«Min tid i disse skogene» av Gaute Heivoll

Tiden 2024

Her får vi historien til Johannes (f. 1901). Vi følger ham fra han som ung voksen blir kjæreste med Ingeborg, som han siden gifter seg med, og helt fram til alderdommen på 1970-tallet. På mange måter et vanlig liv, med opp- og nedturer. Men kanskje har han opplevd noen flere av de tunge dagene enn det gjennomsnittsnordmannen gjør? Uansett står han i det han må, med stoisk ro.
Skogen er viktig, den er en taus og trofast følgesvenn, et sted å finne ro.

Engasjerende og med godt driv. Har du savnet de tradisjonelle bygderomanene, så les denne!

PS. En liten feil side 396. Der er det nevnt en "stuebryter". Jeg tror det riktige skal være "stubbebryter".

«Skråpånatta» av Lars Mytting

Gyldendal 2023

Året er 1936. I Butangen møter vi igjen presten Kai Schweigaard som vi kjenner fra Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Presten er blitt en gammel mann, han vet han nærmer seg slutten av sin prestegjerning og sitt liv. 
Astrid Hekne, datter til Jehans og barnebarn til Astrid Hekne som døde i barsel i 1881, sniker seg til å gå i støpulen for å se den gjenværende av de to søsterklokkene; den andre ble sendt til Dresden sammen med stavkirka. Kai innser at det er på tide hun får overta ansvaret for å passe på Hekneveven, som ifølge bygdesagnet spår framtida, deriblant Skråpånatta, eller Dommedagsnatta.
Årene som kommer blir preget av dyrtid og uroligheter nedover i Europa. Til slutt kommer også krigen til Norge og Butangen. Og bygdefolket settes på harde prøver. Hvem tar parti med tyskerne, hvem kjemper imot? Hvem kan man stole på? Og når freden kommer, og krigens brutale flammer har sloknet, hva har man mistet, og hva har overlevd av mennesker, bygninger og gjenstander?

Dette er, som de to andre bøkene i trilogien, en mektig historisk roman fra bygdemiljø. Historie og myter veves sammen til et fargerikt og mangslungent bilde. Til slutt har Mytting samlet og festet trådene, historien avsluttes og avrundes. Disse bøkene byr på en rik leseopplevelse.

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.

«Hekneveven» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen presten Kai Schweigaard fra Søsterklokkene (2018), han bor og virker fortsatt i Butangen. I romanens nåtid er vi kommet til starten av 1900-tallet. Jehans Hekne, den overlevende tvillingen etter Astrid Hekne, er voksen nå og lever som fostersønn på en husmannsplass, siden Hekne-slekta ikke vil vite av han. Presten har lovet å hjelpe ham og står klar for ham når det skal være, men Jehans hadde vel et slags ungdomsopprør, var stadig gretten og vrien mot presten, og er sørgelig sjelden å se på prestegården nå om dagen. Presten har dessuten evig samvittighetsgnag for det som skjedde med søsterklokkene; den ene reiste sammen med bygdas gamle stavkirke til Dresden, den andre ligger på bunnen av Løsnesvatnet. Er det mulig å gjøre noe rett igjen, av alt det som ble feil?

I likhet med Søsterklokkene er også dette en mektig god historisk roman. Språket er godt, personene er troverdige og interessante, historien er engasjerende. Romanen favner mye; overtro, sagn, overnaturlige/uforklarlige fenomen, livet på gården i gamle dager, jakt og fiske, i tillegg til at den er innom den industrielle revolusjon, første verdenskrig og fly- og flyverhistorie. Dette var en god leseopplevelse for meg; en roman å nyte.

Et fint sitat fra s 77: «Ingen storverk ble gjort av folk som spurte andre til råds.»

Og fra side 357; oldfru Bressum ligger for døden, og presten spør litt rundt hvordan hun har det:
«Susingen i ørene dine, da? Er den likedan?»
«Like ille. Jeg håper den itte følger med når jeg stryker med.»

«Søsterklokkene» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2018

Kai Schweigaard er den unge, nye presten i bygda Butangen, der ei gammel stavkirke er bygdas samlingspunkt i sorg og glede. Nypresten er ikke fornøyd med kirka; den er for liten til å romme alle bygdas folk som ønsker å komme til messe, den er trekkfull, kald, og forskrekkelig mørk.
Han ordner en handel med noen tyskere som ønsker å kjøpe den gamle kirka for å sette den opp igjen i Dresden. En ung arkitekt-student kommer fra Tyskland for å tegne, registrere og legge en plan for hvordan kirka skal rives, fraktes og settes opp igjen.
Når presten omsider røper planen sin, blir ikke bygdefolket så fornøyde som han har sett for seg, men nokså stilltiende finner de seg i det øvrigheta foretar seg, slik de vel alltid har gjort. Bortsett fra Astrid, den unge og stolte kvinna fra Hekne, en gård som tidligere var en av de store og velstående i bygda. Det får gå at den gamle kirka blir solgt og fjernet, men de to klokkene som henger i tårnet mener hun at presten skal la bli igjen i bygda; det var aner av henne som skjenket klokkene til kirka i sin tid, som minne om tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid. De var siamesiske tvillinger, sammenvokst i beina. Da de ble født, døde mora, og deres skjebne var å leve og dø sammen.
Presten vil først overhodet ikke høre på protestene hennes, men samtidig er han langtfra blind for hennes sjarm og vidd. Kanskje må han gjøre om på planene sine. Hvis det enda er mulig...

Dette er en velskrevet og engasjerende bygderoman. Jeg er full av beundring og takk for at Mytting har skrevet denne - det gis jo nesten ikke ut romaner i denne sjangeren lenger; en sjanger jeg er veldig glad i. Mytting skriver og beskriver levende, språket flyter godt. Hovedpersonene følges tett og forståelsesfullt, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Jeg har én innvending, og det gjelder kapittelet Stavkirken, s 14-19. Det synes jeg ikke står i stil til resten av romanen, slik det ramser opp og oppsummerer delvis det vi skal komme til å lese i de kommende sidene. Siden jeg vet at innledningen på romaner for mange er viktige for viljen til å "inngå kontrakt" om at man skal lese hele romanen, ville jeg nok ha rådet forfatteren til rett og slett å stryke disse sidene.

Men blås, innvendingen min er for en filleting. Denne boka kan jeg lett anbefale til alle som liker historiske romaner, og særlig til de som liker bygderomaner.

«Himmelbjørnens skog» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Etter å ha lest «Det vokser et tre i Mostamägg» fikk jeg lyst til å lese videre om personene jeg ble kjent med i første bok; jeg nærmest kastet meg over neste bok i serien.
Dessverre synes jeg ikke denne oppfølgeren var akkurat like god, det hoppes litt for hyppig mellom de ulike personene og konsentrasjonen forstyrres, der jeg skjønner at meningen er å pirre nysgjerrigheten, skape variasjon.
Jeg kommer antakelig til å lese de andre bøkene i serien, men det blir senere en gang.

«Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2009

I denne romanen møter vi flere skogfinner bosatt i skogene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, samt en tilflyttet prest. Det er et strevsomt liv de lever, man må arbeide hardt for å forsørge en familie på det en liten, karrig gård kan frambringe.

Larsens bøker om skogfinnene har jeg hørt mye bra om, og det virker som de fleste som har startet på serien - som består av sju bøker totalt - fullfører den, noe som indikerer at forfatteren klarer å holde interessen fenget hele veien. Selv kastet jeg meg umiddelbart over bok nummer to, da jeg var ferdig med den første.
Forfatterens språk virker noe gammelmodig og lyrisk, noe som kler historien; handlingen er jo lagt til attenhundretallet.

Dette er bøker man kan anbefale til alle som liker historiske romaner med handling lagt til bygdemiljø.

«Og bakom synger skogene. Det blåser fra Dauingfjell. Ingen vei går utenom» av Trygve Gulbranssen

Portrett av Trygve Gulbranssen, 1920.
Foto: Aschehoug forlags bildearkiv. Her lånt fra no.wikipedia.org

Romanene ble første gang utgitt 1933, 1934 og 1935. Denne utgaven er utgitt av Den norske bokklubben 2008.

Trilogien – kalt Bjørndal-trilogien – regnes som en klassiker innen bygderomansjangeren, og nå syntes jeg det var på tide at jeg fikk lest den – for dette er en sjanger jeg liker.

Jeg har for lenge siden hørt at Trygve Gulbranssen aldri skrev mer enn disse tre romanene fordi samtiden tok så dårlig imot dem. Det vil si: den alminnelige leser likte bøkene, mens kritikerne slaktet dem. Men ifølge artikkelen om Gulbranssen jeg kan lese på Wikipedia, er dette en myte.

I utgaven jeg har lest (Bokklubbens samleutgave 2008) står en kort, usignert artikkel om forfatteren. Her leser jeg: «De første omtalene var lunkne, men ikke uvennlige – men da opplagstallet passerte millionen brøt kritikken løs for alvor, og i mange år var den litterære fordømmelsen av Bjørndal-trilogien så godt som samlet. Gulbranssen selv la pennen ned for godt, til tross for opplagstallene, og at han sikkert satt inne med mer stoff.»

Hva som virkelig er forklaringen på at han ikke skrev mer enn disse tre romanene, kunne vært interessant å vite.

Starten av første bok opplevde jeg som tung, både språklig og innholdsmessig - det er jo noe med å venne seg til språket forfatteren fører. Vi blir presentert for bygda, naturen og dyrelivet omkring, zoomer siden inn på Bjørndalsfolket og får vite forhistorien, det som grunnla motsetningene mellom ”den brede bygd” med Borglandsfolket i føringen, og bygda oppi høyden med Bjørndal som den største og ledende gården. Det er liksom noe massivt og baktungt ved åpningen av romanen, men det kommer seg etter hvert. Handlingen går over til å dreie seg om liv og levnet for to-tre generasjoner på Bjørndal, og gir blant annet et par kjærlighetshistorier jeg likte veldig godt. Kjærligheten til naturen og bygdelivet ligger også som en trygg, urokkelig basis for fortellingen. Flere passasjer dreier seg om religiøse filosoferinger. Det kjennes naturlig at de er med, selv om jeg kanskje ikke finleste akkurat disse partiene. For meg er det beste i boka kjærlighetshistoriene og alt det som ellers skjer av godt og vondt menneskene imellom. Og stemningen som råder på gården Bjørndal er helt uforlignelig!

«Julegilde» av Lars Jorde (1895-96) var omslagsillustrasjon på utgaven jeg leste.
Her lånt fra harriet.nasjonalmuseet.no

Gulbranssen fører et slags modererende språk. Han legger inn en del småord som får ham til å høres usikker ut – som om han ikke er en allvitende forteller, men mer antyder at det gikk nok slik og sånn for seg. Det er særlig ordet ”vel” han bruker, eksempel s. 14: «De for med sitt, skinn og annet, som de vel solgte sørpå.»

Eller s 96: «Von Gall satte vel opp så mørkt et ansikt, men fruen falt inn med myndighet og mente at kaptein Klinge kunne ha trang til å se seg om. Hun ventet vel å få høre noe for sin nysgjerrighet fra den hemmelighetsfulle gården nordpå når kapteinen kom tilbake.»

Gulbranssen skriver bokmål, men bruker noen dialektord, og for enkelte setninger virker ordene stokket på en uvant måte – det kan også være inspirert av dialekt?

Eksempel:

Dialektord s 440: «Nei, det var nok ingen vei uttor …» Uttor er dialekt for ”ut av” eller "ut fra".

Uvant ordstilling s 112: «At folk slik kom hørte hver dag til…» Det hadde vært mer naturlig å skrive: ”At folk kom slik…”

Delvis kan Gulbranssens fortellerstil bli noe refererende og oppramsende, og enkelte ganger synes jeg han sammenføyer hastig episoder som burde vært gitt mer tyngde og plass. Som s 49, der det nærmest i forbifarten nevnes at Dags bror, svigerinne og nevø er gått gjennom isen:

«Da hesten utpå kveldssiden gikk tilbake den samme vei de var kommet fram, da revnet isen, og hest og slede med alle som var i, gikk igjennom.
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»

Det er sagastil over dette.

Til sist vil jeg nevne forfatterens tendens til å bruke mange adjektiv og adverb, og lage sammenstillinger av dette. Det er tydelig at han har ønsket å understreke og forsterke, men det blir litt mye – jeg får en følelse av at han satt og slo i bordet samtidig med at han skrev, for å understreke. Og det er ikke nødvendig, jeg oppfatter likevel alvoret.

Eksempel s 42: «… kunne han finne på å tvireise til bygda og gå berserk der ute.»

S 34: «… frykten for Bjørndalsfolket satt godt og sterkt fast i bygdenes folk.» og «Hans ansikt ble godt rødt, …»

Eksempel på sammensatte ord er s 472: ”skystolt” – altså både sky og stolt på samme tid. S 492: ”fredglede” – en følelse av både fred og glede, eller fredelig glede?

Så har Gulbranssen hatt en forkjærlighet for ord – hovedsakelig verb – sammenstilt med ”brå”. Da jeg først begynte å legge merke til dette et stykke ut i tredje roman, fant jeg bråskottet, bråtok, bråsnudde, bråsluke, bråstum, bråreiste, bråfor, bråløftet, bråsluttet, bråblide, bråbestemte, bråsatte, bråblinke, bråspyttet, bråstanset, bråsenket. Dette blir for mye – her burde forfatteren forsøkt å variere. Det enkleste – og kanskje det beste – hadde vært å kutte ut brå og bare brukt verbet alene. At bevegelsene er hurtige og brå kunne han fått fram på annen måte.

Det er selvfølgelig ingen vits i å påpeke disse tingene – Gulbranssen døde i 1962 og verkene hans står som de står. Og de står godt, synes jeg. Det er sterke historier med sterke personligheter, solid fortalt. Anbefales for alle som liker bygderomaner!