«Og bakom synger skogene. Det blåser fra Dauingfjell. Ingen vei går utenom» av Trygve Gulbranssen

Portrett av Trygve Gulbranssen, 1920.
Foto: Aschehoug forlags bildearkiv. Her lånt fra no.wikipedia.org

Romanene ble første gang utgitt 1933, 1934 og 1935. Denne utgaven er utgitt av Den norske bokklubben 2008.

Trilogien – kalt Bjørndal-trilogien – regnes som en klassiker innen bygderomansjangeren, og nå syntes jeg det var på tide at jeg fikk lest den – for dette er en sjanger jeg liker.

Jeg har for lenge siden hørt at Trygve Gulbranssen aldri skrev mer enn disse tre romanene fordi samtiden tok så dårlig imot dem. Det vil si: den alminnelige leser likte bøkene, mens kritikerne slaktet dem. Men ifølge artikkelen om Gulbranssen jeg kan lese på Wikipedia, er dette en myte.

I utgaven jeg har lest (Bokklubbens samleutgave 2008) står en kort, usignert artikkel om forfatteren. Her leser jeg: «De første omtalene var lunkne, men ikke uvennlige – men da opplagstallet passerte millionen brøt kritikken løs for alvor, og i mange år var den litterære fordømmelsen av Bjørndal-trilogien så godt som samlet. Gulbranssen selv la pennen ned for godt, til tross for opplagstallene, og at han sikkert satt inne med mer stoff.»

Hva som virkelig er forklaringen på at han ikke skrev mer enn disse tre romanene, kunne vært interessant å vite.

Starten av første bok opplevde jeg som tung, både språklig og innholdsmessig - det er jo noe med å venne seg til språket forfatteren fører. Vi blir presentert for bygda, naturen og dyrelivet omkring, zoomer siden inn på Bjørndalsfolket og får vite forhistorien, det som grunnla motsetningene mellom ”den brede bygd” med Borglandsfolket i føringen, og bygda oppi høyden med Bjørndal som den største og ledende gården. Det er liksom noe massivt og baktungt ved åpningen av romanen, men det kommer seg etter hvert. Handlingen går over til å dreie seg om liv og levnet for to-tre generasjoner på Bjørndal, og gir blant annet et par kjærlighetshistorier jeg likte veldig godt. Kjærligheten til naturen og bygdelivet ligger også som en trygg, urokkelig basis for fortellingen. Flere passasjer dreier seg om religiøse filosoferinger. Det kjennes naturlig at de er med, selv om jeg kanskje ikke finleste akkurat disse partiene. For meg er det beste i boka kjærlighetshistoriene og alt det som ellers skjer av godt og vondt menneskene imellom. Og stemningen som råder på gården Bjørndal er helt uforlignelig!

«Julegilde» av Lars Jorde (1895-96) var omslagsillustrasjon på utgaven jeg leste.
Her lånt fra harriet.nasjonalmuseet.no

Gulbranssen fører et slags modererende språk. Han legger inn en del småord som får ham til å høres usikker ut – som om han ikke er en allvitende forteller, men mer antyder at det gikk nok slik og sånn for seg. Det er særlig ordet ”vel” han bruker, eksempel s. 14: «De for med sitt, skinn og annet, som de vel solgte sørpå.»

Eller s 96: «Von Gall satte vel opp så mørkt et ansikt, men fruen falt inn med myndighet og mente at kaptein Klinge kunne ha trang til å se seg om. Hun ventet vel å få høre noe for sin nysgjerrighet fra den hemmelighetsfulle gården nordpå når kapteinen kom tilbake.»

Gulbranssen skriver bokmål, men bruker noen dialektord, og for enkelte setninger virker ordene stokket på en uvant måte – det kan også være inspirert av dialekt?

Eksempel:

Dialektord s 440: «Nei, det var nok ingen vei uttor …» Uttor er dialekt for ”ut av” eller "ut fra".

Uvant ordstilling s 112: «At folk slik kom hørte hver dag til…» Det hadde vært mer naturlig å skrive: ”At folk kom slik…”

Delvis kan Gulbranssens fortellerstil bli noe refererende og oppramsende, og enkelte ganger synes jeg han sammenføyer hastig episoder som burde vært gitt mer tyngde og plass. Som s 49, der det nærmest i forbifarten nevnes at Dags bror, svigerinne og nevø er gått gjennom isen:

«Da hesten utpå kveldssiden gikk tilbake den samme vei de var kommet fram, da revnet isen, og hest og slede med alle som var i, gikk igjennom.
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»

Det er sagastil over dette.

Til sist vil jeg nevne forfatterens tendens til å bruke mange adjektiv og adverb, og lage sammenstillinger av dette. Det er tydelig at han har ønsket å understreke og forsterke, men det blir litt mye – jeg får en følelse av at han satt og slo i bordet samtidig med at han skrev, for å understreke. Og det er ikke nødvendig, jeg oppfatter likevel alvoret.

Eksempel s 42: «… kunne han finne på å tvireise til bygda og gå berserk der ute.»

S 34: «… frykten for Bjørndalsfolket satt godt og sterkt fast i bygdenes folk.» og «Hans ansikt ble godt rødt, …»

Eksempel på sammensatte ord er s 472: ”skystolt” – altså både sky og stolt på samme tid. S 492: ”fredglede” – en følelse av både fred og glede, eller fredelig glede?

Så har Gulbranssen hatt en forkjærlighet for ord – hovedsakelig verb – sammenstilt med ”brå”. Da jeg først begynte å legge merke til dette et stykke ut i tredje roman, fant jeg bråskottet, bråtok, bråsnudde, bråsluke, bråstum, bråreiste, bråfor, bråløftet, bråsluttet, bråblide, bråbestemte, bråsatte, bråblinke, bråspyttet, bråstanset, bråsenket. Dette blir for mye – her burde forfatteren forsøkt å variere. Det enkleste – og kanskje det beste – hadde vært å kutte ut brå og bare brukt verbet alene. At bevegelsene er hurtige og brå kunne han fått fram på annen måte.

Det er selvfølgelig ingen vits i å påpeke disse tingene – Gulbranssen døde i 1962 og verkene hans står som de står. Og de står godt, synes jeg. Det er sterke historier med sterke personligheter, solid fortalt. Anbefales for alle som liker bygderomaner!

«Den gode borgermester» av Andrew Nicoll

Utgitt av Schibsted forlag 2009

Oversatt av Heidi Grinde

Agathe Stopak er ulykkelig i ekteskapet med herr Stopak. De hadde det bra før, men så mistet de den lille datteren sin, og etterpå er det som om herr Stopak ikke orker at Agathe kommer nær ham. Agathe elsker mannen sin og er overbevist om at hun skal redde ham – han kommer til å få lyst på henne igjen når hun viser seg i det nye, sexy undertøyet hun har kjøpt!

Det står om kjærligheten hennes s 13:

«Hun elsket ham fordi han var den første hun noen gang hadde elsket og den første hun hadde delt seng med, og for en kvinne som Agathe ville slikt alltid bety noe. Hun elsket ham fordi de sammen hadde skapt en nydelig datter, og fordi Stopak for mange år siden hadde stått ved den lille barnesengen som et knekket fugleskremsel og skreket og hulket over det døde barnet. Hun elsket ham fordi malerfirmaet hans gikk elendig, fordi han var nedbrutt og ynkelig. Hun elsket ham slik man kan elske en gammel teddybjørn fra barndommen – ikke for det den er i dag, men fordi vi husker hvordan den en gang var og hva den en gang betydde for oss. Og det er ikke slik en mann skal elskes.

Stopak for sin del elsket ikke Agathe slik en kvinne som Agathe fortjente å bli elsket.»

Er Agathes kjærlighet nok til å redde ekteskapet? Hva med Agathes sjef, borgermester Tibo Krovic, med tilnavnet ”den gode”? Han har elsket Agathe i stillhet veldig lenge. Kan det være at han fortjener å få Agathe nå, siden Stopak ikke bryr seg om henne lenger?

Da jeg begynte på romanen tenkte jeg det var opplagt hvordan dette kom til å ende, og jeg lurte på om jeg ikke kom til å begynne å kjede meg på veien fram til mål. Men så klarer forfatteren å overraske meg; det skjer flere uventede ting underveis.

Dette er en langsom, nydelig bok, full av vakre beskrivelser (gullkorn), gode bilder og spesielle, troverdige mennesker. Jeg gir noen sitater for å illustrere:

S 215: ”«Ja,» sa Yemko. Mer sa han ikke, men han greide å legge en masse i det ene ordet, på samme måte som gjessene som flyr sørover fra Ampersand aldri sier mer enn «honk», men likevel greier å fylle hele himmelen med lengsel og melankoli.”

S 265: «Mennesker har en nær sagt ubegrenset evne til å lure seg selv – en hardnakket evne til å benekte det som er så selvfølgelig at det skjærer i øynene, et hjerteskjærende vakkert talent for å tro på noe hyggeligere enn det som stirrer dem rett i fjeset, hele veien frem til dørene i «dusjblokken» smeller igjen bak dem. Og for en velsignelse det er. Det er det som får oss til å skrive dikt. Det er det som gjør at vi synger sanger og maler bilder og bygger katedraler. Det er grunnen til at doriske søyler eksisterer når trestammer ville gjort samme nytten. Det er en vidunderlig, vakker, pinefull gave, og den gjør oss menneskelige.»

S 283: «På sine daglige turer til fyret lærte Tibo å bli glad i måkene. For ikke å bli gal, bestemte han seg for å like dem. Nøkkelen var å ikke få panikk, fant han ut, å føle seg hjemme der han befant seg nå, lik en måke. Om en fisker fra Dot drev alene rundt på havet, ville han lide og formodentlig dø fordi han følte seg ute av sitt element, men en måke var like lykkelig til lands som til vanns, følte seg like hjemme på den ene bølgen som den andre. Om du ikke har noe hjem, spiller det ingen rolle hvor du er. Det spiller ingen rolle om svære, svarte bølger ruller over deg. Bare flyt. Bare overlev. Vær måke.»

Og til sist et sitat om kjærligheten s 340, det er borgermesteren som sier:

«Jeg har erfart at det ikke er så mye kjærlighet i verden at vi har råd til å sløse bort noe av den – uansett hvor vi finner den – burde vi ta godt vare på den og nyte den så godt vi kan, så lenge vi kan, helt til det aller siste kysset…»

«Den gode borgermester» er forfatterens romandebut, og jeg må si: Den satt som et skudd!

«Alltid Amber» av Kathleen Winsor

Utgitt av Silke forlag 2012 i forlagets klassikerserie Silkeperle.

Oversatt av Andreas Hoell, og bearbeidet av Kari Wærum.

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Tidligere er romanen utgitt på norsk i 1947 og 1952.

Handlingen starter i 1660 – etter at vi i prologen har fått overvære Ambers fødsel – da Amber er 16 år. Hun er slående vakker og ambisiøs – hun ønsker noe mer enn et enkelt og bortgjemt liv på landet. Da noen unge menn kommer ridende inn i landsbyen hvor hun bor, faller hun straks og målbevisst for en av mennene – Bruce Carlton. Hun stikker av med ham når han reiser videre, og kommer seg på den måten til London. Dette utgjør starten på et svært innholdsrikt kapittel i Ambers liv.

Egentlig kunne jeg nøyd meg med å gjengi et sitat fra The Bookseller, som står trykt på vaskeseddelen av boka: «Den har alt: Lidenskap, intriger og eventyr.»

For meg ble dette en skikkelig slukebok; det er faktisk lenge siden jeg har lest ei bok som fenget meg såpass mye. Til tross for at den teller hele 650 tettskrevne sider, opplevde jeg den som engasjerende og handlingsmettet nesten helt inn til mål. Språket fungerer greit, på en slik at det ikke forstyrrer, men hjelper til med å gi god framdrift i fortellingen.

Persontegningene er kanskje ikke all verden, og mot slutten av boka glir fokuset litt vekk fra Amber, siden vi skal få høre hvordan det går med både den ene og den andre av bipersonene i fortellingen, men dette betyr lite for hovedinntrykket jeg sitter igjen med av boka. Til tross for at Amber er en kald og kynisk femme fatale – det er farlig å komme i veien for henne når hun værer penger eller titler – er det henne jeg heier på og ønsker skal lykkes.

«Alltid Amber» er en ordentlig godbit for alle som liker historiske romaner spekket med dramatikk og romantikk.

Noe småpirk til slutt, for de spesielt interesserte:

I Lena Sanfridssons forord s 5 står det: «Fortellelsen om Amber St. Claire…» Fortellelse må vel være svorsk, vel? På norsk heter det ”fortelling” eller ”beretning”.

S 164: ”«… og så bestemte vi oss til å bli her i natt.»”

Dette høres ut som en veldig direkte oversettelse av ”decided to”. På norsk høres det bedre ut å si: ”… bestemte oss for å bli…”

S 170: ”«… Jeg sa jeg hadde hatt brev fra deg,…»”

Dette ser også ut som en direkte oversettelse fra engelsk – fra ”got a letter”. På norsk vil det være bedre å si: ”… Jeg sa jeg hadde fått/mottatt brev fra deg…”

s 245: «… drakk Amber kaffe som Tansy hadde traktet.»

Hvordan man tilberedte kaffen på 1600-tallet er jeg ikke sikker på – og man kan selvfølgelig trakte den uten å ha kaffetrakter. Likevel kunne det kanskje virket tryggere å bruke verbet ”trukket” eller ”kokt”.

S 371: «Så bandt hun opp låret, brettet opp ermene på kjolen og begynte å arbeide.»

Her er jeg ganske sikker på at det skulle stått ”bandt opp håret”.

S 382: «Kroppen trakk seg sammen i konvulsiviske trekninger.»

Jeg har ikke noe imot å måtte lære meg nye fremmedord dann og vann, men det er litt unødvendig å bruke et såpass spesielt ord her, synes jeg. Og veldig elegant er ikke denne setningen uansett, siden det egentlig står at ”kroppen trakk seg sammen… i trekninger”. Hva med å formulere det så enkelt som ”Han hadde krampetrekninger” eventuelt ”veldige krampetrekninger”?