Jamie - en av mange etterkommere etter nordmenn som forlot hjemlandet for å prøve lykken i USA - nærmest flykter fra L.A. til Oslo for å komme seg vekk fra en mulig skandale. I Oslo har han planer om å spille inn en podkast, basert på oldefarens historie; han som emigrerte fra Norge, slo seg ned og fikk etterkommere i USA.
Men oldefarens etterkommere i Oslo virker ikke interessert, ei heller har de særlig mye kjennskap til oldefaren og historien hans.
Vi som leser får godt innblikk i deres dagligliv, og kanskje forstår vi bedre enn Jamie hvorfor de er så lunkne; det ser nemlig ut til at de har mer enn nok med det som foregår i eget liv!
Ylva er mor til tvillingene Øystein og Heidi, som går på videregående. Mora Ingeborg bor på sykehjem, og Ylva besøker henne ofte. Ektemannen Roar jobber i Nordsjøen og er mye borte. Roar er verdens beste og snilleste, men samlivet er kanskje ikke det mest spennende og går mye på gammel vane. Det kan hende Ylva fantaserer om noe annet og kan komme til å trå feil.
Øystein oppdager at Heidi blir utsatt for netthets og forsøker å hjelpe henne, men hun vil ikke ha noe hjelp eller innblanding, vil bare tie det i hjel. Skal tro om det er en god strategi?
Jeg har tidligere lest Kongene av Kongeparken (2024) og Dørene lukkes (2024) av samme forfatter. Førstnevnte er en ungdomsroman, den andre er en roman for voksne. Forfatteren skriver med snert, gjør observasjoner og har god formidlingsevne, så dette er en forfatter jeg kommer til å følge med på videre.
Årets roman gir en god beskrivelse av nåtidige familie- og samfunnsforhold og viser hvor kaotisk og slitsom hverdagen kan være når samfunnet er komplekst, og mye av livet foregår på sosiale medier kanskje mer enn i virkeligheten, og slik man kan føle det forventes at man sjonglerer utallige roller og oppgaver, og skinner på alle områder. Ellers er man en dust og en taper.
Boka kan også leses av ungdom og unge voksne; jeg tror de vil kjenne seg igjen i mye av det som skjer.
Sitat side 57: «Hun hadde my skjermtid, hun visste jo det. Hun var ikke veldig sosial på disse sosiale mediene sine. Stort sett bare snoket hun, kanskje trykket på et hjerte av og til. Men det var nå engang dette båndet hun fremdeles hadde til resten av verden, og å kutte det kjentes drastisk.»
Side 58: «Hun gikk bort til vinduet med telefonen sin og tok et bilde av månen. Det ble overraskende bra. Hun knotet litt med å finne ut hvordan man legger ut en historie - hun hadde ikke gjort det på noen år, og Instagram hadde endret designet sitt flere ganger siden da - før hun la ut bildet. Hun trykket seg inn på sitt eget bilde for å se hvordan det så ut for andre. Så trykket hun for å se om noen hadde sett det ennå.
«Ingen har sett historien din», sa Instagram.»
Side 89: «... men var det én ting han hadde forstått om nordmenn, så var det at de var fysisk ute av stand til å be noen gå, det var som om høfligheten lå som en innbygd dødmannsknapp i dem; om de nærmet seg å ta for mye plass eller sette for tydelige grenser i en situasjon, skrudde maskineriet seg simpelthen av, og de ble bare sittende stille og vente på omstart. Som når han stod lenge og vurderte varer i en hylle i matbutikken og folk bare ble stående ubehjelpelige bak ham og vente på at han skulle gjøre seg ferdig, heller enn å be ham flytte seg så de kunne få tak i det de skulle ha. Hvor mye tid brukte en gjennomsnittlig nordmann på unødvendig venting i løpet av et liv?»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar