torsdag 9. september 2021

«Byens spor : Jesper og Trude» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar