«Alle de russiske horene» av Steve Leirvik

Kagge 2026

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med en gutt, og det er han selv som forteller. Faren jobber mye ute - er på båt og er borte lange perioder av gangen. Andre ganger er det knute på tråden mellom mor og far, så gutten blir mye overlatt til mora alene. Hun lider av tvangshandlinger, og gutten blir holdt under streng kustus så han ikke skal rote eller søle til.

Etter hvert forstår vi at faren heller ikke er i stand til å vise spesielt mye eller stabil omsorg, verken for mora eller gutten. Og flyttingene deres er mye for å komme seg unna namsmannen; namsmannen som gutten tror er en ordentlig fæling, ut fra hvordan foreldrene snakker om dette.
Det kommer stadig tydeligere fram at gutten ikke har det bra, med disse ustabile foreldrene og ikke spesielt gode oppvekstvilkår. 

Denne romanen er velskrevet og komponert slik at man utover i boka skjønner stadig mer av hva slags forhold gutten egentlig lever under. Det er mørkt, men også litt humoristisk. Likte du boka Jævla menn av Andrev Walden, eller Thomas Korsgaards bøker om Tue, kan du komme til å like denne også.

Sitat side 143: "Far er irritert for at bestemor konstant blander seg oppi. Dessuten har hun stadig kaffebesøk. Det er et jævla renn uten like, som om kåken er et eneste stort suppekjøkken eller sosialkontor. Oftere og oftere holder mora og faren min seg bare på gjesterommet når bestemor har folk.
Bestemor: «Vi får se hvor lenge du holder deg tørr denne gangen, da. Jeg skal faen ikke se deg dritings innenfor mine fire vegger!»
Far: «Ha! Hadde det ikke vært for at kjerringa og ungen min bor her, hadde jeg holdt meg milevis unna deg, det kan jeg love deg.»
Bestemor: «Var ikke dere nesten på lista, da? Kanskje du bør ringe og purre på utleieavdelinga? Eller blir det for mye ansvar for deg?»
Far: «Det var rette ræva... er det du eller jeg som er uføretrygda her?»"

«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.

«Bjørnebærstien» av Eskil Skjeldal

Cappelen Damm 2024

Handlingen starter i desember 1985. Johannes bor i Bjørnebærstien på Rykkinn sammen med mor, far og lillebror Magnus. Johannes er en del år eldre enn lillebror og gjør alt han kan for å beskytte og ta vare på ham. Mor fungerer ikke som ei mor skal, og faren er alkoholiker som kan være voldelig i fylla.
Magnus mangler språk, men han brummer, og Johannes som kjenner Magnus godt, vet stort sett hva Magnus vil uttrykke med lydene han lager.
Da Magnus når skolealder, starter han på spesialskole. Johannes ser at Magnus finner seg til rette, og det er med blandede følelser han innser at han etter hvert skal kunne begynne å slippe taket i lillebror. For hvem er Johannes når han ikke går 100 % opp i rollen som Magnus' storebror?

Det er Johannes som forteller i denne engasjerende romanen. Med en ung gutt/mann som hovedperson tenker jeg at romanen kan passe til moden ungdom i tillegg til voksne lesere.

«Å sette sammen bitene : min historie om vold, skam og reparasjon» av Martin Eia-Revheim

Cappelen Damm 2022

I denne selvbiografien forteller forfatteren om sin vonde barndom. Faren var prest, men voldelig og uberegnelig, enten han var full eller edru. Barndommen har preget forfatteren, og han forteller her om en tung og langvarig kamp, som nok pågår enda, om å klare å hele seg og få et godt liv videre.

Dette er sterk og rystende lesning. Det virker nesten for vondt til å være sant; tenk på alt den søte, livlige gutten på forsiden av boka måtte gjennom. Men det finnes faktisk så fæle folk, og det kan være nyttig for alle å vite. Kanskje vi da kan være på vakt, vite hva vi kan se etter, og være med å passe på at ingen lider slik som Martin og mora led.

«Vinden og kattane» av Rønnaug Kleiva

Samlaget 2021

Johanna (15) bur med mor og veslesyster. Idet romanen tek til, er dei på tur til ei gresk øy. Mor har berre teke jentene ut av skulen utan å spørje nokon, for det er for dyrt å reise på ferie i skuleferien. Medan dei er på ferie, tek mora andre uheldige val; det blir mykje drikking og ungane går på sjølvstyr. Johanna er heldigvis fornuftig og tek hand om seg og systera. Ja, av og til ordnar ho opp med mora og, til dømes då ho hentar mora attende frå ein fest som trekk ut i lengste laget.
Seinare i boka får me sjå korleis den vesle familien fungerar heime, og det er heller ikkje veldig bra. Johanna må vera den vaksne og ansvarlege, medan mora har meir enn nok med seg sjølv, blandar piller og alkohol og er veldig ofte fråkopla alt.

Dette er sterk og engasjerande lesnad. Det er forståeleg at mora slit, men det er like fullt omsorgssvikt. Men når hjelpa endeleg kjem i form av barnevern og fosterheim, slår det diverre ikkje berre heldig ut.

«I min fars hus» av Ingegerd Henriksen

Utgitt av Juritzen forlag 2018

Catharin er fem år. Mor er utdannet sykepleier, men hun jobber ikke nå, hun er hjemme og steller hus og barn. Far er snart ferdig utdannet som prest. Når Catharin forteller til mor at far og Gunstein (en studiekamerat av far) er nakne sammen med henne og har stive tisser, får hun beskjed om å tie stille med de ville fantasiene sine. Catharin forteller det samme til tante Marie; foreldrene gjentar at hun har livlig fantasi, blir sinte på henne og truer med at hun kan bli sendt vekk hvis hun ikke holder opp. Etter denne episoden er de aldri sammen med tante Marie mer.
Catharin forstår at foreldrene ikke vil hun skal snakke om det faren gjør med henne, men av og til nevner hun det likevel. Og hun er redd hele tiden. Redd for at faren skal ta livet av henne før hun fyller seks år - for det har han truet med.
Mor og far får en baby, Linnea. Catharin forstår at det viktigste nå er at hun ikke gjør eller sier noe som får mor og far til å sende henne fra seg, eller faren til å ta livet av henne, for nå må hun passe på lillesøsteren sin - hun har nemlig sett øynene til far når han steller Linnea, hun vet hva det blikket betyr! Og han må ikke skade henne på samme måte som han skader Catharin...

Det er Catharin som forteller, og vi følger henne et års tid. Dette er en rystende, sterk og vond fortelling om overgrep, om et lite uskyldig barn som står helt maktesløs, blir truet til taushet og bare må finne seg i behandlingen faren gir henne. En behandling hun ønsker at andre skal vite om, som hun ønsker skal opphøre, men ingen tror henne. Og de som kanskje tror henne, vet ikke om det er mulig at dette er sant, og hvordan skal de få hjulpet henne? Faren er jo tross alt prest, og moren sykepleier - hvordan i all verden skulle det være mulig at de ville historiene hun kommer med er sannheten?

Det er et modig valg av forfatteren å la den lille jenta fortelle, det er ikke lett å leve seg inn i et så ungt menneskes tanker og perspektiv på livet. Men jeg synes forfatteren lykkes i å gjøre dette troverdig, og fortellingen blir ekstra sterk når den framføres med den lille jentas stemme. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en fortelling som engasjerer. Jeg kan kjenne frustrasjonen og hvor sliten jenta blir, som hele tiden må passe seg, som aldri vet når eller av hva far kan bli kåt og voldta henne, eller sint og denge henne.

Forfatteren debuterer med denne romanen, og det er virkelig et imponerende arbeid.
Jeg leser i forlagets omtale at hun har brukt egne opplevelser fra barndommen da hun skapte fortellingen; det er også modig gjort.

«Går du nå, er du ikke lenger min datter» av Anne Bitsch

Utgitt av Spartacus 2017

Anne forteller i denne biografien om oppveksten i Danmark, med en mor som slet mentalt og forsøkte å drukne problemene i alkohol. Følgelig ble Anne et såkalt løvetannbarn, som passet seg selv, som tok imot mat og omsorg fra naboer der det bød seg en anledning, og passet vel etter hvert på moren sin like mye som moren tok hånd om henne. Anne sørget for at huset var noenlunde ryddig og rent, og gikk stille i dørene når hun visste at det var nødvendig for ikke å starte en krangel.

Anne opplevde overgrep fra faren sin, noe hun omsider opparbeidet mot til å fortelle om til moren. Men hun opplevde dessverre ikke å få den hjelpen hun trengte; i stedet ble alt hysjet ned. Da Anne sa fra på skolen, eller forsøkte å få hjelp fra sosialetaten i kommunen, kom moren med sinte og overbevisende innlegg, som gjorde at saken ikke ble forfulgt.
Anne opplevde at moren endret oppførsel mot henne etter hvert som hun vokste til, og kanskje særlig etter overgrepene skjedde. Det var ikke lenger bare manglende omsorg, det var slag og verbale hogg.

Anne har gjort seg sine refleksjoner om hvorfor ingen grep inn. Det kan ha vært fordi Anne tross alt gjorde det bra på skolen; hun var et oppvakt barn, var sterk, så hun greide seg jo. Og moren klarte å gjemme alkoholismen og de psykiske problemene bak en fasade hun bygget opp om seg selv. Så er det ubehagelig å bryte inn i en familie, og foreldre anses gjerne å ha en slags eiendomsrett over barna sine?

I boka tegner Anne et forståelsesfullt bilde av moren; forholdet til henne er sammensatt og delt. Samtidig som hun er bitter på moren fordi hun ikke hjalp henne eller ga henne omsorgen hun behøvde, har hun også alltid elsket moren og lengtet etter henne og hennes kjærlighet.

Anne ønsker å dele sin historie for å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjer av uhyrligheter i enkelte familier. Omsorgssvikt og vold i nære relasjoner skjer, og barn blir skadd for livet. Noen ser det kanskje, noen har mistanker, men lar det forbigå i stillhet.

I siste kapittel, Slik ble boka til, skriver Anne: «Etter mange overveielser er jeg kommet frem til at samfunnsnytten ved en offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem klart oppveier hensynet til de berørtes eventuelle ubehag. Prosjektet handler om noe større enn meg og oss. Min historie er bare én blant mange, og selv om den ikke nødvendigvis er representativ, har den mange likhetstrekk med skjebnene til andre barn som på ulike måter blir utsatt for omsorgssvikt: Det er en mur av taushet rundt foreldrene som begår dette, og en vollgrav av berøringsangst fra omgivelsene som betrakter det, eller av ulike årsaker ikke ser eller vil se.
Det må det bli slutt på.»

Dette er en viktig bok. Vond å lese, men meget tankevekkende og engasjerende.

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes og fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?