«Kamera» av Line Nyborg

Cappelen Damm 2026

Klara flyttet sørover til Oslo for mange år siden, og er fornøyd med det. Nå er hun 32 år, har enda ikke landet en utdannelse, men elsker å fotografere og bruker mye tid på det, og ellers jobber hun som assistent i en barnehage.
Så ringer faren og forteller at mora ikke er helt frisk, så kanskje det hadde vært bra med en tur hjem nå.
Klara kommer og blir med foreldrene på hytta ei ukes tid. Faren sysler rastløs på med sitt, setter garn, grubler over hvorfor han ikke får fisk i dette garnet - er havet tømt for fisk? Det er mye som skal vedlikeholdes også, så han er stadig i aktivitet med noe og absolutt ikke særlig pratsom av seg.
Mora er ganske riktig ikke i særlig god form, må ofte legge seg midt på dagen for en hvil, men legene har ikke funnet noe spesielt, så det er vel bare å ta det litt med ro en periode, så går det kanskje bedre etter hvert. Moras skjørhet gjør at Klara synes hun må være litt forsiktig med henne; ikke plage henne på noe vis.
Klara har med seg en hemmelighet, det vil si - hun vil gjerne fortelle foreldrene det, men sliter med å få sagt at hun er gravid. Uplanlagt gravid. Hva hun skal gjøre, har hun enda ikke bestemt seg for.

Gjennom disse dagene på hytta reflekterer Klara over forholdet innad i familien. Hvorfor irriterer hun seg over foreldrenes væremåter? Hvorfor er det så vanskelig å prate sammen om de viktige tingene? Foreldrene mistet for eksempel en sønn fra tida før Klara ble født. Da hun forsiktig stiller spørsmål rundt dette, får hun beskjed om at dette orker de ikke å snakke om. Nei, la oss ikke røre i det gamle, vonde som har skjedd!
Klara har en eldre bror som bor i USA. Han har nesten ikke vist seg hjemme siden han dro, og man får i boka inntrykk av at heller ikke Klara er ofte på besøk hos foreldrene.

Dette er en roman med lite ytre handling, men fylt av stemning, tanker og observasjoner. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i et slikt familieforhold - der det er vanskelig å kommunisere foreldre og barn imellom etter at barna er blitt voksne, og virkelig komme nær hverandre om eller når man føler behovet.

Av samme forfatter har jeg tidligere lest Det andre barnet (2017) og Hund som ser ned (2019)

Sitat side 110:
«Jeg ser på kameraet som står på hylla, reima ligger rundt kamerakroppen i en sving, linsa peker ut i rommet som et øye. Jeg tenker at det er ikke mamma, det er ikke Knut, det er meg, som ikke vet hvordan jeg skal være nær noen.

Det er bare gjennom bildene jeg kommer nær verden. Gjennom linsa kommer alt nærmere, samtidig som den lager en trygg avstand. Blikket gjennom linsa spør ikke, mener ikke, tviler ikke, er ikke redd, det bare er der. Den lille tingen er så fast og solid, og jeg holder meg fast i den selv om den henger i løse lufta i reima fra nakken.»

«Liste over mistenkelige ting» av Jennie Godfrey

Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal 2026

Vi skal til Yorkshire og året er 1979. Miv har lyttet til de voksnes samtaler, og forstått at det er fare for at familien hennes skal flytte, mye - tror hun - på grunn av seriemorderen The ripper, som herjer i området. Hvis man bare hadde fått tatt The ripper, så var det ingen grunn til å flytte, resonnerer hun. Miv og venninna Sharon starter sin egen etterforskning i smug, lager ei liste over mistenkelige ting de skal utforske, følger nøye med og observerer.

Som etterforskningen går sin gang, finner de stadig nye hemmeligheter, men også nye venner.

Fortellerstemmen skifter underveis. I Mivs kapitler forteller hun selv, i de andres kapitler fortelles det i tredjeperson.

Dette er underholdende, spennende, morsomt og rørende. Og historien er inspirert av virkeligheten - The Yorkshire ripper var med å prege oppveksten til de som vokste opp der i denne tidsperioden.

«Ingen har sett historien din» av Maren Skolem

Gyldendal 2026

Jamie - en av mange etterkommere etter nordmenn som forlot hjemlandet for å prøve lykken i USA - nærmest flykter fra L.A. til Oslo for å komme seg vekk fra en mulig skandale. I Oslo har han planer om å spille inn en podkast, basert på oldefarens historie; han som emigrerte fra Norge, slo seg ned og fikk etterkommere i USA. 
Men oldefarens etterkommere i Oslo virker ikke interessert, ei heller har de særlig mye kjennskap til oldefaren og historien hans.
Vi som leser får godt innblikk i deres dagligliv, og kanskje forstår vi bedre enn Jamie hvorfor de er så lunkne; det ser nemlig ut til at de har mer enn nok med det som foregår i eget liv!
Ylva er mor til tvillingene Øystein og Heidi, som går på videregående. Mora Ingeborg bor på sykehjem, og Ylva besøker henne ofte. Ektemannen Roar jobber i Nordsjøen og er mye borte. Roar er verdens beste og snilleste, men samlivet er kanskje ikke det mest spennende og går mye på gammel vane. Det kan hende Ylva fantaserer om noe annet og kan komme til å trå feil.
Øystein oppdager at Heidi blir utsatt for netthets og forsøker å hjelpe henne, men hun vil ikke ha noe hjelp eller innblanding, vil bare tie det i hjel. Skal tro om det er en god strategi?

Jeg har tidligere lest Kongene av Kongeparken (2024) og Dørene lukkes (2024) av samme forfatter. Førstnevnte er en ungdomsroman, den andre er en roman for voksne. Forfatteren skriver med snert, gjør observasjoner og har god formidlingsevne, så dette er en forfatter jeg kommer til å følge med på videre.

Årets roman gir en god beskrivelse av nåtidige familie- og samfunnsforhold og viser hvor kaotisk og slitsom hverdagen kan være når samfunnet er komplekst, og mye av livet foregår på sosiale medier kanskje mer enn i virkeligheten, og slik man kan føle det forventes at man sjonglerer utallige roller og oppgaver, og skinner på alle områder. Ellers er man en dust og en taper.
Boka kan også leses av ungdom og unge voksne; jeg tror de vil kjenne seg igjen i mye av det som skjer.

Sitat side 57: «Hun hadde my skjermtid, hun visste jo det. Hun var ikke veldig sosial på disse sosiale mediene sine. Stort sett bare snoket hun, kanskje trykket på et hjerte av og til. Men det var nå engang dette båndet hun fremdeles hadde til resten av verden, og å kutte det kjentes drastisk.»

Side 58: «Hun gikk bort til vinduet med telefonen sin og tok et bilde av månen. Det ble overraskende bra. Hun knotet litt med å finne ut hvordan man legger ut en historie - hun hadde ikke gjort det på noen år, og Instagram hadde endret designet sitt flere ganger siden da - før hun la ut bildet. Hun trykket seg inn på sitt eget bilde for å se hvordan det så ut for andre. Så trykket hun for å se om noen hadde sett det ennå.
«Ingen har sett historien din», sa Instagram.»

Side 89: «... men var det én ting han hadde forstått om nordmenn, så var det at de var fysisk ute av stand til å be noen gå, det var som om høfligheten lå som en innbygd dødmannsknapp i dem; om de nærmet seg å ta for mye plass eller sette for tydelige grenser i en situasjon, skrudde maskineriet seg simpelthen av, og de ble bare sittende stille og vente på omstart. Som når han stod lenge og vurderte varer i en hylle i matbutikken og folk bare ble stående ubehjelpelige bak ham og vente på at han skulle gjøre seg ferdig, heller enn å be ham flytte seg så de kunne få tak i det de skulle ha. Hvor mye tid brukte en gjennomsnittlig nordmann på unødvendig venting i løpet av et liv?»

«Den andre sida av elva» av Therese Tungen

Aschehoug 2026

Karnanne mistenker at ektemannen har vore utru, og kjenner trong til å rømme frå han og dagleglivet i Oslo for ei stund. Ho dreg attende til bygda ho kjem frå, så kan ho og jobbe litt med hovudfagsoppgåva i historie som ho aldri fekk fullført.
Faren har byrja skrante og bur på sjukeheimen, og mora er bortreist for å sjå til syster si som er alvorleg sjuk. Karnanne slår seg til i huset til faren; dette er og barndomsheimen hennar.
Fortida byrja å koma nær henne allereie på toget heim. Å sjå att sambygdingar frå den gongen ho budde der, får opp minne frå ungdomstida då Karnanne opplevde å miste storesystera Alicia. Politiet - ja, alle! - meinte at Alicia drukna i elva som følgje av ei ulukke eller av at ho sjølv ynskte å avslutte livet, men Karnanne er stadig mindre sikker på at dette kan stemme. Då ho oppdagar at faren og har sysla med eigne teoriar som kva som hende, blir ho endå sikrare på det var einkvan i bygda som ville kvitte seg med Alicia. Og ho har ein mistenkt...

Boka er spanande som ein krim, og har du vakse opp på bygda for nokre år sidan slik Karnanne har, så er dette til å kjenne seg att i.
Replikkane er på dialekt, men det går heilt greit å lesa.

«Livets ligning» av Sofia Lundberg

Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm 2026

Malin har ikke hatt så mye kontakt med faren Jack de siste årene. Etter en telefonsamtale med ham der han sier han er på jobb og ikke finner veien hjem, forstår hun etter hvert at han har begynt å bli dement. Det må være et hardt slag for ham at han begynner å røre, han som er professor emeritus og matematisk geni. Så vil han heller ikke innrømme at han har problemer, men fortsetter som før med å gå på jobb på universitetet og løse ligninger en masse.

Malin må gå mer aktivt inn for å hjelpe Jack, og samtidig som hun bit for bit klarer å trygge hverdagen hans uten altfor mange protester fra hans side, minnes Jack episoder fra livet, som vi som leser får innsyn i. Vi tas med tilbake til da han var ung rebell, stakk til Frankrike der han bodde flere år, for så å returnere til Sverige med et verdifullt vitnemål i bagasjen, som skulle sikre framtida hans.

Historien er bygd på en måte som holder på interessen, slik vi får ta del i Jacks minner vekselsvis med at vi ser hvordan både han og Malin sliter med hans økende demens og innbitte stahet i nåtiden. Vi som leser vet hele veien mer om Jack enn hva Malin vet om sin fars liv og levnet.

Jacks liv er både en spennende og rørende historie.

«Kollisjonen» av Freida McFadden

Oversatt av Ola Bjønness Karlsen
Cappelen Damm 2025

Tegan bor alene og er gravid i åttende måned. Utsikten til å bli enslig mor er ikke lystig. Og nå har hun kommet på noe fælt med natten hun ble gravid, som gjør at hun føler behov for trøst av broren Dennis. Hun legger ut på kjøreturen bort til broren, men det blåser opp til snøstorm med påfølgende elendig sikt og føre. Det ender med at hun mister kontrollen over bilen og kolliderer med et tre. Hun overlever, men sitter fast. Det er kaldt og siden det er uvær er det nesten ikke biler ute. Hjelp!
Heldigvis dukker det opp en bil, med en stor og sterk fører som greier å få henne ut av vraket; hun har skadet det ene beinet og kan ikke gå. Tegan synes redningsmannen er såpass skjeggete, stor og sterk at han er skummel, og fortviler da han ikke vil kjøre henne til sykehuset, men tar henne med hjem til seg. Hva slags skrekkelige planer kan han ha? Tegan må godta forklaringen hans om at det er for farlig å kjøre i dette været, men han lover å få henne til sykehus så fort været bedrer seg og veiene er brøytet. Og til hennes lettelse viser det seg at han ikke bor alene, han er gift med Polly som er sykepleier! Hun kommer nok til å få godt stell her så lenge, tenker Tegan.

Det skal vise seg at Tegan nok likevel ikke er helt trygg, men hva utryggheten består i, må du lese deg fram til selv. Dette er skikkelig spennende lesning, der det meste skjer i løpet av få, dramatiske dager. Flere uventede tvister er med på å gjøre dette til skikkelig god underholdning.

«Gutten fra havet» av Garrett Carr

Oversatt av Kirsti Vogt
Kagge 2026

På vestkysten av Irland blir det en dag i 1973 funnet et guttebarn forlatt på stranda. Fiskeren Ambrose Bonnar er en av flere som får ha gutten "på lån" mens de i landsbyen finner ut av hva de skal gjøre med barnet. Ambrose fatter en spesiell godhet for barnet, og spør om å få adoptere gutten. Det går i orden, og gutten får navnet Brendan. Kona Christine har ikke noe problem med slik å ha fått et barn nummer to, men sønnen deres, Declan, som bare er noen år gammel da gutten fra havet blir en del av livet deres, skal komme til å se på Brendan som en inntrenger og rival. Brendans spesielle ankomst og status i landsbyen, gjør at han blir en tøff konkurrent om oppmerksomhet og kjærlighet.

Romanen har en nokså allvitende forteller som bor i landsbyen, og refererer noen steder til et vi, som for eksempel side 46: «Vi kom oss gjennom jula, og det ble en ny årstid.» Denne måten å la fortelleren komme til syne på, føles litt gammelmodig, men det er kanskje gjort slik for å gi følelsen av leseren nå får servert en sann historie? Men det blir også som et filter å se gjennom, eller ei ramme som kanskje gjør historien bedre, kanskje ikke. Hva synes du, hvis du har lest boka?

«Det jeg helst ikke vil tenke på» av Jente Posthuma

Oversatt av Hedda Vormeland
Pax 2026

Den kvinnelige hovedpersonen, som også forteller i romanen, er tvilling. Broren ble født først og kaller seg En, hun er To. Som barn var de veldig tette, holdt alltid sammen. Men så begynte han å holde henne mer på avstand; det hendte han stengte seg inne på rommet og hun sto utenfor og ventet til han kom ut eller slapp henne inn til seg. Som voksen irriterer hun seg ofte over ham, måten han snakker med henne og forholder seg til henne og mye annet i livet. Men selv om han er irriterende, er han den personen hun føler seg mest knyttet til. Kanskje kan han vise henne hvordan hun kan være litt mindre selvbevisst, mindre opptatt av hvordan andre oppfatter henne?

Så en dag tar han livet sitt. Hvordan skal hun leve videre uten ham?

Dette er sår lesning, men engasjerende og tankevekkende. 

Sitat side 32:
«Da jeg var rundt tretten år, var jeg én åttitre, og etter råd fra mamma og indremedisineren tok jeg hormoner som skulle bremse veksten min. Broren min trengte ikke det. Han var høyere enn meg, men til ham sa aldri folk: Så høy du er. Eller: Kan vi få spørre hvor høy du er, vi har nemlig et veddemål på gang. På alle mulige måter gjorde jeg mitt ytterste for å krympe. Jeg var god i idrett og hadde lett for å lære, men sørget for at jeg ikke utmerket meg i noe som helst på skolen, siden jeg fikk flere venner på den måten.»

«Pretty normal» av Cathrine Hellesøy Harrisson

Cappelen Damm 2026

Jeg-fortelleren har vokst opp på vestlandet i ei lita bygd på 80- og 90-tallet. Her har hun en nabo, som skal komme til å bli veldig viktig i livet hennes. Hun stiler fortellingen sin til denne gutten (etter hvert mannen), som hun elsker støtt og sikkert. Denne kjærligheten utholder alt og tåler alt. Enda gutten/mannen viser seg å ikke være like kjærlig tilbake, og noen ganger kanskje ler av henne bak ryggen hennes, så dør ikke kjærligheten hun føler for ham.

Som voksen utdanner hun seg til psykolog, går selv til psykolog, og etter hvert innser hun at kanskje er kjærligheten til nabogutten mer en besettelse, en tvang som hindrer henne i å leve fritt og ta imot det livet byr på, for eksempel om andre gutter/menn forelsker seg i henne.

Denne boka er ganske lang (430 sider), og det var kapitler/deler av boka jeg skum-leste. Kanskje kunne romanen vært kortet noe ned, men alt i alt fant jeg boka klok, engasjerende og interessant, og jeg tror det er riktig at boka skal ha noen tunge (og litt gåtefulle) partier.
Det veksler mellom dur og moll, som livet selv; i partier er fortellerstemma kvikk, humoristisk og sjarmerende.

Sitat fra side 104: «Jeg likte tante Connie best, men vi så henne sjelden, kun når hele familien var samlet til en eller annen helsikes anledning. Mor unngikk vanligvis også å snakke om henne, hun kunne like gjerne vært død og vel så det.»

Side 105: «Etter maten sa de jeg skulle få se en film sammen med dem, og vi skulle ha popcorn i tillegg til det vanlige lørdagsgodteriet. Det med filmen og popcornet fortalte de om på en kvitrende måte, som om de delte ut premier i en konkurranse jeg kunne klart meg uten.»

Side 119-120: «"Sammen i Kristus". Det var navnet på leiren i Kristiansand. I tillegg opplevdes det som et slags løfte til oss som skulle delta. Sammen skulle vi være, i Kristus. Ikke visste jeg hvordan det skulle gå til. Hvem er "Kristus" spurte jeg da mor og far kjørte meg nedover. Mor svarte så godt hun kunne, og det viste seg at Kristus og Jesus var samme fyr. Da jeg ville vite hvem Jesus var, sånn egentlig, blandet far seg inn og sa jeg ikke kunne be dem svare på spørsmål selv kirken balte med å få klarhet i, og oi, se, der har de tre for to-salg på pølse!»

«Dagbok frå eit tomrom» av Emi Yagi

Omsett av Ingvill Kjærstein

Samlaget 2026

Shibata får stadig kjedelege rutineoppgåver på jobben; det verkar som desse oppgåvene blir lessa på henne berre av di ho er kvinne og sit lageleg til - kaffeservering, avfallsortering med meir. Då ho ein dag får beskjed om å rydde på møterommet, der kaffikoppar med kalde kaffiskvettar og røykstumpar har hopa seg opp, ber ho om å få sleppe. Ho er nemleg gravid, og lukta av røykstumpane gjer henne frykteleg kvalm!
Ho får fritak, alt er vel. Det vil seie, no må ho halde fram med å byggje opp om løgna om svangerskapet ho fann på, for ho er nemleg ikkje gravid!

Klarer Shibata å halde løgna levande? Korleis skal ho forhalde seg til magen som skal bli større, svangerskapskontrollar og til slutt - fødsel og barseltid?

Etterordet av Ingvill Kjærstein, som sjølv har budd i Japan, set handlinga i boka inn i ein kontekst. Det skulle ikkje ha vore nødvendig, kanskje, men det var oppklarande for meg at forfattaren gjennom denne romanen tek eit oppgjer med tilhøva i det japanske arbeidslivet, kjønnsroller og spesielt kvinnerolla. Som gravid får ein positiv merksemd, og - etter å ha født - eit avbrekk frå den tunge arbeidskvardagen.

«17. juni» av Alex Schulman

Oversatt av Andreas Østby
Gyldendal 2026

Vidar er suspendert fra jobben som lærer, etter en episode på skolen der han gikk imellom to gutter som sloss. Han blir anmeldt for å ha utøvd vold mot gutten som var mest aktiv i slåsskampen.
Mens han går hjemme og ikke har noe spesielt å foreta seg, kommer han over ting han har tatt vare på etter faren. Der ligger ei telefonbok der det er notert blant annet telefonnummeret til sommerhuset de pleide å bo i om somrene da Vidar var barn. Han får en ide om å ringe til nummeret, og til hans store overraskelse er det noen som svarer. Faren hans!
Det viser seg at telefonnummeret er en luke inn til en spesiell dag i Vidars barndom - 17. juni 1986. Han får en tydelig fornemmelse av at noe helt spesielt skjedde denne dagen. Noe han har fortrengt, som han nå forsøker å finne tilbake til, ved å kartlegge dagen fra start til slutt, så godt det lar seg gjøre. Han ringer til det gamle telefonnummeret, og hver gang kommer han til den samme dagen, til det tidspunktet på dagen han ringer. Slik får han sakte, men sikkert oversikt over en mengde detaljer fra denne spesielle sommerdagen.

Dette er engasjerende, medrivende lesning. Noen vil kanskje innvende at det er umulig å få kontakt med fortiden gjennom en telefon, men det er også mulig å lese akkurat dette som en metafor på hvordan man kan hente fram minner fra noe man har glemt eller fortrengt, og så - stykke for stykke - pusle det sammen til man har et forståelig bilde.

«Når mørket senker seg : Lisou» av Marion Achard (tekst) og Toni Galmés (illustrasjoner)

Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag 2026

I denne tegneserien for barn, som er inspirert av en sann historie, får du historien til Lisou. Hun var ti år i 1943, barn i en jødisk familie som bodde i Grenoble. I september 1943 flyktet de fra jødeforfølgelsene der, til en liten landsby 12 km unna. Der installerte de seg i en lånt hytte. Men fiender er det visst overalt, noen må ha sladret om at det bor jøder i hytta. For en dag da foreldrene er borte, banker tyskere på døra og spør etter faren...

Vakre tegninger, som viser - i samspill med teksten - at lyspunkt tross alt fantes. Historien ender godt, men vi får vite at det slett ikke gikk like bra med alle andre jødiske familier. Og selv om denne familien overlevde, satte hendingene dype spor.