«Vi er brødrene Eikemo : roman» av Marit Eikemo

Samlaget 2024

Brødrene Per, Martin, Reidar, Kåre og Einar Eikemo mista far sin då eldstemannen Per var 14 år. Dei budde i Berjaflotvegen 9, eit stort treetasjers hus som faren bygde. Per er far til Marit, og no som Marit fortel historia om brødrene Eikemo, er Per 86 år gamal og bur att åleine i det store huset, som før var fylt av folk og liv. Tida er ei heilt anna no enn då gutane voks opp. Og alderen krev sitt. «Det søkk i verdi, dette livet,» seier Per.

Per overtok ansvaret for familien då faren døydde, kanskje ikkje så rart då at han så å seie alltid verkar bekymra og alvorstyngd. Som det står side 16: «Det er ikkje godt humør som er motoren til far min. Eg har lang trening i å sjå om han har ein dårleg eller mindre dårleg dag. Som regel psykar han seg ned i dagevis før noko skal skje, som til dømes eit selskap. Når dagen kjem, er han heilt nedkøyrd og utsliten, og frå dette nullpunktet kan det berre gå éin veg.»

Nokre vil kanskje hevde at portrettet av brødreflokken kunne ha vore ei bok internt for familien og familiesoga, men det kulturhistoriske og menneskeleg attkjennelege gjer dette til interessant og engasjerande lesnad for mange fleire.

«Lorden» av Tore Renberg

Oktober forlag 2024

Jon Magne Moi (født 1956) sit på kafeen i bygda medan han skriv denne boka. Han er pensjonert lærar, ivrig, engasjert og arbeidsom medlem i historielaget i bygda - eller "her hos oss", som er uttrykket han stadig brukar. Han er lukkeleg gift med Aase Astri (født 1959), men no har ho reist på venninnetur til utlandet. Han saknar henne!
Han fortel for oss - innbilte publikum - om ei dramatisk hending han og kona var ute for då dei var på skitur nyleg. Dei var oppe ved Lordeslottet, og rett framfor trappa der låg ei ung jente i snøen. Ellen Sofie Bestandig, ei usedvanleg talentfull jente med - vil ein tru - ei lysande framtid. Paret var overtydd om at jenta var død, men det viste seg at det likevel er att litt liv i ho. Ho havna på sjukehus der ho ligg og svevar mellom liv og død i lange tider.
Jon Magne fortel om Lorden og Lordeslottet - det er spanande lokalhistorisk stoff frå bygda dei bur i. Det finst berre få og nokså tynne kjelder om dette. Han har og eit minne frå eigen barndom, Jon Magne, der han hadde eit syn. Han såg Lorden, med svart kappe og svarte peparkorn-auge.
I boka fortel han og om folk i bygda, fleire av dei har han eigentlig lite til overs for, sjølv om han tydeleg vil vera ein som forstår og tilgjev det meste; han er tross alt tidlegare lærar.
Jon Magne har tenkt mykje sidan han og kona fann Ellen Sofie. Han har ein ide om kven som står bak mordforsøket, og korleis han kan gå fram for å avsløre den eller dei som står bak.

Forteljarstemma endrar seg i løpet av romanen på ein finurleg måte. Fyrst er det fin kontroll, det flyt godt og det er smått humoristisk, om denne humoren no er tilsikta frå Jon Magne si side, eller ei. Det har ein munnleg preg, er fullt av energi og entusiasme. Så går det etter kvart litt over styr, og me skjønar at kanskje er Jon Magne ein litt upåliteleg forteljar, utan at han nødvendigvis meiner eller vil dette sjølv. 

«Jeg kan ikke se mor noe sted» av Miriam Stendal Boulos

Tiden 2024

Kvinna som forteller i denne romanen har mistet mora si for ikke så lenge siden. Hun går gjennom sakene etter mora, klargjør leiligheten for salg. Mens hun rydder og vurderer hva hun selv ønsker å eie, og hva som skal kastes, selges eller gis bort, kommer det også minner til henne.
Vi som leser forstår at kvinna har hatt et noe vanskelig forhold til mora, for eksempel når minnet om hvordan hun sto i snøen og ventet og ventet på at mora skulle komme seg fra jobb og hente henne, trekkes fram. Det kommer også fram at mora, som arbeidet som behandler, lot pasienter komme i nær kontakt med dattera, noe som framstår som uetisk og kynisk, og ikke noe en omsorgsfull mor ville utsatt barnet sitt for.
Selv om mange av minnene er vonde, så ønsker kvinna forsoning. Hun ønsker å forstå hvorfor mora og faren var som de var, hvordan ting ble som de ble. Det går også fram av historien at kvinna, i moras siste levetid, fant tilbake til noe av nærheten hun kan ha savnet i lang tid.

«Utveg» av Erling A. Westgaard Flote

Samlaget 2024

Johanne går andre året på vidaregåande. Ho er flink på skulen, jobbar hardt for gode karakterar, for det treng ho om ho skal kome inn på psykologi-studiet, slik ho ynskjer. Ein dag får ho tilfeldig høyre far og bestefar prate om henne då dei trur ho ikkje er i nærleiken, og ho skjønar plutseleg at det er noko dei forventar av henne. Nemleg at ho skal ta over garden! Dette har ho ikkje lyst til, og vanskelege tankar og kjensler byrjar å slite i henne.
Då det byr seg eit høve til å dra på fest med den tidlegare klasseveninna Linn, som er kjent for å vera nokså vill og uansvarleg av seg, er ho ikkje sein om å slenge seg med. Ho veit korleis far ser på festing og drikking, så her anar ho ein sjanse til å gjera eit aldri så lite opprør.
Festen blir artig, men ikkje berre. Kven er ho, sett i augene av ulike folk, betyr det noko kva folk tenkjer om henne? Kven er ho eigentleg, kven vil ho bli/få til å vere? Korleis skal ho kunne gjere det ho har mest lyst til, utan å såre foreldra og bryte med garden sin lange tradisjon?

Velskriven og engasjerande ungdomsroman. Sjølv om hovudpersonen er jente, kan sikkert og gutar relatere seg til problemstillingane.

«Napoleonskaker, svindel og dynamitt : Dagbok 2 fra Den bohemske ambassade» av Hans Petter Treider

Pitch forlag 2024

Vi møter igjen Lillemor fra Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr (2023). Hun fortsetter å føre dagbok om smått og stort fra livet hun, vennene og familien lever. Denne boka starter da Lillemor fyller 73 år, og dagboka har hun kjøpt som fødselsdagspresang til seg selv. Hun sitter alene hjemme og skriver, for ektemannen Carl har hatt et uhell med et piano og må få litt pleie og rekonvalesens før han kommer hjem igjen.
Jo, livet går sin aktive og hyggelige gang, men det er noen skjær i sjøen. Sønnen Christian skylder masse penger, og Carl og Lillemor har kausjonert for ham. Det er nervepirrende å få rapporter fra Christians kone Bente, om hvorvidt de klarer nedbetalingsplanen eller ei - mange måneder har det holdt hardt.
Lillemors mor bor fortsatt i nabohuset. Hun har begynt å benytte seg av stadig flere tjenester fra Seniorservice, og pengene formelig flyr ut av morens konto. Da Seniorservice også tilbyr lån som moren gladelig tar mot, begynner Lillemor for alvor å bekymre seg også for hennes økonomiske situasjon.

Lettlest feelgood, iblandet realistiske problem som eldre mennesker kan ha å slite med. Bekymringer for helse, økonomi, og for om de yngre i familien vil klare seg.

«Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen

Gyldendal 2024

Det er Linda som forteller i romanen, og åpningen er slik: «En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg.»
Gjennom nesten 400 sider blir du godt kjent med Linda, stemmen og uttrykksmåten hennes, samt bygda hun bor i, folka hun jobber sammen med, folka hun er venn, familie eller nabo med. Stilen er muntlig, ordrik, utbrodert. Det er lange setninger med mange ledd, digresjoner og detaljer. Og hva handler det om? Linda er blitt sveket av ektemannen. Hans narrativ er at han sluttet å føle kjærlighet for Linda og derfor vil gjøre det slutt, mens sannheten er vel heller at han falt for og la seg etter Veronika Hagen, og da var Linda i veien og måtte tuppes ut.

Boka er absolutt verdt å lese, selv om det tar tid å komme gjennom den. For dette er mektig og tettpakket, og du har ikke lyst til å gå glipp av noe.

«Jeg kan ikke trylle» av Marianne Teie

Cappelen Damm 2024

Janis flytter hjem igjen til mor. Mor bor i den samme leiligheten hun, faren og Janis bodde i da Janis vokste opp. Faren er død for en stund siden. Både mor og Janis savner faren, tryllekunstneren David.
Janis har bodd med samboeren Trygve i et hus på Løren. Da hun kommer til mor denne gangen, er Trygve ute av historien, hun selv har nylig kommet ut fra en institusjon hvor hun har bodd en tid.

Måten historien er fortalt gir et eget driv, en egen spenning; jeg vil ikke røpe mer om hvor Janis har vært, og hva som har skjedd før hun havnet i situasjonen som gjorde det nødvendig å bo hjemme hos mor. Du må lese selv.

Av samme forfatter har jeg lest  Dama til Rune (2022), den likte jeg også godt.

«Hennes siste fantastiske dager» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2024

For noen år tilbake ble forfatteren rammet av hjerneslag. Her forteller hun hvordan dette artet seg for henne, like etter og noe tid etter slaget. Hun forteller også om da hun var på rehabilitering noen uker før hun kunne flytte hjem til leiligheten sin. Iblandet er minner fra ulike tidspunkt i livet hennes.

Forfatteren har et litterært grep i boka - hun skifter stadig mellom "jeg" og "hun". Når hun forteller om tiden nært hjerneslaget bruker hun "hun". Da hadde hun få minner og lite språk, så det kan virke passende at forfatteren i nåtid tar over og forteller - kanskje dikter også - "for henne". For så å skrive "jeg" der hun er tilbake til sitt vante jeg med språk og minner, og kan forfatte igjen.
Men med tanke på leseren gjør dette grepet at det blir mer strevsomt å holde tritt; noen steder byttes det veldig tett mellom "hun" og "jeg". Vi forstår jo opplegget og klarer å holde følge, men det ødelegger for den gode flyten jeg synes er Ragdes varemerke.
Et eksempel på denne tette vekslingen mellom hun/jeg side 301: «Hun luktet tang og løftet haka, trakk lufta dypt ned. Hun elsket den gode lukta av tang enda hun hadde vannskrekk, det er egentlig pussig at jeg elsket havet så høyt når jeg er livredd for å havne i det.»

Ragde forteller raust og lett humoristisk om løst og fast. Boka kan være interessant for alle som lurer på hvordan et hjerneslag kan arte seg. Den gir også håp for at man kan bli frisk etter et slikt slag.
Hun kommer også inn på hvordan hun har det i forfatterrollen; det er også interessant. Alle som er fan av Ragde vil la seg interessere, siden boka handler om henne.
Ragde har - som hun også kommer inn på i boka - gitt ut veldig mange bøker etter hvert. Kvaliteten fra bok til bok varierer naturlig nok, og årets bok er etter min mening ikke blant det beste hun har skrevet.