fredag 4. oktober 2019

«Under polarstjernen» av Stef Penney

Oversatt av Guro Dimmen
Utgitt av Bazar forlag 2019

I 1883 er Flora 12 år, og dette året passerer hun polarsirkelen for første gang. Her er hun med faren, som er kaptein på ei skute som driver med hvalfangst ved Grønland. Etter dette er hun solgt; hun har rett og slett utviklet en livslang kjærlighet for Arktis. Hun får bli med faren flere ganger, men da hun begynner å bli mer kvinne enn jente, må hun bli igjen hjemme når faren reiser; det er bare mannfolk i besetningen ombord, og få muligheter til privatliv, så han ser ingen annen utvei.
Men Flora klarer etter hvert å finne en løsning. Hun utdanner seg til meteorolog, gifter seg, og gjennom dette giftemålet får hun mulighet til å finansiere og lede en egen britisk vitenskapelig ekspedisjon. Og det er på Grønland i 1892 hun første gang møter Jakob, som er med på en konkurrerende amerikansk ekspedisjon. De har begge følelsen av å møte noe forutbestemt i hverandre, og neste gang de møtes, slår kjærligheten ut i full blomst...

Romanen har en rammefortelling; da er vi i 1948. Flora med flere skal være med på en flyreise til Nordpolen, og en journalist begynner å spørre henne - Snødronningen - ut om hva som egentlig skjedde mellom henne og Jakob den gangen. Det viser seg at journalisten er i slekt med Jakob, og sitter med noe kunnskap som han ønsker at hun skal supplere.
Romanen veksler således mellom 1948, og årene 1883-1927, og vi blir godt kjent med både Jakob og Flora hver på sin kant (Amerika og England), før de møtes til felles opplevelser.

Romanen er omfangsrik (ca 600 s) og bredt anlagt, med stort persongalleri. Rett og slett mye å bite over og holde styr på, både for den som skrev og den som etterpå leser.
Jeg valgte å lese romanen fordi jeg er interessert i polarlitteratur, og jeg sier ikke nei takk til litt romantikk, heller. Tidvis ble jeg ganske engasjert, både i kjærlighetshistorien, miljøskildringene, tidsbildet og i de "polare handlingene", men som helhet synes jeg boka biter over for mye; jeg mister oversikten og de ulike delene spriker hit og dit.
Heller ikke synes jeg de to hovedingrediensene kjærlighet/polarekspedisjoner passer helt godt sammen. Kjærlighetsscenene er dampende erotiske; det var litt overraskende i en historisk roman, selv om jeg selvfølgelig går med på at datidens elskende kunne være akkurat like oppfinnsomme som dagens.
Selv om jeg ble engasjert, var det også partier i romanen jeg skummet gjennom, da jeg syntes det ble for detaljert på en kjedelig måte. Skildringene av ekspedisjonene og farene i nord, kunne jeg derimot tenkt meg mer inngående skildret, slik at det ikke blir bare kulisser og staffasje, men et troverdig miljø for handlingene som finner sted.

Språklig synes jeg det for det meste glir godt, men jeg stusser av og til over tunge måter å si ting på, eller merkelige uttrykk, som jeg mistenker er for direkte oversatt fra engelsk. Som eksempel når det på s 99 nevnes "pliktoppfyllenhet" - på norsk ville det fungert bedre med "pliktfølelse".
S. 372 dukker det opp en "strimmel fastland", der jeg kunne foreslått å bruke strime eller stripe. Og s 519 har vi en "skyinnskrenket dag".
Men det er altså en veldig stor og ordrik tekst, så jeg har forståelse for at man ikke har greid å finne absolutt alle svakheter i språkvasken/korrekturen.

Alt i alt hygget jeg meg med denne boka, og kan anbefale den til de som liker historiske romaner, og de som kan like miksen av polartema og kjærlighet. (Er du kun interessert i kjærlighetshistorier, vil mye her kjede deg. Og er du interessert i polarlitteratur, og bare det, vil kanskje kjærlighetshistorien bli for klissete for deg.)

Så vidt jeg kan skjønne, bygger ikke romanen på noen virkelige personer eller hendelser, men det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, kanskje særlig om inuittenes levevis, språk og kultur.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar