«Hvis dette er et menneske» av Primo Levi

Oversatt av Tommy Watz
Document forlag 2006, 1. utgave 1990

I desember 1943 ble 24-åringen Primo Levi tatt til fange sammen med italienske partisaner. Han oppga at han var jøde, og i februar året etter ble han sendt til Auschwitz sammen med 640 andre italienske jøder.
I boka forteller han om de fryktelige strabasene han måtte gjennom, og hvordan han så vidt greide å berge livet.

Levi reflekterer over at både det umenneskelige slitet, fornedrelsen, angsten som fangene måtte tåle, og praktiseringen av ondskap, piskingen, myrdingen og råskapen som fangevokterne sto for - begge deler gjorde at de vel egentlig ikke var mennesker akkurat der og da. Hva gjør at noen kan utøve ondskap og etterpå - når alt er over - leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvordan kan noen tåle juling, sult, fornedrelser og pinsler, og etterpå når alt er over, likevel leve et nokså greit liv?
Når man leser om behandlingen jødene fikk, og vet hvor mange som mistet livet, virker det som et mirakel at noen som helst overlevde. Det de forteller om det som skjedde - vitnesbyrdene - bør vi med respekt lese. Vi bør alle passe på, så ikke ondskapen igjen får innpass blant menneskene - noe liknende må aldri få skje igjen.

Levi gir en beskrivelse av en kortvokst (dverg) og kategoriserer en del etter hvilket land fangene kom fra - dette reagerer jeg litt på; det virker jo nesten som en form for rasisme. Men det er en del år siden boka ble utgitt (på italiensk i 1958), da var kanskje slike holdninger vanlige, og boka er vel ikke redigert eller modernisert etter det.

«Det angår også deg» av Herman Sachnowitz

Fortalt av Arnold Jacoby
Jeg leste skoleutgave, Cappelen 2002

Herman Sachnowitz var en av de få norske jødene som kom levende fra Auschwitz. Dette er en gjenlesing for meg; jeg kan huske å ha lest denne boka i alle fall én gang før. Boka gjør et veldig inntrykk med sin nøkterne stil, som på sett og vis gjør at det grusomme innholdet kommer enda tydeligere fram. Det virker som et rent mirakel at noe menneske kunne overleve den behandlingen jødene fikk i konsentrasjonsleirene. Men som Sachnowitz beskriver det i åpningen av boka, er det ikke uten mén; det kan være visse lyder, lukter og småting som brått vekker til live minnet om skrekken, fortvilelsen, fornedrelsen, alt det vonde han opplevde. Og alle de nære og kjære som led en meningsløs død.

«Overleve i Treblinka : fellen med det grønne gjerdet» av Richard Glazar

Oversatt av Ute Neumann
Dreyers forlag 2022

I juni 1942 anla nazistene en tilintetgjørelsesleir utenfor landsbyen Treblinka, nordøst i Polen. I juli samme år startet det industrielle massemordet, og omtrent 900 000 mennesker ble drept.
I 1943 ble leiren jevnet med jorden, da man ville skjule sporene etter de forferdelige forbrytelsene som hadde funnet sted der.
Richard Glazar kom til Treblinka fra ghettoen i Theresienstadt. Han greide seg gjennom ti måneder, fordi han ble valgt til å utføre arbeidsoppgaver. På sensommeren 1943 lyktes han i å rømme fra leiren, da det brøt ut fangeopprør. Under falsk identitet overlevde han resten av krigen i Tyskland.
Etter å ha kommet hjem til Praha i 1945, skrev han ned det han hadde opplevd, men boka ble avvist av forlagene da han forsøkte å få den utgitt. Først på 1990-tallet ble verket publisert. 

Beskrivelsene er kanskje ikke like gode som i forrige boka jeg leste - Filip Müller sin Sonderbehandlung. Men Glazars vitnesbyrd er også sterkt og viktig.

«Det finnes ingen grenser for gult» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2022

Sigrid går en dag nesten rett på ei gammel dame som har krykker og i tillegg sjonglerer bæreposer med varer hun har handlet i butikken. Sigrid tilbyr seg å bære varene hjem for henne, og slik blir de kjent. Den gamle dama heter Marika og er billedkunstner. Sigrid skriver dikt - det er det ikke så mange som vet, men Marika får vite det. Da har de kunsten felles - dette ønsket om å skape. For å kunne arbeide med kunst er de avhengig av at de tror at de har noe "å fare med". Marika har troen på det hun gjør, mens Sigrid er mer usikker.
De bor like i nærheten av hverandre, så det er lett for Sigrid å stikke bortom, og i perioder får hun ganske mye med Marika å gjøre. Hun begynner å bli skikkelig skral, av og til flyter huset over av søppel og rot, men Sigrid setter en grense for hva hun vil hjelpe til med. En grense som av og til flyttes på, som for eksempel når Sigrid forfatter et brev til kommunen på vegne av Marika for å klage over manglende hjelp. Sigrids mann og barn støtter ikke alltid Sigrid i at hun er hos Marika så mye. Og det hender nok at Sigrid selv lurer på hvorfor hun orker stadig å gå over dit og bruker så mye tid på henne.
Men til sist viser det seg at de to virkelig hadde noe å gi hverandre; det var ikke bare Sigrid som ga og Marika som tok imot; Marika hadde også noe verdifullt hun ga til Sigrid.

Boka er kanskje litt stillestående, tonen noe dyster. På samme måte som Sigrid lurer på hvorfor hun engasjerer seg i Marika, lurer vi som leser på det. For det er jo ganske mye negativt og slitsomt dette forholdet bringer med seg.
Men etter å ha lest slutten - som rørte meg - tenker jeg at både Sigrid og vi som leser historien forstår at ting kan være mer sammensatt enn det synes, og gamle mennesker har også sin verdighet.

Om kunst, vennskap mellom generasjoner, og om å være medmenneske.

«Den lille bokhandelen på stranden» av Jenny Colgan

Oversatt av Hege Frydenlund
Gyldendal 2022

Zoe har et strevsomt liv i London. Det er vanskelig å få pengene til å strekke til, hun er så å si alenemor for den fireårige sønnen Hari. Joda, han har en far (Jaz), men han er lite deltakende og lite til stede, dukker opp og hilser på når det passer ham, stikker like fort som han har kommet, og betaler fint lite i barnebidrag.
Men da søsteren til Jaz får vite hvordan det står til, gjør hun grep for å hjelpe Zoe og guttungen. Hun kobler Zoe og Nina - som forrige bok fra Colgan handlet om. Nina har flyttet til Skottland, er gravid og trenger vikar på bokhandel-bussen hun driver. Nina vet også om en familie som bor på en herregård ved Loch Ness, der au pairene skiftes fortere enn svint. Familien består av tre uskikkelige unger og en tafatt og fjern far. Der jobber en sur hushjelp og en gartner også, men Zoe får oppgaven med å få skikk på ungene. Ja, for hun ser ingen annen utvei enn å takke ja til jobbene.
I utgangspunktet ser dette alt annet enn lovende ut, men skal se om ikke Zoe klarer brasene...

Jeg har ikke lest Den lille bokhandelen på hjørnet, men det går helt greit å komme inn i handlingen, siden det her handler mest om Zoe.
I starten syntes jeg boka var skikkelig underholdende, og jeg gledet meg til det jeg ante skulle bli romantikk i lufta, og jeg gjettet på hvem som skulle smis sammen. Tempoet som romanen startet med, dalte dessverre utover. Språket begynte å irritere meg - det er omstendelig, detaljrikt og soggy som en pizza med altfor mye saus, fyll og ost. Jeg merker at jeg hasteleser meg fram til slutten bare for å se om jeg gjetter riktig i hvordan det skal ende. Og det gjør jeg.

Plottet slår det ikke som spesielt originalt om du har sett filmene om Nanny MacPhee, men kan sikkert underholde lesere som er bokelskere og ikke bryr seg så mye om flyten i språket.

«Vår tid er alltid» av Sophie Cousens

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Bonnier norsk forlag 2022

Minnie er født 1. januar, og det har fra første stund fulgt ulykke med fødselsdagen hennes. Hun kunne ha blitt årets nyttårsbarn i 1990, så foreldrene hadde vunnet en stor pengepremie, men ble dessverre slått på målstreken av Quinn Hamilton, gutten som uansett var født med sølvskje i nærmest alle kroppsåpninger.
Nei, ikke rart at Minnie har et anstrengt forhold til fødselsdagen sin og liker å ligge lavt i terrenget for å unngå uhell hver 1. januar.

Men som ved et skjebnens lune støter hun på sin 30. fødselsdag på nettopp Quinn Hamilton, og utover året skal det komme til å skje mye mellom de to, og hun må ta opp til revurdering det synet hun har hatt på ham. Er han virkelig så håpløs og bortskjemt som hun alltid har tenkt og har hørt fra moren sin i alle år?

Romanen gjør noen hopp bakover i historien, og disse hoppene viser at Minnie og Quinn faktisk har støtt på hverandre noen ganger tidligere, både som barn og ungdom. Som om skjebnen hele tiden hadde noe godt i bakhånd for dem begge - sammen.

Romantisk, humoristisk, god flyt - denne boka har alt man kan ønske av en feelgood- eller kjærlighetsroman.

«Allis sønn» av Magnhild Haalke

Første gang utgitt 1935. Denne utgaven fra 2020 er utgitt av Aschehoug, med forord av Monica Isakstuen

Allis sønn heter Elling. Da handlingen tar til er han 4-5 år(?). Han og mora bor hos farmor og farfar på ei øy en god rotur unna stedet Alli kommer fra, fastlandet der skolen og kirka også ligger. Faren til Elling er sjømann og er borte i årevis av gangen. Han har ikke sett Elling siden han var spedbarn.
Alli arbeider og går som på nåde hos svigerforeldrene. Estil, ektemannen, sender pengene han tjener til foreldrene sine, ikke til Alli. Farfar ordner klippfisk, ville gjerne hatt hjelp av Elling etter hvert som han vokser til, men det er noe med Elling. Han vaser omkring i sine egne tanker og fantasier, lager rim og historier så en annen stakkar kan bli skremt.

Da Elling skal begynne på skolen, vil ikke Alli at han skal bo borte, men ros over hver dag. Folk synes dette er et underlig valg, men Alli er redd Elling skal lide om han bor borte; hun kjenner det som at bare hun forstår Elling og kan håndtere ham på nødvendig måte.
Forholdet mellom Elling og omsorgspersonene utvikler seg negativt i løpet av romanens gang, og til slutt ender det fatalt.

I 1935, da romanen ble gitt ut, kan handlingen ha vært i nær fortid, nå er det mer som å lese en historisk roman. Men Elling og Allis skjebne er også i vår tid interessant og kan være en kilde til diskusjon. Hvordan håndterer man barna som er annerledes? Å forsøke å banke dem inn i en A4-form er neppe den riktige metoden for å gi dem og familien et godt liv.
Språket i romanen er gammelmodig, som en jo kan forstå, siden det er så lenge siden boka ble gitt ut. Det er også en del dialektuttrykk, som er forklart til slutt i boka.

«Sonderbehandlung : mine år i krematoriene og gasskamrene i Auschwitz» av Filip Müller

Etterord og vedlegg av Andreas Kilian
Oversatt av Per Qvale
Dreyers forlag 2022

Müller (1922-2013) var en av svært få overlevende fra gruppen Sonderbehandlung i Auschwitz. Auschwitz var en utryddelsesleir. De aller fleste fangene som kom dit ble sendt rett i gasskamrene, siden kremert. Müller var en av de som betjente krematoriene, som ryddet vekk klær og gjenstander etter at fangene hadde kledd av seg før de gikk i gasskammeret, som var med og bar likene til ovnene - etter først å ha trukket gulltenner ut av munnen på dem, og klippet håret av kvinnene. De passet ilden og sørget for at alle likene ble totalt forbrent, ble til aske, og grov til slutt ned asken.
Det som i utgangspunktet var en redning - at man behøvdes til arbeidsoppgaver - utgjorde senere en fare. Mennene i Sonderbehandlung visste for mye. I flere runder unngikk Müller å bli utrensket, da gruppen Sonderbehandlung skulle krympes; det kom stadig færre fanger til leiren og aktiviteten gikk ned. Som overlevende forsto han viktigheten av å fortelle verden hva som hadde foregått i utryddelsesleirene, og han vitnet i flere rettssaker. Flere av drapsmennene fikk dødsstraff, mens andre fikk mildere straff eller unnslapp helt.

Det er vanskelig å ta inn over seg hvilket enormt ondskapens apparat jødeutryddingen var. Müller og sikkert flere av de som observerte alt som foregikk, må ha grublet over om det var NOE som helst de kunne gjøre for å hindre at dette skjedde. Men ett menneske kunne ikke stå imot; man ville blitt brutalt myrdet på stedet om man protesterte. De la fluktplaner, sørget for at de som skulle stikke av hadde med dokumentasjon, blant annet etiketten tilhørende en av boksene med gass som ble benyttet i gasskamrene. Et par stykker lyktes i å flykte fra leiren; de fortalte hva som gikk for seg der. Men myrderiene pågikk like fullt.

Man blir uvel av å lese dette. Likevel er det viktig at vi aldri glemmer. Og fortsetter å være på vakt mot onde menneskers forsøk på å sette "oss" og "dem" opp mot hverandre. Vi er alle mennesker. Vi har alle fortjent livet.

«Hun skrev for å kunne leve : min mor, Marie Takvam» av Magnus Takvam

Kagge forlag, 2021

Magnus Takvam forteller om mora, Marie Takvam. Han skriver også om seg selv og forholdet til mora, som i perioder var vanskelig. Marie fikk psykiske problem da hun ble eldre, drakk for mye alkohol og fikk til slutt et sammenbrudd som gjorde henne avhengig av hjelp.

Jeg visste ikke så mye om Marie Takvam fra før, annet enn at hun skrev fine dikt. Nå vet jeg mer, og fikk også lyst til å lese flere av diktene hennes.