Aschehoug 2024
Vi møter igjen Agneta fra Je m'appelle Agneta (2023). I forrige bok reiste hun til Frankrike for å passe en liten gutt. Trodde hun. Men Einar viste seg å være en eldre mann som led av Alzheimer. Det hun reiste fra i Sverige var blitt en traurig tralt og ikke stort å savne, mens hun i Frankrike møtte mange hyggelige mennesker og blomstret opp.
Nå er det bestemt at hun og Magnus skal skilles, og hun bor fortsatt med Einar og steller for ham. Men så skjer det fatale at det blir installert strømmåler i Einars hus - som egentlig er et gammelt kloster. Einar har stått på for å greie å unngå at "myndighetene" har sluppet til med strømmåleren sin, men nå var Agneta så uheldig å slippe dem inn. Da kommer Einar til å bli blakk på null tid, for strøm er dyrt og klosteret har et høyt strømforbruk. Agneta fortviler først, men klekker så ut en plan i samarbeid med vennene sine for å berge økonomien. Etter en del om og men er de i gang, og kanskje lar dette seg ordne likevel?
Det ble en tung start for meg på denne romanen; jeg syntes Agneta var blitt sentimental, full av digresjoner i fortellingen sin, og slett ikke slik jeg husket henne fra forrige bok. Jeg holdt på å gi opp, men etter hvert løsnet det, og jeg leste videre med interesse. Her er humor, livsfilosofi og livsvisdom knadd inn i en underholdende historie om fargerike, godt voksne mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar