fredag 22. januar 2021

«Vidunderlege Vera» av Siri M. Kvamme

Gjeven ut av Cappelen Damm 2020

Vera bur i Vrangdal, bygda ho flytta attende til som vaksen med mann og to barn. Då me kjem inn i handlinga er det gått to år sidan ektemannen Stig forlet henne til fordel for ei anna kvinne, Renate, som han no har fått ein unge med. Vera bur i faren sitt gamle hus. Huset ho og Stig hadde stor glede av å planleggje bygginga av, er det no han og Renate som bur i. Vera har vore bitter og oppgitt desse to åra som har gått sidan samlivsbruddet, men denne miseren skal etter kvart snu til ein opptur for Vera. Idet handlinga tek til sit ho i billettluka i symjehallen og håpar ein ansatt i kommunehuset skal døy (eller i det minste gå av med pensjon!), så ho kan få seg ein anstendig jobb.

Forventningar om romantikk, drama og humor fekk meg til å gå i gang med denne romanen. Starten på boka hadde meg fast på kroken; Vera sin motlause, men tøffe, fandenivoldske forteljarstemme mora meg. Her er eit sitat frå side 19:
«Når ein er ung, sminkar ein seg for å sjå eldre ut. Når ein er eldre, sminkar ein seg for å sjå yngre ut. Ingen av strategiane ser ut til å fungere. Det er eit helvete
Eller side 26, om kvifor Vrangdølane er i så god form:
«Når berre det å stikke innom naboen vert til eit motbakkeløp, er det klart formkurva er deretter. Anten døyr dei av hjarteinfarkt midtvegs i bakken, midt i det strålande livet, eller så lever dei til sjukepleiarane på aldersheimen spelar stein-saks-papir om kven som skal utføre aktiv dødshjelp, for å la det gamle skinnet få fred.»

Diverre var pangstarten på boka nettopp det; ein pangstart. Utover i boka er ikkje energien med i like stor grad, det dabbar av. Personar, handling og milijø byr på få overraskingar.
Måten teksten er sett, gjer boka tunglest, sjølv om tema og språk for så vidt er lett. Inntrykket av teksten når du opnar boka, er at det er kompakt og tett. Meir luft, fleire avsnitt hadde gjort seg.
Det er mange korte setningar, det kan vera bra og gjera teksten lettlest. Men her tykkjer eg flyten tidvis vert hindra. Det er og ein del repetisjonar som kunne vore skrelt vekk, til dømes side 59 der det kjem fram korleis Vera fryktar Svensken skal sende henne faktura for arbeidet han har gjort på huset han leigar av ho. Det same var beskrive grundig nok for nokre sider sidan.

Eg gjev eit døme på korte setningar som hindrar flyten, samt repetisjonar som trøyttar, side 27:
«Det er ei anna verd. Vera merkar at ho ikkje orkar den verda, denne spelinga, denne valden og drepinga. Sjølv om det berre er på leik. Eller. Nettopp difor. At det er ein leik. At dei leikar at dei drep. At dei tek så lett på det. Kvifor må alle spel handle om dreping. Det forstår ho ikkje. Dessutan byr det henne imot. At barn sit og let som om dei skyt kvarandre. Når det er verkelege krigar. Verkelege problem. Verkelege barn med verkelege våpen i verkelege konfliktar i ei verkelegheit som minner meir om eit  mareritt, enn verkelegheita. Barn på flukt. Alle dei tallause overgrepa som skjer overalt, heile tida

Eg tykkjer det er synd at ikkje forlag og forfatter arbeidde seg gjennom denne boka eit par rundar til; denne kunne ha vorte knallgod.

«Et liv forbi» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug 2020

Sigrids mor Anne er blitt alvorlig syk. Sigrid har som voksen ikke hatt særlig kontakt med foreldrene eller bygda hvor hun vokste opp. Etter en oppvekst hvor hun følte seg oversett og overlatt til seg selv, har det kjentes greit å legge barndommen bak seg og vie seg helt til livet her og nå. Hun er utdannet lege, er gift og har to barn, og har egentlig fullt opp med dette. Men nå som mora har fått kreft, tar hun kontakt med Sigrid og ønsker tydeligvis noe fra henne. Eksakt hva er det hun ønsker og trenger fra Sigrid og broren Magnus? Og kan Sigrid orke å stille opp til det mora trenger?

En roman om forholdet og samholdet i en familie som har vært hardt prøvd før. Om sorg, og hvordan tøffe utfordringer kan få en til å tenke nytt, endre holdning til seg selv og menneskene rundt seg, på godt og vondt.

mandag 11. januar 2021

«Sannheten : en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet. Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste» av Knut Nærum

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Den kvinnelige hovedpersonen i boka, Jannike, jobbet som bibliotekar, var gift, levde et normalt liv og hadde det greit. Men så skjer det etter hvert store endringer i samfunnet relatert til sannhet og åpenhet. Det er ikke lov å ha hemmeligheter, man må alltid snakke sant, og anonym hets slås det hardt ned på. Jannike synes alt dette er bra, og da hun får tilbud om jobb i Innsynet, det statlig organet som overvåker alt og alle, tar hun den. Men etter hvert viser det seg at å leve i dette samfunnet og forholde seg til sannheten slik det kreves, ikke bare er enkelt, og arbeidet i Innsynet gjør at hun havner i etiske dilemma.

I forlagets serie der kjente forfattere lar seg inspirere til diktning omkring de 10 bud, har Knut Nærum tatt for seg det åttende: Du skal ikke tale usant om din neste.
Jeg synes dette var kreativt og tankevekkende, men fortellingen blir i korteste laget til at utviklingen kommer godt nok og troverdig fram.
Og jeg savner sitattegn i dialogene! Hvis dette er en ny mote hos forlagene, så vær så snill. Teksten ser uferdig ut, og leseren sitter igjen med jobben det er å skjønne hva som er direkte tale og hva som er selve fortellingen. Jeg mener dette gjør teksten mindre lesbar og hemmer flyten. Handler det om å spare trykksverte, eller hva?

«Mitt vidunderlige liv» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Gunnhild Magnussen
Utgitt av Gyldendal 2020

Sigge har sammen med mora og to mindre søsken flyttet fra Stockholm til Skärbacka, der mormor bor. De skal faktisk bo sammen med mormor, i hennes lille og ganske merkelige hotell/pensjonat. Sigge hadde det ikke så greit i den gamle klassen og er forferdelig spent på hvordan det skal bli å starte på ny skole. Men nå er det først en lang og god sommerferie som han forsøker å nyte og nytte, samtidig som han teller ned til skolestart i en blanding av gruing og gleding. I løpet av sommeren forsøker han å gjøre noen grep for å bli populær og få venner, og hvem vet, kanskje lykkes han?

Denne barneboka har en underholdende og humoristisk tilnærming til alvorlige tema, som mobbing og utenforskap. Jeg likte boka et stykke på vei, men jeg synes det tok for lang tid før handlingen kom skikkelig i gang, og humoren traff ikke denne leseren like godt hele veien. Men slik er det ofte med humor; alle ler ikke av akkurat det samme. Forhåpentlig synes ungene dette er topp humor.

For gutter og jenter i alderen ca 9-12 år.

mandag 4. januar 2021

«Olive, igjen» av Elizabeth Strout

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Press forlag 2020

Vi møter igjen Olive Kitteridge fra Olive Kitteridge (Utgitt 2008 på engelsk. Den norske oversettelsen kom i 2015).
Olive ble enke da Henry døde, og nå har hun giftet seg igjen, med Jack. Han har også vært gift før, og blitt enkemann for noen år siden.
Olive er fremdeles en ganske spesiell dame, og Jack er ikke så verst spesiell, han heller. Men de har det bra sammen. Stort sett.

Jeg har ikke lest den første romanen om Olive, men har sett TV-serien som baserer seg på boka, og ble nysgjerrig på hvordan det gikk videre. Boka handler også om andre personer i Olives omgivelser; som tidligere mattelærer støter hun stadig på tidligere elever, og noen av dem husker hun veldig godt.
Dette er engasjerende, morsomt, rørende, om kjærlighet, vanskelige familieforhold og alderdommens utfordringer.

lørdag 2. januar 2021

«Stråets lengde : skisser fra et liv» av Anne Grete Preus

Utgitt av Aschehoug 2020

Anne Grete Preus (1957-2019) var - ifølge vaskeseddelen på boka - i gang med det som skulle bli selvbiografien hennes. Den ble ikke ferdig. I stedet foreligger denne boka, som består av en samling skisser.
Jeg synes dette er interessante tekster. Preus skrev godt og framstår som en reflektert og klok kvinne.

Jeg savner et for- eller etterord som forklarer hvordan og hvem som har redigert boka. Eller er den ikke redigert, bare en rett fram gjengivelse av en tekstfil man har fått fra Preus?

Jeg har også grublet en del over verkets tittel - Stråets lengde. I bokas preludium forteller Preus om en busstur sommeren 1971; hun er 14 år. Hun er på vei hjem fra sin første handletur i Lillestrøm på egenhånd. Hun er glad, men kjenner seg urolig også. Tankene surrer, man kan kalle det eksistensielle tanker. Idet bussen nærmer seg stoppestedet hun skal av, får hun en klar tanke som:

 «gjennomlyser hele bevisstheten:

Du holder i det lengste strået.»

To ganger til i den videre teksten gjentas uttrykket Det lengste strået.
Det jeg funderer over, er hvorfor tittelen på boka er Stråets lengde; dette henger jo ikke helt sammen?
Uttrykket "Å trekke det lengste strået" betyr at man vinner, er den seirende part. "Å holde i det lengste strået", som Preus skrev, er muligens en kreativ tilpasning til det kjente uttrykket. Hun kan ha hatt følelsen av å velge selv at hun skal vinne, som i "Jeg bestemmer meg for at det strået jeg holder i, er det lengste." Hun kan ha følt at hun hadde mye inni seg som hun ikke hadde fått vist. Det kjentes kanskje som å ha en hemmelig ressurs, en styrke, en trygg reserve, noe i bakhånd. Noe som kunne være stort, og som kunne bringe henne langt.

Men hva menes da med å gi hele verket tittelen Stråets lengde?
Kanskje at man likevel ikke kan bestemme selv hvor langt strået er? Sannhetens øyeblikk?
Da Preus ble alvorlig syk, har hun kanskje satt spørsmålstegn ved hva denne følelsen av å holde det lengste strået, til slutt er verdt?
Sikkert en tåpelig ting å henge seg opp i, men det har jeg altså brukt litt tid på å fundere over.
Så er det jo slikt jeg liker også; tekster som setter tankene i sving.

Jeg er glad for at denne boka er gitt ut. Det var fint å få bli litt kjent med Anne Grete Preus som laget så fine sanger. Skissene antyder hvordan det ferdige bildet skulle blitt.

«Kohts bok» av Joachim Førsund

Utgitt av Gyldendal 2020

Denne biografien om Christine Koht er slik som jeg har fått forståelsen av at Koht er selv: livlig, interessant og engasjerende. Koht er en person mange har kjennskap til, men selv en offentlig person som hele tiden virker veldig åpen om seg selv, kan det selvfølgelig være mye igjen å få kjennskap til.

Biografien er utradisjonell i gjennomførelsen. Førsund er selv med i boka; mye av innholdet presenteres som samtaler mellom ham og Koht. Slik får vi ta del bokas tilblivelsesprosess, og det synes jeg tilfører noe ekstra.

Boka setter følelser og tanker i sving, her er både noe å le av, reflektere over, bli trist og rørt av.