Kagge forlag, 2025
Graham Gore døde under en ekspedisjon til Arktis i 1847. Men ifølge denne romanen døde han ikke, han blir hentet fra 1847 og til det 21. århundre i London. Her skal han bo sammen med ei ugift, ung kvinne, som er hans "bro", det vil si hun er ansatt i Ministeriet for tid for å være til hjelp og assistanse, og samtidig passe på/overvåke Graham.
En kan forestille seg at det er utfordrende å hoppe til en helt annen tid, en annen verden enn man er vant til, men Graham ser ut til å tilpasse seg ganske greit. Det er også andre fra andre tidsepoker som har reist i tid og som befinner seg i London, og disse omgås noe. Men hva var egentlig planen bak disse tidsreisene? Og er det trygt? Og kan forholdet mellom broen til Graham - som har fortellerstemmen i boka - og Graham komme til å gli over i noe annet og mer enn et strengt profesjonelt forhold?
Jeg ble ikke hundre prosent revet med av denne boka, selv om jeg liker både polarlitteratur og romantikk. Kanskje miksen med tidsreiser (science fiction) ble for spesiell?
Jeg synes også språket flyter litt dårlig, enten det skyldes oversettelsen eller originalen. Ord og uttrykk som brukes i boka er kanskje tenkt å gi et originalt preg, men de virker mest upassende. Som side 96: «Ikke alt ved jobben var like kranglete som dette.»
Eller side 97: «Munnen til Quintin buktet på seg under nesen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar