![]() |
Portrett av Trygve Gulbranssen, 1920. Foto: Aschehoug forlags bildearkiv. Her lånt fra no.wikipedia.org |
Trilogien – kalt Bjørndal-trilogien – regnes som en
klassiker innen bygderomansjangeren, og nå syntes jeg det var på tide at jeg
fikk lest den – for dette er en sjanger jeg liker.
Jeg har for lenge siden hørt at Trygve Gulbranssen aldri
skrev mer enn disse tre romanene fordi samtiden tok så dårlig imot dem. Det vil
si: den alminnelige leser likte bøkene, mens kritikerne slaktet dem. Men ifølge
artikkelen om Gulbranssen jeg kan lese på Wikipedia, er dette en myte.
I utgaven jeg har lest (Bokklubbens samleutgave 2008) står
en kort, usignert artikkel om forfatteren. Her leser jeg: «De første omtalene
var lunkne, men ikke uvennlige – men da opplagstallet passerte millionen brøt
kritikken løs for alvor, og i mange år var den litterære fordømmelsen av
Bjørndal-trilogien så godt som samlet. Gulbranssen selv la pennen ned for godt,
til tross for opplagstallene, og at han sikkert satt inne med mer stoff.»
Hva som virkelig er forklaringen på at han ikke skrev mer
enn disse tre romanene, kunne vært interessant å vite.
Starten av første bok opplevde jeg som tung, både språklig
og innholdsmessig - det er jo noe med å venne seg til språket forfatteren fører. Vi blir presentert for bygda, naturen og dyrelivet omkring,
zoomer siden inn på Bjørndalsfolket og får vite forhistorien, det som grunnla motsetningene
mellom ”den brede bygd” med Borglandsfolket i føringen, og bygda oppi høyden
med Bjørndal som den største og ledende gården. Det er liksom noe massivt og
baktungt ved åpningen av romanen, men det kommer seg etter hvert. Handlingen
går over til å dreie seg om liv og levnet for to-tre generasjoner på Bjørndal,
og gir blant annet et par kjærlighetshistorier jeg likte veldig godt.
Kjærligheten til naturen og bygdelivet ligger også som en trygg, urokkelig basis
for fortellingen. Flere passasjer dreier seg om religiøse filosoferinger. Det
kjennes naturlig at de er med, selv om jeg kanskje ikke finleste akkurat disse
partiene. For meg er det beste i boka kjærlighetshistoriene og alt det som ellers
skjer av godt og vondt menneskene imellom. Og stemningen som råder på gården
Bjørndal er helt uforlignelig!
![]() |
«Julegilde» av Lars Jorde (1895-96) var omslagsillustrasjon på utgaven jeg leste. Her lånt fra harriet.nasjonalmuseet.no |
Gulbranssen fører et slags modererende språk. Han legger inn
en del småord som får ham til å høres usikker ut – som om han ikke er en allvitende
forteller, men mer antyder at det gikk nok slik og sånn for seg. Det er særlig
ordet ”vel” han bruker, eksempel s. 14: «De for med sitt, skinn og annet, som
de vel solgte sørpå.»
Eller s 96: «Von Gall satte vel opp så mørkt et ansikt, men
fruen falt inn med myndighet og mente at kaptein Klinge kunne ha trang til å se
seg om. Hun ventet vel å få høre noe for sin nysgjerrighet fra den
hemmelighetsfulle gården nordpå når kapteinen kom tilbake.»
Gulbranssen skriver bokmål, men bruker noen dialektord, og for
enkelte setninger virker ordene stokket på en uvant måte – det kan også være
inspirert av dialekt?
Eksempel:
Dialektord s 440: «Nei, det var nok ingen vei uttor …» Uttor
er dialekt for ”ut av” eller "ut fra".
Uvant ordstilling s 112: «At folk slik kom hørte hver dag til…»
Det hadde vært mer naturlig å skrive: ”At folk kom slik…”
Delvis kan Gulbranssens fortellerstil bli noe refererende og
oppramsende, og enkelte ganger synes jeg han sammenføyer hastig episoder som
burde vært gitt mer tyngde og plass. Som s 49, der det nærmest i forbifarten
nevnes at Dags bror, svigerinne og nevø er gått gjennom isen:
«Da hesten utpå kveldssiden gikk tilbake den samme vei de
var kommet fram, da revnet isen, og hest og slede med alle som var i, gikk
igjennom.
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»
Det er sagastil over dette.
Til sist vil jeg nevne forfatterens tendens til å bruke
mange adjektiv og adverb, og lage sammenstillinger av dette. Det er tydelig at
han har ønsket å understreke og forsterke, men det blir litt mye – jeg får en
følelse av at han satt og slo i bordet samtidig med at han skrev, for å
understreke. Og det er ikke nødvendig, jeg oppfatter likevel alvoret.
Eksempel s 42: «… kunne han finne på å tvireise til bygda og
gå berserk der ute.»
S 34: «… frykten for Bjørndalsfolket satt godt og sterkt
fast i bygdenes folk.» og «Hans ansikt ble godt rødt, …»
Eksempel på sammensatte ord er s 472: ”skystolt” – altså
både sky og stolt på samme tid. S 492: ”fredglede” – en følelse av både fred og
glede, eller fredelig glede?
Så har Gulbranssen hatt en forkjærlighet for ord –
hovedsakelig verb – sammenstilt med ”brå”. Da jeg først begynte å legge merke
til dette et stykke ut i tredje roman, fant jeg bråskottet, bråtok, bråsnudde,
bråsluke, bråstum, bråreiste, bråfor, bråløftet, bråsluttet, bråblide,
bråbestemte, bråsatte, bråblinke, bråspyttet, bråstanset, bråsenket. Dette blir
for mye – her burde forfatteren forsøkt å variere. Det enkleste – og kanskje det
beste – hadde vært å kutte ut brå og bare brukt verbet alene. At bevegelsene er
hurtige og brå kunne han fått fram på annen måte.
Det er selvfølgelig ingen vits i å påpeke disse tingene –
Gulbranssen døde i 1962 og verkene hans står som de står. Og de står godt,
synes jeg. Det er sterke historier med sterke personligheter, solid fortalt.
Anbefales for alle som liker bygderomaner!