søndag 16. september 2018

«Søsterklokkene» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2018

Kai Schweigaard er den unge, nye presten i bygda Butangen, der ei gammel stavkirke er bygdas samlingspunkt i sorg og glede. Nypresten er ikke fornøyd med kirka; den er for liten til å romme alle bygdas folk som ønsker å komme til messe, den er trekkfull, kald, og forskrekkelig mørk.
Han ordner en handel med noen tyskere som ønsker å kjøpe den gamle kirka for å sette den opp igjen i Dresden. En ung arkitekt-student kommer fra Tyskland for å tegne, registrere og legge en plan for hvordan kirka skal rives, fraktes og settes opp igjen.
Når presten omsider røper planen sin, blir ikke bygdefolket så fornøyde som han har sett for seg, men nokså stilltiende finner de seg i det øvrigheta foretar seg, slik de vel alltid har gjort. Bortsett fra Astrid, den unge og stolte kvinna fra Hekne, en gård som tidligere var en av de store og velstående i bygda. Det får gå at den gamle kirka blir solgt og fjernet, men de to klokkene som henger i tårnet mener hun at presten skal la bli igjen i bygda; det var aner av henne som skjenket klokkene til kirka i sin tid, som minne om tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid. De var siamesiske tvillinger, sammenvokst i beina. Da de ble født, døde mora, og deres skjebne var å leve og dø sammen.
Presten vil først overhodet ikke høre på protestene hennes, men samtidig er han langtfra blind for hennes sjarm og vidd. Kanskje må han gjøre om på planene sine. Hvis det enda er mulig...

Dette er en velskrevet og engasjerende bygderoman. Jeg er full av beundring og takk for at Mytting har skrevet denne - det gis jo nesten ikke ut romaner i denne sjangeren lenger; en sjanger jeg er veldig glad i. Mytting skriver og beskriver levende, språket flyter godt. Hovedpersonene følges tett og forståelsesfullt, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Jeg har én innvending, og det gjelder kapittelet Stavkirken, s 14-19. Det synes jeg ikke står i stil til resten av romanen, slik det ramser opp og oppsummerer delvis det vi skal komme til å lese i de kommende sidene. Siden jeg vet at innledningen på romaner for mange er viktige for viljen til å "inngå kontrakt" om at man skal lese hele romanen, ville jeg nok ha rådet forfatteren til rett og slett å stryke disse sidene.

Men blås, innvendingen min er for en filleting. Denne boka kan jeg lett anbefale til alle som liker historiske romaner, og særlig til de som liker bygderomaner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar