torsdag 29. oktober 2020

«Tro meg når jeg lyver» av Ellen G. Simensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Politimannen Lars får et mistenkelig dødsfall å jobbe med. En mann Lars kjenner fra ungdommen, blir funnet død i Schjongslunden i Hønefoss. Privat har Lars også litt å slite med; ekskona Elin nekter ham delt foreldreansvar for dattera Annie, hun skylder på at han jobber «hele tiden» og derfor ikke vil være i stand til å stille opp i tilstrekkelig grad.

Johanna kommer til Hønefoss denne seinvinteren for å vikariere på Fossen skole. Avtalen var at hun skulle jobbe på ungdomstrinnet, men så blir hun satt til å ta timer også i barneskolen. Blant elevene i barneskolen finner vi Annie, datteren til Lars; ei jente Johanna kjenner vansker med å være lærer for, på grunn av opplevelser som ligger mange år bak i tid. Sofie er ei anna jente i samme klasse som Annie, og hun plager Annie. Dette kjenner Johanna at hun ikke bare kan stå og se på, selv om de andre lærerne mener hun skal overse det. Det er nemlig synd på Sofie for tiden, siden faren hennes er blitt beskyldt for å ha vært etter ei av jentene på ungdomsskolen; dette gjør at ingen tar tak i mobbingen Sofie bedriver.
Da Sofie forsvinner fra en skoletur ved Draugtjern, og siden blir funnet død, snører det seg til rundt Johanna, som helst ikke deler med andre noe særlig om hvem hun er, eller hva hun har opplevd før hun kom til Hønefoss…


Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg har ventet med å blogge om den fordi jeg hadde oppdrag på biblioteket hvor jeg jobber, om å samtale med forfatteren på et arrangement. (Også kalt «bokbad»). 

Jeg likte boka; jeg ble tidlig fanget av handlingen, hovedpersonene og måten historien er bygd. Utover i boka tenkte jeg historien ble litt for kompleks og viltvoksende. Jeg iler til og sier at forfatteren sjonglerer det bra og alt er «på stell», men den som leser må nok jobbe litt for å holde oversikten over personer og handlinger.

For oss som bor i/ved Hønefoss, er det ekstra spennende at deler av handlingen er lagt hit. Men vel så mye handling er lagt til Gulen; et sted forfatteren har god kjennskap til fra barndom og oppvekst.
Når det med Hønefoss er sagt, så eksisterer verken Fossen skole eller Draugtjern i virkeligheten, og i samtalen på biblioteket fikk jeg bekreftet det jeg hadde gjettet om hvorfor forfatteren har fiksjonalisert deler av virkeligheten; det var fordi hun har jobbet som lærer og kjenner mange lærere, og ville unngå spekulasjoner rundt at en spesiell skole og noen spesielle lærere kunne ha vært modeller for det hun skrev.

Dette er mer en psykologisk thriller enn en tradisjonell krim, så liker du denne sjangeren, så kan dette være bok for deg.

Dette er hva jeg vil karakterisere som en lovende debut, og jeg vil følge spent med videre på hva Simensen skriver. 

søndag 25. oktober 2020

«Heroin chic» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2020

I denne romanen møter vi Elise. Hun er fra et pent hjem, som det heter. Mora er musikalsk og det er Elise også. Vi går inn i historien der Elise har vært dopfri i ni måneder, 1 dag og 16 sekunder. Vi følger henne i kampen videre for å holde seg rusfri, mens vi i tilbakeblikk får forhistorien; fra Elises første soloopptredener med koret, ungdomsårene med anoreksi, sangtimene hos korets dirigent, som også er moras venn. Hun vet ikke at dirigenten misbruker sin rolle, gir Elise alkohol og piller, og ligger med henne. Dette er på et stadium hvor Elise er sårbar og likeglad med alt, etter årevis med sulting og påfølgende avmagring. Da Elise møter Joakim går det virkelig utfor; han ruser seg og mener seg å ha kontroll over rusen så lenge han ikke setter sprøyte, men tar dopet inn på andre måter. Elise har ikke denne sperren, og det går ikke lang tid før hun er narkoman, bare lever for neste skudd, tigger og lurer til seg penger fra alle rundt seg. Men dette har hun nå lagt bak seg ved hjelp av Anonyme Narkomanes opplegg. Eller har hun virkelig lagt det bak seg?

Dette er en dyster og godt skrevet roman om avhengighet. Til en viss grad kan man forstå hvorfor det gikk så galt, men mer får man kanskje innsikt i hvordan det kjennes for et menneske å ha undergrunnskreftene i seg, som gjør at de skader og ødelegger seg selv, og hvorfor motivasjonen til å kjempe imot er fraværende. Jeg skulle ønske romanen hadde gitt noe mer håp, at den viste at mennesker kan finne glede ved livet uten bruk av rusmidler. Men så er det kanskje dessverre slik at for noen finnes det ikke håp?

Romanen er som sagt godt skrevet, den setter tankene og følelsene i sving, men det gjør vondt å lese den.

lørdag 24. oktober 2020

«Brådypt» av Elin Viktoria Unstad

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Vilja druknet, og var per definisjon død i 23 minutter. Hun ble vekket til live igjen, og etter opplivningen sliter hun med hallusinasjoner. Kanskje ikke så rart da, at ingen tror på henne når hun forteller at hun er blitt kidnappet. Men Vilja er sikker; hun BLE kidnappet. Og da storesøster Rikke blir borte, forstår Vilja at noe er alvorlig galt. Men hvordan skal hun gripe det an, når verken foreldrene eller politiet tror på henne?

Dette er en god spenningsroman for ungdom. Historien fortelles vekselsvis i nåtid og fortid, der fortiden ikke er så fjern; det handler om tiden rundt drukningen. Kapitlene er godt merket med tidsangivelse, slik at man lett forstår hvor man er i historiens gang, og hoppene i tid gir fin variasjon og er med på oppbyggingen av spenning utover i boka.

søndag 18. oktober 2020

«Tabita» av Iben Mondrup

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Pax forlag 2020

Romanen starter i 1965, vi er i Upernavik på Grønland. Det danske ekteparet Berthel og Eva bor her for en periode mens Berthel er handelsbestyrer. Til å stelle i huset har de grønlenderen Abelone, tobarnsmor, og snart kommer også det tredje barnet uten at hun har noen mann til å ta seg av familien. Abelone og barna bor med Abelones gamle foreldre. Idet romanen starter dør Abelones far, og mora Rosine føler seg også ferdig med livet, skal det vise seg. Abelone fortsetter å arbeide hos det danske ekteparet etter fødselen; ofte får hun ha de to minste barna med på jobb, mens den største går på skolen. Eva er ufrivillig barnløs og fatter godhet for de to små. Spesielt guttebabyen Vitus, men også søsteren Tabita kan hun ta seg av mens Abelone steller huset. Men Eva er ustabil i humøret, og noen dager går det ikke å ha barna med; da må de være hos mormor, som skal vise seg ikke å være i stand til å ha slikt ansvar lenger.
Året etter, i 1966, bestemmer Eva og Berthel seg for å adoptere Abelones to små. Barna flytter til ekteparets hus en tid før paret skal flytte tilbake til Danmark, og Abelone får streng beskjed om å holde seg unna ungene sine. Det klarer hun nesten. Men da Eva får høre rykter om at det finnes familie av barna som også ønsker å ta seg av dem, nærmest flykter hun med barna i forveien til Danmark. Tabita, som nå er fire år gammel, tror at de skal til Danmark bare på ferie, at de skal tilbake til Grønland en dag om ikke altfor lenge og bli gjenforent med mora si. I realiteten er planen at de skal bli så danske som det går; de nektes å snakke grønlandsk, og opphavet sitt er det meningen at de skal glemme helt.

Boka er delt i fire deler, der historien blir kronologisk fortalt med utgangspunkt i de kvinnelige hovedpersonene. Den første delen er kort og heter ROSINE. Så følger ABELONE, EVA og TABITA.

Historien om hvordan urbefolkning er blitt nedvurdert og behandlet gjennom tidene er aldri særlig lystelig lesning. Her tror jo det danske paret at de skal redde de stakkars grønlandske barna, mens de egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i ekteparets, eller spesielt Evas liv. De mener nok innerst inne at disse barna er mindre verdt fordi de er grønlandske, og at barna på alle måter er dem underlegne. Siviliserte, dannede danske vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne.
Dette er en roman man blir engasjert og opprørt av å lese. Det er rett og slett en veldig god roman som jeg vil anbefale til alle som liker historiske romaner, som liker romaner som handler om noe, som er solid bygd og ført i et godt språk.

fredag 16. oktober 2020

«Nudistene» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2020

8B har fått en ny elev; Tjodleik heter han. Med det navnet er han jo stemplet som mobbeoffer, synes Rose, som har fortellerstemmen i boka. Men han er selvsikker og verdensvant, og alt av sarkastiske kommentarer og himling med øynene som elevene i klassen står for, bare preller av. Det er ikke bare navnet som er spesielt med Tjodleik; han bor i/ved et gartneri, har ikke mobiltelefon, samler på bilers registreringsskilt ved å ta bilde av dem med et gammeldags fotoapparat, og på toppen av alt er familien hans nudister!
På skolen har de bedriftsprosjekt, og Tjodleik blir med i gruppa med Rose og Sina (Team Rosin), siden det blir ledig plass da Janne brekker armen og beinet og må være borte fra skolen en stund. Rose og Sina vil gjerne bestemme hvilket prosjekt de skal jobbe med, men må etter hvert gå med på at Tjodleiks forslag er atskillig mer spennende...

Jeg likte denne boka et stykke på vei. Den vittige fortellerstemmen og den odde fyren Tjodleik var morsom en god stund. Prosjektet de skal jobbe med i gruppa tilfører boka mye ytre handling og spenning. Men så kjenner jeg at det blir litt mye. Det er greit at det finnes spesielle familier, og noen er vel nudister også, men i denne boka blir det bare én av mange ting som liksom skal klassifisere Tjodleik og familien i kategorien spesiell. At boka har fått tittelen Nudistene lurer jeg på hvor gjennomtenkt er; tenkte man at det skulle vekke nysgjerrigheten hos folk? Dette er jo ei barnebok, og hvor spektakulært synes de det er med nudister? Og boka handler jo bare om nudisme i liten grad, og av familien med nudister er det vel egentlig mest Tjodleik vi stifter bekjentskap med. Kanskje Nudisten hadde passet bedre? Men jeg ville nok brukt litt tid og forsøkt å finne en annen, mer passende og kreativ tittel.
En liten innstramming i alle raritetene, så hadde jeg likt boka bedre. Men jeg er ikke i tvil om at barn i alderen ca 7-12 som liker tullete bøker, bør anbefales denne.

«Helt ute» av Maria Sand

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi befinner oss i 1995, og der handlingen starter går Kristina, som gjerne vil bli kalt Kris, siste klasse på ungdomsskolen. Mikkel er ny i klassen, og fra første gang Kristina møter ham føler hun at han vil akkurat henne noe. Han styrer så rett mot henne. Bestevenninna Ada virker egentlig mer interessert i ham enn hva Kristina er, men det er Kristina han ser ut til å ha valgt. De blir på en måte sammen, og på en fest - der Kristina har drukket seg sanseløs - ligger Mikkel med henne. Hun opplever ikke at det er noe hun vil, men hun klarer ikke å unngå at det skjer. Omstendighetene rundt hendelsen gjør at hun får avsmak for Mikkel, men likevel henger hun sammen med ham en del i fortsettelsen. 
Veien videre blir ikke enkel for Kristina; det hun opplevde på festen, og det at noen har skrevet "Kristina er en hore" på dospeilet på skolen, gjør at hun sliter med å like seg selv, fungere som normalt og ha et godt liv.

Denne ungdomsromanen er ganske dyster, noe også omslaget på boka understreker. Fortellerstemmen og handlingen gjør at dette ikke er en bok å bli glad eller oppmuntret av, men en bok som gjør at du reflekterer og kjenner medfølelse for de som sliter.

Jeg lurer litt på hvorfor forfatteren har lagt handlingen til 1995, men siden forfatteren selv er født i 1981 har hun kanskje valgt å skrive fra denne tidsepoken hun kjenner godt, og da kan hun skrive troverdig. Spørsmålet er om ungdom i dag vil kjenne seg igjen. Jeg tror de vil det, siden tema er tidløst, og man vil kjenne seg igjen i følelsene, tankene, handlingene uansett om man er ungdom nå eller var det for over 20 år siden.

torsdag 15. oktober 2020

«Orderud : avhørene, løgnene, de nye sporene» av Øystein Milli og Olav Næss

Utgitt av Kagge forlag 2020

Forfatterne av denne boka er journalister, og de kjenner Orderud-saken godt etter å ha laget tv-serien Gåten Orderud (2018). Siden serien ble laget har det dukket opp noe ny informasjon, blant annet kan det se ut for at man endelig har sirklet inn hvem som ringte til opplysningen og  pratet om mordene som skulle skje på Orderud gård.
Drapene på Orderud gård i mai 1999 var en sak som rystet og sjokkerte, og mange fulgte med i nyhetene på dekningen av etterforskningen og - siden - rettssaken. Den dag i dag er det ikke fastslått med sikkerhet hva som faktisk skjedde eller hvem som spilte de ulike rollene; hvem planla, var det noen som bestilte drapene? Og hvem var det som sto for den praktiske gjennomføringen?
Per og Veronica Orderud har begjært straffesaken gjenopptatt; ifølge boka vil man være godt ute i 2021 før man får vite om det blir en ny straffesak.

Det er noe fascinerende med uoppklarte kriminalsaker. Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten og er nysgjerrig på detaljene i Orderud-saken, er dette bok for deg.

onsdag 14. oktober 2020

«Min kinesiske farmor» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Forfatterens farmor dro til Kina som relativt nygift for å være hos sin mann som var stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. Det må ha vært en eventyrlig reise, og et eventyrlig opphold. Christensen vil gjerne skrive hennes portrett, men det finnes lite skriftlig om henne, så da må han egentlig leve seg inn i det og dikte, ut fra de få og små holdepunktene som er gitt. Men hvordan skal han få det til? Og er det egentlig greit å fantasere fram et portrett?

Like mye som et portrett, er dette tanker omkring skriving og diktning, om liv og død. Hvilke spor setter vi etter oss? Hva vil stå igjen etter oss, når vi en gang er gått ut av historien?

Lars Saabye Christensens farmor kom altså ikke så veldig tydelig fram, men det er mye interessant i boka likevel.
Jeg gir et sitat fra s 65: «Selv om jeg leter etter det åpenbare, det som er djupt og innlysende på samme tid, er språket jeg bruker fullt av vendinger som kanskje, sannsynligvis, muligens, formentlig. Formentlig! Jeg har ikke noe imot å bringe dette fornemme, alderstegne ordet til heder og verdighet igjen. Jeg skulle imidlertid ønske jeg ikke behøvde. Jeg skulle ønske at alt sto klart for meg. Men mellom holdepunktene er det fritt fall. Det er der jeg har pleid å dikte. Det er der jeg har holdt meg oppe. Det går ikke denne gangen. Da får jeg heller falle. Jeg tenker meg de svære puslespillene man la i barndommen. Dette kunne ta ukevis, noen ganger måneder, kanskje man trakk det ut med vilje, for gleden ved å arbeide med puslespillet var langt større enn å betrakte det ferdige motivet. Er det en slags trøst? Den er i så fall banal og forbigående, også mager. Himmelen tok forresten lengst tid å legge. Alt i himmelen er likt. Bitene var bare blå. Det hendte også at noen biter manglet. Hvor ble det av dem? Manglet de allerede da vi kjøpte puslespillet hos bokhandleren i Bygdøy allé? Jeg kan fremdeles drømme at det finnes et eget puslespill hvor alle bitene vi ikke kunne finne var samlet. Det er de jeg vil legge. Det er det jeg har brukt livet mitt til.»

mandag 12. oktober 2020

«Knutby» av Jonas Bonnier

Oversatt av Lene Stokseth
Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er en roman basert på virkelige hendelser. Hovedpersonenes navn er ikke de samme som i den opprinnelige Knutby-saken, enkelte steder og hendelser er også endret, og dette gjøres det rede for i forordet, men man kjenner igjen miljøet, manipuleringen og maktspillet, mordene og mordforsøkene.

Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten, så kan denne romanen interessere. Det virker utrolig og usannsynlig at slikt som skjedde i Knutby faktisk kan skje, men jeg synes forfatteren lykkes i å gi oss innblikk i hvordan sterke personligheter kan få skikkelig tak på andre mennesker, som kanskje er litt enklere og mer ettergivende, og som på grunn av sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet utfører de mest motbydelige handlinger for å bli anerkjent, sett og godtatt. Rett og slett en historie å bli skremt av.

mandag 5. oktober 2020

«Hekneveven» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen presten Kai Schweigaard fra Søsterklokkene (2018), han bor og virker fortsatt i Butangen. I romanens nåtid er vi kommet til starten av 1900-tallet. Jehans Hekne, den overlevende tvillingen etter Astrid Hekne, er voksen nå og lever som fostersønn på en husmannsplass, siden Hekne-slekta ikke vil vite av han. Presten har lovet å hjelpe ham og står klar for ham når det skal være, men Jehans hadde vel et slags ungdomsopprør, var stadig gretten og vrien mot presten, og er sørgelig sjelden å se på prestegården nå om dagen. Presten har dessuten evig samvittighetsgnag for det som skjedde med søsterklokkene; den ene reiste sammen med bygdas gamle stavkirke til Dresden, den andre ligger på bunnen av Løsnesvatnet. Er det mulig å gjøre noe rett igjen, av alt det som ble feil?

I likhet med Søsterklokkene er også dette en mektig god historisk roman. Språket er godt, personene er troverdige og interessante, historien er engasjerende. Romanen favner mye; overtro, sagn, overnaturlige/uforklarlige fenomen, livet på gården i gamle dager, jakt og fiske, i tillegg til at den er innom den industrielle revolusjon, første verdenskrig og fly- og flyverhistorie. Dette var en god leseopplevelse for meg; en roman å nyte.

Et fint sitat fra s 77: «Ingen storverk ble gjort av folk som spurte andre til råds.»

Og fra side 357; oldfru Bressum ligger for døden, og presten spør litt rundt hvordan hun har det:
«Susingen i ørene dine, da? Er den likedan?»
«Like ille. Jeg håper den itte følger med når jeg stryker med.»

fredag 2. oktober 2020

«Vinger av sølv» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Faye Adelheim fra Gullburet (2019). Hun har fridd seg fra ektemannen Jack. Det skulle mer til enn en vanlig skilsmisse; Faye fikk ham også dømt for drapet på deres felles datter Julienne, dette til tross for at Julienne faktisk lever i beste velgående sammen med Faye og Fayes mamma i en liten landsby i Italia. Faye har etablert et eget selskap - Revenge - som hun har gjort stor suksess med. Nå planlegger hun en utvidelse med lansering i USA, men urovekkende nyheter om at noen holder på å kjøpe seg til aksjemajoritet i selskapet hennes må nesten tas hånd om først, før lanseringen i USA. Som om ikke dette var nok å stri med, så lykkes det også Jack å rømme fra fengselet sammen med en annen fange. Faye kjenner seg trygg, men man kan aldri vite... Godt da at hun møter David; en mann hun først ikke estimerer så nøye, men som etter hvert viser seg å ha en rekke kvaliteter Faye kunne tenke seg hos en fremtidig kjæreste og elsker...

Jeg hadde et litt ambivalent forhold til Gullburet, så da Vinger av sølv dukket opp, var jeg usikker på om jeg skulle bruke tid på denne andreboka om Faye. Nå har jeg lest den, og til tider var den spennende og med bra driv, men innvendingene mine fra forrige bok står ved lag. Menn og kvinner framstilles altfor svart/hvitt; menn er gjennomgående dumme og voldelige drittsekker, mens kvinnene er vakre og smarte. At deres hevn er direkte jævlig og ondskapsfull, er liksom greit. Mennene har jo bedt om det, slik de har oppført seg.
Også i denne boka veksles det mellom fortid og nåtid. Fortiden dreier seg om Fayes ungdomsår i Fjällbacka. Vi får være med og oppleve hvor jævlig hun hadde det, og det er vel ment at vi skal forstå hvorfor hun er blitt som hun er blitt. 
I denne boka dukker det opp noen scener med trekantsex som virker helt ut av det blå; jeg kan dessverre ikke tro annet enn at scenene er med kun av spekulative grunner. Spesielt den første sexorigen, der Faye bare helt tilfeldig blir med et ungt, nyforelsket par hjem og de har seg hele natta gjennom - hvor i all verden kom det innfallet fra? Om hun nå gjorde det, var det nødvendig å fortelle det i romanen? Måtte det være med for at vi skal forstå hvor fantastisk frigjort Faye er?

Det er nok mange trofaste Läckberg-lesere som vil la seg underholde av denne romanen; det er jo bare å tenke at dette er fiksjon; er det da så nøye med troverdigheten?
Her er for eksempel et sitat fra side 17 som sier litt om Fayes syn på menn:
«Faye elsket spillet i forhandlinger. Som regel hadde hun menn som motpart, og de gjorde alltid den feilen å undervurdere kompetansen hennes, bare fordi hun var kvinne. Når de så måtte se seg beseiret, fantes det to typer menn. De som gikk fra møtet kokende av sinne, og med et enda sterkere forankret kvinnehat. Og de som ble begeistret og tente på hennes pondus og kyndighet, og gikk fra møtet med en hard bule i buksene og en forespørsel om middag senere på kvelden