«Villa Art» av Ingvild Solstad-Nøis

Oktober 2023

To vennepar tar med barna sine på ferietur til Frankrike. Der har de leid et hus med utendørs svømmebasseng, det skal være et påfuglpar på eiendommen, som for øvrig er omgitt av landlig idyll. Rammene synes perfekte, nå skal feriedrømmen leves ut!
Men. De eldste barna er ungdommer, i brytningstid mot ung voksen nå, de har mobiltelefonen foran ansiktet det meste av tiden, hvordan kan de motiveres til å være mer til stede her og nå? Og hvordan kan det bli til hyggelig feriestemning, når det ene paret krangler høylytt om nettene?
I stedet for perfekt ferieidyll rapporterer jeg-fortelleren (jeg tror ikke vi får vite navnet hennes) om familie- og parforhold som er utfordrende på mange plan, og kanskje ekstra utfordrende er det når man er på ferietur.
Angående sitt eget forhold til ektemannen virker det som jeg-fortelleren ikke er villig til å gå så hardt innpå det, men i stedet stikker nesen nyfikent i venninnas utfordringer. For det er venninna og hennes ektemann som krangler om nettene. Og det er venninna Kaths eldste datter Mie som jeg-forteller tenker må være en skikkelig håndfull og derfor har et kritisk blikk rettet mot. At jeg-fortellerens eldste sønn Feir også kan trenge litt voksen veiledning, er det som hun ikke tar helt innover seg.

Jeg har før lest av samme forfatter Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit (2011), Rolig sone (2013) og Eid (2019). Solstad-Nøis er en forfatter jeg ønsker å følge med på videre i forfatterskapet. Jeg liker veldig godt skrivestilen hennes. Teksten er mettet, i betydningen full av mening. Det ligger mye mellom linjene, og det er noe undrende og utforskende i måten hun forteller, ispedd mange gode betraktninger og beskrivelser.

Eksempel fra side 36; her kommer det fram at jeg-fortelleren og ektemannen Anders også kan ha hatt sitt å streve med, for her forteller hun om noe hun har snakket om i en terapitime de har vært i:
«Jeg fortsatte med å påpeke det paradoksale i at han setter alarmen på klokka seks for å løpe mila si, når han samtidig klager over tretthet. Jeg fortalte om Apple Watch-en som lyser og varsler rundt håndleddet hans, nyheter, meldinger og mailer i et bankende kjør som sørger for at pulsen under reima aldri er i hvilemodus. Og er han i hvilemodus, kommer det et varsel som forteller ham at han er det. Jeg sa at det måtte spise ham opp, fra innsida. Jeg kom med eksempler, malte fram bildet av oss da vi sto oppreist under julemessa med guttene mellom oss og holdt hender. Idet vi sang slekt skal følge slekters gang, lyste ei melding opp i den mørklagte kirkebenken, og jeg kunne skimte at Donald var ute og twitret, at Donald brautet seg inn mellom oss.»

Og side 70:
«Jeg har sett denne forvandlinga hos kvinnene i nettverket mitt. De er sterke og målrettede, fremstår suverene på jobb, legger frem rapporter og fremdriftsplaner, de har kontroll på hjemmebane, arrangerer middager og håndterer alle gjestenes behov, tåler kommentarer fra både partnere og svigermødre og andre i sirkusfølget, uten å flakke med blikket kan de legge ut om seksuallivet sitt, med autoritet legger de alle slags baller døde. Så ankommer barnet deres, og de transformeres til puddinger.»

«Svaber : en vaskeekte detektiv : en krimaktig roman» av Zahid Ali

Gyldendal 2023

Wassim har i mange år vasket rom, ganger og toaletter i et næringsbygg i Oslo sentrum. Han har stor yrkesstolthet. Som det står på side 25:
«Det var lite prat mellom kontorfolka og meg. Jeg tror kanskje de likte å late som om jeg var usynlig, eller at ting plutselig ble reint av seg selv. Jeg slengte plastskåla med vann under beina til Bjerke og dro moppen i perfekte åttetall, med falkeblikket mitt innstilt på smuss. Etter så mange år med rutiner, anstrengte jeg meg så lite at jeg nesten følte at jeg mediterte renholdsoppgavene. Med dyp sinnsro og klarhet i tankene. Jeg førte alltid moppen med vakre bevegelser, avslappa overkropp og fotarbeid. Hvis det bare hadde vært noen som la merke til det.»
En dag mens han er på privatetterforsker Kolbeinstveits kontor for å gjøre rent (Kolbeinstveit er "en svipptur til Granka"), kommer en kunde inn og tror at Wassim er Kolbeinstveit. Wassim retter ikke opp i misforståelsen, og får dermed et godt betalt oppdrag i fanget.

Wassims fortellerstemme er kvikk og morsom, mens krimsakene kanskje hadde passet bedre i et Donald-blad. Miksen av humor og krim kan være litt vrien å få til, og denne romanen passer nok bedre for den som liker komedier, enn for den som liker krim. Så er da også omslaget merket "Krim-ish".

«Skilsmissen» av Moa Herngren

Oversatt av Kjersti Velsand
Kagge forlag 2023

Bea og Niklas har vært gift lenge. De bor i en flott leilighet i Stockholm med tvillingdøtrene Alma og Alexia, som nå er i tenårene. Niklas er lege, mens Bea har en forholdsvis dårlig betalt og ikke så krevende jobb.
Etter en krangel stikker bare Niklas av og oppfører seg slemt og merkelig, synes Bea. Han nekter å snakke med henne, vil bare være i fred. Og da hun forsøker å presse ham bare lite grann, så sier han at han vil ha separasjon! Hvor kommer dette fra!?

Underveis i lesingen får vi bitene til puslespillet, og den allvitende fortelleren gir oss etter hvert også Niklas opplevelse av hvordan samlivet har vært fram til nå. Det er sjelden bare sort/hvitt med en helt og en skurk, heller ikke i denne historien.

Det er mye å fundere over i boka, og den engasjerer. Samtidig synes jeg det går noe tregt framover (for jeg har jo gjettet meg til mye av hvordan ting henger sammen og hvordan det skal ende) og språket er behersket, enkelt på en litt kjedelig måte. Det jeg savner er kanskje en mer variert puls, en større følelse av drama.

«Varslerne : en fortelling om Giske-saken, seksuell trakassering og kulturen som tillater det» av Heidi Helene Sveen

Humanist forlag 2023

Boka gir en oversiktlig og lettlest innføring i den såkalte Giske-saken. Flere kvinner varslet om at Trond Giske hadde utsatt dem for upassende seksuell oppmerksomhet. Kvinnene hadde hver for seg opplevd dette til ulike tider og på ulike steder. Da først én sto fram, var det flere som våget.
Boka viser også hvordan Arbeiderpartiet håndterte saken, som vel var et forsøk på å bagatellisere eller feie det hele under teppet, samt hvordan mediedekningen gjorde sitt til at saken ble så stor og vanskelig for både partiet og de involverte.
Boka behandler også varsling generelt, og kulturen i organisasjoner som lar seksuell trakassering forekomme og som ikke behandler varslerne helt slik de burde. Boka får fram hvor kostbart det kan være å varsle, når organisasjonen mener det er forstyrrende og brysomt, eller tilskriver varsleren uedle motiver for å stå fram, som for eksempel som ledd i en intern maktkamp, der det å sverte enkeltpersoner kan gjøre at de mister tillit og ikke når fram med å vinne poster de er kandidater til, eller får beholde poster de innehar på tidspunktet varslingene finner sted.

Dette var interessant lesning, framstilt ryddig, lettlest og saklig. Her får Arbeiderpartiet, Giske og flere topp-politikere i AP omtale som ikke setter dem i et særlig heldig lys. Men det skulle ikke forundre meg om flere politiske parti i Norge har like stor grunn til å se nærmere på sine kulturer og ukulturer når det gjelder seksuell trakassering. Og sikkert mange andre organisasjoner og arbeidsplasser også.
Etter å ha lest boka er det ikke sikkert flere har fått lyst til å varsle om sine erfaringer, for du verden hvor mye motgang de har måttet tåle. Gjennomgående er det ikke ønske om oppreisning som har drevet dem, men ønsket om å forhindre at andre skal oppleve det samme som de gjorde, samt et oppriktig ønske om å gjøre Arbeiderpartiets organisasjonskultur bedre. Vel, sannheten kan være ubehagelig og nesten ikke til å tro. Men når noen varsler, så må varslene tas på alvor.

«Uke 40» av Taran L. Bjørnstad

Aschehoug 2023

Jeg røper kanskje litt mye av handlingen i omtalen, så ikke les dette hvis du vil gå løs på romanen uten å vite hva den handler om.

I denne ungdomsromanen forteller Even om da han møter Iben på en fest og blir kjempeforelska. De har sex denne første gangen de møttes, men siden blir det veldig mye til og fra. Mest fra. Iben oppfører seg merkelig, Even forstår seg ikke på henne. Til slutt har han innfunnet seg med at det nok er best om han bare glemmer henne; det virker jo ikke som hun er spesielt interessert i ham når alt kommer til alt.
Men så får han vite at Iben venter barn, og hun har oppgitt ham som barnefar. Hun er altfor langt på vei til at abort er en utvei. Hun er alvorlig psykisk syk og vil ikke kunne ta seg av barnet, derfor får Even spørsmålet om han vil ta på seg foreldreansvaret.
Dette store spørsmålet er noe Even sliter tungt med, naturlig nok. Han er 18 år, snart russ. For øvrig satser han på klatring, gleder seg til han skal i militæret og endelig flytte hjemmefra. Og er det nå helt sikkert at det er han som er faren til barnet? Selv om det stemmer med tidspunktet for når han og Iben var sammen, så kan han ikke være sikker. Nå kjennes det som om hele livet hans står i fare for å bli smadret på grunn av ett tankeløst øyeblikk...

Dette var engasjerende lesning, om en problemstilling jeg håper ikke så mange opplever selv, men som vi alle kan ha godt av å leve oss inn i og reflektere over. 

«Det er best sånn» av Tore Westre

Tiden 2023

Jeg-forteller er far til en gutt som snart skal begynne på skolen. Bitvis presenteres vi for historien som ligger bak det spesielle forholdet mellom far og sønn. 

Boka har tre deler med titlene Han, Hun og Jeg. Første del handler mest om gutten, del to om mora som forlot faren og gutten, og som forklarer hvorfor hun gikk. I tredje del er det far som står i fare for å bli forlatt av "alle", siden mora nå vil ha gutten.

Tankevekkende og engasjerende om separasjonsangst, foreldreskap, og evnen til å sette barnets behov foran sine egne - eller skal vi heller si den manglende evnen til nettopp dette.