lørdag 20. mars 2021

«Mayday» av Grethe Bøe

Utgitt av Cappelen Damm 2021

Ylva Nordahl er jagerpilot og jobber for NATO. Idet romanen starter er NATO plassert i Finnmark for en av de største militærøvelser noensinne. Ylva får den erfarne John Evans som co-pilot da de sendes ut på oppdrag; de skal eskortere et helikopter som skal hjem etter å ha vært på oljeplattformen HOOP-Viking like ved den russiske grensa. Det er her det skjer; en russisk jager kommer og ypper seg, og det ender katastrofalt med at jagerflyet Ylva og Evans flyr, havarerer. Havariet skjer et stykke innenfor den russiske grensa. Ylva og Evans klarer å skyte seg ut fra flyet før det havarerer, men hvordan skal de makte å kare seg tilbake til og over den norske grensa? Det er kaldt, de mangler utstyr, og på toppen av alt er John Evans skadd i det ene beinet etter landingen.

Dette er en spenningsroman med storpolitisk spill som bakteppe til det dramaet på liv og død som Ylva og John befinner seg i, der de kjemper seg tilbake til sikkerheten innenfor norskegrensa. Det er en kompleks historie, med stort persongalleri, handling satt til ulike miljøer både i Norge og Russland; det er ingen enkel oppgave forfatteren har gitt seg selv, men hun kommer seg noenlunde velberget igjennom. Dette er forfatterens debut, og slik sett synes jeg det er imponerende arbeid.

Etter min smak er språket overkrydret med fremmedord og akademiske vendinger. Et mer folkelig språk tror jeg kunne gitt romanen et større nedslagsfelt.
Eksempel side 118: «... hans overordnede lot til å ha kontroll på narrativet alt før han hadde fått sagt sitt.» Hvorfor ikke skrive kontroll over fortellingen/framstillingen?
Og side 304: «Ylva skjønte ikke hvorfor ørnen ikke fullførte angrepet. Predatorer som denne hadde...»
Rovdyr er vel et greit ord?
Som fysikklæreren min pleide å si: Hvorfor bruke fremmedord, når det finnes adekvate synonymer på norsk?

Forlaget kunne vært grundigere i språkvask og korrektur. Side 114 står det konsekvent Sasturgi; det riktige må jo være sastrugi, flertallsformen av sastruga.
Ukonsentrerte formuleringer kunne man rettet opp i, som side 169: «... og han ble invitert tilbake igjen og igjen.»
Og side 197: «Som et vardøger ravet han etter henne.»
Et vardøger er noe man sjelden ser, men oftere hører. Et vardøger er en varslende ånd; noe som kommer til deg før personen vardøgeret varsler om, selv dukker opp. Et eksempel kan være at jeg hører noen åpne døra, og fottrinn i gangen, men kikker jeg etter, så er det ingen der. En stund senere hører jeg nøyaktig de samme lydene nok en gang, og da er det mannen min som kommer. Vardøgeret varsler meg om en som skal komme.
Så at et vardøger skal rave etter noen? Nei, det hadde passet bedre med en dauing eller et skrømt.

Deler av romanen - de politiske intrigene - er ikke de mest spennende. Men kapitlene med Ylva og John, først på toktet, deretter i isen og snøen; disse kapitlene synes jeg er spennende. Jeg savner likevel nærmere beskrivelser av hvordan de er kledd og utstyrt. Kampen for å overleve må ha vært beintøff; hva har man med seg når man skytes ut av et fly? Sikkert veldig lite.
Side 182 forstår jeg at de har hjelmene på mens de karrer seg fram; det var litt overraskende. Men de har nok ikke luer eller hetter, så det gir jo mening at dette er måten å holde hodet varmt på. Men jeg savner altså troverdige beskrivelser/forklaringer her, som gjør at jeg kan se det hele for meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar