«Minnesota» av Jo Nesbø

Aschehoug 2025

Etterforsker Bob Oz i Minneapolis-politiet har kanskje en rufsete stil, men han er i alle fall pågående og utholdende. Selv ikke når han blir suspendert for vold i tjenesten, gir han opp jakten på sannheten og gjerningspersonen.
Saken han engasjerer seg i, starter med at våpendealeren Tomas Gomez blir utsatt for drapsforsøk. Politiet er på sporet av gjerningspersonen og tar ham nesten flere ganger, men hver gang lykkes han i å gå fri; det er nesten som om han forsvinner i løse luften.

Dette er en underholdende og spennende kriminalroman, språket flyter lett og er preget av humør og overskudd.
Nesbø har fortsatt sansen for makabre scener og detaljer; i rollebesetningen i årets bok finner vi en taksidermist (en som stopper ut dyr), så da skjønner leseren at Nesbø har en setting han kan boltre seg i.
Hovedhandlingen er satt til 2016, mens romanen har en rammefortelling satt til 2022. Romanen kunne sikkert fungert minst like bra uten denne rammefortellingen.

«Ministeriet for tid» av Kaliane Bradley

Oversatt av Kirsti Vogt
Kagge forlag, 2025

Graham Gore døde under en ekspedisjon til Arktis i 1847. Men ifølge denne romanen døde han ikke, han blir hentet fra 1847 og til det 21. århundre i London. Her skal han bo sammen med ei ugift, ung kvinne, som er hans "bro", det vil si hun er ansatt i Ministeriet for tid for å være til hjelp og assistanse, og samtidig passe på/overvåke Graham.

En kan forestille seg at det er utfordrende å hoppe til en helt annen tid, en annen verden enn man er vant til, men Graham ser ut til å tilpasse seg ganske greit. Det er også andre fra andre tidsepoker som har reist i tid og som befinner seg i London, og disse omgås noe. Men hva var egentlig planen bak disse tidsreisene? Og er det trygt? Og kan forholdet mellom broen til Graham - som har fortellerstemmen i boka - og Graham komme til å gli over i noe annet og mer enn et strengt profesjonelt forhold?

Jeg ble ikke hundre prosent revet med av denne boka, selv om jeg liker både polarlitteratur og romantikk. Kanskje miksen med tidsreiser (science fiction) ble for spesiell?
Jeg synes også språket flyter litt dårlig, enten det skyldes oversettelsen eller originalen. Ord og uttrykk som brukes i boka er kanskje tenkt å gi et originalt preg, men de virker mest upassende. Som side 96: «Ikke alt ved jobben var like kranglete som dette.»
Eller side 97: «Munnen til Quintin buktet på seg under nesen.»

«Legen på vidda : et år i Karasjok» av Ingvild Holtan-Hartwig

Kagge forlag, 2024

Ingvild er ferdig med legeutdannelsen og turnus venter. Hun søker seg til Karasjok, noe venner og familie synes er vanskelig å forstå. Hvorfor i all verden vil hun dit? Men Ingvild har prøvd å arbeide på sykehus i Oslo, der har hun følt seg som stående ved et samlebånd. Det har ikke vært tid til å se hele mennesker, spørre hvordan de har det eller gi dem trøst. Håpet er at det vil være annerledes på et lite sted, i en allmennlegepraksis. Og fritiden i Karasjok må jo også bli helt annerledes enn fritid tilbrakt i Oslo.

Ingvild forteller om året i Karasjok, det er lettlest og engasjerende, med mange fine tanker og refleksjoner.

«Spark : på to meier gjennom norgeshistorien» av Thor Gotaas

Gyldendal 2024

Her får vi presentert sparkens, eller sparkstøttingens historie, fra den ble introdusert i Norge og opp til nåtida. Vi får også lese om produksjon og salg.
Boka er rikt illustrert med fotografier og tegninger; så den er veldig fin å bla i.
Jeg har selv minner knyttet til sparkbruk, hovedsakelig hyggelige minner. Men jeg husker også kalde turer, for det var ikke gitt at man holdt varmen da man som liten ble sliten i beina og ble sittende i ro som passasjer på setet.
Sparkføret var nok bedre før, når man ikke gruset eller saltet så mye som i dag. Men det var ikke bare bra sparkføre før heller; snøfattige vintre lærte man seg å balansere på en meie for å finne farbar vei mellom grus og bare flekker. Artig da å se i boka at det faktisk fantes sparker med en meie(!), men de ble ikke vanlige.
Artig også å lese at sparken og dens førere ble ansett som farlige og hensynsløse, omtrent slik el-sparkesykler og deres førere opptrer og ses på i dag.

Gotaas er en produktiv forfatter, kanskje går det litt fort i svingene noen ganger. Som da han i denne boka på side 75 nevner lensmannsmordene på Ringerike i 1926, her skriver han: «... da to lensmenn ble knivdrept.» Det riktige er at det ble brukt både pistol/revolver og kniv. Den ene lensmannen var skutt i hjertet og strupen var skåret over med kniv. Han var død da de ble funnet. Den andre var skutt to ganger og var fortsatt i live da de ble funnet.
Og side 90 gjengis en tegning av Kjell Aukrust. Forfatteren skriver at kunstverket heter "Med spark på Glåma", mens tittelen jeg mente å ha hørt/lest, er "På spark over Glåma". Og det finner jeg i alle fall på Nasjonalmuseets nettsider: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.1963.0055
Og side 101 står det: «... to personer forulykket og ble reddet.» Men forulykke betyr egentlig omkomme ved en ulykke.

«Andres selskap» av Jonas Sundquist

Cappelen Damm 2024

Balder har vært borte fra vennegjengen - kalt Selskapet - i tre år, men nå er han plutselig med igjen da Aleksander spør om det er noen som har lyst til å bli med til Tønsberg, til sommerhuset familien eier. Hedda blir også med. Hun har nylig gitt ut en roman, men siden fått plagiatbeskyldning på seg. Beskyldningen gjør henne både mer interessant og kontroversiell for instagramfølgerne hennes.
Da de kommer til sommerhuset en mandag, er det ikke strøm der. Og elektriker kan de først få på fredag. Det er varm, tørr sommer, ubehagelig varmt. På andre siden av fjorden har det brutt ut skogbrann, og fire ungdommer er savnet.
Huset er en stor villa i dragestil, framstår som mørk og småskummel, og viser seg å gjemme på en del hemmeligheter som Balder og Hedda snoker i, enda de har fått streng beskjed om ikke å gå på loftet, og ikke flytte på noe!

Dette er en velskrevet og engasjerende roman om unge, nokså uforutsigbare mennesker fra velsituerte familier. Det er glimt tilbake til skoletid og oppvekst, samt kapitler fra tiden etter romanens hovedhandling. Da er Balder på ferie i Tyskland med kjæresten. De møttes den sommeren romanen handler om, og her får du vite hvordan det gikk for seg.

«Kongene av Kongeparken» av Maren Skolem

Aschehoug 2024

Axel var russ i fjor, men nå har han hvileår og gjør fint lite bortsett fra å fundere på hvordan han skal vinne tilbake eksen som han var dum nok til å dumpe i fjor, bare fordi han ville være fri til å rote rundt mens han feiret russetida. Nå er det HUN som er russ, og gir ham tilbake med samme mynt.
Sam er også russ i år, men er ikke spesielt gira på rulling og festing. Han har kommet inn på drømmestudiet og lengter fram mot det, men trenger penger for å finansiere det. Så blir det lyst ut en konkurranse om beste russelåt, og her er det pengepremier å vinne.
Sam synes slike låter er usannsynlig kleine, men overvinner den sterke følelsen av at dette er langt under hans verdighet. Han mekker ei låt som faktisk blir veldig bra. Han trenger bare en som kan framføre låta, og det er her Axel og Sam starter et nokså aparte samarbeid.

Dette var en skikkelig underholdende, lettlest og medrivende roman. Tonen er munter og språket flyter godt. Jeg har av samme forfatter lest voksenromanen Dørene lukkes (2024), som jeg også likte veldig godt. Dette er en forfatter jeg kommer til å følge med videre i karrieren!

«Stadig fortsetter jeg å leve» av Tordis Ørjasæter

Cappelen Damm 2024

Tordis Ørjasæter har blitt 97 år, men tross sin høye alder er hun fortsatt aktiv som forfatter. Her forteller hun om hvordan hun opplever hverdagen som gammel, og henviser gjerne til litteratur hun har lest og som har inspirert til egen tankevirksomhet.

Dette er velformulert og interessant, og Ørjasæters litterære stemme er fortsatt stø og klar.