«Heimkomst» av Odd Vegard Paulsen

Kagge forlag 2025

Far til Heine er død, no reiser Heine heim til mora for å delta i gravlegginga og alt anna som må ordnast når eit nært familiemedlem er gått bort. Sambuaren Solveig er høggravid og blir ikkje med.
Storesyster Hanna er sambuar med Trym; det er ein fyr Heine ikkje kan like. Ein lat slask som skuldar på dårleg helse.
Då ein gamal skulekamerat av Heine, som er lege i bygda no, plumpar ut med at Hanna stadig dukkar opp på legekontoret med blåmerke og andre tegn på muleg mishandling, er det lett for Heine å tru det aller verste om Trym. Då han så får høyre at Hanna og Trym forlovar seg, kan det halde hardt å ikkje seie eller gjere noko overilt.

Men kan det vera fleire grunnar til at Heine ikkje likar fyren Hanna legg planar om å dele livet med? Og kva var det eigentleg som skjedde på båtturen Hanna og Heine var med på med faren den gongen; var no faren deira så galen som alle skal ha det til?

Romanen er forfattaren sin debut, og det er eit godt arbeid. Utgangspunktet - den unge vaksne som på grunn av ei gravferd reiser attende til bygda han vaks opp - er i seg sjølv ikkje så original, men eg vart både engasjert og overraska under vegs. 

«Familien Schönwald» av Philipp Oehmke

Oversatt av Ute Neumann
Bonnier norsk forlag 2025

Familien Schönwald består av ekteparet Ruth og Hans-Harald (Harry) og de tre barna Chris, Karolin og Benni. Skjønt nå er disse barna voksne. Eldstemann Chris bor i USA, mens den yngste, Benni, er gift med Emilia og de har to barn. Karolin skal åpne bokhandel i Berlin med skeiv litteratur, og i anledning denne åpningen skal hele familien samles. Bokhandelen etablerer hun med en partner, som kanskje, kanskje ikke er partneren hennes i kjærligheten også, mens pengene til oppstart delvis kommer fra oppsparte midler etter Karolins bestefar. På åpningsdagen blir det opptøyer utenfor bokhandelen, der demonstranter hevder det er nazi-penger som har finansiert etableringen.

Romanens handling sirkler rundt de enkelte familiemedlemmene, det som skjer i tiden rundt åpningen av bokhandelen, med tilbakeblikk til tiden før. Romanen er interessant, men jeg fant den litt tung. Det er noe omstendelig og seigt i måten forfatteren kverner fram de enkelte familiemedlemmene, deres historier og hemmeligheter.

«Elvina» av Laila Sognnæs Østhagen

Oktober forlag 2025

Elvina (48) har akkurat flyttet for seg selv. Hele livet har hun bodd med mora på Årvoll. Men etter at tante Turid døde, ble leiligheten hennes på Ryen ledig, og det er der Elvina har havnet. For alle var enige om at det var på tide at Elvina flyttet for seg selv; moren, omsorgstjenesten, sosialkonsulenten og behandleren.
Nå skal Elvina skape seg sitt eget liv, være en god nabo, ordne seg med innkjøp og rengjøring, kanskje få venner?

Vi som leser forstår at det er noe med Elvina, som gjør at hun skiller seg fra mengden; noe som gjør at hun neppe kan fungere i arbeid eller enhver sosial sammenheng, men akkurat hva som er utfordringene hennes blir det ikke satt navn på.
Det er sårt, men også humoristisk. Vi er i Elvinas hode og tanker, noe som gjør handlingene og utsagnene hennes for så vidt logiske, samtidig som vi forstår at menneskene rundt Elvina kan ha sitt fulle hyre med å holde følge i svingningene hennes.

Jeg har av samme forfatter lest I morgen forsvinner jeg litt til (2014), også det en roman som engasjerte og interesserte.

«Alle elsker Kari» av Erik Eikehaug

Gyldendal 2025

Kari er sufflør på Nationaltheatret. Hun er utdannet skuespiller og kunne sikkert drevet det til noe på scenen om hun hadde fått muligheten, men slik har det ikke blitt. Av kolleger blir hun behandlet som en noksagt, og privat er det heller ikke så mye hun har fått utrettet - hun har i alle år siden hun kom til Oslo (15 år er det blitt) leid billig hos Siren, men ikke spart penger til egen bolig, heller brukt pengene på klær og opplevelser. Men nå har Siren havnet på hjem som demenspasient, så Kari blir snart hjemløs. Håpet om å flytte inn hos kjæresten ryker idet han slår opp med henne i samme momanget som han drar til Berlevåg for et kunstneropphold. Det fine er at Kari da kan bo litt i Karstens leilighet i smug; leiligheten deler han med en annen forfatter, Fartein, som er deprimert og har skrivesperre. Du skal ikke se bort ifra at Kari kan sparre litt liv og humør tilbake i ham, for hun kan få til det utroligste når hun først engasjerer seg i noe eller noen.
Skuespilleren Sjur, som Kari husker fra den første tiden i Oslo, skal gjøre come-back i teateret som hovedrolleinnehaver i Tor Ulven-stykket Kari kan på rams. Hun får i oppdrag å øve med ham slik at Sjur - som nå framstår som alkoholisert og avdanket - blir klar for rollen. Hun hadde et godt øye til ham den gangen for mange år siden, så skuffelsen er stor da de møtes igjen, og det viser seg at han ikke engang husker henne. Ikke med en gang, i alle fall.

Vi følger Kari i denne perioden fram til Sjur er klar for teater-comeback, hun selv må bli klar for å flytte ut fra Sirens leilighet, og mormor endelig forlater det jordiske liv. Flettet sammen med tilbakeblikk til oppveksten på bygda (Drangedal), oppbruddet fra samme bygd og møtet med Oslo, blir dette en fargerik, innholdsrik, humoristisk og følelsesfylt fortelling om et menneske full av overraskelser, som kanskje nå endelig er i ferd med å finne seg selv og kartlegge hva hun ønsker å få ut av livet sitt.

«Tjuefire sju» av Taran L. Bjørnstad

Aschehoug 2025

Vi møter igjen Even fra Uke 40 (2023). Der lå han med Iben, og hun ble gravid. Iben er psykisk syk og kan ikke ta hånd om barnet, så Even har fått foreldreansvaret for den lille gutten som heter Emil.
Even skulle gitt mye for å kunne hatt en normal ungdomstid, holdt på med klatring, vært med kamerater, begynt på et studie eller vært i militæret - i stedet er han pappa tjuefire sju. Men selv om det er slitsomt og han konstant har underskudd på søvn, så er Emil noe av det fineste som har hendt ham, og han kjenner en kjærlighet til Emil som ikke ligner noe annet. Dette blir spesielt merkbart for ham, da Ibens mor gjør et stunt for å frata ham foreldreansvaret til fordel for Iben.

Dette er engasjerende og rørende lesning. Even gjennomgår en utvikling fra å være mest opptatt av seg selv og føle på hvor fælt livet ble da han mistet friheten, til å kjenne hva som virkelig teller i livet. Han blir rett og slett voksen med den store oppgaven han har fått. Det kan gjøre vondt å modnes, spesielt når læringskurven er brutalt bratt og noe man blir pådyttet uten å ville det selv. Men av motgangen vokser man, og når man har klatret seg til topps føles ting mye mer oversiktlig og kan bli til å leve med.

«Hjelpeløst nordaførr» av Ebba Eiring

Cappelen Damm 2025

Frida har reist til Bodø, der det skal feires at storebror Mads fyller 40 år. I Oslo sitter samboer Jostein igjen og er sint på henne. Det var meninga han skulle komme etter for å delta i feiringa, men nå nekter han. Hvorfor det? Hva har skjedd, hva har Frida gjort?
Det kommer fram mens vi følger Frida i oppholdet i Bodø, at hun har et vanskelig forhold til foreldrene sine, som ble skilt da mora forlot Bodø og flyttet tilbake til Tromsø, hvor hun kom fra. Frida ble igjen hos far, mens Mads hadde flyttet hjemmefra da. Både Frida og faren følte seg sveket av mora; Frida kanskje mest preget til denne holdningen fra å ha tatt farens parti. Faren ramla stadig mer sammen, mens Frida greide seg på et vis, med støtte fra farmor og venninna Kine. Men det var nok fint for Frida å flytte til Oslo, ta utdanning og få et liv langt unna barndommens Bodø. Men kan man flykte fra barndommen sin, og hvordan den formet en?
Faren er dement og bor på hjem, og Frida har ikke lyst til å besøke ham. Og når mora og den nye mannen kommer til byen, er hun ikke så sikker på om hun har lyst til å treffe dem heller.

Denne romanen likte jeg veldig godt. Lettlest og engasjerende, og til å kjenne seg igjen i for alle som har familie.

«Ubrukelig» av Helle Haugsgjerd

Aschehoug 2025

Signe møtte Sigurd, søt musikk oppsto og de ble et par.
Signe ble gravid og de fikk sønnen Linus. Idet romanen starter er det bare noen dager til Linus fyller 7 år, og endelig begynner Signe å føle seg i vater igjen. Svangerskap, fødsel, spedbarnsdager med mye gråt, siden småbarnsårene med utallige oppgaver og oppfølging føles som en krevende ørkenvandring som har gjort at Signe på en måte ikke har levd, bare eksistert. Men nå som Linus er skolegutt og sover hele natta, føler hun seg endelig mer fri og opplagt. Kanskje er det mulig å starte egen virksomhet som fotograf nå, noe hun har hatt planer om en stund.
Sett fra Signes ståsted er det derfor ikke veldig velkomment når Sigurd sier det er på tide å skaffe et søsken til Linus. Ja, for Signe er mange-og-tredve, så fruktbarheten daler, og det er jo ikke gunstig med altfor stor aldersforskjell mellom søsknene, eller hva?
Signe mener jo at Sigurds ønske er betimelig, men hun føler daglig at morsrollen er en så krevende og vanskelig rolle; hun føler seg ubrukelig som mor. Skal hun virkelig gå gjennom svangerskap, fødsel og alt det der, enda en gang? Er det riktig å få barn når man ikke føler seg kompetent til å ta seg av det?

Romanens handling finner sted disse få dagene det er igjen til Linus' 7årsdag, med tilbakeblikk til tiden før disse dagene som fører fram til et vendepunkt for Signe.

«Vi ser deg» av Ellen Aagaard

Bonnier norsk forlag 2025

Helene besøker Anita som i lang tid har isolert seg ute på landet, i sommerhuset sitt. De har noe felles, siden begge har blitt utsatt for overgrep - dog av ulik alvorlighetsgrad - av sjefen som heter Claus. Helene har vært anonym kilde for anklagene mot Claus, mens Anita har frontet saken til gagns. Men begge gruer seg til Claus skal gjøre comeback på TV; de vet han kommer til å nevne saken, hevde sin uskyld og gå til angrep på kvinnene som anmeldte ham. Og siden Anita har stått fram med navn og ansikt, og har fått gjennomgå fra mobben tidligere også, er det hun som er mest skvetten. Selv bilene som passerer på veien utenfor, gjør henne redd for at folk er kommet for å ta henne.

Handlingen i romanen er lagt til disse få dagene som Helene og Anita tilbringer sammen, og med tilbakeblikk til det som har skjedd tidligere. 

Hvordan er egentlig livet for varslerne etter at de har våget å stå fram og anklage en overgriper? Romanen viser hvor lett det er å begynne å tvile på seg selv, føle skyld, synes synd på overgriperen når man ser alt han mister og må gjennomgå, til en viss grad forstå og tilgi overgriperen for uretten som er gjort.
Og hvor går egentlig grensen for ønsket og uønsket oppmerksomhet? Man kan føle på en dobbelthet, man ønsker å bli sett og innbyr til det, men ikke på alle mulige måter og ikke fra hvilke menn som helst.

Et tett kammerdrama hvor vi som leser også kan begynne å lure på hva som er sant og hvem som har handlet mest feil.