Vi møter igjen Filip (eller Flip, som han også kalles), fra Fyrstene av Finntjern (2022). Da vi ble kjent med ham i forrige bok, gikk han siste året på videregående, mens vi i årets bok får bli kjent med ham som liten gutt og fram til voksen mann, gjennom ulike episoder. Ja, jeg opplevde romanen som noe episodisk; på en måte kan boka nesten leses som en samling noveller der novellene har berøringspunkter med hverandre. Men romaner kan bygges på mange måter har jeg nå erfart, og dette er aldeles ikke en dårlig måte å gjøre det på.
Elling gir oss mulighet til å sanse de ulike scenene han tar oss med inn i. Det er interessante karakterer, spennende, til dels veldig dramatisk handling, gode og iblant humoristiske beskrivelser, i tillegg til at boka oppleves melankolsk, slik den representerer tilbakeblikk på en tid som er forbi. Av og til tok jeg meg i å tenke at her skriver Elling på en måte som kan minne om Lars Saabye Christensen - nye, kreative måter å sette sammen ord eller setninger, og slik han kan bearbeide emnet sitt fra flere sider, beskrive på en måte uttømmende slik at du kan se alt veldig tydelig for deg.
Noen sitater fra boka, sidetallet vet jeg ikke, siden jeg leste som e-bok:
«Ei kråke lander tungt i toppen på den ene, skriker hest og får straks selskap av flere. Treet fylles opp av svart og grått. Greinene bøyer seg, ospen må krumme ryggen. Da det skrikes fra et sted langt inne i skogen, flyr gravfølget videre.»
«... iskaldt, brunt vann presses opp mellom tær som ikke har sett sol siden det ringte inn i fjor høst.»
«Ute i vannet går det til slutt helt i ball for Henriksen. Han får krampe i foten der han trår, og må skjære grimaser av smerte. Istedenfor å stramme maskestroppen presterer han å slakke den. Vemund og Myrvold hjelper ham på land. En seig rot eller kvist hekter seg inn i snora på shortsen og trekke den delvis av ham. Han har to smilehull nederst på korsryggen og røde runetegn etter strikken.»
«Solas intense fjernlys blender ham fra sitt lave midtsommerleie, som allikevel er en hel håndsbredd over silhuetten av de vindprylte furuene i vest.»
«Folk skifter ansikt flere ganger i livet. Anettes egen far gjennomgikk en fullstendig transformasjon da han rundet førti. Hun kunne sitte og kikke i morens gamle fotoalbum og bla fra den ene siden til den neste; pappa før, og så pappa etter. Etteransiktet hadde over natta vokst tvers gjennom det forrige. Det må ha ligget fiks ferdig, rett under huden, som tolvårsjeksler under melketenner.»
«Under taket hang eldgamle lengdeløpsskøyter etter skjærene. Over dem igjen hvilte et helt bjelkelag med utrangerte treski. Filip håpet bare at pappa ikke så opp: Du skulle ikke hatt nye ski da, Flip? Hva med det lekre paret i eik og smijern - pent brukt av Magnus Lagabøte?»
