Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Spartacus forlag 2022
I denne grafiske fortellingen får vi Tobias, Livia, Selma, Susanne, Emerich og Elisabeth sine historier. De var barn under andre verdenskrig - jødiske barn - og de overlevde holocaust.
Det startet med at jødene gradvis fikk innskrenket sin frihet, en større hendelse var at de ble internert i egne områder av byen, der ble de stengt inne. Men til sist ble de fraktet vekk i vogner som ikke var beregnet for persontransport; jødene ble behandlet verre enn dyr. Da de kom fram til leirene, ble de sortert. Noen ble drept samme dag de kom til leiren, da de ikke ble ansett som arbeidsdyktige. De som ble "spart", måtte arbeide og slite, de fikk omtrent ikke mat. Mange sultet i hjel, eller de døde av sykdom, utmattelse, eller de ble drept da de gjorde en "forseelse" som fangevokteren ikke godtok.
Det står i kapittelet til Tobias at han i 1992 hørte en fransk historierevisjonist hevde at holocaust aldri hadde funnet sted. Tobias bestemte seg da for å vie livet sitt til å fortelle om hva han hadde opplevd, og advare mot hva som kan skje hvis antidemokratiske styrer sitter med makten, og menneskets likeverd ikke blir respektert.
Det er viktig å kjenne historien, og lære av den; vi må være på vakt mot urett, særlig den som ikke rammer oss selv. Ved å leve seg inn i enkeltskjebner føler vi uretten i tillegg til at vi med fornuften forstår den; enkeltskjebnene berører oss.
Fortellerstemmene i boka er nøkterne. Det gjør at skjebnene berører meg enda sterkere enn om det hadde vært fullt av følelsesutbrudd og utbroderte tanker og følelser relatert til alt som skjer. Her får hver som leser kjenne og tenke selv.
