Vi er på Svalbard på 1950-tallet. Her bor Eivor med ektemannen Finn som er lege, og de to døtrene. Vinteren her nord er mørk og lang, og man kan etter hvert komme til å slite med psyken. Vissheten om at man må bli på Svalbard helt til våren kan få en til å kjenne seg innestengt. Man er prisgitt at man holder sammen med menneskene rundt seg og tåler å være isolert fra fastlandet hele perioden mellom november og mai.
Dette er en roman jeg brukte lang tid på å lese. Jeg liker bøker med handling lagt til polare miljø, så det var derfor jeg valgte boka.
Men jeg fikk ikke lesingen til å flyte; derfor gikk det så tregt. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men fortsatte likevel.
Absurd kanskje, men nå som jeg er ferdig med boka tenker jeg at min leseopplevelse kan passe veldig godt til Eivors opplevelse av å overvintre på Svalbard; et sted hun neppe hadde reist til om det ikke var for den noe mer eventyrlystne mannen hennes. Stemningen i boka er mørk og dyster, tiden går sakte og det skjer lite. Og hele tiden er det som det ligger i lufta at det kommer til å skje noe helt forferdelig. Kanskje var det akkurat slik det føltes for Eivor?
Dette er en bok for de mørkeste vintre, gøy at du likte den, jeg likte den veldig godt :)
SvarSlettTakk for kommentar, Tine. Ja, jeg endte vel opp med å like den; en leseopplevelse jeg kommer til å huske :-)
SlettDenne boka synes jeg var veldig spennende i forhold til hvordan det har blitt et normalisert samfunn der opp livet generelt på Svalbard. :)
SvarSlettTakk for kommentar! Boka ga et fint tidsbilde ja, og helt sikkert veldig annerledes fra hvordan det framstår å leve der nå.
Slett