Kagge 2026
På vestkysten av Irland blir det en dag i 1973 funnet et guttebarn forlatt på stranda. Fiskeren Ambrose Bonnar er en av flere som får ha gutten "på lån" mens de i landsbyen finner ut av hva de skal gjøre med barnet. Ambrose fatter en spesiell godhet for barnet, og spør om å få adoptere gutten. Det går i orden, og gutten får navnet Brendan. Kona Christine har ikke noe problem med slik å ha fått et barn nummer to, men sønnen deres, Declan, som bare er noen år gammel da gutten fra havet blir en del av livet deres, skal komme til å se på Brendan som en inntrenger og rival. Brendans spesielle ankomst og status i landsbyen, gjør at han blir en tøff konkurrent om oppmerksomhet og kjærlighet.
Romanen har en nokså allvitende forteller som bor i landsbyen, og refererer noen steder til et vi, som for eksempel side 46: «Vi kom oss gjennom jula, og det ble en ny årstid.» Denne måten å la fortelleren komme til syne på, føles litt gammelmodig, men det er kanskje gjort slik for å gi følelsen av leseren nå får servert en sann historie? Men det blir også som et filter å se gjennom, eller ei ramme som kanskje gjør historien bedre, kanskje ikke. Hva synes du, hvis du har lest boka?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar