«Det jeg helst ikke vil tenke på» av Jente Posthuma

Oversatt av Hedda Vormeland
Pax 2026

Den kvinnelige hovedpersonen, som også forteller i romanen, er tvilling. Broren ble født først og kaller seg En, hun er To. Som barn var de veldig tette, holdt alltid sammen. Men så begynte han å holde henne mer på avstand; det hendte han stengte seg inne på rommet og hun sto utenfor og ventet til han kom ut eller slapp henne inn til seg. Som voksen irriterer hun seg ofte over ham, måten han snakker med henne og forholder seg til henne og mye annet i livet. Men selv om han er irriterende, er han den personen hun føler seg mest knyttet til. Kanskje kan han vise henne hvordan hun kan være litt mindre selvbevisst, mindre opptatt av hvordan andre oppfatter henne?

Så en dag tar han livet sitt. Hvordan skal hun leve videre uten ham?

Dette er sår lesning, men engasjerende og tankevekkende. 

Sitat side 32:
«Da jeg var rundt tretten år, var jeg én åttitre, og etter råd fra mamma og indremedisineren tok jeg hormoner som skulle bremse veksten min. Broren min trengte ikke det. Han var høyere enn meg, men til ham sa aldri folk: Så høy du er. Eller: Kan vi få spørre hvor høy du er, vi har nemlig et veddemål på gang. På alle mulige måter gjorde jeg mitt ytterste for å krympe. Jeg var god i idrett og hadde lett for å lære, men sørget for at jeg ikke utmerket meg i noe som helst på skolen, siden jeg fikk flere venner på den måten.»

«Mot Å» av Ole Giæver

Oktober forlag 2023

Emil og kjæresten Silje bor i Oslo da romanen åpner. Vi skjønner med en gang at Emil er en fyr som er veldig usikker på seg selv, og da er det ikke så lett å være en god, solid støtte for kjæresten som sliter mentalt. Han gjør så godt han kan, men da Silje gjør et forsøk på å ta livet sitt, velger de å flytte til stedet hun kommer fra, Sortland, slik at de har familien hennes i nærheten til støtte. Familien består av Siljes foreldre, broren hennes, og brorens kjæreste.
Det virker som det går bra med Silje nå, og familien hennes trykker Emil til sitt bryst, som det heter. Kanskje bortsett fra mora, som synes å ha noe imot ham uten å si noe om hva det eventuelt kan være.
De får veldig mye med hverandre å gjøre, foreldrene til Silje, broren og Emil, siden Emil jobber i sportsforretningen som familien driver.
En dag pakker Silje sykkelveskene med telt, sovepose og hva en ellers trenger for en tur av flere dagers varighet, og sier hun skal sykle mot Å i Lofoten. Emil kan ikke bli med, siden han skal jobbe. Han har en uggen følelse av at det er feil å la henne dra av gårde alene, men hun virker bestemt og alt har jo gått så fint i det siste, så han lar henne reise.
Silje kommer ikke tilbake fra sykkelturen, og et fullskala mareritt er i gang.

Denne romanen er vond og utfordrende lesning, men jeg ble veldig engasjert og oppslukt. Emils ubehjelpelige følelse av ikke å passe inn, ikke føle seg elsket eller engang likt. Kanskje rett og slett hatet av alle? Det er så godt skildret gjennom Emils opplevelser, tanker og følelser.
Emil har en mørk forhistorie som vi etter hvert får god kjennskap til. Det gjør at vi fatter godhet for ham, og kan forstå handlingene hans, selv om de kan være både merkelige og ekle.

Tankevekkende og engasjerende om skam og skyld, og hva uforløst sorg kan føre til av vansker med å leve et godt liv.

«Sting» av Therese Garshol Syvertsen

Samlaget 2022

Idet romanen startar er Emma (16) på sjukehuset. Ho har ei skotskade i magen som er operert. Ho kjem nok til å bli heilt bra att fysisk, men må ta det med ro i starten etter ho er utskriven.
Psykologen Beate har jobba med psyken i lag med Emma; den skal og heilast etter det som skjedde.
No skal Emma til mormor for å bu hjå henne, for mor og far er døde.
Kva er det eigentleg som har skjedd? Det gjer frykteleg vondt berre å prøve å minnest. Og når ho er einaste overlevande av tragedien, kan ho kanskje ha eit alternativt minne av det som skjedde - det alternativet som det gjer minst vondt å tenkje på?

Mormor har ein nabo, Hannes, som prøver å kome nærare Emma. Ho tykkjer han er irriterande og snål, men kanskje er det litt greit og, å henge med han iblant. Og psykologen slepp henne ikkje, men fortset å jobbe jamt og trutt med å få Emma til å opne opp for dei vonde minna - berre slik kan dei bearbeidast. Berre slik kan Emma kome vidare i livet sitt. Og mormor er der, trygg og varm. Mormor som jo sjølv har ei veldig stor sorg å bale med.

Ei vond og viktig bok om sorg, om å klare å stå i det vonde og vanskelege, om å finne vegen ut og vidare når tragedien har ramma.

«Splintra» av Hilde Myklebust

Samlaget 2022

Mia har saman med Else, Jens, Halvor og Are vore ein tett samanvevd gjeng gjennom heile barne- og ungdomsskulen. No er det slutt på ti års skulegang. Mia og Else gler seg til å flytte til Bratteberg, der dei skal byrje på musikklina. Jens og Halvor gler seg og til å flytte til ein annan stad, der dei skal bu på hybel. Medan Are er att som den einaste som har bestemt seg for å bu heime og gå på ei anna skule enn reisten. Mia tenkjer at dei som gjeng kjem til å bli splintra når hausten kjem, det er noko trist midt i alt det fine ho har å sjå fram til. Men dei har i alle fall den lange sumarferien dei skal nyte i lag!
Are og Mia kjem nær kvarandre på ein ny måte denne sumaren. Mia skjønar at Are vil dei skal vera kjærastar, men ho kjenner det nok ikkje heilt som han. Då hausten kjem og ho flytter frå bygda, er det framleis uavklart mellom dei. Ho veit vel kva han vil, det er ho som held att og det er opp til henne kva det kan bli til. Det kjennest tungt.
Men det skal det skje mykje verre ting enn at ein vennegjeng blir splintra, eller at ein god ven kan bli såra om ikkje varme kjensler får svar. Ting som gjer livet svært utfordrande for Mia, med både vonde og gode kjensler som skal handterast på same tid.

Dette er ei veldig fin ungdomsbok. Om vennskap, kjærleik, om livet. Livet som kan vera så godt, men og så vanskeleg og vondt. Boka er engasjerende og godt skrive; Mia og det ho opplever blir levande for meg, og eg kjenner med henne når ho sørger og har det vondt.

Boka er nominert til Brageprisen 2022 i kategorien barne- og ungdomsbøker.

«Snu deg : Edvins bok : ein elegi» av Therese Tungen

Aschehoug 2022

Therese og ektemannen Bår mistar det yngste barnet sitt, sonen Edvin, like før han skulle fylle 7. Ekteparet var opptekne med å pusse opp i leilegheita i Oslo, Edvin og storesyster Idun var hjå besteforeldra på hytta på fjellet. Edvin blir brått dårleg, besteforeldra skjønar at det er alvorleg og Edvin blir flogen til Rikshospitalet med helikopter. Men livet står ikkje til å redde. Då foreldra får sjå han på sjukehuset er det ikkje noko meir å gjera; dei må ta farvel med han, ta avgjerd om organdonasjon, og elles berre ta sorga som ho kjem.
I ettertida kjem sjølvransakinga og behovet for å vite detaljene. Eksakt når var det Edvin døydde? Var det noko som kunne vore gjort annleis, som kunne ha redda han? Skuldkjensla hakk i hel; dersom foreldra ikkje hadde halde på med oppussing, men hatt ungene hjå seg i Oslo, med kort veg til Riksen - kunne Edvin overlevd då?

Boka blir ei slags minnebok om Edvin; me får bli kjent med guten som døydde så brått og uventa. Men aller mest er dette ei bok om sorg. Å skrive kan vera terapi; ein kan få sortert tankar og kjensler, og kanskje bearbeidd og kome seg eit skritt vidare.
Kanskje kan denne boka og vera terapi å lesa, om ein skulle oppleva sorg? Ingen sørger likt, men det kan sikkert vera hjelp i å vite at andre har opplevd utenkjelege, vonde kriser og klarte å koma seg gjennom det.

«Bjørneklem» av James Gould-Bourn

Oversatt av Hege Frydenlund
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Danny ble enkemann for et års tid siden, etter en bilulykke. Sønnen Will var med i bilen og ble skadet, men er heldigvis bra igjen og uten mén, det vil si; et lite problem er det: Han har ikke sagt ett kløyva ord siden ulykken skjedde, til Dannys store frustrasjon og fortvilelse.
Det har vært et forferdelig tøft og slitsomt år for far og sønn, men det skal bli enda verre: På jobben er det begynt en ny sjef som er urimelig og hard. Det går ikke bedre enn at Danny får sparken. Og på toppen av alt kommer husverten og forlanger leia betalt på rappen, ellers kommer Danny og Will til å bli kastet ut, og Danny vil bli slått helseløs i tillegg. Nå er gode råd dyre. Heldigvis får Danny en ide en dag han ser gateartistene i parken. Ideen omsettes raskt til praksis ved at han skaffer seg et pandakostyme i håp om at dette skal bringe penger til kassa.
Det skal vise seg ikke å være så lett å tjene penger som panda, men en stor bonus er det at Will en dag kommer bort og begynner å prate (!) med pandaen. Dette gleder Danny enormt, men samtidig settes han i et dilemma, for hvordan skal han få forklart Will - som tror han jobber som bygningsarbeider fortsatt - at det er han som er inni pandaen?

Dette er en sjarmerende, humoristisk og lettlest roman, om tap og sorg, men også om verdien av vennskap, og om forholdet mellom barn og foreldre som settes på en fryktelig hard prøve, men som - om enn etter noe famling - sammen kan klare å finne veien videre.

«Et liv forbi» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug 2020

Sigrids mor Anne er blitt alvorlig syk. Sigrid har som voksen ikke hatt særlig kontakt med foreldrene eller bygda hvor hun vokste opp. Etter en oppvekst hvor hun følte seg oversett og overlatt til seg selv, har det kjentes greit å legge barndommen bak seg og vie seg helt til livet her og nå. Hun er utdannet lege, er gift og har to barn, og har egentlig fullt opp med dette. Men nå som mora har fått kreft, tar hun kontakt med Sigrid og ønsker tydeligvis noe fra henne. Eksakt hva er det hun ønsker og trenger fra Sigrid og broren Magnus? Og kan Sigrid orke å stille opp til det mora trenger?

En roman om forholdet og samholdet i en familie som har vært hardt prøvd før. Om sorg, og hvordan tøffe utfordringer kan få en til å tenke nytt, endre holdning til seg selv og menneskene rundt seg, på godt og vondt.

«Dette er ikke oss» av Neda Alaei

Utgitt av Gyldendal 2019

Det er snart ett år siden moren til Sanna døde. Faren sørger fortsatt tungt. Det er slik at Sanna tar mer hånd om ham, enn han tar hånd om henne.
Sanna har også mistet bestevenninna si Mie, for populære Mitra har "stjålet" henne.
Det begynner en ny gutt i klassen, Yousef, som får pulten rett foran Sanna i klasserommet. Som Sanna interesserer han seg for fotografering, og han virker på alle måter grei og hyggelig. Men Mitra lar ingen andre slippe til, og snart er Yousef og Mitra et par...

Når jeg gjengir hva denne ungdomsromanen handler om, virker den ikke særlig spennende. Men det er den! Forfatteren får fint fram hvor ulykkelig Sanna er, og hvor lite hun forstår av hva som skjer med faren, og mellom dem. Livet deres synes å ha havnet i et slitsomt feilspor; hvordan i all verden skal de komme seg ut av det, komme seg videre i livet?

Engasjerende og velskrevet om vennskap, forelskelse, sorg og andre psykiske utfordringer.

«Vi var en gang» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Sofie og Saga er naboer; de bor så tett at de kan vinke til hverandre gjennom vinduet på rommet.
Men de holder ikke på med sånt nå om dagen; én gang var de veldig nære venninner og hang sammen støtt. Men nå er de ikke venner lenger, snarere kan det virke som de er fiender. Hvorfor det? Hva var det som hendte mellom dem som gjorde at de ble så til de grader splittet? Og er det mulig å finne tilbake til hverandre, til det gode samholdet de en gang hadde?

Dette er en engasjerende historie om vennskap, forelskelse, vanskelige familieforhold og om det vanskelige med å framstå som ærlige og være seg selv når man er ung og usikker, og derfor opptatt av hva andre tenker og synes om en.
Kanskje tar også denne ungdomsromanen opp litt for mange alvorlige/store tema samtidig; jeg skulle ønske forfatteren/forlaget kunne stole på at ett eller kanskje to hovedtema var nok. For selv om en roman er en bredt anlagt fortelling, er ikke ungdomsromaner vanligvis så lange (denne romanen er 238 sider), slik at tema står i fare for å bli overfladisk behandlet når det er for mye som skal fortelles på forholdsvis liten plass.
Men boka er fin, passer nok best for jenter og kan anbefales til ungdom fra 13 år og oppover. Sofie og Saga går siste året på videregående, men framstår kanskje som om de hadde vært litt yngre?

«Kjemiske hjerter» av Krystal Sutherland

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2017

Grace, den nye jenta på skolen, fanger umiddelbart interessen til Henry. Da hun - om enn noe motvillig - blir med i redaksjonen for skoleavisa, er Henry veldig glad for muligheten det gir ham til å bli bedre kjent med henne.
Han blir lettere forvirret av at hun gir ham motstridende signaler; det er som om hun både vil og ikke vil bli kjent med ham, som om hun veksler mellom å like ham, og andre ganger virker helt likegyldig til ham. En slik oppførsel er jo ganske mystisk. Og hvorfor går hun kledd i for store gutteklær som skjuler fasongen? Og hvorfor halter hun og går med stokk?
Henry aner at det handler om noe i livet hun levde før hun kom til hans skole. Hun må ha opplevd noe vanskelig, men hva? Og kan han hjelpe henne til å få det bedre med seg selv?

Jeg likte aller best tonen i denne boka - den er munter og kvikk. Men innholdet er ikke lett, og utover i boka kjenner jeg at det går tyngre, man må jobbe for å komme seg gjennom.

Engasjerende om kjærlighet, kjærlighetssorg og andre typer sorg, om å være ung og hardt prøvd.

«Ord på S» av Guro Hoftun Gjestad

Utgitt av Aschehoug 2015

Suns far er nettopp død. Han døde fordi han falt ned fra krana som var arbeidsplassen hans. Også han som hadde så kraftige livslinjer i håndflatene! Han som Sun kalte ”flaksepappa” fordi han stadig fikk yatzy! Alle tegn tydet jo på at han hadde flaks i alt og skulle fått et langt liv; det er helt ufattelig at han er død!

I begravelsen møter Sun Simen for første gang; han spiller fiolin under seremonien. Kan Simen bli enda et av S-ordene hun samler på, og som kan bli til trøst for Sun?

Jeg likte denne ungdomsromanen. Den har en fortettet stemning, graver rett i kjernen av det Sun opplever, tenker og føler.
Kanskje kan jeg innvende av komposisjonen føles litt for styrt til å passe inn i temaet tittelen spiller opp til, nemlig ord på S. Kanskje kan jeg innvende at språk og utførelse blir noe poetisk og antydende – en noen enklere og direkte formidling av tema og handling hadde sikkert vært en fordel med tanke på målgruppa.
Og når jeg først er i det kritiske hjørnet: Omslagsillustrasjonen appellerte ikke til meg, men det er nok hovedsaklig fordi jeg synes denne grønnfargen (og særlig sammen med lysegul) ble blast og kjedelig.
Samme det! Dette var altså en roman jeg ble grepet av, og som jeg slukte i løpet av noen timer.

Ord på S er Gjestads andre roman, den første har jeg også lest. Den heter Anfall, ble utgitt i 2011 og er en roman for voksne. Dette er altså en ungdomsroman, og passer nok best for ungdom som er ca 14 og eldre.

Jeg kommer til å følge med videre på produksjonen til denne forfatteren!

«Etter deg» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2015

Louisa (eller bare Lou) Clark er i sorg. Hun lyktes ikke i å få Will Traynor til å velge livet framfor døden, selv om de elsket hverandre. Livet uten Will er trist og tomt. Det har ikke hjulpet å farte rundt i verden, det har ikke hjulpet å jobbe i en bar på en flyplass, iført glorete skjørt og parykk, det har heller ikke så langt hjulpet å delta i en sorgterapigruppe. Men så en dag dukker det opp noe som gir Lou noe annet enn seg selv og sin egen sorg å tenke på...

«Etter deg» er en oppfølger til romanen «Et helt halvt år», en roman jeg likte veldig godt. Selv om jeg likte «Et helt halvt år», er jeg ikke blant dem som har savnet en oppfølger.
Fordi: «Et helt halvt år» sto fjellstøtt alene, og alle gode historier behøver ikke på død og liv bli serier; alle gode ting tar slutt en gang.
Men da først oppfølgeren lå der, greide jeg ikke å la være å lese, så klart.

Jeg synes ikke denne romanen på langt nær er så god som forrige, men så er det kanskje slik at oppfølgere av store leseopplevelser nesten automatisk vil føles som en nedtur?
Språket er stort sett greit, men enkelte steder kunne teksten vært mer gjennomarbeidet. Jeg forstår at det haster med å oversette en bestselger, men et par ekstra dager med korrektur og språkvask kunne man tatt seg tid til. Da kunne man luket vekk "hikkefeil" som s. 301: "Det fantes alltid være en håndfull menn..." og s. 447: "... og så er det er omtrent tre blokker..."
Man kunne også jobbet mer for å få beskrivelser/bilder til å fungere optimalt, unngått klønete formuleringer som f.eks. s. 130: "opp-ned-snudd blomsterpotte" og s. 507: "... og han løftet hånden med åpen håndflate, og jeg løftet min langsomt tilbake."
Romanen har øyeblikk med dramatikk og store følelser, det er bra. Men det er som om det nettopp i disse viktige øyeblikkene i romanen glipper mest språklig. Det ødelegger.

Innholdsmessig vil jeg si at romanen har mye bra i seg, selv om det kanskje blir vel mye om sorg, sorgarbeid og terapeutiske tilnærmelser, og persongalleriet blir vel stort. Hadde utførelsen vært litt bedre, ville jeg blitt mer fornøyd med helheten, men slik den framstår føles den ujevn og litt mer villet god enn egentlig god, om du skjønner hva jeg mener.
Det kan være at forfatteren bare hadde lyst til å tjene mer penger? Det skjønner jeg i så fall godt. Årets roman slutter slik at hun åpner for enda en fortsettelse, og selv om jeg gir en litt lunken omtale her, så kommer jeg ganske sikkert til å lese den også. ;-)