Her får vi presentert sparkens, eller sparkstøttingens historie, fra den ble introdusert i Norge og opp til nåtida. Vi får også lese om produksjon og salg.
Boka er rikt illustrert med fotografier og tegninger; så den er veldig fin å bla i.
Jeg har selv minner knyttet til sparkbruk, hovedsakelig hyggelige minner. Men jeg husker også kalde turer, for det var ikke gitt at man holdt varmen da man som liten ble sliten i beina og ble sittende i ro som passasjer på setet.
Sparkføret var nok bedre før, når man ikke gruset eller saltet så mye som i dag. Men det var ikke bare bra sparkføre før heller; snøfattige vintre lærte man seg å balansere på en meie for å finne farbar vei mellom grus og bare flekker. Artig da å se i boka at det faktisk fantes sparker med en meie(!), men de ble ikke vanlige.
Artig også å lese at sparken og dens førere ble ansett som farlige og hensynsløse, omtrent slik el-sparkesykler og deres førere opptrer og ses på i dag.
Gotaas er en produktiv forfatter, kanskje går det litt fort i svingene noen ganger. Som da han i denne boka på side 75 nevner lensmannsmordene på Ringerike i 1926, her skriver han: «... da to lensmenn ble knivdrept.» Det riktige er at det ble brukt både pistol/revolver og kniv. Den ene lensmannen var skutt i hjertet og strupen var skåret over med kniv. Han var død da de ble funnet. Den andre var skutt to ganger og var fortsatt i live da de ble funnet.
Og side 90 gjengis en tegning av Kjell Aukrust. Forfatteren skriver at kunstverket heter "Med spark på Glåma", mens tittelen jeg mente å ha hørt/lest, er "På spark over Glåma". Og det finner jeg i alle fall på Nasjonalmuseets nettsider: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.1963.0055
Og side 101 står det: «... to personer forulykket og ble reddet.» Men forulykke betyr egentlig omkomme ved en ulykke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar