«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.

«Tørkesommer» av Steinar Opstad

Kolon 2026

Snorre er 12 år denne sommeren som er så usedvanlig tørr og varm - en tørkesommer. Han går ut av 6. klasse, til høsten venter ungdomsskolen. Nye drifter og tanker er i ferd med å våkne både i ham selv og i jevnaldrende skolekamerater. Flere erter ham for å være jente; det synes Snorre er forferdelig vanskelig. Ser han seg i speilet, kan han kanskje forstå at de synes han er femi, men han er ikke noen jente! Men kanskje han er en alv?
Hjemme ligger mor og sover for det meste, når hun ikke er sint og aggressiv og fysisk går løs på faren. Storebror Egil er vrien å forstå seg på - av og til er han grei, men oftere er han regelrett slem mot Snorre.
Nabobonden Rolleiv tar med Snorre til badeplassen han kaller Sjelefreden, men Snorre merker at det denne sommeren er et eller annet som er annerledes med badeturene deres. Han erfarer til slutt at Rolleiv ikke er den snille og trygge badevennen som bare vil sørge for at guttungen får avkjølt seg i sommerheten.

Romanens handling med Snorres opplevelser ligger noen år tilbake i tid. Om du selv har vokst opp på bygda omtrent på tiden Opstad skriver om, er det sannsynlig at du vil kjenne deg igjen. Jeg gjorde i alle fall det. Uansett om du er annerledes eller ei, så knuges du av frykten for å skille deg ut fra mengden.

Romanen er skrevet på dialekt. Det er slikt som kan gjøre tekster tyngre å lese, men i dette tilfellet fungerer det helt greit; flyten er god fordi innholdet virkelig engasjerer.

«Vi ser deg» av Ellen Aagaard

Bonnier norsk forlag 2025

Helene besøker Anita som i lang tid har isolert seg ute på landet, i sommerhuset sitt. De har noe felles, siden begge har blitt utsatt for overgrep - dog av ulik alvorlighetsgrad - av sjefen som heter Claus. Helene har vært anonym kilde for anklagene mot Claus, mens Anita har frontet saken til gagns. Men begge gruer seg til Claus skal gjøre comeback på TV; de vet han kommer til å nevne saken, hevde sin uskyld og gå til angrep på kvinnene som anmeldte ham. Og siden Anita har stått fram med navn og ansikt, og har fått gjennomgå fra mobben tidligere også, er det hun som er mest skvetten. Selv bilene som passerer på veien utenfor, gjør henne redd for at folk er kommet for å ta henne.

Handlingen i romanen er lagt til disse få dagene som Helene og Anita tilbringer sammen, og med tilbakeblikk til det som har skjedd tidligere. 

Hvordan er egentlig livet for varslerne etter at de har våget å stå fram og anklage en overgriper? Romanen viser hvor lett det er å begynne å tvile på seg selv, føle skyld, synes synd på overgriperen når man ser alt han mister og må gjennomgå, til en viss grad forstå og tilgi overgriperen for uretten som er gjort.
Og hvor går egentlig grensen for ønsket og uønsket oppmerksomhet? Man kan føle på en dobbelthet, man ønsker å bli sett og innbyr til det, men ikke på alle mulige måter og ikke fra hvilke menn som helst.

Et tett kammerdrama hvor vi som leser også kan begynne å lure på hva som er sant og hvem som har handlet mest feil.

«Dette kan være vår hemmelighet» av Linn Wiik

Gyldendal 2024

Linn er bare tolv år gammel da onkelen hennes - gift med moras søster - utsetter henne for et seksuelt overgrep. Mora får noe senere vite om det da hun leser Linns dagbok. Da mora forteller henne at hun vet, reagerer Linn med sinne, ber mor holde tett om dette, hun må for all del ikke fortelle om det til noen! For Linn vil ikke at tante og onkel skal bli skilt, da blir jo guttungen deres skilsmissebarn! Senere tenker Linn annerledes om saken, for tenk om onkel forgriper seg også på sitt eget barn! Det må ikke skje!
Mora sier hun vil konfrontere onkel med det hun vet, og tenker at det skal forhindre ham fra å gjøre noe mer. Men hun gjør ikke som hun har sagt, og alt bare passerer.

Så får tante og onkel ei datter, Eline. Og det kjennes maktpåliggende for Linn å forhindre at onkel kan gjøre henne noe. Derfor velger hun å anmelde onkel. Han blir dømt, må betale erstatning i tillegg til å dekke saksomkostninger, og må sitte i fengsel. Men da han kommer ut fra fengselet, er det ingen automatikk i at han skal fratas retten til samvær med barna sine. Da skjer også det som Linn har fryktet mest av alt - Eline blir utsatt for overgrep. Dette får Linn vite først lenge etter at det har skjedd, og hun føler skyld for at hun ikke klarte å stoppe onkelen. Linn og Eline har mye å samtale om. Begge har fått hjelp fra psykolog til å håndtere vonde tanker og følelser de har slitt med etter overgrepet. Men samtalene dem imellom gir også lindring. Og de beslutter at de vil gå ut offentlig med historien sin (denne boka), i håp om å forhindre at liknende ting skjer med andre barn.

I denne sakprosaboka blir også Linns tante og mor spurt om hvorfor de ikke gjorde mer for å stoppe det som foregikk; de visste jo begge om det. Linns mor erkjenner at hun ikke gjorde nok, og gjorde feil da hun valgte å etterkomme Linns ønske om ikke å fortelle noe videre. Linn var bare et barn, og skal ikke være den som sitter med ansvaret eller bestemmer hva som er riktig å gjøre.

Vond, men lærerik lesning.

«Min mørke Vanessa» av Kate Elizabeth Russell

Oversatt av Kirsti Vogt
Aschehoug 2020

I 2017 er Vanessa 32 år. Hun arbeider i en hotellresepsjon, har ingen fast kjæreste, livet og følelsene virker noe strevsomt, som om hun sliter med noe? Hun blir kontaktet av Taylor, ei ung kvinne som gikk på samme skole som Vanessa. Taylor vil gjerne at Vanessa støtter henne med sin historie om overgrep som hun har hørt rykter om eller mener å kjenne til at har funnet sted. Det gjelder engelsklæreren Jacob Strane. Det stemmer at Vanessa hadde et forhold til Strane, men i Vanessas hode var det ingenting galt som skjedde. De elsket hverandre, og han var så forsiktig med henne, ville henne bare godt. Hun vil ikke fortelle noe til noen; hun vil for all del ikke ødelegge for Strane.
Vanessa begynner likevel å tenke tilbake til 2000, gjenoppleve hva som skjedde da hun gikk på Browick og møtte Strane. Da var hun 15, han var 42. Sakte søkte de mot hverandre, begge med sans for litteratur og spesielt lyrikk, begge med sans for det mørke. De hadde så mye felles. Eller var det egentlig slik det var? Vanessa må ta et oppgjør med seg selv, med fortiden. Etter alle disse årene kan det faktisk hende at ting vil stå i et helt annet lys.

Meget engasjerende roman med #MeToo-tema. Spesielt interessant - og skremmende - å se hvordan Vanessa er blitt manipulert til å leve i Stranes virkelighetsoppfatning i alle disse årene.
Du ensomme jente som lengter etter å bli sett, og som lengter etter kjærlighet: Vær på vakt!

Et sitat fra side 58, som viser hva Stranes blikk betyr for Vanessa:
«Jeg kikker opp fra skriveboka. Han har sluttet å skrive, fingrene hviler på tastaturet der han ser på meg, ansiktet er så ømt at jeg blir kald i kroppen.
Etter det forestiller jeg meg at han ser på meg når jeg sitter rødøyd ved frokosten, når jeg går ned i sentrum, når jeg er alene på rommet mitt, drar strikken av hestehalen og krabber opp i senga med den nyeste boka han har valgt til meg. I tankene mine ser han meg bla om, trollbundet av hver minste ting jeg gjør.»

«Nakken vil ikke bøye seg» av Per Knutsen

Cappelen Damm 2021

Teo er en gutt som bor med mora og stefaren. Teo hater stefaren, noe han har god grunn til, men Teo forteller ikke til noen hva det er som skjer når stefaren og han er alene, selv om han får flere anledninger, blant annet blir han spurt av en lærer på skolen om hvordan han egentlig har det hjemme. Så blir mora syk og dør, og etter hvert klarer Teo å løsrive seg både fysisk og mentalt fra makten stefaren har hatt over ham og livet hans.

Dette er vond lesning, men godt skrevet, tankevekkende og engasjerende, og man øyner heldigvis håp om at boka skal ende godt til slutt.

«I min fars hus» av Ingegerd Henriksen

Utgitt av Juritzen forlag 2018

Catharin er fem år. Mor er utdannet sykepleier, men hun jobber ikke nå, hun er hjemme og steller hus og barn. Far er snart ferdig utdannet som prest. Når Catharin forteller til mor at far og Gunstein (en studiekamerat av far) er nakne sammen med henne og har stive tisser, får hun beskjed om å tie stille med de ville fantasiene sine. Catharin forteller det samme til tante Marie; foreldrene gjentar at hun har livlig fantasi, blir sinte på henne og truer med at hun kan bli sendt vekk hvis hun ikke holder opp. Etter denne episoden er de aldri sammen med tante Marie mer.
Catharin forstår at foreldrene ikke vil hun skal snakke om det faren gjør med henne, men av og til nevner hun det likevel. Og hun er redd hele tiden. Redd for at faren skal ta livet av henne før hun fyller seks år - for det har han truet med.
Mor og far får en baby, Linnea. Catharin forstår at det viktigste nå er at hun ikke gjør eller sier noe som får mor og far til å sende henne fra seg, eller faren til å ta livet av henne, for nå må hun passe på lillesøsteren sin - hun har nemlig sett øynene til far når han steller Linnea, hun vet hva det blikket betyr! Og han må ikke skade henne på samme måte som han skader Catharin...

Det er Catharin som forteller, og vi følger henne et års tid. Dette er en rystende, sterk og vond fortelling om overgrep, om et lite uskyldig barn som står helt maktesløs, blir truet til taushet og bare må finne seg i behandlingen faren gir henne. En behandling hun ønsker at andre skal vite om, som hun ønsker skal opphøre, men ingen tror henne. Og de som kanskje tror henne, vet ikke om det er mulig at dette er sant, og hvordan skal de få hjulpet henne? Faren er jo tross alt prest, og moren sykepleier - hvordan i all verden skulle det være mulig at de ville historiene hun kommer med er sannheten?

Det er et modig valg av forfatteren å la den lille jenta fortelle, det er ikke lett å leve seg inn i et så ungt menneskes tanker og perspektiv på livet. Men jeg synes forfatteren lykkes i å gjøre dette troverdig, og fortellingen blir ekstra sterk når den framføres med den lille jentas stemme. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en fortelling som engasjerer. Jeg kan kjenne frustrasjonen og hvor sliten jenta blir, som hele tiden må passe seg, som aldri vet når eller av hva far kan bli kåt og voldta henne, eller sint og denge henne.

Forfatteren debuterer med denne romanen, og det er virkelig et imponerende arbeid.
Jeg leser i forlagets omtale at hun har brukt egne opplevelser fra barndommen da hun skapte fortellingen; det er også modig gjort.

«Så lenge ingen ser oss» av Anders Totland

Gjeven ut av Gyldendal 2017

Jon si mor er mykje sjuk, særleg er helgene trasige å koma gjennom. Men dette endrar seg til det betre når mora blir kjærast med Ole. Han kjem flyttande og blir som ein stefar for Jon. Med han i huset blir alt meir stabilt, mor og. Ole lagar god mat, er snill og omsorgsfull, og alle likar han. Jon likar han og. Veldig godt. Men det viser seg etter kvart at Ole har ei mørk side som berre Jon får oppleve...

Eg kjem til å røpe mykje av handlinga i det eg skriv vidare, så stopp her, om du vil lesa boka sjølv og halde på spenninga om kva boka handlar om.

Ole er ein overgripar, som tydelegvis tenner på unge gutar. Dei fyrste gongene han forgrip seg på Jon er dei på telttur. Ole gjev guten sprit, såpass at han er likeglad og blir med på det stefaren foreslår, og han forstår kanskje ikkje heilt kva som skjer. Etterpå er han fyld av skam for det han har vore med på. Sjølvsagt vil han ikkje fortelje om dette til nokon, slik stefaren formanar han om.
Etter kvart er han ikkje trygg heime heller, då stefaren kjem inn til han om natta. Jon prøver å seie nei og få han frå seg, men Ole er for sterk.
Ole og mora til Jon får ein son i lag. Då veslebroren er vorten skulegut, fryktar Jon at Ole skal prøve seg på han og, og dette blir frykteleg vanskeleg å handtera. Jon prøver å seie frå, men ingen vil tru det er sant, det han fortel. Ole som er så triveleg ein kar, dette kan berre ikkje stemme! Mora nektar og plent å høyre kva Jon vil fortelje, og då Jon er ferdig på grunnskulen blir han nærast send av garde til ei folkehøgskule langt heimefrå. Jon er fortvila, korleis skal han kunne passe på veslebror når han bur så langt unna!?

Det er Jon sjølv som fortel i boka. Boka er støtta av Leser søker bok, og er enkel i språk og oppbygging. Mykje vert sagt med få ord; boka engasjerar og vekker kjensler. Handlinga og persongalleriet verkar realistisk, slik at det er lett å leve seg inn i det som skjer.
Det står ikkje tydeleg kva mora slit med, men det verkar sannsynleg at ho har psykiske problem som ho døyver med alkohol, i alle fall i tida før Ole kjem inn i biletet.
Då romanen er slutt, verkar det som det skal ordne seg med at Ole blir stoppa og får straffa han fortener. Sjølv om Jon har opplevd mykje vondt som han må leve med resten av livet, sluttar boka slik at me har stort håp om at det vil gå bra med han.

For gutar og jenter frå 12-13 år.