«Fjellpistra : barndomsminner frå Vang» av Sverre Thune

Biletet av boka er lånt frå www.nilsthune.no

Utgjeven av Midtre Tune, 2010

I denne fine, vesle boka fortel Sverre Thune om korleis det var å vekse opp på ein gard i 1930-40-åra i fjellbygda Vang i Valdres.

Tittelen har forfattaren vald av di Fjellpistra brukte å sitje oppå Smådalsfjellet og syngje så det høyrdest utover fjell og vidder, og vart såleis ein del av dei fine minnene frå barndomen hans.

Boka inneheld stutte kapittel illustrert med fotografi frå den tida forfattaren skriv om. Eg tykkjer dette er ei lærerik bok for folk som lever i dag, slik ho syner korleis ein arbeidde og levde på gardane i gamle dagar, og borna måtte og ta del. For meg – som sjølv har vakse opp på gard (sjølv om det er ein del år seinare enn Thune) – er det mykje å kjenne seg att i. Til dømes potetsetjing- og plukking, luking i åkeren, stell av dyr, og deltaking i slåttonn.

Men boka handlar ikkje berre om arbeid – ho fortel og om kva dei held på med då dei hadde fri, og korleis det var på skulen den gongen.

Unge i dag kan ha godt av å få høyre korleis det var å leve før i tida. Det var ikkje berre å skifte klede fleire gonger for dagen og få dei lettvint vaska, og ein vart ikkje køyrd hit eller dit på aktivitetar om kveldane. Mykje av moroa ein hadde, måtte ein ordne sjølv.

Formen på boka (eit biletbok-format, nærmast), og slik ho er fortald, synes ho retta mot yngre lesarar. Eg trur boka kan vera fin til høgtlesing og til bruk i skulen.

Boka kunne kanskje hatt ei ordliste? Einskilde ord som er brukt er sikkert velkjende for mange, men for yngre lesarar kan dei vera ukjende.

«Sienas datter» av Marina Fiorato

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Utgitt av Vega forlag, 2012

Pia har levd et beskyttet og tilbaketrukket liv i Siena, helt til den dagen hun fyller 19 år. Da får hun vite at faren har funnet en ektemann til henne, en mann hun har hørt særdeles urovekkende rykter om. Hun får møte ham, Vincenzo, samme dag som forlovelsen blir kjent, og hun skjønner straks at ryktene om ham må være sanne, så dårlig som han behandler henne.

Dagen etter går det årlige palio-løpet av stabelen, og Vincenzo er med. Kapprittet er alt annet enn ufarlig, men for Pias del må Vicenzo like gjerne forulykke. En fremmed, vakker mann dukker opp og skal delta i løpet. Pia legger godt merke til ham, til tross for alle andre tanker og følelser hun er opptatt av, og følger spent med på hva som skjer under løpet. Der skjer det dramatiske ting som får skjebnesvangre følger for flere enn Pia…

«Sienas datter» er den fjerde romanen jeg har lest av Fiorato. «Glassblåserens fra Murano», «Botticellis hemmelighet» og «Fruen avSaronno» heter de andre.

Jeg ble ikke fullt så begeistret for «Sienas datter» som jeg har blitt for de andre. De aller viktigste hovedpersonene fikk ikke like stort spillerom i denne romanen, og selve plottet virket noe innfløkt og søkt. I midtpartiet av boka syntes jeg det skjedde lite og spenningen dalte, men den tok seg opp igjen mot slutten, og jeg var spent på hvordan det skulle ende.

Språket virket ikke like gjennomarbeidet og godt flytende i denne romanen, som jeg syntes var tilfelle for de andre tre.

Men liker du historiske romaner med mye dramatikk og romantikk, så kan det godt være at dette er en roman for deg!