«Marathonshots» av Geir Nummedal

Cappelen Damm 2023

Hovedperson og forteller i romanen skal løpe maraton i Dresden. Oppladingen har han tatt alvorlig, bortsett de aller siste dagene; da ble det litt kvalitetsrangling med en kompis som også er i Dresden noen dager, men ikke for å løpe.
Dagen løpet går av stabelen, våkner jeg-forteller med litt sår hals og antydning til feber. Han tar smertestillende og satser på at det går over. Han går gjennom de vante prosedyrene, velger spillelister han kan løpe til, smører vaselin på strategiske steder, sørger for å ha energi-gelen klar i løpebeltet.

Så får vi være med fra start til mål i løpet. Teksten er en lang, flytende strøm, uten punktum, men heldigvis med komma. Måten teksten flyter av gårde, kan nok ligne tankestrømmen en mosjonsløper opplever før, under og etter et løp.
Det er ikke så mange bøker som handler om løping. Kanskje fordi det er mer interessant å løpe selv enn å lese om andre som løper?
Lurer du på hvordan det er å løpe en hel maraton? Eller løper du selv og har savnet romaner med løping som tema?
Da er dette boka for deg.

«Trening : viljens triumf» av Kristin Buvik Sivertsen

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Ingrid er småbarnsmor. Kroppen har for - som for så mange - forandret seg etter svangerskap og fødsel. Hun er ikke fornøyd, hun vil bli tynn. Derfor melder hun seg inn på et treningssenter. Der starter hun med både styrketrening, løping og gruppetimer, og blir ganske fort oppslukt av miljøet og - virker det som - avhengig av å trene de tilmålte dosene + kanskje enda litt til...

Jeg tok boka med meg hjem fra biblioteket på grunn av tema. Trening, og kanskje særlig løping interesserer meg, og det finnes ikke veldig mange romaner om dette.

Starten på romanen var slik at jeg ikke ble veldig engasjert. Flere ganger holdt jeg på å legge boka fra meg. Det kjentes ikke interessant å lese detaljer om en nybegynner på treningssenter; kanskje bortsett fra at det er til å kjenne seg igjen i hvordan man famler og fomler i starten, men for all del ikke vil spørre noen. I stedet står man etterpå - når man nesten har ramlet av tredemølla - og kikker rundt seg og håper at ingen har sett hvordan man kløner.
Sitatene fra faglige verk om trening kommer det mange av i løpet av romanen. Jeg skjønner ikke helt hva de er ment å tilføre, men forfatteren har kanskje hatt en mer seriøs - eller skal vi si teoretisk - tilnærming til stoffet som dessverre ble perler for svin for denne leseren.

Det er først et godt stykke ut i romanen jeg synes det tar av. Boka begynner å handle om noe, jeg begynner å kjenne hovedpersonene og det tilføres litt dramatikk og konfliktstoff. Gjennom Sigrid, som så gjerne vil være treningskamerat med Ingrid, men som ikke matcher helt i personlighet, engasjement og form. Gjennom Håkon, den personlige treneren som uproft nok blir litt for intim med både Ingrid og flere av de andre som trener på senteret. Gjennom diskusjonene med samboeren; er det egentlig greit at hun stikker så mye ut for å trene og til stadighet overlater ungen til ham? Det er interessant å tenke seg at rollefordelingen var omvendt; hadde det vært mannen i huset som kastet seg på hardtreningen og overlot hus og barn til samboeren, hadde vi overhodet reagert da?

Jo, det er faktisk litt å tenke over i boka. Yrkesetikk, kroppspress, kvinnerollen for å nevne noen.
Men boka sett under ett blir for sprikende til at den får toppscore fra meg.

«Et hjerte i en kropp i verden» av Deb Caletti

Oversatt av Heidi Sævareid
Utgitt av Gyldendal 2019

Annabelle bestemmer seg plutselig for å løpe fra alt. Hvor hun skal løpe er ikke viktig i starten, men etter hvert blir det til at ruta hun skal løpe går fra Seattle, der hun bor, og helt til Washington DC, dagsetappene er to og en halv mil. Etter protester og mas fra mor, blir det til at bestefar følger Annabelle i en bobil, hvor hun kan sove og hvile underveis, og bestefar blir støtteapparatet som bringer vann, steller gnagsår og oppmuntrer. Mor, bror og venner sitter hjemme og støtter henne per telefon, de samler også inn penger og markedsfører løpingen hennes, slik at hun blir gjenkjent der hun kommer og får masse moralsk støtte.
Men hva er det egentlig hun løper ifra? Det traumatiske hun har opplevd får vi kjennskap til etter hvert som vi får dele med Annabelle minner og tilbakeblikk som hun nærmest porsjonerer til seg selv i et tempo hun kan tåle. Slik gjør løpingen og tiden som går, at hun kommer seg over det som skjedde, og kommer seg videre.

Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne. Jeg liker ikke alt ved boka like godt; det er av og til vel mye følelser og drama, og jeg er heller ikke så glad i romaner som hopper stadig mellom nåtid og fortid. Men at det er mye følelser og drama i boka skjønner jeg jo grunnen til, da jeg omsider får vite hele forhistorien for Annabelles rømming.

Forlaget kunne tatt enda en runde med grundig språkvask - jeg synes ikke språket flyter like godt hele veien. Uten å nevne eksempler, synes jeg det er enkelte uttrykk som halter.
Jeg finner også noen trykkfeil og inkonsekvent staving, som "hutteritt" s 190 og "huterittene" s 197. På s 236 står det "strandhåndklene" og s. 273 "håndklærne".

Og s 70 finner jeg en betydelig feil. Kapittel 7 begynner med ei faktaliste til tema blodomløpet og hjertet, der punkt 4 lyder:
"Til tross for denne kraften, er det bare 56 liter blod i kroppen til enhver tid. Og man trenger ikke miste mer enn to liter - en stor flaske cola - og så er det over."
Her må det mangle en bindestrek - det skal jo være 5-6 liter blod. Og da er ikke 2 liter bare-bare, men en stor andel av totalen.

«Du dør ikke» av Linn Strømsborg

Utgitt av Flamme forlag 2016

Eva har opplevd et anfall av panikkangst, og etter dette sliter hun. Hun går til legen med diffuse symptomer, men det blir ikke funnet noe galt med henne fysisk. Likevel frykter hun at det er noe som feiler henne, som gjør at hun en dag plutselig kommer til å dø.
Hun synes det hjelper å løpe, så løping blir det mye av. Mennesker rundt henne forsøker å nå inn til henne, men har ikke særlig suksess med det. Hvordan skal det gå med Eva? Vil hun klare å løpe fra angsten?

Denne romanen framstår som noe stillestående og med flat spenningskurve. Men jeg synes det passer - for hvor spennende tør du å leve livet, når du er knuget av angst? Romanen er velskrevet, karakterene er troverdige, og jeg lot meg engasjere.

«Lysløypa» av Gunnar Ardelius

Oversatt av Ingelin Røssland

Utgitt av Aschehoug forlag, 2011

Det er slutt mellom Morris og Betty. Er det forresten helt slutt? Helt sikkert? Morris savner Betty, har nok kjærlighetssorg.
Foreldrene hans bor ikke sammen; faren er bipolar, og Morris bor sammen med moren, som også synes å slite litt mentalt. Det er ikke lett å finne noen som kan hjelpe når Morris har det vanskelig. For å holde ut, løper han. En dag han er ute og løper, treffer han på Lena, og dette møtet blir starten på noe nytt i livet hans.

Først etter at jeg var ferdig med denne ungdomsromanen, fant jeg ut at den er en frittstående fortsettelse av «Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt», som var forfatterens debut.

Jeg opplever romanen som ganske tung tematisk, og forfatteren liker detaljerte beskrivelser, noe som ikke gir veldig god framdrift. Jeg synes boka var interessant; den gir innblikk i tanker og følelser til en ung mann som jeg tenker kan være en litt fremmed verden for meg. Dessuten behandler den temaet løping og trening, noe ikke så veldig mange romaner gjør. Men jeg tenker at den tematisk og litterært er tung, og det må være moden ungdom eller unge voksne den passer best for. 

Jeg stusser på en ting s. 49. Det står: «Han tar på seg klokka. Begynner å jogge. Første kilometeren i rolig tempo. Forbi invalidekirkegården. Så øker han gradvis. Flis og bark driver under føttene. Siste kilometeren på under førti minutter.»

Om du bruker førti minutter på en kilometer, løper du ikke. Du kryper, kanskje. Skal det være fire minutter? Fire minutter på kilometeren er en god fart. Eller skal det bety at han har løpt x antall kilometer, og etter den siste ser han at han har brukt under førti minutter totalt? 

Originaltittelen på romanen er «Bara kärlek kan krossa ditt hjärta», noe som er temmelig langt unna den norske tittelen. Jeg kjenner at jeg blir litt nysgjerrig på å få vite hvorfor man har landet på en tittel så annerledes enn originalen. Og diskuterer man slikt med forfatteren, tro?

Men den norske tittelen er fin; jeg liker korte titler som kan gi en dobbel mening. Og slik tittelen er flettet inn i motivet på omslagsbildet, er fiffig.