søndag 22. september 2019

«Ingen tid å miste» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Romanen starter i 1998. Da er Edel 84 år, og datteren Tove er 57. Edels ektemann, Toves far, er nettopp død. De to har bestemt at de fra nå av skal ha onsdagene sammen, og vi som leser får være med "som fluer på veggen" noen utvalgte onsdager.

Renberg skriver i etterordet at romanen er inspirert av hans egen mor og mormor, av deres onsdagsmøter som startet etter at morfaren døde. Renberg skriver at dette arrangementet, som lenge bare var noe privat i deres familie, en dag sto tydelig for ham og "ba om å få bli litteratur". Han presiserer at de to kvinnene i romanen likevel IKKE er hans mor og mormors personligheter.

Romanens kapitler er rammet inn av et forteller-vi som styrer blikket, forklarer, undrer og stiller seg spørsmål, og litt formanende og insisterende oppfatter jeg også denne stemmen. Kapitlene avsluttes med variasjoner over dette temaet: "Vi ber om lite, bare litt konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her."
Denne formen for innramming var ikke noe jeg likte; spesielt i starten var det forvirrende, og jeg ønsker ikke forklaringer eller formaninger om hvordan romanen skal eller kan leses og forstås. Jeg synes rett og slett stemmen forstyrrer meg i lesingen.

Språket oppleves noe pratsomt med gjentakelser og understrekninger. Jeg forstår at det er mormors stemme som trenger gjennom, og hun var helt tydelig et fargerikt og interessant menneske. Likevel blir dette til tider tungt og flyten blir ikke helt på topp.

Det jeg synes er bra med romanen, er at den fokuserer på - riktignok med bare noen biter som ikke fullt ut viser det hele bildet - de siste årene av et menneskes liv; det er ikke så mange romaner som gjør det. Jeg tenker vi godt kan forsøke å sette oss inn i hvordan det kjennes når alderen begynner å kreve sitt, som det heter.

2 kommentarer:

  1. Det du sier om den kronglete fremstillingen av historien, er akkurat sånt jeg finner særdeles unødvendig. Har "sluppet" Renberg for noen bøker siden, og kjenner nå at det er helt greit å forbigå denne i stillhet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine og takk for kommentar :-)
      Jeg har likt en del av bøkene Renberg har skrevet, blant annet Teksas-trilogien. Jeg ser også at anmeldere både liker og misliker årets roman. Snakket også med en kollega i dag, som faktisk likte dette grepet med rammen rundt fortellingen, så jeg vil ikke kategorisk fraråde folk å gå løs på romanen - det KAN jo hende at andre lar seg begeistre. Men for meg var ikke dette en topp opplevelse, nei.

      Slett