torsdag 25. mars 2021

«Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr

Utgitt av Pitch 2017

19. mai 2000 forsvant to jenter, 8 og 10 år gamle, etter en badetur til 3. Stampe i Baneheia utenfor Kristiansand. To dager senere ble de funnet gjemt et annet sted i Baneheia, voldtatt og drept. Hele nasjonen var i sjokk, og jakten på den eller de som hadde gjort det, startet umiddelbart. Alles øyne var rettet mot det politiet arbeidet med, og forventningene om en snarlig løsning var høye. De skyldige skulle tas.
Etter hvert fattet man mistanke til et vennepar som pleide å henge sammen, og som ofte var i Baneheia; Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. 13. september samme år ble de arrestert. Det var funnet DNA som fastslo av Andersen var på åstedet. DNA-funn som festet Kristiansen til åstedet, fantes ikke, men DNA-sporene kunne heller ikke utelukke at han kunne ha vært der.
Andersen tilsto og forklarte seg. Han tok Kristiansen med seg i tilståelsen, pekte ut Kristiansen som den som hadde ledet an; Andersen ble - slik han forklarte seg - presset til å være med, også til å forgripe seg på og drepe den ene jenta. Kristiansen selv har nektet hele tiden; han var ikke der, sier han.

Tvil skal komme tiltalte til gode, man skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt i denne saken. Kristiansen var kjent som en vanskelig fyr, en bråkmaker. Han var hissig, kunne true folk med kniv, han spionerte på kvinner, var rå og slibrig i kjeften, han hadde ved flere anledninger forgrepet seg på ei og samme jente. Med denne forhistorien var det nok lett å tenke at Kristiansen var i stand til å utføre de mest bestialske handlinger. Andersen på sin side, hadde ikke like dårlig rykte. Det virket ikke som han var spesielt godt likt, men var en som ikke gjorde seg så bemerket som Kristiansen, mer en som diltet etter, ikke hadde noen egen agenda, men bare ble med på ting.
Så fikk også Andersen, i innledningen til at han skulle forklare seg, servert en gyllen mulighet; en politimann sa til ham at Andersen var vel egentlig et offer i saken selv, han. Og Andersens forklaring bygde opp rundt at han på en måte var et offer, for han hadde blitt tvunget med; ansvaret, skylden for at to jenter ble drept, var i hovedsak Kristiansens.

Jahr uttrykker tydelig i boka at han mener Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg tenker at han i alle fall må være feilaktig dømt. Det er ingen tekniske bevis for at han var med på voldtektene eller drapene. Tekniske spor knyttet til Kristiansens mobilbruk den kvelden gir ham jo i stedet alibi.
Det er noe vanskelig å forstå at han kunne bli dømt, og det er også vanskelig å forstå at hans begjæring om gjenopptak av saken har blitt avslått så mange ganger.

Kunne en person alene ha gjennomført voldtektene og drapene? Svaret på det synes å være ja. 
Tidlig i saken mente man det var én person som hadde gjort det, både ut fra gjerningsmannsprofil og tekniske spor.

Dette er fryktelig ubehagelig lesning. Det føles nært i tid, selv om år 2000 jo er noen år siden nå. Og det er forferdelig at to uskyldige små jenter er ofrene. 
Selvfølgelig forstår man at de pårørende til jentene og til de dømte ikke ønsker påkjenningen med å rippe opp i saken og gå gjennom det hele på nytt. Men urett gjøres ikke godt igjen med ny urett.
I år vant Kristiansen igjennom med sin begjæring om gjenopptak.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar