«Når mørket senker seg : Lisou» av Marion Achard (tekst) og Toni Galmés (illustrasjoner)

Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag 2026

I denne tegneserien for barn, som er inspirert av en sann historie, får du historien til Lisou. Hun var ti år i 1943, barn i en jødisk familie som bodde i Grenoble. I september 1943 flyktet de fra jødeforfølgelsene der, til en liten landsby 12 km unna. Der installerte de seg i en lånt hytte. Men fiender er det visst overalt, noen må ha sladret om at det bor jøder i hytta. For en dag da foreldrene er borte, banker tyskere på døra og spør etter faren...

Vakre tegninger, som viser - i samspill med teksten - at lyspunkt tross alt fantes. Historien ender godt, men vi får vite at det slett ikke gikk like bra med alle andre jødiske familier. Og selv om denne familien overlevde, satte hendingene dype spor.

«Holocaust : en historie fortalt av ofrene» av Frode Helland

Press forlag 2025

Frode Helland gir her en presentasjon av Holocaust slik den er blitt fortalt av vitner. Han starter med begynnelsen i Tyskland, da Hitler sikret seg all makt. Jødene mistet sine borgerrettigheter, ble frastjålet eiendom, ble samlet i ghettoer, siden deportert til konsentrasjonsleirer. Ved ankomst i leirene var det vanlig med seleksjon, der de arbeidsføre og sterke, gjerne menn, ble satt til slavearbeid, mens barn, kvinner og gamle ble gasset i hjel med det samme. Av de som levde i leirene var det noen som førte dagbok mens de satt fanget; de følte det maktpåliggende å få fortalt hva de opplevde. Kanskje representerte dette et slags oppdrag som bidro til å holde dem i live. Dagbøkene eller loggene var noe de måtte skjule, for nazistene ville slått hardt ned på "synderene" om de oppdaget at noen samlet informasjon om hva som foregikk. Da det gikk mot slutten av krigen, gjorde nazistene hva de kunne for å ødelegge arkiver og anlegg som kunne røpe hva som hadde foregått.

Som Helland er inne på finnes det veldig mye litteratur om Holocaust; det er vanskelig å få eller gi et helhetlig bilde av tekstene og vitnesbyrdene som foreligger. Helland gir her en ryddig oversikt over hovedtrekkene i Holocaust; man er ikke nødt til å ha lest noe om Holocaust fra før, for å ha utbytte av boka.
Selv har jeg lest ganske mye om Holocaust, men visste ikke at så mange ble drept med skyting, slik Helland forteller om i kapittel 4: Holocaust ved skyting, fra Ukraina 1941-1944.

«Postkortet : roman» av Anne Berest

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal 2025

Annes familie mottar en dag et postkort. På kortet er det skrevet - med en merkelig, klønete skrift - fire navn:
Ephraïm
Emma
Noémie
Jacques

Dette er navnene til Annes mormor og morfar, tante og onkel. Alle fire ble deportert under andre verdenskrig, og døde 1942 i Auschwitz.
Hvem har sendt dette besynderlige kortet? Og hva er budskapet?

16 år senere begynner Anne å nøste, i tett samarbeid med moren Lèlia. Resultatet blir denne romanen, hvor  vi får historien til familien, tragedien som rammet og som utryddet nesten alle sammen. Vi får også historien til den ene overlevende: Myriam, Lélias mor som slapp unna, takket være tilfeldigheter og en fast beslutning fra Myriams foreldre, om at hun skulle dra bort og gå i dekning, for all del ikke melde seg til myndighetene.

Dette er en meget sterk historie, som berører og engasjerer.

«Skygge i snøen» av Oriana Ramunno

Oversatt av Birgit Owe Svihus
Gursli Berg forlag 2024

I Auschwitz, like før jul 1943, blir en nazidoktor funnet død under mystiske omstendigheter; liket funnet av en jødisk gutt. Gutten er blant Josef Mengeles forskningsobjekter, en tvilling som har øyne med to ulike farger. Etterforsker Hugo Fischer ankommer leiren for å undersøke saken. Døde legen av kvelning etter å ha satt en eplebit i halsen, eller ble han drept?
Til å etterforske mordgåten får Fischer god hjelp av den jødiske gutten som viser seg å ha mange talenter. Fischer får også innsyn i hva som foregår i leiren, noe som naturlig nok vil prege ham for alltid senere.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om å komponere en kriminalroman med handling lagt til et historisk og så forferdelig grusomt miljø. Det nevnes for så vidt også i romanen - hvem bryr seg om ett litt mistenkelig dødsfall et sted der det myrdes for fote hver eneste dag? Men det var selvfølgelig forskjell på menneskeverdet til de ulike som bodde i leiren - en tysk offiser hadde høy status og man kunne ikke bare se gjennom fingrene med om det kunne være en forbrytelse som lå bak dødsfallet hans.

Boka er spennende, men det kan være at mange vil velge den vekk på grunn av miljøet handlingen er lagt til.

«Valget du har» av Edith Eger

Oversatt av Ragnhild Eikli
Ashcehoug 2024

Som 16-åring (i 1944) havnet ungarske Edith Eger sammen med familien sin i Auschwitz. Hun og søsteren overlevde så vidt. I boka forteller hun om tiden i dødsleiren, blant annet danset hun foran Josef Mengele. Men ikke minst forteller hun om tiden etter overlevelsen. I mange år fortrengte hun opplevelsene, følelsene og tankene. Følelsen av skyld og skam fordi nettopp hun overlevde knuget henne; hvorfor skulle hun fortjene det mer enn alle de som gikk i døden?
Da hun greide å gå inn i det fortrengte og bearbeide det, ble livet bedre. Som voksen utdannet hun seg til psykolog med posttraumatisk stress som spesialområde. Siden har hun hjulpet mange. Denne boka bærer også preg av et ønske om å hjelpe andre, skape forståelse og mot til å ta tak i det man helst bare vil fortrenge.

På omslaget av boka står det Selv i helvete kan håpet spire. Forfatteren viser at selv når alt virker håpløst, kan man ha og ta noen valg. Et menneske som kan gjøre valg, har fortsatt litt frihet igjen.

«Bitre urter» av Marga Minco

Oversatt av Hedda Vormeland
Spartacus forlag 2024

I denne korte romanen blir vi kjent med en nederlandsk jødisk familie, og særlig den unge jenta som forteller. Det er mai 1940. Det begynner å forsvinne jøder fra naboområdene, enten de har flyktet, blitt arrestert eller internert. Det er ikke godt å vite hva man skal tro, det svirrer så mange rykter. Det er heller ikke godt å vite om man skal foreta seg noe drastisk, og i så fall hva? Som regel går jo ting bra, det løser seg, til tross frykt og bekymringer...

Boka utkom i 1957 og er inspirert av forfatterens egne opplevelser. Minco var den eneste som overlevde av sin familie. Romanen regnes i dag som et av hovedverkene i nederlandsk etterkrigslitteratur.

Det er hjerteskjærende lesing. Perspektivet er et barns, noe som tydelig tilkjennegir den naive forhåpningen som preget denne familien, og sikkert mange flere jødiske familier som var i livsfare uten helt å forstå det.

«Antikvitetshandler Watchman : familien som ble borte» av Bodil Stenseth

Dreyer 2022

Antikvitetshandler Watchman kom til Oslo sammen med kona i 1913. Han greide å etablere seg og få forretningen til å blomstre. Han reiste en del rundt i landet og kjøpte opp antikviteter, var nok flink med folk og hadde øye for hva som var salgbart.
I 1928 adopterte ekteparet en gutt fra Tyskland, Arthur.
Watchman-familien var jøder, og da de i november 1942 ble deportert med lasteskipet Donau, ble eiendelene deres beslaglagt. En del av de kostbare antikvitetene som Watchman eide, havnet hos Quisling.

Bodil Stenseth forteller her historien til Watchman-familien.
Mørke kapitler i historien er også viktige å skrive. Forhåpentlig skjer aldri noe tilsvarende igjen.

«Endestasjon Auschwitz : min historie fra innsiden av leiren» av Eddy de Wind

Oversatt av Guro Dimmen
Gyldendal 2020

Den nederlandske jøden, legen Eddy de Wind ble sendt til Auschwitz i 1943 sammen med kona Friedel. I leiren havnet de i brakker som lå i nærheten av hverandre, og greide derfor å holde kontakten.
Da leiren ble evakuert mot slutten av krigen, før russerne kom, gjemte Hans (Eddy kalles Hans i boka) seg under en haug med klær, mens Friedel valgte å marsjere ut med de andre fangene.
Hans trodde lenge at Friedel hadde omkommet under marsjen (også kalt Dødsmarsjen), men hun hadde også overlevd, og de ble gjenforent en stund etter krigen.
Dessverre holdt ikke ekteskapet; kanskje hadde de for mye ballast til sammen etter de forferdelige opplevelsene i leiren.
Hans skrev ned, dokumenterte, fra livet i leiren mens han fremdeles var i Auschwitz, men etter at nazistene var dratt.

Verket framstår som uredigert, som en blanding av fiksjon og sakprosa, selv om det bedyres at hvert eneste ord er sant.

 

«Hanns og Rudolf : en tysk jødes jakt på kommandanten i Auschwitz» av Thomas Harding

Oversatt av Bertil Knudsen
Vega forlag 2016

Den tyske jøden Hanns Alexander flyktet til London på 1930-tallet. Han vervet seg til militæret og etter krigen deltok han i et britisk spesialteam som arresterte nazistenes verste krigsforbrytere. Blant dem Rudolf Höss, kommandant i Auschwitz og dermed ansvarlig for millioner av jøder og krigsforbrytere som ble torturert og plaget til døde, eller sendt direkte i gasskammeret ved ankomst.

Hanns Alexander er grandonkel til forfatteren, og sammenstillingen av de to skjebnene - Hanns og Rudolf - er blitt til en meget interessant og engasjerende framstilling.

«Hvis dette er et menneske» av Primo Levi

Oversatt av Tommy Watz
Document forlag 2006, 1. utgave 1990

I desember 1943 ble 24-åringen Primo Levi tatt til fange sammen med italienske partisaner. Han oppga at han var jøde, og i februar året etter ble han sendt til Auschwitz sammen med 640 andre italienske jøder.
I boka forteller han om de fryktelige strabasene han måtte gjennom, og hvordan han så vidt greide å berge livet.

Levi reflekterer over at både det umenneskelige slitet, fornedrelsen, angsten som fangene måtte tåle, og praktiseringen av ondskap, piskingen, myrdingen og råskapen som fangevokterne sto for - begge deler gjorde at de vel egentlig ikke var mennesker akkurat der og da. Hva gjør at noen kan utøve ondskap og etterpå - når alt er over - leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvordan kan noen tåle juling, sult, fornedrelser og pinsler, og etterpå når alt er over, likevel leve et nokså greit liv?
Når man leser om behandlingen jødene fikk, og vet hvor mange som mistet livet, virker det som et mirakel at noen som helst overlevde. Det de forteller om det som skjedde - vitnesbyrdene - bør vi med respekt lese. Vi bør alle passe på, så ikke ondskapen igjen får innpass blant menneskene - noe liknende må aldri få skje igjen.

Levi gir en beskrivelse av en kortvokst (dverg) og kategoriserer en del etter hvilket land fangene kom fra - dette reagerer jeg litt på; det virker jo nesten som en form for rasisme. Men det er en del år siden boka ble utgitt (på italiensk i 1958), da var kanskje slike holdninger vanlige, og boka er vel ikke redigert eller modernisert etter det.

«Det angår også deg» av Herman Sachnowitz

Fortalt av Arnold Jacoby
Jeg leste skoleutgave, Cappelen 2002

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende fra Auschwitz. Dette er en gjenlesing for meg; jeg kan huske å ha lest denne boka i alle fall én gang før. Boka gjør et veldig inntrykk med sin nøkterne stil, som på sett og vis gjør at det grusomme innholdet kommer enda tydeligere fram. Det virker som et rent mirakel at noe menneske kunne overleve den behandlingen jødene fikk i konsentrasjonsleirene. Men som Sachnowitz beskriver det i åpningen av boka, er det ikke uten mén; det kan være visse lyder, lukter og småting som brått vekker til live minnet om skrekken, fortvilelsen, fornedrelsen, alt det vonde han opplevde. Og alle de nære og kjære som led en meningsløs død.

«Overleve i Treblinka : fellen med det grønne gjerdet» av Richard Glazar

Oversatt av Ute Neumann
Dreyers forlag 2022

I juni 1942 anla nazistene en tilintetgjørelsesleir utenfor landsbyen Treblinka, nordøst i Polen. I juli samme år startet det industrielle massemordet, og omtrent 900 000 mennesker ble drept.
I 1943 ble leiren jevnet med jorden, da man ville skjule sporene etter de forferdelige forbrytelsene som hadde funnet sted der.
Richard Glazar kom til Treblinka fra ghettoen i Theresienstadt. Han greide seg gjennom ti måneder, fordi han ble valgt til å utføre arbeidsoppgaver. På sensommeren 1943 lyktes han i å rømme fra leiren, da det brøt ut fangeopprør. Under falsk identitet overlevde han resten av krigen i Tyskland.
Etter å ha kommet hjem til Praha i 1945, skrev han ned det han hadde opplevd, men boka ble avvist av forlagene da han forsøkte å få den utgitt. Først på 1990-tallet ble verket publisert. 

Beskrivelsene er kanskje ikke like gode som i forrige boka jeg leste - Filip Müller sin Sonderbehandlung. Men Glazars vitnesbyrd er også sterkt og viktig.

«Sonderbehandlung : mine år i krematoriene og gasskamrene i Auschwitz» av Filip Müller

Etterord og vedlegg av Andreas Kilian
Oversatt av Per Qvale
Dreyers forlag 2022

Müller (1922-2013) var en av svært få overlevende fra gruppen Sonderbehandlung i Auschwitz. Auschwitz var en utryddelsesleir. De aller fleste fangene som kom dit ble sendt rett i gasskamrene, siden kremert. Müller var en av de som betjente krematoriene, som ryddet vekk klær og gjenstander etter at fangene hadde kledd av seg før de gikk i gasskammeret, som var med og bar likene til ovnene - etter først å ha trukket gulltenner ut av munnen på dem, og klippet håret av kvinnene. De passet ilden og sørget for at alle likene ble totalt forbrent, ble til aske, og grov til slutt ned asken.
Det som i utgangspunktet var en redning - at man behøvdes til arbeidsoppgaver - utgjorde senere en fare. Mennene i Sonderbehandlung visste for mye. I flere runder unngikk Müller å bli utrensket, da gruppen Sonderbehandlung skulle krympes; det kom stadig færre fanger til leiren og aktiviteten gikk ned. Som overlevende forsto han viktigheten av å fortelle verden hva som hadde foregått i utryddelsesleirene, og han vitnet i flere rettssaker. Flere av drapsmennene fikk dødsstraff, mens andre fikk mildere straff eller unnslapp helt.

Det er vanskelig å ta inn over seg hvilket enormt ondskapens apparat jødeutryddingen var. Müller og sikkert flere av de som observerte alt som foregikk, må ha grublet over om det var NOE som helst de kunne gjøre for å hindre at dette skjedde. Men ett menneske kunne ikke stå imot; man ville blitt brutalt myrdet på stedet om man protesterte. De la fluktplaner, sørget for at de som skulle stikke av hadde med dokumentasjon, blant annet etiketten tilhørende en av boksene med gass som ble benyttet i gasskamrene. Et par stykker lyktes i å flykte fra leiren; de fortalte hva som gikk for seg der. Men myrderiene pågikk like fullt.

Man blir uvel av å lese dette. Likevel er det viktig at vi aldri glemmer. Og fortsetter å være på vakt mot onde menneskers forsøk på å sette "oss" og "dem" opp mot hverandre. Vi er alle mennesker. Vi har alle fortjent livet.

«Medaljonger» av Zofia Nalkowska

Oversatt og med etterord av Julia Wiedlocha
Cappelen Damm 2022

Forfatteren av denne novellesamlingen var en godt etablert forfatter i Polen da hun i 1945 var med i kommisjonen som gransket nazistenes forbrytelser mot det polske folket. Hun var med på vitneutspørringer og stedlige undersøkelser i blant annet konsentrasjonsleiren Chelmo. (Kulmhof)
Dette ga henne materiale til disse novellene, som sjangermessig befinner seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. Det er rystende beskrivelser rett ut av posen. Følelser og tanker blir det opp til leseren selv å supplere, noe man i høy grad gjør.

Medaljonger regnes som et sentralt verk i holocaust-litteraturen og i polsk etterkrigslitteratur.

«Vi kommer snart hjem igjen» av Jessica Bab Bonde og Peter Bergting

Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Spartacus forlag 2022

I denne grafiske fortellingen får vi Tobias, Livia, Selma, Susanne, Emerich og Elisabeth sine historier. De var barn under andre verdenskrig - jødiske barn - og de overlevde holocaust.
Det startet med at jødene gradvis fikk innskrenket sin frihet, en større hendelse var at de ble internert i egne områder av byen, der ble de stengt inne. Men til sist ble de fraktet vekk i vogner som ikke var beregnet for persontransport; jødene ble behandlet verre enn dyr. Da de kom fram til leirene, ble de sortert. Noen ble drept samme dag de kom til leiren, da de ikke ble ansett som arbeidsdyktige. De som ble "spart", måtte arbeide og slite, de fikk omtrent ikke mat. Mange sultet i hjel, eller de døde av sykdom, utmattelse, eller de ble drept da de gjorde en "forseelse" som fangevokteren ikke godtok.
Det står i kapittelet til Tobias at han i 1992 hørte en fransk historierevisjonist hevde at holocaust aldri hadde funnet sted. Tobias bestemte seg da for å vie livet sitt til å fortelle om hva han hadde opplevd, og advare mot hva som kan skje hvis antidemokratiske styrer sitter med makten, og menneskets likeverd ikke blir respektert.

Det er viktig å kjenne historien, og lære av den; vi må være på vakt mot urett, særlig den som ikke rammer oss selv. Ved å leve seg inn i enkeltskjebner føler vi uretten i tillegg til at vi med fornuften forstår den; enkeltskjebnene berører oss.

Fortellerstemmene i boka er nøkterne. Det gjør at skjebnene berører meg enda sterkere enn om det hadde vært fullt av følelsesutbrudd og utbroderte tanker og følelser relatert til alt som skjer. Her får hver som leser kjenne og tenke selv.