søndag 26. september 2021

«Assalamu alaikum» av Tore Renberg

Oktober forlag 2021

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra Vi ses i morgen (2013), Angrep fra alle kanter (2014) og Skada gods (2017). Det er ikke så veldig mye å si om disse bøkene, annet enn at det er mektig godt lesestoff. Det er mye humor, men det er også plenty med alvor. Som når vi i slutten av årets roman får vite ting fra Jan Inges oppvekst; nå kan vi forstå hvorfor han har blitt så skada som han er.

Det er en stund siden 2017, og jeg slet litt med å huske alle personene i dette forholdsvis rike persongalleriet. Da var det kjekt å finne en oversikt over alle som er med, plassert i slutten av boka.

søndag 19. september 2021

«Sommer med Jo» av Kristine Rui Slettebakken

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Frida fra Jo har skjedd (2020). Det er sommer mellom sjette og sjuende klasse, og Frida skal være med Jo, bestemora og faren hans på sommerferie. Faren til Jo har sittet i fengsel, og Frida har bestemt seg for at hun ikke skal skape dårlig stemning ved å stille nærgående spørsmål eller prate om ting som har med disse fengselstingene å gjøre. Men så er det ikke så enkelt, heller, for hun er jo litt nysgjerrig på hva faren til Jo har gjort. Og så blir det dessverre litt dårlig stemning uansett, da Frida og Lars (en jevnaldrende gutt i ei nabohytte) kommer over en boks med noen greier, og Lars overbeviser Frida om at dette er noe de for enhver pris må holde hemmelig for Jo. Det blir litt som å juge, eller holde Jo utenfor, og det har jo Frida ikke så veldig lyst til, egentlig. Men siden Lars mener det vil spare Jo for å klikke fullstendig, så må hun holde munn...

Det er Frida som forteller, og hun har beholdt friskus-stemmen fra første bok. Jeg likte nok første bok bedre; jeg ble ikke like engasjert av det som skjer her i årets bok. Men også denne kan anbefales til lesere i alderen 9 år og oppover.

«Gamle menn i syningom» av Arnfinn Kolerud

Samlaget 2021

Me møter att Enella Frø og Bendik Uføre frå Når ein først skal skyte nokon (2010) og Kom ikkje inn i mitt hus (2012). Dei held stand i Vassbygda - den siste vesle landsbyen i landet Norike som framleis nyttar nynorsk. Dei kjempar framleis hardt for at nynorsken skal overleve. Ikkje berre overleve, men vinne fram! Stadig nye idear vert klekte ut - kva med å få i stand eit dataspel om og med nynorsk!?
Stor er gleda då dei får vite at Kongen har gått over til å prate nynorsk. No må det då gå rette vegen, eller!?

Denne romanen er minst like humoristisk og full av innfall som dei to fyrste. Eg har venta lenge på denne tredje boka, men det heiter jo at den som ventar på noko godt, ventar ikkje forgjeves.
Dette er oppfinnsomt, artig og fargerikt; ei bok til å bli i godt humør av.

«Vinden og kattane» av Rønnaug Kleiva

Samlaget 2021

Johanna (15) bur med mor og veslesyster. Idet romanen tek til, er dei på tur til ei gresk øy. Mor har berre teke jentene ut av skulen utan å spørje nokon, for det er for dyrt å reise på ferie i skuleferien. Medan dei er på ferie, tek mora andre uheldige val; det blir mykje drikking og ungane går på sjølvstyr. Johanna er heldigvis fornuftig og tek hand om seg og systera. Ja, av og til ordnar ho opp med mora og, til dømes då ho hentar mora attende frå ein fest som trekk ut i lengste laget.
Seinare i boka får me sjå korleis den vesle familien fungerar heime, og det er heller ikkje veldig bra. Johanna må vera den vaksne og ansvarlege, medan mora har meir enn nok med seg sjølv, blandar piller og alkohol og er veldig ofte fråkopla alt.

Dette er sterk og engasjerande lesnad. Det er forståeleg at mora slit, men det er like fullt omsorgssvikt. Men når hjelpa endeleg kjem i form av barnevern og fosterheim, slår det diverre ikkje berre heldig ut.

lørdag 18. september 2021

«Gjestelisten» av Lucy Foley

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Strawberry publishing 2021

Will og Jules skal gifte seg. De er så vakre sammen og framstår som det perfekte paret; han stjerne i et realityprogram, hun redaktør for et populært magasin. Bryllupet skal stå på en øy utenfor kysten av Irland; det kommer til å bli spektakulært! Men alt er ikke like idyllisk som det kan framstå; blant gjestene finnes det personer med farlig mye oppdemmet hat og hevntrang...

Historien veksler mellom nåtid - som er dagen bryllupet går av stabelen - og nær og fjern fortid. Bit for bit pusles det sammen. Dette var en spennende og underholdende leseopplevelse.



«Snitch» av Arne Svingen

Gyldendal 2021

Thomas blir ranet av en gjeng gutter på egen alder. De truer ham til å gi fra seg mobilen og jakka, og det mest dyrebare av alt - ei klokke han fikk av bestefar. Han skjønner at han ikke kan snitche (tyste/sladre), men klokka skal han ha tilbake på en eller annen måte, samme hvor farlig det kan bli...

Det er Thomas selv som forteller; nøktern, uredd og litt humoristisk. Boka er lettlest, med bra driv. Ungdommer kan sikkert kjenne seg igjen i mye av det som skjer, kanskje særlig gutter.
For gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.


torsdag 16. september 2021

«Områder av særlig betydning» av Heidi Mittun-Kjos

Tiden 2021

Ada, tobarnsmor og gift med Sigurd, har meldt seg på Nordmarka ultra, et løp på 10 mil gjennom Nordmarka. For å kunne gjennomføre et såpass langt løp, må det trenes. Stadig å stikke ut på treningstur er en form for egotripp. I starten var det vel faktisk Sigurd som oppmuntret henne til å begynne med løping, men etter hvert som treningen tiltar, merkes det at dette, blant flere ting, er noe som sliter på forholdet.

Jeg valgte å lese boka fordi den har en hovedperson som løper; som jeg har nevnt på bloggen min tidligere er det ikke så mange romaner som handler om løping, eller andre idretter for den saken skyld. Jeg har selv vært ivrig mosjonist og er fortsatt interessert i temaet.

Boka føltes litt tung å lese. Det er Ada selv som forteller, og kanskje er hun en litt vel grublende person - det er ikke alltid jeg følger tankegangen hennes like godt. Fortellerstemmen er delvis selvmedlidende, selvrettferdig, egentlig ganske usympatisk. Så slik sett er romanen noe utfordrende - i alle fall for denne leseren.

Men etter å ha avsluttet, sitter jeg igjen med en del spørsmål og tanker, og det er jo slikt jeg liker med bøker, at de setter tankene i sving.
Spørsmål jeg stilte meg:
Hvis Ada hadde vært en mann, hvordan hadde vi da opplevd historien?
Er det løpingen, og den avstanden hun oppnår ved stadig å stikke ut, som har fått Ada til å skjønne at hun ikke er fornøyd med jobben sin eller forholdet til mannen, eller er det misnøyen som har gjort at hun stadig vil ut i den frie naturen for å løpe?

Romanen er forfatterens debut.

«Hjerteknuseren» av Anne B. Ragde

Strawberry publishing 2021

Jonetta har ferie og er på hytta. Der håper hun på bærturer (det ligger fine multemyrer i området), forfriskende bad i tjernet, stille stunder med kryssord og kaffekopp, behagelig kroppsvask i hyttedusjen som har soloppvarmet vann. Dessverre er sønnen Ragnar med på lasset. Han er 25 år, men er arbeidsledig og bor fortsatt hjemme. Mat og stell tar han som en selvfølge, så Jonetta får stå på med husarbeid, selv om det er ferie. Og bare at han er der, med ubehagelig kroppslukt og misnøye osende, rent forpester tilværelsen hennes. 
Ferien ble ikke som hun tenkte seg, snarere tar den vendinger hun aldri hadde kunnet forestille seg.

Voksne barn som blir boende hjemme litt for lenge - dette er en problemstilling som mange nok kan kjenne seg igjen i. Jeg skal ikke røpe noe mer av handlingen, du må lese selv.

En hang til gjentakelser, særlig i starten av boka, gjorde at lesingen ikke fløt helt godt. Det er også ganske mange detaljerte beskrivelser relatert til rengjøring, handling og matlaging, noe jeg tror kan trøtte enkelte lesere. Men etter hvert skjøt historien fart, og med disse hovedpersonene føler man på frykten for at litt av hvert kan komme til å skje! Slik sett var dette faktisk en spennende og litt morsom leseopplevelse.
Jeg synes ikke dette er av det beste Ragde har levert, men absolutt lesverdig. 

torsdag 9. september 2021

«Byens spor : Jesper og Trude» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

lørdag 4. september 2021

«Rovdyr» av Erling Gangsøy Greftegreff

Liv forlag 2021

I forbindelse med et gravearbeid i Svarthølen ved Viul utenfor Hønefoss, blir det funnet levninger etter et menneske. Det viser seg å være restene av en direktør som forsvant sporløst femti år tidligere, og spor tyder på at han ble drept. Saken er såpass gammel at politiet ikke legger altfor store ressurser i den, og da det er vanskelig å finne ut noe særlig etter så mange år, blir saken etter en stund lagt til side.
Men så blir en eldre, enslig kvinne funnet drept i hjemmet sitt på Høyby. Politiet har ikke mange spor å gå etter, men ett av sporene gir drapet forbindelse til en internasjonal storsak, nærmere bestemt jakten på en seriemorder, med egenskaper som tyder på at han nesten er mer rovdyr enn menneske.

Rovdyr er forfatterens tredje kriminalroman. Alle hans romaner har handling lagt til Ringerike, og politimannen Wilhelm Gran spiller en av hovedrollene.

Greftegreff skriver godt. Med litt ekstra innsats fra forlaget på språkvask og korrektur kunne det blitt enda bedre. Det jeg ønsker meg er noe mer variasjon i språket, og færre detaljer og utbroderinger i noen partier ville gitt bedre flyt.
Et eksempel på det omstendelige/detaljerte side 28: «Da de kom inn så Mia at det var fyrt opp i en peis i det ene hjørnet. I en dyp lenestol foran peisen satt det et menneske pakket inn i et pledd. Bena lå plassert på en fotskammel mellom stolen og peisvarmen. Det var trykkende varmt i det lille rommet. Bak stolen stod et infusjonsstativ, og i stativet hang en halvtom pose med væske. Fra posen gikk det en slange ned til og antageligvis inn i mennesket under pleddet.»
I stedet for å fortelle hva Mia observerte, kunne forfatteren bare beskrevet, og med færre setninger.
Eksempel: Det lille rommet hadde en peis i det ene hjørnet, ilden der gjorde det trykkende varmt. Foran peisen i en stol satt et menneske pakket inn i pledd, med bena på en fotskammel. Skikkelsen under pleddet fikk væske fra et infusjonsstativ bak stolen; posen i stativet var halvtom.

Unødvendige småord kan man også luke vekk, det kan gi enda bedre flyt. Eksempel side 57: «Kledd i en bunad» "Kledd i bunad" kan man også si.

Eksempel på at man kunne søkt større variasjon i språket, side 235: «.... stemplet med et par stempler.» Hva med bare stemplet et par ganger, eller påført et par stempler?
Side 28: «Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med dette lille smilet om munnen, fortsatte hun innover i huset.» Kan hende er det et poeng for forfatteren å bruke ordet fortsatt tre ganger, men jeg ville variert og brukt et annet ord til slutt i setningen, for eksempel: "Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med det lille smilet om munnen, viste hun vei inn i huset."

Når det gjelder skriftstørrelsen som Liv forlag ofte bruker i sine bøker, så kunne jeg ønsket meg at den ble justert litt opp. Lesere som ikke ser særlig godt vil nok vegre seg for å gå i gang med en roman med så liten skrift.

Dette er pirk; mange vil ikke bry seg, men jeg mener oppriktig at romanen hadde fortjent en ekstra finpuss. Romanen er godt komponert, plottet henger sammen fra start til slutt, og spenningen er godt porsjonert, slik at leseren hele tiden har lyst til å være med videre. Slutten var svært overraskende, og så kan jeg ikke si mer om det - du må lese boka selv. Enkelte partier har en underfundig, småironisk tone jeg finner sjarmerende, som betraktningene Wilhelm Gran gjør seg om forholdet til kona. Det kan bli interessant å se hvordan dette utvikler seg til neste bok; forhåpentlig kommer det flere.