søndag 7. mars 2021

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.

2 kommentarer:

  1. I Mikromarc kan man (med låners samtykke, selvfølgelig) spare lånerhistorikk og sånn finne ut hvem som har lånt boka før - uten at det at man kan også betyr at man bør... Et så personlig og anonymt brev ville jeg nok bare kastet, ikke prøvd å spore opp hvem som hadde skrevet det...

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for kommentar. Dette glemte jeg å nevne i farten. Lånehistorikk kan også settes på i Bibliofil; det gjør låner selv eller blir gjort for låner om h*n ber om det.
      Bibliotekaren visste ikke at det var et personlig brev; Erik hadde puttet det i en konvolutt og sa at det var noen fotografier han trodde eieren ville ønsket å få tilbake.

      Slett