«En familietragedie : historien om en forbrytelse» av Mattias Edvardsson

Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal 2023

Ekteparet Regina og Steven Rytter blir funnet drept i hjemmet sitt.

Romanen tar oss med tilbake i tid, til ti uker før de døde blir funnet. Her møter vi Jennica, som er kjæreste med Steven, til hun finner ut at han har løyet om at kona er død. Kona lever og Steven er en utro drittsekk! For Karla har Steven framstått som drømmemannen, men saker og ting i fortiden gjør at hun formelig hater utro ektemenn; fra nå tar hun fullstendig avstand!
Karla er student, drømmen er å bli dommer, og for å finansiere studiene vasker hun hos ekteparet Rytter ved siden av - vaskeoppdraget har hun fått gjennom et rengjøringsbyrå. For å kunne bli dommer er det viktig å ha et plettfritt rulleblad. Nasking - som hun av og til gjorde i oppveksten - må hun ikke fristes til nå, uansett hvor mye dyrt og lett omsettelig som flyter rundt i huset til Rytters og sikkert ingen ville savne om det ble borte.
Karla leier rom hos Bill, ikke fordi han har spesielt god plass i den lille leiligheten, men han har et desperat behov for penger. Han er alene med omsorgen for datteren Sally, etter at kona døde av kreft for en tid tilbake. Og det er vanskelig for ham å få fast jobb, grunnet dumme avgjørelser og handlinger tidligere i livet.

Som det står på boka: Tre unge mennesker. To mord. Men bare en sannhet.
Hva har skjedd? Bit for bit avsløres sammenhengen, og vi får svar til slutt.
Kanskje synes jeg spenningen dalte litt fort etter at plottet er avslørt; da kjennes det som slutten tværes ut, men for all del: Dette er absolutt lesverdig.
Jeg har lest En helt vanlig familie (2019) og Gode naboer (2021) av samme forfatter tidligere, men for min del nådde ikke årets roman ikke helt opp til samme nivå som de foregående.

«Antikvitetshandler Watchman : familien som ble borte» av Bodil Stenseth

Dreyer 2022

Antikvitetshandler Watchman kom til Oslo sammen med kona i 1913. Han greide å etablere seg og få forretningen til å blomstre. Han reiste en del rundt i landet og kjøpte opp antikviteter, var nok flink med folk og hadde øye for hva som var salgbart.
I 1928 adopterte ekteparet en gutt fra Tyskland, Arthur.
Watchman-familien var jøder, og da de i november 1942 ble deportert med lasteskipet Donau, ble eiendelene deres beslaglagt. En del av de kostbare antikvitetene som Watchman eide, havnet hos Quisling.

Bodil Stenseth forteller her historien til Watchman-familien.
Mørke kapitler i historien er også viktige å skrive. Forhåpentlig skjer aldri noe tilsvarende igjen.

«Marathonshots» av Geir Nummedal

Cappelen Damm 2023

Hovedperson og forteller i romanen skal løpe maraton i Dresden. Oppladingen har han tatt alvorlig, bortsett de aller siste dagene; da ble det litt kvalitetsrangling med en kompis som også er i Dresden noen dager, men ikke for å løpe.
Dagen løpet går av stabelen, våkner jeg-forteller med litt sår hals og antydning til feber. Han tar smertestillende og satser på at det går over. Han går gjennom de vante prosedyrene, velger spillelister han kan løpe til, smører vaselin på strategiske steder, sørger for å ha energi-gelen klar i løpebeltet.

Så får vi være med fra start til mål i løpet. Teksten er en lang, flytende strøm, uten punktum, men heldigvis med komma. Måten teksten flyter av gårde, kan nok ligne tankestrømmen en mosjonsløper opplever før, under og etter et løp.
Det er ikke så mange bøker som handler om løping. Kanskje fordi det er mer interessant å løpe selv enn å lese om andre som løper?
Lurer du på hvordan det er å løpe en hel maraton? Eller løper du selv og har savnet romaner med løping som tema?
Da er dette boka for deg.

«Vårt livs mange mørke dager : en amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler» av Rebecca Donner

Oversatt av Christian Rugstad
Forlaget Press 2023

Amerikanske Mildred Harnack, gift med tyske Arvid, var bosatt i Berlin da nazistene vant fram og med uærlige metoder etter hvert fikk regjeringsmakten i Tyskland. Adolf Hitler bedyret lenge at de bare ønsket fred, de skulle aldeles ikke gå til krig. Men så var det akkurat det de gjorde.
Mildred og Arvid engasjerte seg i motstandsarbeidet. Mildred rekrutterte flere, og en periode hadde hun blant annet hjelp av en gutt, Donald Read Heath, eller Don, som han ble kalt. Uten at han forsto så mye av det, fungerte han som budbringer.

Forfatteren pusler sammen et bilde av hvem Mildred var. Vi får også bli kjent med flere i samme motstandsgruppe, og andre Mildred satt fengslet sammen med. Vi får også en grei innføring (for mange er det kanskje repetisjon) av hvordan det foregikk da Adolf Hitler kom til makten, og hvordan han styrte landet med terror og inhumane metoder, svek sine egne allierte, bestemte seg for at jødene var roten til alt vondt og gjorde hva han kunne for å utrydde dem.
Mildred og Arvid ble arrestert i 1942. Arvid ble dømt til døden, mens Mildred ble dømt til seks år i fangeleir. Mildreds dom falt ikke i smak hos Hitler, og han fikk den omgjort til dødsdom. 16. februar 1943 ble hun giljotinert.

Boka er lærerik. Den er godt komponert og velskrevet; jeg ble oppslukt og engasjert, rørt og veldig trist. Jeg må beundre Mildred og hennes likesinnede for motet de framviste. De kjempet alt de kunne, med livet som innsats.

«Den navnløse arven» av Ellen G. Simensen

Cappelen Damm 2023

Vi skal til Hønefoss, året er 2017. Vi møter igjen politimannen Lars som vi stiftet bekjentskap med i Tro meg når jeg lyver (2020)
Her får han en ny vrien sak å hanskes med. Gynekologen Morten Haraldsen blir funnet drept på klinikken han drev, nærmest dandert i gynekologstolen i undersøkelsesrommet. Etterforskningen avdekker at det kan være flere mulige mistenkte, både blant nåværende og tidligere pasienter.

Vi stifter også bekjentskap med Elisabeth og hennes opplevelser fra sommeren 2001 og fram til romanens nåtid. Sammen med gjengen feires avslutning av ungdomsskolen, på et usjenert sted der det blir musikk, alkohol, flørting og mer til, men for Elisabeth og flere i gjengen skjer det vonde ting som gir merker for livet.

Etter hvert flettes Elisabeths historie inn i krimsaken Lars jobber med. Tema handlingen spinner rundt er sæddonasjon, hemmeligheter, løgner og svik.

Dette er Simensens andre roman. Om Tro meg når jeg lyver mente jeg at historien var vel kompleks. Forfatteren sjonglerte det greit, men som leser kan man noen ganger føle på at det blir litt mye å holde styr på når det gis flere sidehistorier, og det hoppes mellom ulike steder og tider.
Handlingen i årets roman er ikke like kompleks, jeg vil si den er akkurat passe kompleks. Og måten den er bygd på gjør at spenningen holdes oppe helt til siste side.

Noen vil kanskje innvende at politietterforskningen gis litt liten oppmerksomhet, men jeg for min del ønsker ikke dette noe annerledes. Romanen fungerer bra som den er; det er i alle fall ingen kjedelige, detaljerte oppramsinger og transportetapper man ofte kan oppleve i kriminalromaner som har som mål å skulle etterrettelig dokumentere alt som skjer. Forresten kan ikke Simensens roman sies å være en tradisjonell kriminalroman. Som første bok kan den karakteriseres som en psykologisk thriller.

Årets bok lanseres som en Lars Lukassen-krim, så her kan vi forvente en serie bøker. 

Jeg var så heldig å få lese boka før den var klar for salg i bokhandelen, siden Simensen valgte å ha lanseringen av boka på Ringerike bibliotek, og jeg fikk æren av å samtale med henne. (Såkalt bokbad) Og da måtte jeg jo ha lest boka hennes, slik at jeg kunne forberede noen fornuftige spørsmål.

Tro meg når jeg lyver ble godt mottatt, og med denne overbevisende oppfølgeren har jeg stor tro på at Simensen vil sikre seg en plass blant de kjente krim-forfatterne i Norge.

«Alt som er ødelagt» av John Boyne

Oversatt av Tore Aurstad
Cappelen Damm 2023

Gretel (91) bor i London i et ganske fasjonabelt og rolig nabolag. Da en av naboleilighetene skal selges etter at tidligere eier er død, er hun veldig spent på hvem som flytter inn. For det er ikke gitt at den nye naboen blir like rolig og lett å forholde seg til som den gamle mannen som bodde der før. Særlig synes Gretel det er vanskelig med små gutter.
Så er det faktisk en liten gutt - i niårsalder - som flytter inn sammen med foreldrene. Det går heldigvis bra mellom Gretel og gutten, som heter Henry. Han er en introvert type, interessert i bøker blant annet, så de to har noe felles å møtes over. Men guttens far er det verre med...

Dette er en uavhengig oppfølger av Gutten i den stripete pyjamasen (2006). Det er boka jeg holder for en av de aller beste jeg har lest, uavhengig av barne-, ungdoms- eller voksenlitteratur. Muligens ville jeg bedømt den boka annerledes i dag, men minnet om leseopplevelsen sitter fortsatt i. Jeg synes plottet i den er spesielt godt bygd; så grusomt, men så finurlig.

Gretel er Brunos storesøster. Hun var mest opptatt av flørting og "voksenting" den tiden de bodde i Polen, der faren var kommandant ved Auschwitz. Bruno var barnslig og slitsom, og da kom Gretel til å gjøre noe hun siden har angret på og følt skyld for hele livet. Hun har også følt skyld fordi hun var tysker, datter til en nazist, selv om hun per definisjon var et barn og ikke kunne forventes å ta ansvar for noe av det grusomme som skjedde. Hun og moren flyktet til Frankrike etter krigen. Der fikk de oppleve at det var mange som bar nag til tyskere og lastet dem for det onde som skjedde under krigen. Selv som gammel dame er det umulig å glemme det fryktelige som skjedde med jødene som hadde tilhold i konsentrasjonsleiren like ved huset hun bodde i som barn. Det er også umulig å ikke føle skyld for at hun visste om litt av det som skjedde, men bare lot det skje.

Jeg likte denne boka godt. Det var interessant å se historien fra Gretels perspektiv. Boka er tankevekkende, men også spennende, slik historien om Gretels liv fortelles bit for bit i tilbakeblikk, vekselsvis med at hun vikles inn i dilemmaer i nåtiden sin, der alt hemmelighold, alle løgner stadig må sjongleres, så lenge hun vil holde fortiden sin hemmelig og framstå som en annen enn den hun egentlig er.
Gutten i den stripete pysjamasen er en roman vi på biblioteket har plassert i avdelingen for ungdom. Den kan også passe for yngre lesere, tenker jeg, siden hovedpersonen er 9 år; ofte er hovedpersonens alder en indikasjon på hvilken aldersgruppe boka passer for. Årets bok er definitiv en roman for voksne. Det er kanskje litt spesielt at en oppfølger har en annen målgruppe enn første bok, men i alle fall voksne lesere kan lese begge to.

«Jordboere» av Sayaka Murata

Oversatt av Magne Tørring
Cappelen Damm 2023

Vi stifter første bekjentskap med hovedperson og jegforteller Natsuki da hun går i fjerde klasse. I feriene møter hun hvert år fetter Yü; de to har med årene utviklet et spesielt bånd. Han har fortalt henne at han kommer fra verdensrommet, og Natsuki blir sikker på at det samme gjelder for henne. Hun passer nemlig så utrolig dårlig inn i familien, men ei mor og ei søster som nærmest mobber henne; sier hun er dum og stygg.
Som sjetteklassing opplever Natsuki at en ung, mannlig hjelpelærer gir henne uønsket oppmerksomhet.
Så hopper historien til da Natsuki er blitt voksen. Nå har hun inngått et proforma ekteskap med Tomoya. De er enige om bare å bo sammen, og leve ved siden av hverandre, ikke ha sex eller gjøre noe av det de tenker samfunnet forventer av dem - ha jobb, få barn og sørge for at samfunnshjulene fortsetter å gå rundt. Men de merker at familie og omgivelser presser på, stiller ubehagelige spørsmål, som: "Er det ikke på tide å få barn snart?" Og de som spør, lar seg kanskje ikke avspise med ulne bortforklaringer...

Jeg har før lest Døgnåpent av samme forfatter. Den husker jeg som morsom og underfundig. Årets roman er absolutt ikke slik. Dette er en roman som utfordrer, og som har flere scener det er direkte ubehagelig å lese. Men siden jeg tenker det kan være sunt å blir utfordret som leser og velge bøker som skiller seg ut som annerledes, så vil jeg anbefale denne.

«I dine sko» av Jojo Moyes

Oversatt av Eva Ulven
Bonnier norsk forlag 2023

Sam har det slitsomt for tiden. Ektemannen Phil er arbeidsledig og deprimert, og på jobben henger den nye sjefen Simon over henne og gjør alt han kan for å bryte ned selvtilliten hennes. Men en dag er hun på treningssenteret før jobb, og i farten tar hun feil gymbag med seg fra senteret. I bagen ligger noen utrolig snasne sko, røde og med sykt høye hæler. Da hennes egne sko er borte med den forsvunne bagen, og alt hun ellers har er et par flippflopper, må hun ta på de røde skoene da hun møter potensielle kunder den dagen, og den følelsen skoene gir henne er bare helt utrolig. Hun haler i land to av tre avtaler og får beundrende tilrop av kollegene.
Den som eier de røde skoene er Nisha. Hun er i harnisk over at noen har tatt bagen hennes og etterlatt noen subbete, flate sko. Den fine chanel-jakken hennes er også borte med bagen. Men dette med de forsvunne skoene er bare toppen av drittfjellet denne dagen. Hun blir utestengt fra hotellrommet av ektemannen Carl, han tar fra henne kredittkort og alt hun eier og har. Der står hun på bar bakke, så hva i huleste skal hun gjøre?

Sam og Nishas historier flettes etter hvert sammen, og et heidundrende oppgjør med de mannlige drittsekkene er i kjømda. Liker du feelgood med girlpower og hevn, er dette boka for deg.

Jeg for min del ser ikke på dette som det beste Moyes har skrevet. Handlingen gikk litt tregt, og persongalleriet er noe endimensjonalt.