lørdag 26. juni 2021

«Lørenskog-mysteriet : forsvinningssaken som ryster Norge» av Magnus Braaten og Kenneth Fossheim

Gyldendal 2021

31. oktober 2018 forsvant Anne-Elisabeth Hagen fra hjemmet sitt på Lørenskog. Ektemannen Tom kom hjem til tomt hus, og funn tydet på at Anne-Elisabeth var blitt tatt med makt ut av huset. Et trusselbrev ble funnet, skrevet på gebrokkent norsk, med krav om løsepenger. Politiet måtte ikke involveres, ellers ville Anne-Elisabeth bli drept.
Tom Hagen valgte likevel å involvere politiet, men de etterforsket lenge i det skjulte for at kidnapperne ikke skulle oppdage hva som foregikk.
Først ti uker etter kidnappingen gikk politiet ut for å be offentligheten om hjelp til å løse saken.
Det hører med til historien at Tom Hagen er mangemillionær som gjennom ektepakt med kona sørget for at hun ikke ville sitte igjen med stort om de skulle bli skilt.

Halvannet år etter forsvinningen, i april 2020, ble Tom Hagen arrestert. Politiet siktet ham for drap eller medvirkning til drap, men retten mente det ikke lå tilstrekkelige bevis til grunn, og Hagen ble løslatt.
Saken er fremdeles ikke løst.

Lørenskog-saken har versert mye i mediene, og kanskje synes du at du har hørt nok om den. Men denne boka gir en nøytral, grundig og lettlest gjennomgang av saken.

onsdag 23. juni 2021

«Ikke lov å le» av Kine Jeanette Solberg

Aschehoug 2021

Kaja og mamma har akkurat flyttet fra byen til et mindre sted. Linn går i Kajas klasse og virker koselig, synes Kaja, så hun gjør sitt beste for å bli venn med henne. Da er det kanskje lurt å ikke virke altfor ivrig? Men å si noen hyggelige ting (bare ikke for mange), og etter hvert be henne med hjem en tur, det må vel gå bra? Kaja forsøker å gå fram på en lur måte for å få det bra i den nye klassen, men av og til går det ikke å tøyle seg. Hvis man blir veldig ivrig, eller veldig sint, for eksempel. Og sint kan man jo bli hvis noen ler av en, på en ekkel måte...

Vi som leser skjønner etter hvert at Kaja og mammaen nok har flyttet fordi det var blitt vanskelig der de bodde før, og det virker som den beste løsningen var å starte på nytt på et sted der ingen kjenner Kaja fra før. Kaja er snill og grei, men har mye energi og mye følelser i seg, og da kan det noen ganger skje at hun sier eller gjør ting som blir tatt veldig ille opp.

Fra ca 8 år.

søndag 20. juni 2021

«Mitt kalde hjerte» av Ashley Audrain

Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal 2021

Blythe og Fox får en datter, Violet. Fox synes umiddelbart å få et naturlig og tett forhold til barnet, mens Violet sliter med morsrollen. Hun kjenner ikke den uforbeholdne kjærligheten og naturlige hengivenheten hun synes hun burde kjenne. Violet har perioder med mye gråt, og det skjer etter hvert flere ganger at Blythe lar Violet bli liggende i hysterisk gråt, mens hun selv sitter og skriver med lydtette øreklokker på. Én dag kommer Fox hjem og ser hvordan hun holder på. Etter dette er det som han aldri stoler helt på at Blythe tar godt nok vare på jentungen. Blythe på sin side, synes det er noe med Violet. Noe som skremmer. Den gutten i barnehagen, som døde etter et fall fra lekestativet; så hun riktig da hun så at Violet spente ben for ham? Kan det være tilfelle at hun ville ham vondt og aktivt gikk inn for at han skulle dø? Blythe kan jo ikke tro det om sitt eget barn, så hun rister av seg bekymringen.
Etter noen år får de sønnen Sam, og nå endelig kjenner Blythe den uforbeholdne morskjærligheten, mens det mellom Blythe og Violet fortsatt er en kjølig avstand. Én dag skjer en fatal ulykke, og Blythe begynner igjen å være urolig for om Violet kan være i stand til å gjøre onde handlinger...

Det er Blythe selv som forteller, og hun skriver til en "du". Denne du-en er ektemannen, faren til Violet og Sam. Og boka starter med en scene nesten fra slutten av perioden vi skal følge Blythe, for så å fortelle fra begynnelsen - hvordan hun og Fox ble sammen. Det ble for meg en litt uoversiktlig start, men ganske fort fikk jeg tak på det, og du verden så oppslukt jeg ble. Dette er ei bok med skikkelig driv; man må hele tiden lese videre for å se hvordan det skal gå. Forholdsvis korte kapitler gjør også at man tenker "Bare ett til!", og plutselig er hele boka slukt.

Spennende som en thriller, tankevekkende om mors- eller foreldrerollen, og omsorgssvikt som kan skape trøbbel for flere generasjoner.

mandag 14. juni 2021

«Hemmeligheter» av Domenico Starnone

Oversatt av Lisbet Resløkken
Cappelen Damm 2021

Pietro og Teresa har et stormende kjærlighetsforhold i ungdommen. Etter en krangel blir de enige om å betro hverandre sine verste hemmeligheter. Det skal være en hemmelighet som vil ødelegge den enkelte, om den kommer ut. Tanken er at de slik skal få et slags tak på hverandre.
Kjærlighetsforholdet tar slutt. Pietro gifter seg senere med Nadia, og Teresa flytter til USA. Men Pietro skal alltid senere føle seg LITT utrygg på om hemmeligheten hans - som han anser som atskillig verre enn hennes - er trygg hos Teresa...

Romanen består av tre deler: Første, andre og tredje fortelling. I første del har Pietro ordet, og første del utgjør mesteparten av boka. De to siste fortellingen er korte; andre fortelling er ved Pietros datter Emma, og i tredje del er det Teresa som forteller.
I utgangspunktet var jeg kanskje mest nysgjerrig på hva disse forferdelige hemmelighetene var for noe, men etter hvert som jeg leste var det de mellommenneskelige relasjonene som interesserte. Historien kan oppleves som litt stillestående til tider; dette er nok ikke romanen for de som liker handlingsdrevne fortellinger.

lørdag 12. juni 2021

«Bonus» av Marie Tveiten

Samlaget 2021

Astrid er nett vorte saman med Anders, forelskinga er sterk og varm. Ein liten malurt i begeret er at han har vore gift og har ein son frå ekteskapet; Brynjar, som berre er eitt år gamal. Det er fattbart, også for Astrid, at Anders er oppteken av å ha mest mogleg kontakt med sonen; det får berre vera at ho stadig må kjenne seg sett i andre rekkje. Men då eksen set premissar for kor ofte og korleis Astrid skal få vera i lag med Brynjar, blir det kanskje i overkant, sjølv for ei stupforelska kvinne.

Dette er forfattaren sin debut, og den er gjennomarbeidd og god. Problemstillinga kan sikkert mange kjenne seg att i; balansen mellom å finne seg i det som er rimeleg når ein no fyrst har forelska seg i ein mann med fortid, men utan å utsletta seg sjølv og sine behov; den er ikkje enkel.

«Av mitt blod» av Ruth Lillegraven

Utgitt av Kagge forlag 2021

Vi møter igjen Clara Lofthus fra Alt er mitt (2018). Hun er nå alene med tvillingguttene, etter at ektemannen Haavard druknet i et fjellvann hvor han og Clara svømte sammen.
Idet romanen starter er Clara nettopp blitt utnevnt til justisminister, noe hun håper kan gi mulighet for gjennomslag til en lovendring hun har kjempet lenge for, som kan gi barn bedre beskyttelse mot omsorgssvikt og vold.
Selv om hun som justisminister må leve med et høyt trusselnivå, takker hun nei til ekstra vakthold i hjemmet, fordi hun mener å ha god nok kontroll på at det er trygt for henne og barna der. Men en dag hun kommer hjem, er begge guttene borte. Det ligger igjen en beskjed til henne om at hun ikke må fortelle til noen at guttene er tatt, for da blir de drept.
Clara har vanligvis utveier fra de mest kinkige situasjoner, men hva skal hun gjøre nå? Kommer hun til å finne guttene før det er for sent?

Jeg likte godt den første boka om Clara, og et godt stykke ut i Av mitt blod var det spennende hvordan historien utviklet seg. Men for min del holdt ikke spenningen helt inn. Slutten og svaret på hva som har skjedd, kjentes ikke helt realistisk.
Jeg lurer også på hvor gamle guttene er; jeg tror ikke det står eksplisitt noe sted, men jeg tror det står at de var åtte eller noe da Haavard døde, og det er jo like før denne bokas handling tar til. Den ene av guttene har en del kapitler i boka, og hans stemme virker i overkant moden for en åtteåring. Det kan være de er eldre, men det framstilles også som at de stadig har pass og tilsyn av naboen eller besteforeldre, og det er nok fordi de er unge, ikke fordi de er barna til en potensielt truet politiker.

Som i forrige bok veksler fortellerstemmen mellom flere personer. Kanskje kunne færre fortellere vært å foretrekke, men det er i alle fall tydelig merket hvem som til en hver tid har ordet.