«Ektepakten» av Simona Ahrnstedt

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Cappelen Damm 2022

Stockholm, 1880. Her møter vi den foredreløse unge kvinnen Beatrice Löwenström som bor hos tanta og onkelen sin. Fetter Edvard, og spesielt kusine Sofia er som søsken for henne, men onkel Wilhelm er streng og tukter henne om hun ikke oppfører seg som han synes hun skal. Kvinner som leser, forstår seg på kunst og kan svare for seg i en diskusjon, er ikke noe han liker. Kvinner skal holde munn, være vakre og lydige. Punktum.
På et besøk i operaen treffer hun Seth Hammerstaal og de blir trukket mot hverandre som to magneter. De blir etter hvert bedre kjent gjennom flere møter der de klarer å få stjålet seg til litt tid i tosomhet. Seth bestemmer seg for at ungkarsdagene er over; han vil gifte seg med Beatrice. Men onkel Wilhelm har lagt planer for framtiden som aldeles ikke omfatter giftemål basert på kjærlighet, og han skyr ingen midler for å få det slik han vil.

Selv om historiens reisverk i bunn og grunn er enkelt og nokså forutsigbart, så blir dette spennende og engasjerende lesning, om du liker kjærlighet/feelgood-sjangeren. Ahrnstedt har et variert og fargerikt språk som Rusten tar godt vare på i oversettingen.
Boka starter med et sitat fra åpningen av Jane Austens Stolthet og fordom, noe som nok ikke er tilfeldig. Jeg tror Ahrnstedt har latt seg inspirere av nettopp denne romanen av Austen, for paret Beatrice og Seth minner meg sterkt om Elizabeth Bennet og Mark Darcy.
Her er en del vågede scener; delvis synes jeg det blir litt dumt og overkrydret med den ville og hemningsløse sexen, men det er sikkert lesere som omfavner også disse delene av boka.

«Hex» av Sigbjørn Mostue

Cappelen Damm 2023

Diana går siste året på videregående. Hun er skoleflink, hun jobber seriøst og oppnår gode karakterer, men typisk nok er hun ikke spesielt populær og har vel egentlig ingen venner. Og kjæreste kan hun bare se langt etter.
Men så begynner det en ny gutt på skolen, Simon. Han er både skoleflink og veldig kjekk, og utrolig nok kommer de to i snakk.
Hun lar seg overtale av Simon til å bli med på en russefest, men den kvelden hender det noe fælt som får store konsekvenser for Diana.

Og hva er det egentlig som skjer med henne? Blir hun faktisk besatt av djevelske krefter? I speilet ser hun ei heks, gammel og stygg. Heksa lover henne at hun har superkrefter, så gjennom samarbeid med heksa kan hun få tatt en grusom hevn over Simon om hun vil.

Fortellingen kan tolkes bokstavelig, som at Diana faktisk er besatt av onde krefter. Men meningen er nok at den skal tolkes billedlig, som at det Diana opplever skaper psykiske problem hos henne, og gir merkelige utslag på følelsene og oppførselen hennes. Jeg har jo hørt folk beskrive psykiske lidelser som at de hører en eller flere stemmer. Ubehagelige, onde stemmer som trykker dem ned eller får dem til å handle uklokt.
Ideen som ligger til grunn er i og for seg god, men jeg synes gjennomføringen er altfor halvveis og rotete, og fortalt i et klisjepreget, slapt språk.

Vi kan jo håpe at de boka er ment for - ungdommene - får noe ut av den.

«Et bedre menneske» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
HarperCollins 2023

Kicki (49) snakker med mora i telefon hver uke. Hun er ikke så begeistret for moras nye ektemann, og besøker dem bare sjelden. Men hun har ikke så dårlig samvittighet for det - hun lever sitt liv slik det behager henne, ingen ektemann eller barn, selv om hun har skjønt at mora har ventet på at hun skulle finne sin sjelevenn og skaffe etterkommere. Det er Kicki som bestemmer hvordan Kicki skal leve.
Mora kommer til å si at hun synes Kicki er egoistisk og bare tenker på seg selv. Dette sier hun i det som viser seg å bli den siste telefonsamtalen de hadde, for mora dør brått kort tid etterpå.
Dette får Kicki til virkelig å gå i seg selv og tenke etter: Er hun kanskje ganske egoistisk? Et dårlig menneske, rett og slett?
Hun bestemmer seg for å gjøre noe med det. Til 50-årsdagen ønsker hun i gave fra gjestene en flaske med god vin og et tips til hva hun kan gjøre for å bli et bedre menneske. Vin og tips kommer i hopetall, her er det bare å velge og vrake.
Noe Kicki har funnet ut selv, er at hun skal slutte å flørte og være lett på tråden med mannfolkene. Så da flotte Nicke leier rom hos henne, har hun overhodet ikke tenkt å legge seg etter ham. Nei, bare glem det!

Underveis var jeg ganske sikker på hvordan dette skulle ende, men jeg tok feil, gitt. Et snedig grep av forfatteren som overrasket i alle fall denne leseren. Kicki forteller selv og det er med humor og i et lett språk som flyter godt. Så dette ble en på alle måter fin leseopplevelse.
Jeg liker også veldig godt at Kicki koser seg med mat og forsyner seg rikelig - ikke noe slanking og sulting her i gården. Eksempel side 302: «Jeg satt med en stabel brødskiver og en balje kaffe da telefonen ringte.»

Kicki tilhører samme vennekrets som Susanne og Malin i henholdsvis Oppussingsprosjektet (2022) og Den store kjærligheten (2021), så bøkene hører på en måte sammen. Men de kan fint lese hver for seg.

«Trollmoll» av Åshild Moldskred

Samlaget 2023

Birk og mora flytter til den forblåste øya Føyk for å bu i lag med morfar. 
Dei har ikkje vore lenge på den nye staden, før Birk byrjar oppleve mystiske ting. På soverommet sitt kan han av og til kjenne lukta av råttent kjøt, og Tiger (katta) fresar og stikk av, som om ho fekk ferten av noko både skremmande og motbydeleg.
Nabojenta Ada er interessert i historie, og kan fortelja Birk ei gamal soge om eit spøkelse som tek livet av born. No kan det verka som spøkelset har sett seg ut Birk. Så, er Birk verkeleg i fare? Og er det eventuelt noko som kan gjerast for å hindre at spøkelset får gjort som det har planlagt?

Eg kan godt like historier om overnaturlege ting, men denne soga var litt i overkant innfløkt. Eg fekk ikkje heilt til å tru på det. Men det kan hende at ungane i rett alder er flinkare til å leva seg inn i det, og underhaldande var det jo.
For gutar og jenter frå ca 9 år.

«De som venter» av Ingrid Melfald Hafredal

Oktober forlag 2023

Kjersti forsvant en dag fra hjemmet hun delte med ektemannen Bjørn og dattera Silje. Sju år har gått, men fremdeles er det ingen som vet hvor hun ble av; det er ikke funnet noen spor som kan løse gåten.

Romanen består av tre deler. Første del er det Bjørn som har ordet, og delens hans slutter akkurat idet han får en oppringning fra politiet. I andre del er det Silje som forteller. Hun har flyttet hjemmefra for å studere. Andre del slutter idet Silje blir oppringt av faren. I tredje og siste del er det Kjersti som forteller, og vi er tilbake til tiden rett før hun forsvant. Hennes fortelling slutter akkurat idet hun forsvinner.

Etter å ha lest romanen er det fortsatt en gåte hva som skjedde med Kjersti, men jeg har fått ta del i tanker og følelser pårørende kan ha når noen blir borte på den måten. Det er interessant, samtidig som det er spennende som en kriminalroman å skulle forsøke å finne svar på gåten.

Litt pirk til slutt: 
Side 9 står det: "Å hele tiden bevege seg i ytterkantene."
Infinitivsmerket å skal som hovedregel stå inntil verbet. Her ville jeg ha skrevet "Hele tiden å bevege seg i ytterkantene".

Side 56: "... til vi står der nakne ovenfor hverandre..."
Riktig skal være overfor. I starten av samme avsnitt står det riktig.

Side 138: "Latteren din: som jeg savner den."
Her vil jeg slå et slag for semikolon. Semikolon er som en mellomting mellom punktum og komma. Komma hadde også vært mulig å bruke her.
Kolon brukes når vi skal ramse opp noe, eller om vi skal sitere noe, så jeg synes ikke den passer i en setning som denne.

Side 313 kommer Kjersti over et skadd ekorn. Det ligger og sparker med beina i løse luften. Kjersti bestemmer seg "for å snu det rundt på ryggen..."
Hvis ekornet ligger og sparker med beina i løse luften, så ligger det allerede på ryggen. Hvis Kjersti vil snu det slik at det får beina innunder seg, må hun snu det over på magen.

«Høgfjellsmeldinga» av Guri Sørumgård Botheim

Oktober forlag 2023

Ragna bur i Trondheim med kjærasten Lars, men bestemmer seg for å flytte til Hjerkinn då ho får jobben som kommunikasjonsansvarleg i Norsk villreinsenter. Kanskje Lars på sikt kan tenkje seg å flytte etter?
Ragna får snart ansvar for ei stor oppgåve, nemlig skriving av ein NOU om villreinen og fjellet si etiske stemme. Kollegaene er sikre på at dette blir nok ein rapport for skrivebordskuffa, men Ragna vil lage eit dokument med politisk sprengkraft. Ho held og innlegg på eit seminar der ho får flagga nokre av ideane sine, og merkar snart at ikkje alle ser med blide auge på korkje haldningane hennar eller målet ho set seg for NOU-en. 
Tilveret på Dovrefjell får og minne om hendingar frå fortida opp i lyset, så her får Ragna litt av kvart å baske med.

Dette er ein godt skriven roman om natur, politikk, kjærleik og konspirasjonar. Her er både god driv, spenning og humor. Ja, dette var ei skikkeleg slukebok!

«Sommeren før dagen i mars» av Marit Reiersgård

Cappelen Damm 2023 

12. mars befinner Sara seg hos elskeren Andreas, mens hun til ektemannen Jørgen har sagt at hun er på jobb på hotellet hvor hun av og til tar vakter. Andreas har nylig vært hos moren sin som er syk, kanskje er det korona. Tenk om Sara blir nødt til å være i karantene i fjorten dager hos Andreas? Da kommer Jørgen til å måtte få vite at hun har vært utro, og det vil bli et oppgjør - kan hun berge forholdet, vil hun egentlig det? Eller skal de gå hver til sitt? Andreas er tydelig på at han synes hun skal skilles, men hun kjenner at det er ting som holder igjen, for eksempel hensynet til barna.

Hun tenker mye tilbake på sommeren året før, da hun, Jørgen og ungene var to uker i Sverige. Det var ferien som skulle reparere forholdet mellom dem, men som bare gjorde ting vanskeligere. 

Det er Sara selv som forteller, noe som passer fint, siden hun er forfatter. Vi får noen innblikk i ideene hun skribler ned i skriveboka, og vi skjønner hvor vanskelig det kan være å få til noe som er sammenhengende og bra, ikke bare løse og - egentlig - intetsigende fragmenter.
Fortellingen hopper mellom mars 2020 og de to ferieukene sommeren før. Det er alvorlig og dystert tema i bunnen, men fortalt med humor og følsomhet, det er lettlest og fengende.
Anbefales!

Sitat fra side 110 om forfatterier: «De tingene jeg drømte om å gjøre, tok lang tid. Og det samfunnet vi levde i, aksepterte ikke sånt. Det skulle produseres. Det skulle skapes. Det skulle være effektivitet. Du måtte ha noe konkret å vise fram, hele t i d a. Min største fiende var navngitt og virkelig, men usynlig og like fullt påtrengende til stede. Det var ikke tid til å la et lite bokfrø ligge i jorda til det var spireklart. Det skulle spas opp, tynes inn i lyset, vannes og drives fram i vanvittig tempo. Ikke rart jeg aldri klarte å få det til å bli noe mer enn tynne ukebladsnovellestrå og fra-virkeligheten-historier.»

«Ren» av Alia Trabucco Zerán

Oversatt av Ingrid M. Hafredal
Bonnier norsk forlag 2023

Estela er hushjelp og barnepike hos en velsituert liten familie. Både herren og fruen har viktige jobber, så Estela tar hånd om det meste i hjemmet, rengjøring, matlaging, barnestell og barneoppdragelse.
Vi får tidlig vite at datteren i huset, barnet Estela har stelt og passet, har dødd, og her forteller Estela - som en slags forsvarstale - om alt som skjedde i forkant av tragedien.

Ubehagelig lesning om klasseskille, som viser at velsituerte nok kan være overlegne i noe, men totalt underlegne i andre henseende. 

«Alt han sa» av Lise Marie Johansson

Liv forlag 2023

Den kvinnelige hovedpersonen er på ferie i Tyrkia, en ferie og et avbrekk som skal gjøre godt etter at hun ble skilt fra Bjørn.
Helt i innledningen av ferieuka blir hun gjort kur til av en kjekk nederlender, Leon. Han har tydeligvis god råd, slik han varter opp og spanderer. Han er en god samtalepartner, kjemien mellom dem er super, så ja - hun faller pladask. Dette er virkelig et forhold hun vil satse på til tross for en litt stor aldersforskjell, så hun ordner etter hvert med permisjon fra jobben som lærer og flytter ned til Leon i Nederland. Der får hun sakte, men sikkert et litt annet inntrykk av ham enn hun fikk på ferieturen og da de var sammen en helg i Amsterdam før hun flyttet...

Romanen engasjerte denne leseren. Forfatteren klarer å overbevise om at det faktisk går an at ellers oppegående personer blir manipulert og lurt trill rundt til å ta avgjørelser som siden skal vise seg å være ukloke og få store negative konsekvenser.

Kanskje kunne historien være findyrket i retningen underholdningsroman, da jeg tenker den faller litt mellom to stoler; i deler av boka følte at jeg leste en feelgood-roman, i andre deler forsto jeg at forfatteren ønsket et dypere alvor fra meg som leser. Jeg antar det har med språket å gjøre. Det flyter for så vidt godt og er lettlest, men det kunne vært strammet inn med hensyn til unødvendige småord, digresjoner og tanker.

«League» av Nina Borge

Gyldendal 2023

Her kommer tredje bok fra Nina Borge, med handling knyttet til en gjeng unge gamere. I første bok handlet det mest om Adrian, Emil i bok nummer to, og nå er det Jos (Josefine) sin tur. Hun gjorde det slutt med Adrian da han fikk proff-kontrakt og ikke hun. Hun ble rett og slett veldig sjalu, for hun mener selv at hun er bedre enn ham i gaming, og sliter generelt med at kvinnelige gamere ikke blir tatt alvor, ikke får slippe til, blir utsatt for seksuell trakassering og så videre og så videre i et trøttende kjør. Hun håper det skal være annerledes å gå på e-sport-linja på videregående. Men nei. Det er akkurat like ille der, og hun er den eneste jenta - noe som også skuffer henne litt.
Går det an å vinne respekt ved bare å vise at hun er god i gaming, at kjønn ikke betyr noe for hvor god du kan bli? Men da må hun jo få slippe til med det hun virkelig kan, ikke bare bli plassert i en rolle i spillet som hun ikke har trent på og ikke har talent for!

Dette er lettlest og spennende. Konkurransene og gamingen er beskrevet slik at du lever deg inn i det som foregår, og det skjer mye mellom personene i det virkelige liv, som virkelig engasjerer.
Jeg hadde gjerne lest flere av disse gaming-bøkene til Nina Borge, men leser på nettet at dette er siste bok i en trilogi.

«Allmenningen» av Helene Guåker

Aschehoug 2023

Lodve mister jobben som vaktmester i kommunen. Heldigvis får han med det samme tilbud om jobb som bomvokter på Midtvangen fjellovergang. Dessverre gjør kjæresten Sissel det slutt på samme tid, så den nye tilværelsen må han finne ut av på egen hånd. Sakte, men sikkert finner han seg til rette, og etter hvert synes han at han har det veldig bra med livet, selv om savnet av Sissel sitter i, og det gjør vondt hver gang hun og Per, mannen hun gikk til etter Lodve, passerer bommen når de skal opp på hytta.

En dag blir det likevel slutt på idyllen. Stadig mer av skogen er hogd, sagbruket har nedbemannet år for år. Og en dag får Lodve beskjed fra Per-en til Sissel at han er overflødig, da bommen skal automatiseres.
Lodve får også vite at det skal bygges luksushotell der på fjellet. Hvordan blir det da med naturen og alt det Lodve har lært seg å respektere og være glad i? Og hva i all verden skal han drive med, og hvor skal han gjøre av seg?
 
Jeg har lest flere av Guåkers bøker, og hun er en forfatter jeg liker å følge med på. I bøkene sine kan hun noen ganger ha mannlig perspektiv, som i denne, eller skrive om tema jeg antar menn kan kjenne seg hjemme i.
Språket er dialektpreget, men det er lettlest og flyter godt.

«Før kaffen blir kald» av Toshikazu Kawaguchi

Oversatt av Magne Tørring
Cappelen Damm 2023

I en liten bakgate i Tokyo ligger en kafe hvor man ifølge en myte ikke bare får servert deilig nytraktet kaffe; man kan også reise i tid. Det er dessverre noen litt intrikate regler for hvordan en slik tidsreise eventuelt skal la seg gjøre, kanskje derfor kafeen ikke til enhver tid er oversvømt av gjester som ønsker seg en aldri så liten tidsreise.

Dette var en stillfaren, underfundig og rørende roman hvor vi får smake på skjebnen til noen av kafeens gjester og ansatte.