selv om miljøet er tydelig amerikansk tror jeg norsk ungdom kan kjenne seg igjen i mye av det som foregår.

For gutter og jenter i alderen 12-13 år og oppover.

tirsdag 3. november 2020

«Longyearbyen» av Heidi Sævareid

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi er på Svalbard på 1950-tallet. Her bor Eivor med ektemannen Finn som er lege, og de to døtrene. Vinteren her nord er mørk og lang, og man kan etter hvert komme til å slite med psyken. Vissheten om at man må bli på Svalbard helt til våren kan få en til å kjenne seg innestengt. Man er prisgitt at man holder sammen med menneskene rundt seg og tåler å være isolert fra fastlandet hele perioden mellom november og mai.

Dette er en roman jeg brukte lang tid på å lese. Jeg liker bøker med handling lagt til polare miljø, så det var derfor jeg valgte boka.
Men jeg fikk ikke lesingen til å flyte; derfor gikk det så tregt. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men fortsatte likevel.
Absurd kanskje, men nå som jeg er ferdig med boka tenker jeg at min leseopplevelse kan passe veldig godt til Eivors opplevelse av å overvintre på Svalbard; et sted hun neppe hadde reist til om det ikke var for den noe mer eventyrlystne mannen hennes. Stemningen i boka er mørk og dyster, tiden går sakte og det skjer lite. Og hele tiden er det som det ligger i lufta at det kommer til å skje noe helt forferdelig. Kanskje var det akkurat slik det føltes for Eivor?