«Hjerteriss» av Bente Sandtorv

Utenfor allfarvei forlag, 2023

Til diktsamling å være er denne boka ganske tykk. Så er den også gjennomillustrert med forfatterens detaljrike strektegninger. Tegningene er i svart-hvitt, men i mange av dem dukker det opp ett eller noen få små røde hjerter. 

Diktene er korte, uten rim, uten innfløkte rytmer. 
Om man ikke vil lese boka fra begynnelse til slutt, kan man fint slå opp vilkårlig, studere tegningene, filosofere over hva diktene kan meningsbære for den som skrev og for deg som leser.

Forfatteren tok kontakt med meg i håp om at jeg ville lese boka og omtale den på bloggen min. Jeg likte boka og anbefaler den gjerne. Den egner seg fint som gave til en du er nær, vil være et vakkert tilskudd til bokhylla, eller passe et sted der du lett kan gripe til den og ta en kikk når det faller seg. Kanskje på nattbordet?

«Avslutninger» av Kim Andrea Brofeldt

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2024

Sarah jobber på sykehjem. Der skjer det rett som det er at beboere avgår ved døden. Ofte etterlater de seg da ting som er halvferdige, og Sarah har fått det for seg at slike ting skal hun avslutte. Slikt som et halvferdig strikketøy eller broderi, en halvlest bok, eller et halvferdig puslespill. Bøkene tar hun med seg til kirkegården, der hun leser høyt ved graven til den avdøde. Når tingene er avsluttet får hun en god følelse.
Sarah bor alene, men ukentlig besøker hun faren sin, en alkoholdement eks-rockestjerne. Så er det blomsterhandleren Mehmet, som alltid lyser opp når han ser henne. Og en dag blir hun kjent med noen naboer, en alenemor med to barn, der den ene er dødssyk av kreft. Problemet er at hun aldri har vært noe god på begynnelser, så det eventuelt å starte noe med menneskene som dukker opp på hennes vei, er vanskelig.

Romanen fortelles ikke kronologisk, her veksler det mellom episoder tilbake i tiden, til da Sarah var barn, ungdom og ung voksen, med episoder fra nåtiden. Gjennom innblikkene i Sarahs opplevelser forstår vi etter hvert mer av hvorfor hun er som hun er, og det er til dels meget vonde ting hun har gjennomlevd.
Uten å gå i detalj, så var det noe av det hun opplevde i ungdommen som ikke føltes helt sannsynlig for meg i måten det ble framstilt, i tillegg til at det var litt vel hemmelighetsfullt tilslørt, så akkurat der syntes jeg historien mistet noe troverdighet. Men alt i alt er dette en ganske rørende skjebneroman, om hvordan livet og opplevelser former og setter merker, kan gjøre det vanskelig å ta imot vennskap og kjærlighet. 

«Susanna, alene» av Sara Paramalingam

Oktober forlag 2024

Susannas oppvekst er ikke enkel. Faren, som Susanna ser veldig opp til, kan være oppfarende; mora og Susanna - som er eldst av tre søstre - håndterer ham ved å passe på hva de sier og gjør. Men noen ganger går det galt likevel. Susanna blir vitne til scener der faren dunker hodet i veggen som en form for selvskading, eller er voldsom mot mora. Til sist ender det med forferdelse. Susanna våkner av at huset brenner, mora er på nattevakt. Susanna kommer seg ut, men faren og de to småsøstrene til Susanna omkommer i brannen. Etter dette er ikke mora i stand til å ta seg av Susanna, så hun blir sendt til farmor for å bo der. Det er ment som en foreløpig løsning, men blir permanent.

Vi får være med Susanna, som forteller selv, i noen perioder gjennom barndom og oppvekst. Hun strever både i relasjoner med andre og med seg selv; kanskje ikke så rart etter det hun har vært gjennom.

Dette er velskrevet og engasjerende. Boka kan også passe til moden ungdom og unge voksne som orker en litt mørk historie, siden fortellingen starter mens Susanna er barn, og ender når hun er 18 år.

«Snart er eg natt» av Elin Eika Bringa

Bonnier norsk forlag 2024 

Gonhild bur på aldersheimen og det nærmar seg 100-årsdagen hennar. Dei tilsette styrer fælt, vil vite kva kake ho ynskjer seg, det kjem ein journalist frå lokalavisa i god tid før dagen for å lage eit portrett, og både ordførar og korps er venta skal stille, får ho høyre. Sjølv er ho heilt uinteressert i dette dei planlegg, helst vil ho døy før bursdagen, så ho slepp dette vaset. Ho er uvenleg og krass mot journalisten, og praten mellom dei går ikkje akkurat lett. Nei, humøret til Gonhild er ikkje på topp, og ting tyder på at ho kanskje aldri har vore ei solstråle for folk rundt seg. Det er vel ikkje så rart då, at dottera Helga ikkje har planer om å dukke opp på 100-årsdagen til mora.

Det er Gonhild sjølv som fortel. Tilbakeblikk til det levde livet gjev oss bakgrunnen for kvifor ho har det som ho har det. Å bli gamal og slite med helsa verkar uansett ikkje forlokkande, og kanskje er det ekstra tungt når ein ser attende på livet ein har levd og ikkje er særleg nøgd med slik det vart.

«Au revoir Agneta» av Emma Hamberg

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2024

Vi møter igjen Agneta fra Je m'appelle Agneta (2023). I forrige bok reiste hun til Frankrike for å passe en liten gutt. Trodde hun. Men Einar viste seg å være en eldre mann som led av Alzheimer. Det hun reiste fra i Sverige var blitt en traurig tralt og ikke stort å savne, mens hun i Frankrike møtte mange hyggelige mennesker og blomstret opp.
Nå er det bestemt at hun og Magnus skal skilles, og hun bor fortsatt med Einar og steller for ham. Men så skjer det fatale at det blir installert strømmåler i Einars hus - som egentlig er et gammelt kloster. Einar har stått på for å greie å unngå at "myndighetene" har sluppet til med strømmåleren sin, men nå var Agneta så uheldig å slippe dem inn. Da kommer Einar til å bli blakk på null tid, for strøm er dyrt og klosteret har et høyt strømforbruk. Agneta fortviler først, men klekker så ut en plan i samarbeid med vennene sine for å berge økonomien. Etter en del om og men er de i gang, og kanskje lar dette seg ordne likevel?

Det ble en tung start for meg på denne romanen; jeg syntes Agneta var blitt sentimental, full av digresjoner i fortellingen sin, og slett ikke slik jeg husket henne fra forrige bok. Jeg holdt på å gi opp, men etter hvert løsnet det, og jeg leste videre med interesse. Her er humor, livsfilosofi og livsvisdom knadd inn i en underholdende historie om fargerike, godt voksne mennesker.

«Kongen av Os» av Jo Nesbø

Aschehoug 2024

Vi møter igjen brødrene Carl og Roy Opgard fra Kongeriket (2020), og det er Roy som forteller. Carl driver spahotellet og er liksom den fødte ledertypen, mens Roy er fornøyd med å drive bensinstasjonen. Men han har i tillegg planer. Han skal bygge en svær berg- og dal-bane av tre. Det kommer til å bli en kjempeattraksjon for bygda!
Men hvordan skal det gå om motorveien blir lagt utenom Os, slik det er planer om? Her er gode råd dyre, men brødrene har jo blant annet penger, så dette skal vel la seg ordne.
Lensmannen - eller politiavdelingsleder - Kurt Olsen er stadig ute etter brødrene, spesielt Roy. Kurt mistenker at ikke alle dødsfall som har skjedd i nære relasjoner til brødrene er naturlige, og kanskje han en dag finner bevis for at brødrene har utført drap? Særlig er Kurt ute etter å få renvasket navnet til faren sin, som angivelig begikk selvmord.

I likhet med første roman om brødrene, er også denne spekket med dramatikk, slåsskamper, blodsutgytelser, utroskap, kjærlighet og erotikk. Samme fortellerstil; røff og muntlig. Det er noen bløtere partier der Roy utforsker kjærligheten, men det er noen skjær i romantikken også.

Etter en litt treg, refererende start (men nyttig at vi ble presentert handlingen fra første roman, for det er noen år siden nå og mye er glemt), bærer det i vei; omtrent som om vi saaaaakte heises opp i berg-og-dalbanen for så å slippes utfor i uforutsigbare svinger og fall. Da er det underholdende, handlingsdrevet, humoristisk. Rett og slett kjent Nesbø-stil.

«Hver torsdag klokken nitten» av Nicolai Houm

Tiden 2024

Hver torsdag klokka 19 møtes ti personer i et lokale i Drammen, til kurs i kreativ skriving. Den som holder kurset er forfatteren Nicolai Houm. En forfatter som holder kurs i stedet for å forfatte selv? Det er jo åpenbart et tegn på at han er ute av det. Men det kan jo likevel være at han har mye å lære bort!
Vi blir kjent med deltakerne på kurset og får også lese tekstene de i romanen deler med hverandre, får og gir tilbakemeldinger på. Det er stor variasjon i tekstene.

Om De håpefulle (2013) av samme forfatter mente jeg at den var bredt anlagt og omfangsrik rent fysisk. Årets roman teller ikke like mange sider, men den er for så vidt bredt anlagt. Houm skriver godt og sikkert, men kanskje kunne han gravd dypere på ett sted, i stedet for å grave på flere felt? Uansett tror jeg mange vil like denne romanen, siden den er kreativ og fargerik. 

Noen småfeil har gått gjennom siste korrektur, som side 203, der det drikkes Jim Bean, og side 233, der Albionis adagio i gmoll spilles.

«Jævla menn» av Andrev Walden

Oversatt av Håvard Syvertsen
Kagge forlag 2024

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med Andrev. I 1983 er han sju år, og mora røper en hemmelighet. Far som de bor sammen med, er ikke hans egentlige far. Den egentlige faren bor i et annet land, og han har langt hår. Andrev får forståelsen av at faren er indianer, og danner seg egne forestillinger om hvordan han ser ut og hvordan han er.
Mora til Andrev skifter stadig kjæreste, så i løpet av sju år opplever Andrev å ha sju ulike pappaer. Det er Andrev selv som definerer når en av moras kjærester er blitt en pappa.

Romanen vant Augustprisen i 2023 og har fått svært gode omtaler i media.

Det er en engasjerende og ganske humoristisk roman. Forfatteren er særlig god på troverdig å få fram barnets perspektiv. Du får følelsen av å være tett på gutten Andrevs opplevelser, følelser og oppfatninger.

Tematisk kan boka minne om Korsgaards bøker om Tue, men jeg opplever den som litt lysere.

«Eg er V-vida» av Tone E. Solheim

Samlaget 2024

Rett før Vida (13 år) skal byrje i 9. klasse, blir ho kjent med ein gut i nabolaget. Han heiter Viktor, er veldig hyggeleg og grei. Vida stammar, noko som plagar henne ein heil del, men han gjer ikkje noko poeng ut av det. Sjølv har han CP (Cerebral parese), har litt vanskar med å gå, (han går som om han har stein i skoen) og den høgre armen er ganske ubrukeleg (dinosaurarm). Han brukar humor når han presenterer seg, og slik får han til at dei han møter ler MED han og ikkje AV han.
Vida har grudd seg til å byrje på skulen att etter sommarferien, for bestevenninna har flytta. Så kven kan ho henge med då? Og kven kan forsvare henne når ertekrokane i klassen set i gang? For det kjem dei garantert til å gjere!
Som det står side 19: «[...] Viktor har dinosaurarm og stein i skoen, og eg klarar knapt å seie eit einaste ord. Vi kjem ikkje eingong til å overleve veka.»
Ja, for det viser seg at Viktor byrjar i hennar klasse. Det er i alle fall eit lyspunkt i alt det mørke.

Språket flyt fint, og med driv i handlinga og islett av humor, blir dette lettlest og engasjerande lesnad.
Men eg får ikkje heilt til å tru på at desse ungdommane er 9. klassingar. Eg kan ikkje heilt setje fingeren på kva som gjer det, men eg får ei kjensle av at dette handlar om ungar som er LITT yngre. Hadde dei gått på 7. eller 8. trinn, ville det vore meir truverdig.

Så er eg litt i stuss over engelsklæraren, som viser Scarie movie for Vida si klasse. Dette er ein film med 15 års aldersgrense. Sjølv om foreldre ofte lar ungane sine sjå filmar dei er for unge til, kan ikkje lærarar gjere det, utan å ha godkjenning frå foreldra. Kanskje engelsklæraren har innhenta denne godkjenninga, berre at det er utelate i boka?