lørdag 7. november 2020

«Missy og kjærligheten» av Beth Morrey

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Millicent - også kalt Missy - nærmer seg 80 år. Hun bor alene, har fått en knute på tråden med datteren, og sønnen har funnet det for godt å flytte til Australia av alle ting. Det er skrekkelig langt unna, og Missy savner virkelig å kunne treffe barnebarnet oftere. Økonomien er heller ikke så mye å juble over, så livet er rett og slett ganske stusslig. Det blir en del ensomme stunder der det ene glasset med vin blir til litt for mange. Men så en dag i parken begynner det å skje ting. Helt tilfeldig ramler det mennesker inn i livet hennes, først det ene og så det andre, og snart har hun en hund til låns som hun kan snakke med og går tur med, og den enslige moren Angela har bruk for Missy til barnevakt og lekekamerat for guttungen sin.
Livet smiler til Missy igjen, men det er fortsatt noe som plager. Hva var egentlig bakgrunnen for den vonde krangelen med datteren? Og er det mulig å skvære opp?

Det er Missy selv som forteller, i en ironisk og tørrvittig tone du fort blir sjarmert av. Jeg må innrømme at jeg trodde jeg visste hva denne historien skulle dreie seg om - feelgood om en gammel dame; søtt og hyggelig, men ikke så mye mer enn det, trodde jeg. Men så ble jeg overrasket, det jeg trodde var en opplagt og rett-frem-handling viste seg å romme noe jeg ikke hadde forutsett. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva overraskelsen består i; du må nok lese boka selv for å finne det ut!

En hyggelig roman, men også til ettertanke - om livet, vennskap og kjærlighet. Bra med romaner som har godt voksne mennesker som hovedperson også; det er ikke altfor mange av dem.

En liten innvending til slutt: Jeg savner en ekstra språkvask for å bedre flyten; jeg synes språket er litt tungt med mange unødvendige småord og "bakvendt" setningsbygning. Og enkelte steder tror jeg man har valgt ord som ikke er det mest presise eller passende.
Eksempel side 302: «Det føltes som om det ikke var mer å si, så jeg strøk ham tilbake og vi satt der, hånd i hånd...» Noen setninger lenger opp har vi fått vite at han stryker henne over hånda, og nå gjør hun altså gjengjeld. "Strøk tilbake" synes jeg ikke er spesielt god norsk, her virker det mer som et direkte oversatt uttrykk.
Side 293: «Vi ville at Otis skulle vite om døden...»
Jeg antar at ordet "death" ligger til grunn her, og ordet "dødsfall" ville passet bedre.
Og side 157: «... mens hun lå på hundesenga like ved og sov, med rykninger og snøft og kjeven en hårsbredd fra ekornene som pilte gjennom drømmene hennes.» Jeg lurer på om det kan ha stått "jaws" i originalteksten? Kjeft eller gap ville passet bedre slik jeg ser for meg scenen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar