To vennepar tar med barna sine på ferietur til Frankrike. Der har de leid et hus med utendørs svømmebasseng, det skal være et påfuglpar på eiendommen, som for øvrig er omgitt av landlig idyll. Rammene synes perfekte, nå skal feriedrømmen leves ut!
Men. De eldste barna er ungdommer, i brytningstid mot ung voksen nå, de har mobiltelefonen foran ansiktet det meste av tiden, hvordan kan de motiveres til å være mer til stede her og nå? Og hvordan kan det bli til hyggelig feriestemning, når det ene paret krangler høylytt om nettene?
I stedet for perfekt ferieidyll rapporterer jeg-fortelleren (jeg tror ikke vi får vite navnet hennes) om familie- og parforhold som er utfordrende på mange plan, og kanskje ekstra utfordrende er det når man er på ferietur.
Angående sitt eget forhold til ektemannen virker det som jeg-fortelleren ikke er villig til å gå så hardt innpå det, men i stedet stikker nesen nyfikent i venninnas utfordringer. For det er venninna og hennes ektemann som krangler om nettene. Og det er venninna Kaths eldste datter Mie som jeg-forteller tenker må være en skikkelig håndfull og derfor har et kritisk blikk rettet mot. At jeg-fortellerens eldste sønn Feir også kan trenge litt voksen veiledning, er det som hun ikke tar helt innover seg.
Jeg har før lest av samme forfatter Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit (2011), Rolig sone (2013) og Eid (2019). Solstad-Nøis er en forfatter jeg ønsker å følge med på videre i forfatterskapet. Jeg liker veldig godt skrivestilen hennes. Teksten er mettet, i betydningen full av mening. Det ligger mye mellom linjene, og det er noe undrende og utforskende i måten hun forteller, ispedd mange gode betraktninger og beskrivelser.
Eksempel fra side 36; her kommer det fram at jeg-fortelleren og ektemannen Anders også kan ha hatt sitt å streve med, for her forteller hun om noe hun har snakket om i en terapitime de har vært i:
«Jeg fortsatte med å påpeke det paradoksale i at han setter alarmen på klokka seks for å løpe mila si, når han samtidig klager over tretthet. Jeg fortalte om Apple Watch-en som lyser og varsler rundt håndleddet hans, nyheter, meldinger og mailer i et bankende kjør som sørger for at pulsen under reima aldri er i hvilemodus. Og er han i hvilemodus, kommer det et varsel som forteller ham at han er det. Jeg sa at det måtte spise ham opp, fra innsida. Jeg kom med eksempler, malte fram bildet av oss da vi sto oppreist under julemessa med guttene mellom oss og holdt hender. Idet vi sang slekt skal følge slekters gang, lyste ei melding opp i den mørklagte kirkebenken, og jeg kunne skimte at Donald var ute og twitret, at Donald brautet seg inn mellom oss.»
Og side 70:
«Jeg har sett denne forvandlinga hos kvinnene i nettverket mitt. De er sterke og målrettede, fremstår suverene på jobb, legger frem rapporter og fremdriftsplaner, de har kontroll på hjemmebane, arrangerer middager og håndterer alle gjestenes behov, tåler kommentarer fra både partnere og svigermødre og andre i sirkusfølget, uten å flakke med blikket kan de legge ut om seksuallivet sitt, med autoritet legger de alle slags baller døde. Så ankommer barnet deres, og de transformeres til puddinger.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar