«Den svake viljen : en kjærlighetshistorie» av Per Schreiner

Tiden 2026
 
Den navnløse hovedpersonen er på vei til en bisettelse da vi blir kjent med ham. Han er halvt ufør etter et uhell i ei trapp for fjorten år siden, der han skadet ryggen. Han har ingen fast jobb utover det, så han har lite å rutte med. Godt da at han kan bo i farmors leilighet og bare betale fellesutgifter og strøm. Farmor vet ikke at han bor der, han har bare tatt på seg å vanne plantene hennes og generelt se at alt er i orden, men hun er ved dårlig helse og bor på et hjem; mye sannsynlig kommer hun ikke ut derfra noen gang.
Romanens nåtids-handling er bisettelsen og det som skjer samme dag, mens vi gjennom hovedpersonens tilbakeblikk får skissert et større bilde av livet hans. Spesielt lyser minnet om Venke - hun som var kjæresten hans en kort periode, som representerte lys og håp, men som han dessverre mistet. Gjennom dagen vi følger ham, minnes han også naboen Jan som han er i bisettelsen til; de to drev en overraskende spennende geskjeft sammen.

Det er den navnløse selv som forteller, med kritisk, nedstemt, nesten oppgitt stemme. Det er såpass negativt at det til tider blir komisk.

Eksempel side 16: «Det er vanskelig å mislike svogeren min, men det er nesten like vanskelig å like ham. Han jobber som jurist i en organisasjon. En gang, uten at jeg spurte, fortalte søsteren min at han tjente godt over halvannen million i året. Hun gjorde det antakelig for å forsvare ham, siden han er pregløs og overvektig. Hun selv er spesiallærer og tjener syv hundre og sytti tusen i året og mener det er for lite. Da jeg sa at det ikke var så ille, ble hun irritert og sa at jeg hadde vært så lenge ute av arbeidslivet at jeg ikke visste noe om det. Det stemmer, men det var likevel ikke hyggelig sagt. Vi har aldri vært så gode venner.»

Jeg har lest de fleste av Per Schreiners bøker, og liker det han lager. Han skriver originalt og underfundig.

«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Tolv dagar i april : ei odelsjente fortel» av Johanne Nyborg

Samlaget 2026

Johanne er odelsjente frå ein gard på Vestlandet, men har flytt derifrå for mange år sidan og har tilhald i Oslo. Kvar vår dreg ho heim for å hjelpe mora med lamminga. I denne sakprosaboka får vi vera med på dette eit år; desse tolv dagane i april, der Johanne og mora vekslar på å vake om nettene for å passe på sauene, og hjelper kvarandre med dei vanskelegaste tilfella.
Johanne veit at det nærmar seg eit punkt då mora ikkje kjem til å orke stellet av garden lenger, og Johanne må ta ei endeleg avgjerd - skal ho ta over garden, eller vil ho helst bli verandre med livet ho har bygd seg i byen?

Boka er lettlest og interessant på fleire plan. Er du nyfiken på korleis det kan opplevast å vera med i lamminga på ein liten gard, eller korleis det kjennest å bli riven mellom to ulike tilværelsar/verdar, så kan dette vera ei bok for deg.

«Det franske armbåndet» av Kristin Harmel

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm 2025

Paris, 1942:  Anabel følger familietradisjonen og stjeler smykker fra de rike og hjelper de fattige. Men da hun snapper et spesielt smykke fra dama til en høytstående nazi-offiser, har hun tatt for store sjanser og setter både seg selv og familien i livsfare.

Boston, 2018: Colette er nå i åttiårene, men traumene etter natten i Paris da hun som ung jente ble vitne til at mora Anabel og lillesøsteren Liliane forsvant, sitter fortsatt i. Hun har ført familietradisjonen videre og har finansiert mye veldedighet med smykketyveriene sine, blant annet opprettelsen av et Holocaust-senter i Boston.
Da hun en dag oppdager at det spesielle smykket - et armbånd - som utgjorde moras siste tyveri - er utstilt på et museum i Boston, vekkes minner til live. Og ikke minst håpet om at hun nå endelig kan få svar på hva som skjedde med familien hennes.

Romanen veksler mellom fortid og nåtid, og historien er komponert slik at vi som leser stadig får vite litt mer og til slutt sitter med hele bildet. Romanen er spennende, underholdende og rørende.

«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.

«Bukke nikke neie» av Stian Hjelvin Andersen

Aschehoug 2026

Merete er journalist, skriver krasse kommentarer i avisa, og hadde ikke sett for seg at hun skulle bli biografi-forfatter. Men da sjefen virker overivrig etter å gi henne permisjon for å skrive bok, forstår hun at jobben i avisa kanskje ikke er den tryggeste i verden lenger, og tar på seg bok-oppdraget.
Den hun har fått spørsmål om å skrive biografien til, er Halvdan Hanssen. Han var toppadvokat, men gjør nå stor suksess som selvhjelpsguru. Merete har ikke akkurat sansen i utgangspunktet, og da hun merker at det er mye som skurrer i Halvdans historie, får hun på en måte fordommene bekreftet. Men hva skal hun gjøre med det hun finner ut? Hun kunne spurt AC om råd, men AC er alvorlig kreftsyk, så Merete synes ikke hun kan belemre henne med dette. Heller ikke kan hun plage AC med hva hun skal gjøre når den gamle flammen Christian plutselig dukker opp igjen.

Det er Merete selv som forteller i romanen, og stemmen hennes virker troverdig, med tanke på jobben hun har. Hun har ordets makt og kan være krass om hun vil. Kanskje jeg synes hun bikker usympatisk nå og da. Boka som helhet kjennes litt pratsom, overflatisk og kunne vært strammere i fasongen, men alt i alt var dette en underholdende leseopplevelse.

Sitat side 41: «Det eneste de virker opptatt av nå, er barnebarna sine og det tilbakevendende favorittemaet: hva pensjonisttilværelsen skal brukes til. Det er ikke en eneste flik av Toscana de ikke vil besøke. Da det var kollektiv enighet om at elsykkel er et must nå når vi blir gamle, skyldte jeg på hodepine og gikk.»

«Engstelig svarting» av Javad El Bakali

Kagge 2026

Kamal er 29 år, svart, arbeidsledig og sliter med panikkangst og depresjon. Idet romanen starter flytter han fra institusjonen på Grorud, hvor han har blitt passet godt på, til en kommunal leilighet på Sagene. Han får fortsatt støtte i form av Jostein som er innom og ser til at alle i kommuneblokka har det bra, han går også til psykologen Eva som forsøker pushe ham til å skaffe seg jobb og tjene egne penger.
På nærbutikken treffer han ei skikkelig fin jente, Susanne, og under over alle under; det virker som hun fatter interesse for ham også! De går på date, men Kamal regner med at hun vil miste interessen øyeblikkelig om hun får vite at han naver og er psykisk syk, så han forteller at han jobber i blokka på Sagene; tar vare på beboerne der.
På sikt skjønner han at han blir nødt til å fortelle sannheten, men inntil videre vikler han seg stadig dypere inn i løgnene han har skapt. På grunn av medisinene han tar, sliter han med hukommelsen, så kommer han til å huske detaljene i løgnhistorien? 
Hvorfor vil han ha minst mulig med foreldrene å gjøre? Og hvorfor nekter han å snakke om storebror Adil?

Romanen er lettlest og humoristisk. Forfatteren er komiker og det merkes - replikkene er kjappe og sitter godt. Men det som gjør romanen god er mørket og alvoret som også finnes i den; boka er på ingen måte bare underholdning. Det handler om psykisk sykdom, utenforskap og kampen for tilværelsen.

Boka kan også passe for unge voksne og ungdom, og endelig er det ei bok som også gutter og menn kan ha interesse av å lese.

Sitat fra side 85: «Fyren ved siden av meg er en skjeggete kar i slutten av trettiårene. Han har på seg et Torshammer-halskjede, og det forteller meg egentlig alt jeg trenger å vite om ham.»

«Førstelinja» av Heidi Linde

Gyldendal 2026

Dagny er lege, noe som kan være utfordrende og krevende, men hun står i det meste med stoisk ro. Men når det en dag kommer inn en liten gutt på akutten, rygget over med bil av sin egen far, med kritiske hodeskader, kan det være at hun kjenner at det kan bli litt i overkant mye å ta inn over seg.

Romanens nåtid følger Dagny og viser arbeidshverdagen hennes, men romanens handling er vel så mye lagt til Dagnys fortid. Fra oppveksten, og spesielt fra året hun gikk på Romerike folkehøgskole og fikk tre venner for livet. Folkehøgskoleåret virker å ha vært et vendepunkt i livet, som fram til da hadde store utfordringer.

Jeg leser at dette er en av fire planlagte romaner, der hver venninne i firkløveret er hovedperson i hver sin bok.

Romanen er lettlest og engasjerende, men den siste korrekturen har ikke vært nøye nok - det er en del slurvefeil som disse: «Det raske bevegelsen...», «Hvilke kamper måte hun...», «What doesn't kill you make you stronger.»
Jeg leste boka som e-bok.

«Silas Marner : vevaren frå Raveloe» av George Eliot

Omsett av Øystein Vidnes
Skald forlag 2026

Vevaren Silas Marner blir urettmessig skulda for tjuveri, og livet raknar. Han mistar jenta han tenkte gifte seg med, og venen sjølvsagt, sidan det var han som kom med dei falske skuldingane. Han flytter til ein liten landsby, Raveloe, og startar på nytt. Han lever nøysamt og arbeider flittig, og klarar å spare opp ein heil del gullmyntar. Så skjer det fryktelege - pengane blir stolne, og meininga med livet forsvinn for Silas. Heilt til eit anna slags gull dukker opp - i form av eit lite jentebarn som ikkje har nokon i livet sitt som kan ta vare på henne.

Dette er George Eliots tredje roman. George Eliot er eit pseudonym for Mary Ann Evans (1819-1880). Ho valde å gi ut romanane sine under eit mannleg pseudonym for å bli tatt på alvor i det samfunnet ho levde i, der litterær og intellektuell kultur var dominert av menn.
Eg har ikkje lest noko av Eliot tidlegare, men minnest å ha sett ein TV-serie basert på hennar verk; Møllen ved Floss. (The mill on the floss). Eg vil lese meir av henne; dette var engasjerande, med truverdig persongalleri, forståelsesfullt og nyansert framstilt.

«Mellom himmelen og her» av Cassandra Brunstedt

Oversatt av Kari Wille Rekdal
Gyldendal 2026

Majlis har akkurat gått av med pensjon, og hun skal dø om åtte måneder. Dette vet hun fordi hun har bestilt time i Sveits, til aktiv dødshjelp. Det er ikke det at hun absolutt VIL dø; datteren Ronja venter barn, og Majlis har selvfølgelig veldig lyst til å leve lenge og få ta del i mest mulig av barnebarnets liv. Men hun har ALS og hun vil ikke ligge og lide eller være andre til last, slik hun opplevde at ektemannen Åke lå og pintes til han til slutt døde av kreft.

Hvordan skal Majlis klare å fortelle datteren om hvordan det står til med henne? Og hvordan vil datteren ta det, når hun får høre at Majlis har bestemt seg for å dø? Hvordan vil de siste månedene av livet bli for Majlis og hennes nærmeste; hun ønsker å bistå og være til hjelp for Ronja, men hun forventer også rask forverring, for slik er denne sykdommen.

Dette høres ikke akkurat ut som en feelgood-roman, men fortalt i en lett og smått humoristisk tone er den både underholdende, tankevekkende og rørende.